Petter snur seg mot meg. Mannen jeg tidligere på dagen måtte gå rundt for å kunne se ansiktet til snur seg mot meg. Det innbitte draget av smerte som skyver kjeven hans litt frem er borte. Han smiler til meg. «Jeg har tatt på meg den høyre skoen skjevt», sier han.
Så brister stemmen.
Petter begynner å gråte. Ikke den voldsomme smertefulle hulkingen jeg har hørt flere ganger før. To små striper av tårer renner sakte ned fra hvert øye. Petter smiler fortsatt. Jeg ser på ham og smiler tilbake. «Hvor mange år er det siden?» Jeg kan se på Petter at han tenker. Det er vanskelig å tidfeste. «Over fire år. Kanskje fem.» Tårene får litt ekstra fart nå.
Petter strekker frem foten. Ser på den. Gledestårene gir vei for et mer forundret uttrykk i ansiktet. Han holder fortsatt litt igjen. Vet ikke helt hvordan han skal forholde seg til sitt første smertefrie øyeblikk på snart fem år. «Selv ikke når jeg har så mye morfin i kroppen at det er umulig å reise meg fra sofaen. Selv da er det så veldig vondt.»
Han snur seg til Jonas. «Kan jeg få et trekk til?»
Petter er ikke hans virkelige navn. Et par av de konkrete faktaopplysningene om Petter er blandet sammen fra mer enn en person. Men de er alle sanne. Jeg har sett dem med mine egne øyne. Årsaken til anonymiseringen er at Petter gjorde seg til kriminell den kvelden.
Petter som sliter med kontinuerlige nervesmerter døgnet rundt etter en mislykket operasjon. Anine som har like sterke nervesmerter på grunn av langt fremskredet multippel sklerose. Kjersti som har en alvorlig nakkeskade etter en bilulykke. Fredrik som sliter med sterk nevropatisk smerte etter åresvis med kronisk diabetes.
De er alle kriminelle.
Etter å ha blitt møtt med det ene tunge, vanedannende og skadelige medikamentet etter det andre. Etter å ha gått inn og ut på smerteklinikkene i årevis. Etter å alle å ha fått den samme talen fra leger og sykehus: “Du må akseptere hvor dårlig du er. Du blir aldri bra. Den viktigste jobben du har å gjøre nå er mental. Forsone deg med hvordan livet ditt er.” Beskjeder de får fra smerteklinikker som ikke vil hjelpe pasientene sine. Sånn i tilfelle noen andre skulle få noen rare ideer om at det også kunne hjelpe dem.
Amor Fati. Elsk din skjebne!
Etter å ha fått uføretrygen innvilget i en bisetning. Folk som dem er det jo ikke håp for uansett. Etter å ha blitt satt på høydose antidepressiva som smertestillende fordi de vanlige medikamentene ikke lengre virket. Etter å ha blitt satt i Ketamin-narkose som en siste forsvarslinje.
Etter alt dette har de valgt å bli lovbrytere.
Som de kriminelle de er bruker de kodeord. De kommuniserer via krypterte meldingstjenester. De gjør det mens de lager mat. De gjør det fra jobb. De gjør det mens de går tur i skogen. De gjør det mens de utfører alle de aktivitetene de ikke hadde mulighet til å utføre da de var gode lovlydige samfunnsborgere.
Jeg har det siste året samlet materiale til en bok om norsk ruspolitikk. I den prosessen har jeg kommet i kontakt med mange som Petter. Jeg har snakket med dem. Jeg har hørt historiene deres. Jeg har grått.
Det Petter og hans medforbrytere har gjort er simpelthen å bytte ut tunge smertestillende som morfin, neurontin (egentlig en epilepsimedisin) og dess like med cannabis.
De har forlatt den tunge, vanedannende rusen det å gå i åresvis på morfinpreparater gjør med mennesker. De har byttet den ut med en rusfri tilværelse hvor cannabisdosen som behøves – på grunn av en annen og mer direkte virkemåte – er så lav at den knapt er rusgivende.
De har byttet ut epilepsimedisinen neurontin som brukes mot perifere nervesmerter, fordi man ikke har noe annet å gi med to trekk fra en e-cigarett med cannabisolje i. Samtidig har de byttet ut frykten, selvmordstankene og dødsangsten. Ingen har noensinne dødd fra en overdose Cannabis. Hva skriver Felleskatalogen om Neurontin:
«Legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS): Alvorlige, livstruende, systemiske overfølsomhetsreaksjoner, som DRESS, er rapportert. Det er viktig å være oppmerksom på at tidlige tegn på overfølsomhetsreaksjoner, som feber eller hovne lymfekjertler, kan være tilstede selv om utslett ikke er påvist. Pasienten skal undersøkes umiddelbart ved slike symptomer, og gabapentin skal seponeres dersom ingen annen forklaring til symptomene kan gis. Anafylaksi: Gabapentin kan forårsake anafylaksi som krever akutt behandling. Pasienter må instrueres til å avbryte behandlingen og søke øyeblikkelig hjelp ved symptomer på anafylaksi. Selvmordstanker og selvmordsrelatert atferd: Selvmordstanker og selvmordsrelatert atferd er rapportert [...].»
