bilindustrien

fra Dyreparken

• Aafk – VIF 0-1 (0-1)

ÅLESUND (Dagbladet): Vålerenga tok en etterlengtet seier på Color Line Stadion fredag kveld, da de tok sin første borteseier mot Aalesund siden 2005.

Bortelaget hadde mye ball i den første omgangen, og fikk hull på byllen da samtlige Aalesund-forsvarere glemte å markere opp innbytter Herman Stengel, som klinka til fra 20-25 meter og sendte ballen rett i krysset.

Et vakkert mål som fortjent sendte Vålerenga i ledelsen, men trolig burde bortelaget gått til pause med enda flere nettkjenninger.

Særlig etter Ghayas Zahids flere soloraid.

- Frustrerende

22-åringen er kjent for sin lekne spillestil, og fintet seg forbi den ene Aafk-spilleren etter den andre på hjemmelagets banehalvdel. Det var bare det at da ballen gikk videre fra Oslo-gutten, skjedde det ikke stort.

- Jeg kunne hatt to-tre målpoeng her i dag, men at det ikke blir fler mål, det er jo sånt som skjer, sa 22-åringen etter kampslutt.

Når Dagbladet så ber Zahid fortelle om hvor frustrerende det er på en skala fra én til ti, blir det fort stille. Før han smiler lurt og innrømmer at «jo, det er da litt frustrerende».

- Jeg har jævlig lyst på målpoeng. Det skjedde dessverre ikke i dag, men i den forrige kampen fikk jeg tre målpoeng, sier høyrebacken litt mer fornøyd.

Vålerengas juvel har scora to mål denne sesongen, men det blir sikkert fler innen sesongen er over. Men for at hovedstadslaget også skal vinne kampene han scorer i, må det sitte defensivt. Det gjorde det i denne kampen.

- Denne kampen her var en av de bedre, særlig defensivt. Vi står i mot presset, men hadde dette vært tidligere i sesongen eller i fjor, så hadde vi sluppet inn flere mål. Særlig på dødballer. Men vi lar ikke dette bli veldig, veldig skummelt heller, sier han rolig.

- Burde være på landslaget

Det er ikke bare mangelen på målpoeng Zahid drar litt på ordene når han får spørsmål fra Dagbladet. Unggutten fra Mortensrud i Oslo har vist seg fram på både U19 og U21-landslagene, der han på sistnevnte har tre mål på 17 kamper.

I høst fortalte han til Dagbladet at han ventet på en telefon fra daværende landslagssjef Per-Mathias Høgmo, etter flere kamper med svært overbevisende spill.

Den telefonen kom ikke, og Zahid venter fortsatt på a-landslagdebuten. Den mener han snart burde komme.

- Jeg føler at jeg burde være på landslaget, ja. Men jeg tar det selvfølgelig litt som det kommer, selv om det er litt sånn «hvem vil ikke spille på landslaget?».

- Vil bidra

Norges nye landslagssjef, Lars Lagerbäck, har uttalt at han kunne tenke seg å teste ut nye spillere på landslaget, i håp om at man snart skal kvalifisere seg til et mesterskap. Det betyr at 22-åringen kanskje kan få en telefon i løpet av året.

- Men som jeg har sagt før, det er ikke opp til meg. Jeg har fått disse spørsmålene i to-tre år nå. Jeg vil bidra med mitt der, og jeg føler jo at jeg har ting jeg kan bidra med. Men det er opp til sjefen om han tar meg med eller ikke. Jeg får fortsette å gjøre det jeg gjør i Vålerenga.

Men også det å vente i spenning på en telefon som faktisk kan ende opp med å aldri komme, det er like frustrerende som når lagkameratene eller han selv ikke setter sjansene sine.

- Jeg har jo vist meg fram, og har gjort det bra på både U21 og her i serien. Det er fortvilende, men jeg har slutta å tenke på det. Jeg håper at jeg får muligheten, og om den kommer, skal jeg gripe den med begge hendene.

fra Dyreparken

(Dagbladet): I løpet av de åtte åra hun tilbrakte i Det hvite hus, som USAs førstedame, sørget Michelle Obama (53) for å gjøre kampen mot farlig fedme blant barn og unge til en av sine viktigste kampsaker.

Reaksjonen på at Trump-administrasjonen har satt en stopper for «Obama-reguleringer», som var ment å sørge for sunnere skolemat for amerikanske barn, var ikke overraskende negativ.

