(Hegnar.no): Boligprisstatistikk fra Eiendom Norge, Finn.no og Eiendomsverdi viser at boligprisene steg 0,5 prosent i april.
Justert for sesongvariasjoner var boligprisene uendret, mens det i snitt var ventet en sesongjustert vekst på 0,5 prosent.
- Dette er en av de svakere aprilmånedene vi har sett, og vi må tilbake til 2008 for å finne en svakere start på året, sier adm. direktør Christian Vammervold Dreyer i Eiendom Norge.
Den sesongjusterte månedsveksten har avtatt gradvis, fra 0,6 prosent i januar til 0,5 prosent i februar, før den falt ned til 0,3 prosent i mars. Til sammenligning steg boligprisene med mer enn 1 prosent per måned fra mars i fjor (regnet som gjennomsnitt).
Med lavere underliggende vekst har også årsveksten kommet seg noe ned i løpet av de siste månedene.
Årsveksten på landsbasis er 10,7 prosent. Det vil si at boligprisene nå er 10,7 prosent høyere enn i mars 2016. Dette er ned fra 11,7 prosent i mars og 13,0 prosent i februar, som ser ut til å ha vært toppen.
Vammervold Dreyer venter også at årsveksten vil falle videre til mellom 6 og 8 prosent mot slutten av året.
Påsken er vanskelig
Bevegelige helligdager gjør det imidlertid vanskelig å sesongjustere boligprisene for både mars og april og Handelsbanken minner om at man skal være varsom i tolkningen av boligprisstatistikken for april. Dette gjelder både for priser, antall boliger lagt ut for salg, omsetningsvolum og omsetningshastigheten. Årsaken er at påskens plassering påvirker tallene.
- I fjor falt påsken i mars, og da så vi at både utbudet og transaksjonsvolumet var lavt sammenlignet med de foregående årene. I år falt altså påsken i april, og mars var da preget av både høyt utbud og transaksjonsvolum, forklarer senionøkonom Marius Gonsholt Hov.
Opp i Oslo
Boligprisene steg med 0,6 prosent i Oslo og er da opp 20,7 prosent det siste året.
Det var flatt i Tromsø, der prisene er opp 5,3 prosent det siste året.
I Stavanger var det en nedgang på 0,1 prosent og ned 1,2 prosent det siste året. Omsetningstiden er imidlertid kommet ned på et mer normalt nivå på 40 dager og omsetningen er opp med 28 prosent sammenlignet med i fjor.
Tilbudssiden stiger i alle byer, og øker mye i Oslo nå.
- Det er større konkurranse om kjøperne enn vi har sett på lenge, sier Vammervold Dreyer, og legger til at vi må tilbake til 2014 for å finne en tilsvarende økning av tilbudet.
Flatt i Obos
Tall fra OBOS viser at gjennomsnittsboligen i Oslo-området kostet 64263 kroner per kvadratmeter i april. I mars kostet gjennomsnittsboligen 65066 kroner, men Obos opplyser at Obos-prisene var uendret fra foregående måned.
- Trenden fra de foregående månedene fortsetter også i april. Et noe roligere marked, kombinert med at påsken også falt i april, gir en måned uten endring i prisene, uttalte OBOS-sjef Daniel K. Siraj tidligere i uken.
Siden april 2016 har Obos-prisene steget 18,5 prosent, og årsveksten er dermed opp fra 17,5 prosent i mars. Hittil i år har Oslo-prisene steget 1,2 prosent.
På landsbasis var den gjennomsnittlige kvadratmeterprisen for brukte Obos-tilknyttede boliger på 56.413 kroner i april. Det var opp 0,3 prosent fra mars og opp 16,5 prosent fra april i fjor.
Statistikken er basert på 604 eierskifter i (påskemåneden) april, mot 837 i mars og 836 i april 2016.
Her var det oppgang
Tall fra Garanti Eiendomsmegling viser at gjennomsnittsboligen kostet 38.356 kroner per kvadratmeter i april, 1,7 prosent mer enn i mars.
Prisoppgangen de siste 12 månedene var 8,5 prosent og uendret fra mars.
- Prisene stiger videre i april, og så langt i 2017 har prisene steget med 6,1 prosent. Prisoppgangen vitner om at boligmarkedet er solid. Det er god tilgang på nye oppdrag, men vi ser at det tar litt lenger tid å selge boligene, uttalte Garanti-sjef Stein Drogseth tirsdag.