Jeg startet bare på toppen. Listen over alvorlige bivirkninger er flere sider lang. Og i motsetning til ved Cannabis vet vi heller ikke nok om dem. De siste snart 100 årene med Cannabis som samfunnsfiende nummer en har medført at det ikke finnes noen annen medisin hvor man mer nitidig har lett etter risiki og bivirkninger.
Over 50 000 forskningsartikler er publisert. Hvert eneste risikoelement er vridd på, snudd og lagt under lupen. Konsistent har man feilet i å dokumentere spesielt høy skadelighet. Sammenlignet med så og si enhver annen medisin synes cannabis å være det trygge alternativet.
Men det er ikke bare det at det er trygt. Det virker. Det virker på måter jeg ikke trodde kunne være tilfelle før jeg begynte å møte disse menneskene.
Menneskekroppen har et eget cannabissystem. Det såkalt endocannaboide systemet. Kroppen har to hovedtyper av cannabisreseptorer, henholdsvis CBD1 (først klonet i 1990) og CBD2 (først klonet i 1993).
Endo er en forstavelse som betyr indre. Kroppen produserer selv såkalte cannbinoider som binder seg til cannabisreseptorer i nervesystemet. Fremst blant disse er anandamid som ble oppdaget i 1992 og 2-AG. Navnet Andanamid kommer fra sanskrit og betyr velvære. Det endocannabinoide systemet er involvert i en imponerende serie av viktige funksjoner i kroppen, blant annet apetittregulering, humør, smerte, bevegelse, stresshåndtering og minneprosessering.
Planten cannabis produserer også cannabinoider. Når brukerne inntar panten gjennom å røyke den, dampe den eller spise eller drikke varmebehandlet cannabis tilføres disse cannabinoidene kroppen. De kaller vi exocannabinoider. Forstavelsen exo forteller oss at de er “utenfra”. De er tilførte. De to viktigste exocannabinoidene er THC og CBD, men planten inneholder flere titalls til. THC etterligner Andanamid og CBD etterligner 2-AG. Cannabis virker altså ved å tilføre kroppen analoger av stoffer den selv produserer.
Canabinoidsystemet er spesielt reseptortett i nervebanene hvor kroppen prosesserer smerte. Dette kan være noe av årsaken til at cannabis er så veldig mye mer effektivt som smertelindring for nervesmerter enn de tunge, vandedannende, opiatene vi vanligvis stapper smertepasienter fulle av. Det er nok også grunnen til at den har vært brukt som medisin mot nettopp smerte i flere tusen år.
Bruken av cannabis som medisin har vært så utbredt at historikerne legger til grunn at den salven Jesus brukte som sin salve var cannabisolje. Da den salvede utførte sine mirakler var cannabis hans verktøy.
Jeg er generelt skeptiker. Jeg så derfor hovedsakelig på medisinsk bruk som et sidespor i den ruspolitiske debatten. Da California i folkeavstemming legaliserte medisinsk bruk av cannabis i 1996 skrev jeg det av på California-hippie-kvota. Når jeg plutselig så at land etter land fulgte etter – nå sist Tyskland – skrev jeg det av på at det var måten man kunne myke opp og likevel holde seg innenfor FN-konvensjonene som krever forbud.
Mannen som fikk meg til å forstå at dette området fortjener et nytt blikk var CNNs medisinske redaksjonssjef, Sanjay Gupta. Den meriterte nevrologen Gupta som Obama i sin tid ville ha som USAs helsedirektør, men som prioriterte folkeopplysning gjennom CNN har i alle år vært en sterk motstander av medisinsk cannabis. En rotekte skeptiker.
Akkurat som det plaget meg, plaget det Gupta at det kom opp så veldig mange anekdoter. Anekdoter som Charlotte. Den lille jenta med livstruende epilepsi som gikk fra 1700 anfall i måneden til å bli frisk gjennom å innta små mengder cannabisolje med høyt CBD-innhold. Gupta bestemte seg for å undersøke hva pasientene faktisk opplevde. Resultatet ble i 2013 en av de mest sette dokumentarer på CNN noensinne – Weed.