- Tenk litt over hvorfor noen synes det er OK at barna dine spiser dritt, sa Obama til en fullstappet sal, ifølge The Guardian.

- Tenk litt på det

Hun sa det fortsatt er mye arbeid som gjenstår før landets skoler er der de bør være, og understreket viktigheten av at de ikke lar noen «sette oss tilbake».

- Det er viktig å virkelig se på motivene. Man må stoppe opp og spørre: Hvorfor vil du ikke at barna skal ha god skolemat? Hva feiler det deg? spør hun med en klar henvisning til USAs nåværende president.

Mens Michelle Obama har kjempet for å innføre en nasjonal næringsstandard for skolelunsjer, har Trump-administrasjonen nå sørget for å sette til side arbeidet. Forsinkelsen kommer på toppen av at Det hvite hus har utsatt innføringen av regler som ville pålagt restauranter, dagligvarebutikker og andre utsalgssteder å oppgi hvor mange kalorier varene deres inneholder, skriver The Guardian.

- Du skal altså ikke få vite hva det er du spiser? Tenk litt på det. Stopp litt, og tenk på det, sa en tilsynelatende forferdet eks-førstedame, før hun fortsatte med å spørre publikum om de syntes tingenes tilstand var OK.

Michelle og Barack Obama ankom den internasjonale matkonferansen Global Food Innovation mandag denne uka. Besøket var Barack Obamas første offentlige utenlandsopptreden siden han gikk av som president.

Michelle Obamas uttalelser beskrives også som den klareste politiske uttalelsen hun har kommet med siden Obama-familien flyttet ut av Det hvite hus i januar.

Norske Gunhild Stordalen talte på matkonferansen i Milano mandag. Der fikk hun også hilse på Barack Obama.

- Det har rystet meg langt inn i sjela

Det er riktignok langt fra første gang USAs tidligere førstedame kritiserer Donald Trump. I en følelsesladet tale under presidentvalgkampen i fjor høst, langet Obama ut mot Donald Trump. Hun sa blant annet at hotellkongens måte å snakke om kvinner på har opprørt henne.

- En presidentkandidat i USA som skryter av å seksuelt antaste kvinner. Jeg klarer ikke slutte å tenke på det. Det har rystet meg langt inn i sjela på en måte jeg aldri hadde sett for meg, sa en tydelig preget presidentfrue.

Talen ble gitt få dager etter at Trump-kampanjens største skandale var et faktum. Det skjedde etter at Washington Post publiserte en video av Donald Trump som ga samtalepartner Billy Bush råd om å «klå kvinner i skrittet» – «grab them by the pussy».

Videoen fra 2005, som snart skulle bli verdenskjent, vakte stor oppsikt fordi den inneholdt Trumps omtale av et mislykket forsøk på å forføre en kvinne, samt flere nedsettende utsagn om kvinner.

- Jeg prøvde, men hun var faen meg gift. Jeg prøvde meg virkelig, men fikk det ikke til. Jeg så henne nettopp igjen, hun hadde fått kjempestore pupper og det hele. Hun har totalt forandret utseende, sa Trump til TV-profil Billy Bush.

fra Dyreparken

I neste omgang må dobbelt så mange bilister betale enda mer i 55 nye bomstasjoner.

Bompengeøkningen er planlagt i Oslopakke 3 for å kunne finansiere samferdselsprosjektene i distriktet, skriver VG.

I første omgang, fra 1. oktober, vil personbiler med diesel koste 48 kroner utenfor rushtiden og 58 kroner i rushtiden – mot 34 kroner i dag. Bensinbiler må betale 43 kroner utenom, og 53 kroner i rushtiden.

Ifølge Statens vegvesen er det mest sannsynlig at fra mars i 2019 vil enda flere bilister virkelig vil få merke økte bompriser fra flere bomstasjoner.

- I dag er det 50 prosent av bilistene på Oslos veier som ikke betaler i bommene. Nå er vi sammen med Akershus-politikerne i ferd med å innføre en bomdekning som virker mer rettferdig, sier miljøbyråd i Oslo, Lan Marie Nguyen Berg (MDG).