Gjennomsnittlig antall omsetningsdager i april var 47 dager, seks dager mer enn i mars og 11 dager mer enn i samme periode i fjor.
Omsetningsdager betyr antall dager mellom første annonsedag og dagen der selger aksepterer budet.
Søndag 7. mai bes velgerne om å ta stilling til to programmer som bærer to motstridende visjoner for Frankrikes fremtid. Den ene er sosialliberal og proeuropeisk med Macron. Den andre er proteksjonistisk og nasjonalistisk med Le Pen. Paradoksalt nok føler få franskmenn seg lettet. Det politiske landskapet virker mer uoversiktlig enn noensinne. Håp avløses av fortvilelse. Store Norske Leksikon definerer vertigo som svimmelhet, falsk følelse av at man selv eller omgivelsene er i bevegelse.
I hverdagsspråket brukes vertigo til å beskrive at man holder på med å besvime, opplever forvirring eller lider av høydeskrekk. Det er et godt ord for å beskrive franske velgeres tilstand etter første omgang 23. april. Mange er på ville veier og sliter med å skille klinten fra hveten. Til deres forsvar er en slik forvirring forståelig av flere grunner.
Den ene grunnen som skaper svimmelhet er frykten for Nasjonal Front (NF). Partiet kommer for andre gang i sin 40-årige historie til andre omgang av et presidentvalg. I Norge kan dette virke trivielt hvis man sammenligner NF med FrP. Det er ikke det i et Frankrike hvor et flertall av innbyggerne fremdeles anser NF for å være en trussel mot demokratiet.
Partiets oppgjør med sin fortid er ikke over. Dets nye leder etter at Le Pen gikk midlertidig av for å forberede seg til andre omgangen, Jean-Francois Jalkh, måtte straks gi seg pga. anklagelser om fortid som revisjonist. De som toner ned NFs resultat i år ved å omtale det som en skuffelse i forhold til forventningene lurer seg selv. Le Pen fikk vel 21,3% av stemmene. Det er lavt i forhold til det hun øynet selv, dvs. nærmere 30% og kanskje til og med en ledelse etter første omgang. Ser man derimot på antall stemmer, fortsetter NF sin historiske fremgang med 5,5 millioner stemmer ved 1. omgang av presidentvalget i 2002, 6,42 millioner ved 1. omgang av presidentvalget i 2012, 6,82 millioner ved 2. omgang av regionsvalget i 2015 og til slutt 7,5 millioner ved 1. omgang av årets presidentvalg.
Chirac, Sarkozy og Hollande, som ledet Frankrike i perioden 2002-2017, deler ansvaret for at flere franskmenn ikke lenger ser på NF kun som et protestparti, men som et troverdig alternativ i fravær av noe bedre.
Den andre grunnen som skaper svimmelhet blant velgerne skyldes at blokkdelingen mellom venstre- og høyresiden man levde med siden den femte republikks start i 1958, nå har kollapset. I 2002 fikk man et varsko om en kommende katastrofe da venstresiden, med statsminister Lionel Jospin i spissen, ikke klarte å gå videre til 2. omgang. Man foretrakk å gå til valg med flere kandidater på venstresiden i stedet for å sikre avansement med én felles kandidat.
Det samme skjedde i år. Mélenchon og Hamon kan takke seg selv for at venstresiden for tredje gang (1969, 2002, 2017) må se på runde to av valget fra sofakroken. Særlig ille er det for sosialistpartiet, som får sitt nest verste resultat siden 1969 (6,36% mot 5,01%) og trues av utslettelse. Det er tvilsomt at partiet kan reise seg igjen før parlamentsvalget i juni.
2002 var et presidentvalg som venstresiden ikke skulle tape, men tapte likevel. 2017 vil huskes som det samme for høyresiden. For første gang siden 1958 er de konservative borte fra en andre omgang av et presidentvalg som de skapte via de Gaulle. Delvis skyldes dette nederlaget samme faktor som for venstresiden i 2002 og 2017. Rent matematisk manglet Fillon de få 4,6% som rivalen på høyresiden Dupont-Aignan fikk for å gå videre. Fillon må ikke minst ta ansvar for at det som var en ubestridt ledelse i meningsmålingene ble til et katastrofescenario de aller siste ukene før valget. Uærlighet, stolthet, stahet og Fillons motvilje mot å gå av som kandidat når en erstatning fremdeles fantes etterlater dype spor på høyresiden og kan føre til at den – i likhet med venstresiden – svekkes varig eller imploderer.