Guptas innledning til dokumentaren er sterk:
«Long before I began this project, I had steadily reviewed the scientific literature on medical marijuana from the United States and thought it was fairly unimpressive. Reading these papers five years ago, it was hard to make a case for medicinal marijuana.
I even wrote about this in a TIME magazine article, back in 2009, titled “Why I would Vote No on Pot.”
Well, I am here to apologize.
I apologize because I didn’t look hard enough, until now. I didn’t look far enough. I didn’t review papers from smaller labs in other countries doing some remarkable research, and I was too dismissive of the loud chorus of legitimate patients whose symptoms improved on cannabis.Instead, I lumped them with the high-visibility malingerers, just looking to get high.
I mistakenly believed the Drug Enforcement Agency listed marijuana as a schedule 1 substance because of sound scientific proof. Surely, they must have quality reasoning as to why marijuana is in the category of the most dangerous drugs that have “no accepted medicinal use and a high potential for abuse.”
They didn’t have the science to support that claim, and I now know that when it comes to marijuana neither of those things are true. It doesn’t have a high potential for abuse, and there are very legitimate medical applications.
In fact, sometimes marijuana is the only thing that works.
Take the case of Charlotte Figi, who I met in Colorado. She started having seizures soon after birth. By age 3, she was having 300 a week, despite being on seven different medications. Medical marijuana has calmed her brain, limiting her seizures to 2 or 3 per month.
I have seen more patients like Charlotte first hand, spent time with them and come to the realization that it is irresponsible not to provide the best care we can as a medical community, care that could involve marijuana.
We have been terribly and systematically misled for nearly 70 years in the United States, and I apologize for my own role in that.
I hope this article and upcoming documentary will help set the record straight.»
I artikkelen og i dokumentaren tar Gupta et oppgjør med den feilklassifisering av cannabis vi har måttet leve med siden 1970. Da ble cannabis plassert som et såkalt “Schedule 1” stoff. Kravene for at dette skulle skje var at det var et stoff med høyt misbrukspotensiale, store skadevirkninger og intet medisinsk potensiale. Dette plasserer cananbis sammen med heroin mens stoffer som methamfetamin og kokain ikke når lengre opp enn schedule 2.
Når et stoff er plassert i schedule 1 er forskning på medisinske virkninger for alle praktiske formål blokkert i USA, det viktigste landet i verden for medisinsk forskning. Stoffer som er plassert i schedule 1 er også på listen over stoffer hvor USA aktivt arbeider for å forhindre forskning i andre land.
Så – sier Gupta – det må det da være gode grunner til? Stoffet må jo være livsfarlig. Ikke helt. Cannabis ble klasifisert på nivå en etter en rent politisk kampanje. Den amerikanske kongressen vedtok klassifiseringen på bakgrunn av en henvendelse fra Nixons assisterende helsesekretær Roger O. Egeberg 14 august 1970. Midt på høyvannsmerket i Nixons krig mot narkotika. Begrunnelsen lød:
«Since there is still a considerable void in our knowledge of the plant and effects of the active drug contained in it, our recommendation is that marijuana be retained within schedule 1 at least until the completion of certain studies now underway to resolve the issue.»
Cannabis ble ikke klassifisert på nivå 1 fordi vi visste det var farlig, men fordi vi ikke visste nok. Studiene Egeberg henviste til ble for en stor del aldri fullført. Etter klassifiseringen ble det umulig for forskerne å få tilgang til cannabis for å fullføre dem.
Og slik har vi håndtert planten. Den er klassifisert som farligere enn kokain og amfetamin fordi vi ikke vet nok om den. Og vi har forhindret alle muligheter for å få vite noe om den. Forskning har vært koordinert av de amerikanske myndigheter som har ansvaret for dens bekjempelse. Finansiering og tilgang til cannabis for forskning har kun blitt gitt til dem som har forsket på skadevirkninger. Deretter har man sagt nei til medisinsk bruk fordi vi ikke har nok forskning som kan dokumentere effekt. Det ble i en annen sammenheng skrevet en bok som handlet om dette dilemmaet. Den het Catch 22.
Den eneste fordelen denne kneblingen av forskning har hatt er at vi har kommet i den situasjon at det ikke finnes noe annet stoff i verden hvor skadevirkningene har blitt så nøye studert. Studie på studie har mislyktes i å dokumentere høyt misbrukspotensiale sammenlignet med andre stoffer. Studie på studie har mislyktes i å dokumentere spesielt store skadevirkninger. På skadesiden er cannabis langt på vei frikjent.
Etter at California gikk foran i 1996 har dette sakte men sikkert forandret seg. Nå skjer det forskning over hele verden også på de medisinske effektene. Å kalle resultatene spennende er som å kalle Elon Musk en dyktig entreprenør. Det er i og for seg riktig, men klarer ikke å fange essensen i det vi ser.