Også nullutslippsbiler – eller elbiler fra og med trinn 2 i 2019 – må betale 20 kroner i rushtiden og 10 kroner utenfor rushtiden. Dette skal dobles i et enda senere trinn 3 – til 30 kroner i rushtiden og 20 kroner utenfor.

fra Dyreparken

Hva er det med denne streben etter å være nummer en? Overalt blir såkalte énere hyllet i et samfunn som blir stadig mer rettet mot spisskompetanse. En gang var det massenes makt, men i dag er det individet som er gjeldende aktiva og pyntelige titler virker å ha blitt vår nye trosbekjennelse.

Jeg jobbet en gang som platearbeider, som ble oppgradert til strukturmekaniker. På femtitallet var idiot en legebetegnelse som ble byttet mot åndsvak og derfra til tilbakestående som ble til klient og deretter bruker og det neste kan være alternativt begavet. Søppeltømmere finnes ikke lengre, ikke søppel heller, avfallet blir hentet av miljøarbeidere. Hederlige yrkestitler har forsvunnet til fordel for coacher, rosenterapeuter, økoanalytikere, pr rådgivere og omdømmeeksperter, mens snekkeren snakker polsk.

En gang lå lista lavt nok til at alle kom seg over, men det var før frisøren ble stylist med egen Hairport. En gang i tiden, vi snakker før vi hoppet av sporet og ble kvalme av for mye kanapé, ble barn fortalt at uten utdanning fikk de ikke en ordentlig jobb. I dag får barna høre at de kan bli absolutt hva de vil. Hva er vitsen med å bli rørlegger hvis du kan være spesialrådgiver for FN liksom, og skulle du tvile finnes det en hel vegg hos bokhandleren som hjelper til med siste puff over kanten.

Selvrealisering har blitt tidens melodi og via dubiøse selvhjelpsbøker med forblommede løsninger har det blitt en vekstnæring med adelige aner. Med personlig lykke som forretningsidé er scenen ryddet for de som streber for å nå sitt forjettede mål om å bli en ener. Og la oss kikke litt nærmere på nettopp det tallet.

I den lett obskure øvelsen numerologi symboliserer 1 tallet mot, styrke, fryktløshet og ledelse, positive verdier alt sammen, som raskt blir debunket av de negative som heter arroganse, egoisme og dominans.

La det være klart: 1 tallets status et oppskrytt.

I en studie gjort av Alex Bellos The Grapes of Math: How Life Reflects Numbers and Numbers Reflect Life ble tretti tusen mennesker spurt om hvilket tall de hadde som favoritt. Overaskende nok havnet 1 tallet langt ned på lista. Faktisk dukket det ikke opp før på 21 plass, fire plasser etter Pi og langt bak 42 som via Douglas Adams nesten klarte å snike seg inn på topp 10. Og vinneren? Tattaa: 7.

Kanskje er det ikke så overaskende allikevel: I bibelen finnes 7 gode og 7 onde år, det er 7 dødssynder og fra naturens side er det 7 hav og 7 synlige planeter og 7 farger i regnbuen. Blant mer folkelige begrep finnes det 7 dverger, 7 ukedager og 7 mils steg. 7 er også det eneste tallet mellom en og ti som verken kan deles eller ganges uten å bli tosifret og noen kjenner kanskje til historien om han som satset alt på hest nummer 7 fordi han var født 7/7-77.

7 er også et tall med skjulte egenskaper. Om du ganger 142857 fra en til seks skjer følgende:

142857 × 1= 142857

142857 × 2 =  285714

142857 × 3 =  428571

142857 × 4 =  571428

142857 × 5 =  714285

142857 × 6 =  857142

Legg merke til hvordan de samme tallene dukker opp i numeriske anagram. Tross intern rokkering holder de seg samlet, – inntil du ganger 142857 med 7 og ender med 999999.

Det eneste tallet som mangler for å klokke inn en million er det oppskrytte ett- tallet.

Så hvor kommer denne evige hyllesten av 1 i fra? Hvorfor ønske noen én god dag i stedet for å trå til med sju?

Ingen over, ingen ved siden blir det sagt om enere, men om det ikke finnes noen under mister utrykket umiddelbart sin verdi, og kan erstattes med den lavere statusen ensom. Mens syvtallet er en gjedde i sivet er 1-tallets verdi totalt avhengig av persepsjon. Skulder ved skulder sier fagbevegelsen, – sammen er vi sterke. Allikevel finnes det så mange som kaster sitt liv bort i evig streben for å nå den etterlengtede toppen.