For moderate venstre- og høyrevelgere ligner valgutfallet på en apokalyptisk verden. Deres kandidater og kampsaker er borte før tiden. Tilsammen fikk sosialistpartiet og Republikanerne 26% av stemmene, mot 55% ved første omgang av presidentvalget i 2012. Det er en halvering av oppslutningen på fem år. Disse to aktørene er ikke lenger drivkraften på sin fløy. Særlig vondt er det for venstrevelgerne, som drømte om et radikalt Frankrike sammen med Mélenchon. De gledet seg på forhånd til å kunne knuse sosialistpartiet. Nå må de bare innse at den eneste talsmann som er igjen for å støtte deres kamp mot globalisering, liberalisme og EU heter Marine Le Pen.
KJØTTVEKTA: Marine Le Pen vil ifølge de siste målingene kapre 41 prosent av stemmene, mot Macrons 59. Men mye vil avgjøres av hvor mange velgere som blir sittende hjemme. Foto: AFP PHOTO / CHARLES PLATIAU Vis mer
De lederløse velgerne fra moderat venstre- og høyreside står nå knocked-out. Deres vertigo bygger på følelsen av at de to etablerte partiene som har byttet på makten i førti år, har snudd ryggen til middelklassen, til de vanskeligstilte samfunnslag og egentlig til folk flest. Det som rammer sosialister er ikke minst slutten på en langvarig prosess som startet da Mitterrand forente motstridende venstrekrefter, først blant sosialister, så med resten av venstresiden via en allianse med kommunister og de grønne. En slik allianse brakte venstresiden til makten ved tre anledninger (1981, 1988, 1997). Samtidig var Mitterrand-tiden allerede preget av strid mellom tilhengere og motstandere av liberalisme og EU (Mitterrands «kveldsbesøkere», som anbefalte ham å forlate Det europeiske monetære system – EMS).
To tiår senere klarte statsminister Jospin å holde orden i rekkene på venstresiden mot en konservativ president Chirac. I hans regjering (1997-2002) satt grønne, kommunister og sosialister sammen. Bruddet på venstresiden og i sosialistpartiet inntraff med folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005. Kløften mellom et radikalt venstre som motsatte seg mer integrasjon i et liberalistisk EU og et sentrumsorientert venstre som fremmet EUs tilpasningspolitikk på liberale premisser ble uoverkommelig. Hollande vant presidentvalget i 2012 by default og pga. venstrevelgernes hat mot Sarkozy, og ikke fordi han var ansett som en fornyelse av venstresiden. I tillegg lovet han et brudd med forrige femårsperiode.
Etter valget gikk han vekk fra valgløftene og klarte aldri å skape fred mellom det radikale venstre med Hamon i spissen og et mer sentrumsliberalt venstre med Valls og Macron i føresetet. Presidentvalget i år tvang derfor fram en uunngåelig avklaring som tømmer sosialistpartiet for det som var igjen av velgere og ledere. Disse har nå gått til Mélenchon og Macron.
Det samme skjedde med høyresiden. Gaullismen har tradisjonelt vært mer proteksjonistisk enn liberalistisk. På 1960- og 70-tallet kjempet gaullistpartiet fortsatt for sosial rettferdighet og lavlønnede, men mistet kontakt med grasrotvelgere i 1990- og 2000-årene som følge av at et flertall i RPR og senere i UMP omfavnet liberalismen. Debatten om Maastricht-traktaten i 1992 tydeliggjorde kløften mellom tilhengere og motstandere av en liberalistisk modell for EU og Frankrike på høyresiden, først mellom sentrumspolitikere og gaullister, så mellom gaullister.
Flere ledende politikere forlot RPR og skapte mikropartier som ble motstandere av mer EU-integrasjon. Kløften fikk ikke like dramatiske konsekvenser som for venstresiden, men ble heller aldri borte. Den kom igjen på overflaten i år ved at de meste moderate høyrevelgere ikke kjente seg igjen i Fillons harde innstramningsplan. Andre velgere ble rystet av Fillons verdikonservatisme og åpent frieri til Nasjonal Front og ortodokse katolikker. De gjorde som venstrevelgerne. En del gikk mot sentrum og Macrons moderate linje, mens andre ble fristet til å ta skrittet fullt ut og følge Marine Le Pen.