Den smertelindrende effekten Petter opplevde, og som har gjort at han nå har gått fra å være en god og lovlydig samfunnsborger på attføring til en kriminell i full jobb er kun en av dem. Spasmelindringen MS-pasienter opplever er en annen. Det begynner nå å komme resultater som tyder på at den mentale alderssvekkelse vi opplever med demenslignende minnetap etterhvert som vi blir gamle kan forhindres med cannabis. De endringene i humør cannabis gir gjør at bruken er utbredt i USA blant krigsveteraner med PTSD. Cannabis prøves nå ut mot leddgikt.
Også i Norge begynner det å stå frem pasienter med sine historier.
Vi hører om en liten jente på Karmøy desperate foreldre forsøker å hjelpe fra sine kontinuerlige – og livstruende – epilepsianfall med cannabisolje. Foreldre som opplever at de – i stedet for hjelp – får politiet på døren. Etter desperate henvendelser fra helsepersonell måtte politiet returnere noe av oljen. En innrømmelse av at intet annet hjelper og at lovforbudet potensielt kan ta livet av barn. I norske rettssaler har vi nå eksempler på mennesker som har blitt frikjent for cannabisbruk etter å ha prosedert på nødrett.
Systemets respons er som det alltid vil være. Vi gjør desperate forsøk farmakologisering. Et britisk selskap har utviklet et produkt – Sativex – enkelte av pasientene kan få. Vi må jo gjøre det trygt må vite. Tilgangen er strengt begrenset. Kun MS-pasienter med store spasmer hvor ingenting annet har virket kan få. Informasjonen som gis forsøker å trekke et skille mellom rusmiddelet cannabis og denne seriøse medisinen. På MS-forbundets side besvares pasienter som lurer på virkningen slik:
«Det er kun virkestoffet fra cannabisplanten som er i medisinen. Det som kan gi rus, er fjernet.»
Den skitne hemmeligheten er at dette er ren løgn. Ingenting er fjernet. Sativex er et helplanteekstrakt. Absolutt alt som er i en cannabisplante er med. De eneste innovasjonen legemiddelfirmaet gjorde og som gjorde at de kunne patentere det og dermed tjene penger var at de fant en måte å oppløse planteekstraktet på slik at det kunne administreres som munnspray. Det er like mye av det rusgivende stoffet THC i Sativex som det er av det andre virkestoffet, CBD.
Krigen mot narkotika har gitt oss berøringsangst for et stoff som i tusener av år har blitt brukt som medisin. En av våre fremste rusforskere, Jørgen Bramness som i sin tid var forskningsdirektør ved Seraf, har oppfunnet et ord for dette: Farmakomoralisme.
Det Bramness skriver om akkurat Sativex gir grunn til pause og refleksjon:
«Det er interessant å lese de første oppsummeringsartiklene om Sativex. Sativex er et ekstrakt fra cannabisplanten, med farmasøytisk kvalitet. Det var tydelig at forfatterne synes det var skummelt å skulle anbefale et produkt fra cannabisplanten. På slutten av disse første artiklene stod det klart og tydelig. Dette er effektiv medisin, men vil antagelig ikke bli brukt på grunn av misbrukspotensialet. Farmakomoralisme? »
Det er i møtet med enkeltskjebnene det kalde systemets rasjonelle logikk får vist frem sine konsekvenser. Mehmet-saken endret norsk bioteknologilovgivning. Saker som Charlottes epilepsianfall endret politikken i USA. Å se mennesker inn i øynene som hadde sine første smertefrie øyeblikk på åresvis endret mitt syn på medisinsk cannabis. Nå som forskningssensuren av de positive effektene av cannabis nærmer seg slutten vil vi se mange flere slike enkeltsaker, også i Norge.
Da blir det rart om vi skal stoppe det. Bare fordi vi kan risikere at pasientene i tillegg får det bra.
Det er som Bramness skriver:
« [...] Klart MS-pasienter som får Sativex kan oppleve ikke bare at spasmene løsner og smerten forsvinner, men latteren kan også sitte mer løst. Om man skal kalle oppstemthet og glede for en bivirkning eller en virkning skal jeg la være opp til andre. Men det er ikke en absolutt kontraindikasjon mot bruk. Det burde det i alle fall ikke være. For det ville jo være farmakomoralisme!
Jeg tror ikke det er ment sånn, men fra den farmakologiske siden synes det for meg som om det gamle munnhellet er blitt «alltid trøste, ofte lindre, sjelden kurere, men aldri glede». Det ville i hvert fall Hippokrates aldri ha sagt! Vi ønsker faktisk ikke farmakomoralisme.»