«Because it´s there», svarte Sir Edmund Hillary da han ble spurt om hvorfor han måtte beseire Mount Everest. Men Hillary var ikke alene om bragden, hans heltestatus var et resultat av god research. Den egentige helten var mannen som dro han til topps, sherpaen Norgay Tenzing. Da Edmund Hillary dro hjem for å bli adlet avfant Tenzing seg med sin status som den evige toer. En skjebne som kan kreve sin mann. Buzz Aldrin manglet akkurat den kvaliteten.Han klarte aldri å venne seg til at han kun var nummer to på månen. I årene etter månelandingen slet han med alkohol, depresjon og et par skilsmisser. Buzz Aldrin var verdens nest største helt, men klarte ikke å nyte sin status. Lik idrettsstjerner som gråtende mottar sølvmedaljen ble han ødelagt av tanken på at det fantes en som var bedre. Bare en altså, men den ene var mer enn nok for Aldrin som nylig fylte 87 og fremdeles er for bitter til å snakke om sitt forhold til Neil Armstrong.

Men tilbake til vårt favoritttall: Sjuende mann på månen var David Randolph Scott som ble senere herostratisk berømt for den såkalte “postage stamp incident”. En tildragelse der han ble tatt for å utgi frimerker som ikke var klarert av NASA, og som førte til at han ble satt på bakken. Senere levde han likevel et godt liv som forfatter og ekspertkommentator, men det han er mest kjent for er å være den første som kjørte bil på månens overflate. Nummer sju var altså den som ble valgt til å teste amerikanernes symbol på personlig frihet på månen. Spør du meg var det neppe tilfeldig, men nok om det.

Den tidligere SAS sjefen Janne Carlson hadde en ledelsesfilosofi som het Riv Pyramidene. At han selv befant seg på toppen av en av dem, og enda verre; at han ble ansett som en éner, ble hans kamp mot vindmøllene, som han vant. I 1984 ble SAS kåret til prestisjetunge Airline of The Year og i dag vet vi at såkalte enere i næringslivet er en myte som lederne selv holder liv i for ikke å glipp av fallskjermen. Både via forskning og erfaring viser at flat struktur og fordeling av ansvar er mest effektivt, men allikevel består pyramidene, og ikke bare består, de har blitt høyere i form stupide lederlønninger.

Pyramider finnes overalt selv om alle ikke er like lett å få øye på. Ta for eksempel snobbing som foregår i alle retninger unntatt sidelengs. En person kjøper den dyreste modellen til Toyota, en annen den rimeligste til Mercedes. Bilene koster omtrent det samme, men mens Toyotaeieren befinner seg øverst i sin pyramide, ender han med billigste Mercedes nederst i sin. Så kan man spørre om hvem som er mest tilfreds; Er det han som stopper på rødt ved siden av en billigere modell, eller Mercedeseieren som må vente på grønt ved siden av en dyrere? Hvem tror du hilser først? Noen kjøper den største kåken på Grorud og andre den billigste tomannsboligen på Slemdal. Hvem tror du blir valgt til leder av velforeningen? Du kjenner svaret, for ingen liker en oppkomling.

I disse dager vakler det enere både i USA, Tyrkia og Irak og historien er stappet av såkalte enere som mistet balansen på pallen. For semantikk favoriserer ingen; Tallet én lar seg kombinere med både enfoldig, enslig, enevelde, og enecelle, og bare i løpet av den setningen er det mulig å lese empirien til en mengde statsledere.

Og hva med han som satset alt på hest nummer 7?

Den kom inn som nummer 7.

fra Dyreparken

FILM: Er verden i ferd med å falle sammen? Det er ikke godt å si bestandig. Willy (David Murgia) og Esther (Aurore Broutin) er overbevist om at undergangen er nær. Det spede, storøyde kjæresteparet, med hver sin mentale begrensning som får dem til å framstå nesten som barn, er på en forfjamset vandring gjennom et nordfransk landskap for å finne Esthers datter før det hele bryter sammen. Murgia og Broutin spiller nydelig. Og regissør og manusforfatter Bouli Lanners bygger med omhu opp omgivelsene rundt dem; massive, øde betongkonstruksjoner som skaper en følelse av forlatt sivilisasjon. Paret møter en mager mann med helskjegg som presenterer seg som Jesus, og de bibelske strengene dirrer like høylytt som gresshoppegnisset fra veikanten.