Den siste grunnen til at franske velgere fortviler er at mange ikke vet hva de skal tro om årets to finalister. 45% av dem var sikre på hvem de skulle stemme på ved første omgang og vant. For Macrons tilhengere fremstår han som et friskt pust i fransk politikk. Han er ung og begavet og har ikke rukket å bli profesjonell politiker. For velgerne som er lei av å se at venstresiden og høyresiden bytte makt seg imellom uten at landets situasjon bedres, gir han et håp om reell forandring når han vil gå på tvers av etablerte politiske skillelinjer og danne en samleregjering som minner om den tyske koalisjonsmodell. Marine Le Pen lykker på sin side i større grad enn før i å fremstille seg som «folkets røst» og som den siste skansen mot liberalisme, EU og innvandringsbølgen. Hennes tilhengere ser på henne som den muligheten til å reversere landets forfall.
Mange, som ikke torde å stemme på NF så lenge Le Pen far ledet partiet og sjokkerte med sine rasistiske og antisemittiske provokasjoner, følger en mer moderat kandidat med et større fokus på kampen mellom folk og elite, og mot EU. Hennes politiske troverdighet styrkes ytterligere ved at andre for første gang støtter henne. Lederen for det konservative parti Debout la France! (DLF) Nicolas Dupont-Aignan skapte historie da han inngikk en allianse med Le Pen mot løftet om å bli statsminister i en felles nasjonal Front/DLF-regjering. For første gang klarer dermed NF å samle bak seg, selv om det er i begrenset omfang. Den berømte «cordon sanitaire», som innebar at ingen andre partier skulle alliere seg med frontistene, er nå brutt. Hvor langt en allianse mellom «patrioter og republikanere» vil gå og om den kan skape mer dynamikk er for tidlig å si. Frem til parlamentsvalget i juni er Nasjonal Front uansett kraftsenteret på høyresiden, og ikke Republikanerne.
Frankrike virker samtidig mer splittet etter valget. Le Pens tilhengere snakker om en kamp mellom kosmopolitisme og patriotisme, hvor eliten har valgt side og støtter mer liberalisme og innvandring mot det franske folk og landets interesser.
KOMET: Emmanuel Macron (39) har gjort kometkarriere i Fransk politikk. Her med kona Brigitte (64). Foto: NTB Scanpix Vis mer
Macrons tilhengere – og Macron selv-, snakker om en kamp mellom demokrati og postfascisme og vil ha et Frankrike som er for økonomisk liberalisme, spiller er en pådriver i EU med Tyskland og erkjenner at landet er multikulturelt.
Valgresultatet 23. april bekreftet landets polarisering. Vest-Frankrike er pro- Macron, mens Øst-Frankrike stemmer i stor grad på Le Pen. Macron sanker også inn stemmer blant folk med høyrere utdanning og høyere levekår, mens Le Pen skårer høyt blant arbeidere, bønder, lavlønnede, arbeidsledige, ungdommer og folk med lavere utdanning. Klassekampen er dermed tilbake i fransk politikk. Sterkt forenklet er Macron kapitalistenes og borgerskapets kandidat, mens Le Pen er forkjemperen for arbeiderne og «jordens fordømte».
Tilhengerne til Macron og Le Pen er de heldige. De vet hvem de vil ha. For alle andre tapere fra første omgang, sprer svimmelheten seg. De sliter med å erkjenne tap (Mélenchon) og kjenner seg ikke igjen i de to kandidatene som gjenstår.
Macrons motstandere på høyresiden synes han er for venstrevridd og at han er et ektefødt barn av François Hollandes politiske machiavellisme. Hans motstandere på venstresiden ser derimot på ham som en høyrepolitiker og agent for ultraliberalisme, dvs. mer lidelser. Et flertall av de samme velgerne synes samtidig at NF ikke er forenelig med et demokratisk syn. Deres fortvilelse kommer til uttrykk på to måter. Den ene er at de avstår fra å stemme eller stemmer blankt. Antall sofasittere og blanke stemmer – selv om de til slutt ikke teller -, kan bli rekordhøyt i år, noe som vil komme Le Pen til gode.
