Sinte menn har i mange tiår hevdet at de blir tilsidesatt som omsorgspersoner ved samlivsbrudd. De få gangene de har kommet til orde i offentligheten, er det ofte som bitre tapere med en høyst personlig agenda.
Det tradisjonelle skandinaviske feministiske prosjektet har ikke vært spesielt opptatt av fedrenes status. Tvert imot har man fokusert på at kvinnen burde være den primære omsorgsperson, spesielt de første årene – slik blant annet psykolog og SV-er Torild Skard flere ganger har argumentert for.
I denne saken har det vært legitimt å bruke biologi og gamle tilknytningsmodeller for å gjøre en enorm forskjellsbehandling av kjønn. Den feministiske argumentasjon har tatt en monoman form – kvinnen er bedre skikket til å dekke barnets behov, rett og slett i kraft av å være kvinne.
Nå er ikke feminisme én ting, og enkelte skiller mellom likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme: I det første tilfelle er kvinnekamp basert på ideen om at kjønn er en sosial konstruksjon. I det andre brukes derimot biologiske forskjeller til å løfte fram særlige kvaliteter hos kvinner.
Når argumenter blandes bare fordi det er bekvemt, står hele det feministiske prosjektets troverdighet på spill. Da slutter feminisme å være humanistisk, og blir istedenfor en retorisk øvelse, en kamp om makt, et spill om posisjoner. Som når likhetsfeminister er mot alminnelig verneplikt for kvinner.
Men noe er i ferd med å endre seg. En ny generasjon kvinner bidrar til å se på forholdet mellom kjønn på mer nyansert vis. Og akkurat nå kan det synes i samtalen om fars rolle.
Camilla Fossum Pedersens nye bok Samværssabotasje er en engasjert beskrivelse av kvinner som fratar menn mulighet til å være fedre. For det gjør mange kvinner etter samlivsbrudd, skal vi tro henne. Men enda verre: Rettssystemet løfter ikke en finger for å rette opp i skjevhetene.
I barnefordelingssaker i lagmannsretten havner mellom 60-80 prosent av barna hos mor, litt avhengig av aldersgrupper. Eksperter mener skjevhetene er langt større enn det her antydes, siden bare fedre med størst sjanser går rettens vei. Og faktisk blir utviklingen verre og verre: På 1980-tallet fikk flere fedre tildelt omsorg etter slike rettssaker enn på 2010-tallet.
Over 20 % av alle samværsfedre har ikke møtt barna sine i løpet av siste måned. Det antydes at nærmere 50.000 barn vokser opp så å si uten far. Store barnegrupper får et mer og mer abstrakt forhold til begrepet «far».
Forfatter Hanne Ramsdal har akkurat satt opp forestillingen Fa(r)en som sin masteroppgave på Teaterhøgskolen. Forestillingen er basert på intervjuer med menn som opplever at de må kjempe for hver eneste lille time med barnet sitt etter samlivsbrudd. Med påfølgende tapsopplevelse, både for seg selv og barnet.
Stykket skildrer et samfunn der mors posisjon er suveren, en posisjon som synes å støttes av familievernkontor, barnevern og rettssystem. Som en av karakterene sier: «Kvinner har for liten selvtillit som yrkesutøvere, for stor selvtillit som omsorgspersoner.» Stykket gir stemme til en mengde menn som står tilbake med ubrukte omsorgsevner, menn som ufrivillig har mistet barna sine.
Fotograf og blogger Drea Karlsen har ved flere anledninger stått fram som helgemamma. «Som mor må man ha en grunn til å ikke ha hovedsamvær med barnet sitt» skriver hun, og setter fingeren på et av de ømmeste og mest selvmotsigende punktene ved gammelfeministisk tenkning: Barnet fortsetter å være mors eiendom selv lenge etter at perioden for selvbestemt abort er over.
Hvis ikke det skandinaviske feministiske prosjektet skal forfalle til en slags interesseorganisasjon for nettverksbygging og utvikling av nye maktstrukturer, må det gjøres grep for fornyelse og nytenkning. Farsrollen er et mulig startpunkt. Camilla Fossum Pedersen, Hanne Ramsdal og Drea Karlsen er med på å utvide samtalen om fars rolle i en tid der det virkelig trengs.
Spaltist