Statueansikter

Det er grimete og elegant. Men så finnes nok undergangen mest i samtalene mellom Esther og Willy likevel. De mer voksne skikkelsene i filmen kjenner ikke til noe sånt, de er alminnelige smågangstere i en slags moderne western, der sentralmakten ikke synes å eksistere og uoverensstemmelser ordnes gjennom blodige oppgjør langs landeveien.

Her ferdes også de virkelige hovedpersonene, to halvgamle dusørjegere på oppdrag og en matt jakt etter mening. Den ene, Gilou (Lanners) synes å ha funnet den i omsorgen for hunden, den andre, Conchise (Albert Dupontel) snubler inn i en ordknapp erotisk affære. Dupontel har et av disse statueansiktene med skarpe trekk og gjør Conchise passelig livstrett og lukket, men merkelig nok synes tempoet å gå ned når oppmerksomheten vender seg mot dem som lever actionfylte liv: Dusørjegerne og de lokale bandittene de må hanskes med.

Bare kjeltringer

Dette er ofte problemet med filmer om slitne småkjeltringer: Når blir de noe mer og morsommere, når er det bare snakk om kjipe folk som krangler og innimellom dreper hverandre? «De første skal bli de siste» har fine typer, storslagen scenografi og scener der det hele hever seg ut og opp over seg selv – iblant bokstavelig. Men matte kjeltringoppgjør i boblejakke har man tross alt sett før.

fra Dyreparken

FILM: Historien i «Danserinnen» føles velkjent, fordi det har vært mange slike filmer, og fordi det finnes mange slike livshistorier: Om begavede enkeltpersoner som tenker nytt og slår seg opp på et vanskelig felt, og må bale med utfordrere i karrieren og flyktige gjenstander for alskens lengsler i kjærlighetslivet. Det finnes versjoner som er klamme hagiografier, med et sett av klisjeer som går igjen og igjen. Men «Danserinnen», som tar utgangspunkt i livet til den innflytelsesrike danseren og koreografen Loïe Fuller (Soko), er ikke slik. Den er inntagende og elegant, og sitrer den av alt som ikke sies.

Kjoler og komplimenter

Loïe, spilt av artisten Soko, må forlate den amerikanske ødemarken der hun har bodd med sin gullgraverfar, og prøver å slå seg opp som danser, i New York og så i Paris. Som egenrådig og ambisiøs jente møter hun motstand, men får en alliert i den dekadente adelsmannen Louis d’Orsay (Gaspard Ulliel), som gir henne komplimenter og nye kjoler. Slike grep ville i svakere regihender minnet om femti nyanser av utslitte floskelfantasier. Men forholdet mellom Loïe og Louis er mangslunget og interessant, stadig mer ettersom Loïe gjør suksess, og får tilhengere og disipler. En av dem er Isadora Duncan (Lily-Rose Depp, datteren til Johnny), en engleskjønn amerikaner med et uforstyrrelig smil, som Loïe blir fascinert av.

Uuttalt trekantdrama

Alle andre enn henne selv kan se at det er noe flinthard i Isadora, og at vennligheten ikke nødvendigvis betyr at hun vil Loïe vel.

Loïe og Louis er odde, ensomme og besatte. Isadoras ankomst utvider forholdet til et slags trekantdrama som gjør de opprinnelige to utslitte og ulykkelige – akkurat hvor ulykkelige er vanskelige å se, siden Louis’ utsvevelser og Loïes ærgjerrighet ligger i forgrunnen og tilslører de bløte flekkene inne i dem. Nettopp derfor blir de så inntrengende.

Også blikket på Paris ved forrige århundreskiftet er personlig og spesifikt; bildene er utsøkte uten å føles glanset. «Danserinnen» er både nitidig koreografert og full av liv, slik all god dans er.

fra norsk tipping

• Aalesund – Vålerenga 0-1 (0-1)

ÅLESUND (Dagbladet): Vålerenga har et Ålesund-spøkelse liggende over seg, og hadde ikke før kveldens oppgjør vunnet en eneste kamp på Color Line Stadion siden 13. august 2005. Det er nesten tolv år siden.

Men innbytter Herman Stengel fikk endelig en slutt på spøkelset, etter et fantastisk mål fem minutter før pause.