Begrunnelsen for «verken-eller»-linja (ni-ni) er at Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera. En slik relativisme fantes ikke i 2002 da 82% av velgerne, med klype på nesen, stemte for en skakkjørt president Chirac mot Nasjonal Front i andre omgang. I dag er de i beste fall likegyldige. Apati foran høyrepopulisme viser hvor vellykket NFs strategi om å normalisere partiet har vært med Marine Le Pen og hvor villedet velgerne fra venstre- og høyresiden er. Sosial desperasjon teller mer en enhver annen moralsk betraktning.
Det finnes imidlertid verre enn relativisme. Foran andre omgang vet Le Pen at hun ikke vil vinne uten Mélenchons velgere. Derfor igangsatt hun en forføringskampanje som sikter til å kapre stemmer fra radikale venstrevelgere. Hun gjør det ved å omdefinere den venstre-høyre aksen i fransk politikk til en ny patriotisk-kosmopolitisk akse. Hun sklir ikke minst elegant over skillet mellom venstre- og høyreradikale. De første er tradisjonelt internasjonalister, mens de andre er nasjonalister. NFs innvandringspolitikk, med ønsket om to felleskapsformer i landet – franske borgere med alle rettigheter og andre med mer begrensede rettigheter -, er noe radikale venstrevelgere normalt ikke vil kunne støtte.
Kampen mot EU og for proteksjonisme og sosial beskyttelse overskygger nå alt annet og gjør Mélenchons velgere usikre. En måling gjort av BVA Salesforces 27. april 2017 viste at 41 % vil kunne avstå fra å stemme eller stemme blankt. 41 % vil kunne stemme på Macron. 18 % vil kunne stemme på Le Pen. Og det kan bli flere stemmer til NF på søndag fra dem, ikke minst fordi Mélenchon ikke sier klart og tydelig at alle må stemme på Macron.
Le Pen prøver parallelt å kapre Fillon-velgere på høyresiden. Fokus på verdikonservatisme, lov og orden, samt kampen mot islamisme, skal sørge for at flest mulig av disse velgere, og ikke minst katolikker, ikke bare avstår fra å stemme eller stemmer blankt, men går over til NF. Fillons velgere er like forvirret som Mélenchons, selv om Fillon har vært krystallklar på at Le Pen måtte stanses med stemmesedler til Macron. Målingen fra BVA Salesforces viser at 33% vil kunne avstå med å stemme eller stemme blankt på søndag. 26% vil stemme på Le Pen. Bare 41% vil stemme på Macron. Slike ”ikke-stemmer” kan tjene Le Pen og øke muligheten for at hun nærmer seg 40%, noe som vil svekke Macrons maktgrunnlag etter at han blir president.
Et mer åpent utfall enn ventet?
Marine Le Pen vet at veien til en suksess på søndag er uendelig lang. En meningsmåling utført fredag 28. april ga 59% til Macron og 41% til henne. Alt tyder dermed på at hun ikke vil klare å tette igjen dette gapet. TV-debatten mellom de to kandidatene i går kveld endret ikke noe på styrkeforholdet mellom de to. Ingen brøt sammen, men Le Pen klarte ikke å velte Macron ut av pinnen og så ut som hun allerede erkjente nederlaget. Trenden mellom valgomgangene gir likevel grunn til bekymring når 6% gikk fra Macron over til Le Pen på én uke.
Hun fører en valgkamp som ikke skyr noen midler ved å fremstille Macron som en forræder mot Frankrike, mens Macron sliter med å avkle NFs velsmurte retorikk om folk mot elite. Franskmenn trenger pedagoger som kan fortelle hvilken vei landet skal gå, og ikke flere demagoger. I en situasjon preget av vertigo, tjener Le Pen på velgernes relativisme, apati og motvilje mot å stemme på en kandidat som ikke overbeviser helt, bare for å stanse Nasjonal Front.
Uansett hvem som seirer på søndag vil den nye presidenten overta et land som er dypt splittet og hvor velgerne fortsatt er sinte og fortvilet når parlamentsvalget i juni vil avgjøre det reelle omfanget av den nye presidentens makt.
Det ble spekulert heftig på hva møtet egentlig dreiet seg om. Mange mistenkte at landets 91 år gamle dronning, eller hennes ektemann, prins Philip (95), i verste fall hadde avgått med døden.
