bilindustrien

fra Dyreparken

FILM: Er verden i ferd med å falle sammen? Det er ikke godt å si bestandig. Willy (David Murgia) og Esther (Aurore Broutin) er overbevist om at undergangen er nær. Det spede, storøyde kjæresteparet, med hver sin mentale begrensning som får dem til å framstå nesten som barn, er på en forfjamset vandring gjennom et nordfransk landskap for å finne Esthers datter før det hele bryter sammen. Murgia og Broutin spiller nydelig. Og regissør og manusforfatter Bouli Lanners bygger med omhu opp omgivelsene rundt dem; massive, øde betongkonstruksjoner som skaper en følelse av forlatt sivilisasjon. Paret møter en mager mann med helskjegg som presenterer seg som Jesus, og de bibelske strengene dirrer like høylytt som gresshoppegnisset fra veikanten.

Statueansikter

Det er grimete og elegant. Men så finnes nok undergangen mest i samtalene mellom Esther og Willy likevel. De mer voksne skikkelsene i filmen kjenner ikke til noe sånt, de er alminnelige smågangstere i en slags moderne western, der sentralmakten ikke synes å eksistere og uoverensstemmelser ordnes gjennom blodige oppgjør langs landeveien.

Her ferdes også de virkelige hovedpersonene, to halvgamle dusørjegere på oppdrag og en matt jakt etter mening. Den ene, Gilou (Lanners) synes å ha funnet den i omsorgen for hunden, den andre, Conchise (Albert Dupontel) snubler inn i en ordknapp erotisk affære. Dupontel har et av disse statueansiktene med skarpe trekk og gjør Conchise passelig livstrett og lukket, men merkelig nok synes tempoet å gå ned når oppmerksomheten vender seg mot dem som lever actionfylte liv: Dusørjegerne og de lokale bandittene de må hanskes med.

Bare kjeltringer

Dette er ofte problemet med filmer om slitne småkjeltringer: Når blir de noe mer og morsommere, når er det bare snakk om kjipe folk som krangler og innimellom dreper hverandre? «De første skal bli de siste» har fine typer, storslagen scenografi og scener der det hele hever seg ut og opp over seg selv – iblant bokstavelig. Men matte kjeltringoppgjør i boblejakke har man tross alt sett før.

fra Dyreparken

FILM: Historien i «Danserinnen» føles velkjent, fordi det har vært mange slike filmer, og fordi det finnes mange slike livshistorier: Om begavede enkeltpersoner som tenker nytt og slår seg opp på et vanskelig felt, og må bale med utfordrere i karrieren og flyktige gjenstander for alskens lengsler i kjærlighetslivet. Det finnes versjoner som er klamme hagiografier, med et sett av klisjeer som går igjen og igjen. Men «Danserinnen», som tar utgangspunkt i livet til den innflytelsesrike danseren og koreografen Loïe Fuller (Soko), er ikke slik. Den er inntagende og elegant, og sitrer den av alt som ikke sies.

Kjoler og komplimenter

Loïe, spilt av artisten Soko, må forlate den amerikanske ødemarken der hun har bodd med sin gullgraverfar, og prøver å slå seg opp som danser, i New York og så i Paris. Som egenrådig og ambisiøs jente møter hun motstand, men får en alliert i den dekadente adelsmannen Louis d’Orsay (Gaspard Ulliel), som gir henne komplimenter og nye kjoler. Slike grep ville i svakere regihender minnet om femti nyanser av utslitte floskelfantasier. Men forholdet mellom Loïe og Louis er mangslunget og interessant, stadig mer ettersom Loïe gjør suksess, og får tilhengere og disipler. En av dem er Isadora Duncan (Lily-Rose Depp, datteren til Johnny), en engleskjønn amerikaner med et uforstyrrelig smil, som Loïe blir fascinert av.

Uuttalt trekantdrama

Alle andre enn henne selv kan se at det er noe flinthard i Isadora, og at vennligheten ikke nødvendigvis betyr at hun vil Loïe vel.

Loïe og Louis er odde, ensomme og besatte. Isadoras ankomst utvider forholdet til et slags trekantdrama som gjør de opprinnelige to utslitte og ulykkelige – akkurat hvor ulykkelige er vanskelige å se, siden Louis’ utsvevelser og Loïes ærgjerrighet ligger i forgrunnen og tilslører de bløte flekkene inne i dem. Nettopp derfor blir de så inntrengende.

Også blikket på Paris ved forrige århundreskiftet er personlig og spesifikt; bildene er utsøkte uten å føles glanset. «Danserinnen» er både nitidig koreografert og full av liv, slik all god dans er.