Robert Lundström trillet ball rolig før han la inn til Stengel på drøye 20 meter. Stengel fikk all tid han kunne tenke seg, og la til rette før banka til. Andreas Lie hadde ikke sjans til å ta skuddet, som snek seg opp i det lengste hjørnet.

Til Sunnmørsposten sa den tidligere Vålerenga-spilleren Fredrik Carlsen at Stengel trolig aldri ville score et så pent mål igjen. Men til Dagbladet har han tenkt seg litt mer om.

- Hehe, han klarer det nok. Det er bra gjort det der, men vi skal være på ham. Det er vi ikke, sier Carlsen til Dagbladet etter kampen.

Han var svært misfornøyd med at gamleklubben tok sin første trepoenger på Color Line Stadion på så mange år, særlig fordi hjemmelaget ikke klarte å utnytte sjansene sine.

- Vi hadde en kjempesjanse rett før, og så forsvarer de seg godt. I tillegg skaper vi ikke nok av de største sjansene. Denne kampen viser litt hvor tett det er i ligaen også, sier Carlsen.

Store sjanser

Når man har et spøkelse hengende over seg, kan man ikke kaste bort store sjanser man får gratis foran mål, slik bortelaget gjorde etter 22 spilte minutter.

Det hele startet med at Herman Stengel fant Ghayas Zahid på vei mot mål, og Oslo-gutten sendte så ballen videre til Bård Finne. Mikkel Kirkeskov fikk bort ballen fra Zahid, men lærkula endte hos Abdi Ibrahim, som da spilte tilbake til Zahid.

På nesten komisk vis sistnevnte han tilbake til Ibrahim istedenfor å skyte, men Kirkeskovs utrolige innsats sørget for at ballen ble klarert ut – og ikke gikk bak Andreas Lie. Hjemmepublikummet brøt nærmest ut i latter etter gjestenes håpløse spill foran målet.

Åtte minutter senere fikk bortelaget en ny mulighet, da Bård Finne fikk all verdens med tid på venstrekanten. Han trakk seg inn mot mål og fyrte avgårde et skudd. Men i likhet med muligheten Vålerenga hadde bare minutter tidligere, forsvant også denne i ingenting da Andreas Lie fikk skuddet rett på seg.

Herlig Mos-forarbeid

Også hjemmelaget fikk sine muligheter før hvilen, og Mostafa Abdellaoues herlige forarbeid etter 38 minutter kunne raskt sendt Aalesund i ledelsen.

Den tidligere Vålerenga-spilleren finta seg inn i 16-meteren, og trakk på seg to av gjestenes forsvarere før han sendte ballen på andre siden av feltet til Lars Veldwijk.

Sistnevnte viste også fram fintekunnskapene sine, før han fyrte av et knallhardt skudd mot Vålerengas keeper Robert Sandberg. Svensken fikk en hånd på ballen, og rakk også å hente returen som var på vei mot kortlinja.

Bortelaget satte så fart oppover, men stoppet opp. Etter et par pasninger endte ballen opp hos Herman Stengel, som så banka inn ledelsen til Vålerenga.

Vippet

Da de to lagene kom ut på kunstgresset etter hvilen, var det tydelig at de begge ønsket et mål. Hjemmelaget presset til tider voldsomt, og var nær ved å få uttelling da Mostafa Abdellaoue igjen fintet seg rundt i bortelagets 16-meter.

Men som tidligere i kampen ble Aalesunds toppscorer passet på av opptil flere spillere, og til tross for å ha slitt seg løs holdt gjestene unna.

De to lagene skrudde definitivt opp farta utover i omgangen, og hjemmelaget hadde nok fortjent en utlikning etter massivt press. Aalesund-supporterne skrek fortvila ut flere ganger i løpet av andreomgangen etter flere bom, men fikk ikke hull på byllen.

I tillegg var det ampert opp til flere ganger mellom spillerne, og dommer Dag Vidar Hafsås måtte snakke til flere av spillerne gjennom kampen.

De oransjekledde presset massivt på til siste slutt, men måtte til slutt se seg slått av Vålerenga på Color Line Stadion for første gang på nesten tolv år. Vålerenga fikk en mulighet til å punktere det på overtid, men igjen ryddet Aafk-forsvaret opp.

Det holdt likevel ikke for hjemmelaget, som dermed tapte 0-1 etter Herman Stengels perlescoring.