Dette ble raskt avvist av Buckingham Palace, som litt over klokka halv ni opplyste at det «ikke er grunn til bekymring» overfor nyhetsbyrået Associated Press.
Klokka 11 i formiddag la Buckingham Palace et endelig lokk på spekulasjonene. Kongehuset kunngjør at Prins Philip trekker seg fra sine kongelige plikter for godt.
Innkalte ansatte i Skottland
Prins Philip giftet seg med britiske monarken i 1947. Han var medlem av både den danske og greske kongefamilien før han traff Elizabeth, men måtte gi avkall på titler som prins av Hellas og Danmark da han giftet seg.
Philip ble aldri formelt gjort til prins av Storbritannia, men ble gjerne omtalt som prins likevel.
Det var den britiske storavisa Daily Mail som først rapporterte at hoffleder lord Chamberlain og dronningens nærmeste rådgiver, Sir Christopher Geidt, hadde innkalt hele hoffstaben til et møte én time over midnatt.
Ifølge The Telegraph skal hoffsjefen ha innkalt ansatte selv ved Balmoral-slottet, kongefamiliens sommerresidens i Skottland, til møtet i London.
Møteinnkallelser ved det britiske slottet er i utgangspunktet ikke uvanlig, og holdes et par ganger i året, ifølge CNN. Det var imidlertid tidspunktet for innkallelsen, og at hele staben ble bedt om å møte opp, som satte i gang spekulasjonene.
Det har også versert rykter om mulig abdikasjon, altså at dronning Elizabeth kanskje ville si fra seg tronen.
Den britiske dronningen ble avbildet seinest onsdag 3. mai, utenfor Buckingham Palace, i forbindelse med en audiens hos statsminister Theresa May.
Ifølge AP skal prins Philip blant annet ha tilbrakt gårsdagen på en cricket-klubb.
Norge går verken opp eller ned på FIFA-rankingen for mai. Lars Lagerbäcks menn forblir nummer 86 på listen som ble offentliggjort torsdag.
Norges fotballherrer falt fem plasser og noterte seg for en historisk bunnotering med sin 86.-plass på FIFA-rankingen 6. april.
0-2-tapet mot Nord-Irland i slutten av mars sendte Lars Lagerbäcks menn ned til den verste plasseringen Norge har hatt siden rankingen ble innført i 1992.
Torsdag ble en oppdatert ranking offentliggjort, og Norge er fortsatt på 86.-plass med 387 rankingpoeng.
Etter en måned med lite landslagsfotball er det få forandringer på rankingen.
På den ferske rankingen havner Norge én plass over VM-kvalifiseringsgrupperival Aserbajdsjan. San Marino er nummer 204 av 211 landslag, mens de øvrige motstanderne i VM-kvalifiseringen ligger langt foran: 3) Tyskland, 26) Nord-Irland, 46) Tsjekkia.
Madagascar kan si seg mest fornøyd med den ferske rankingen. Nasjonen avanserer ni plasser til en 111.-plass. Malawi har det verste fallet i mai-rankingen. Afrikanerne stuper 14 plasser til 114.-plass.
Topp 20 på rankingen er uendret. Brasil befester sin posisjon på toppen av listen. Med 11 nye rankingpoeng siden forrige offentliggjøring har fotballstormakten 1672 poeng, 69 poeng flere enn Argentina på annenplass. Tyskland er nummer tre, mens Chile er fjerde beste fotballnasjon.
(Dagbladet): For fire år siden skulle militærfotograf Hilda Clayton dokumentere en øvelse i Afghanistan da alt gikk galt.
En granatkaster som skulle testes eksploderte, og Clayton, samt en afghansk fotograf og tre andre soldater, mistet livet i ulykken. Det skriver Washington Post.
Men i sekundet før eksplosjonen tok hennes liv, rakk Clayton å trykke på utløseren på kameraet sitt – og fanget med det sitt siste øyeblikk.
Viktig
Bildet har nå blitt offentliggjort av hæren i tidsskriftet Military Review. I en kort tekst sammen med bildet, står det at Clayton var viktig når det kom til å dokumentere samarbeidet mellom amerikanske og afghanske styrker.
«Claytons død viser hvordan kvinnelige soldater stadig oftere blir utsatt for farlige situasjoner både under øvelser og i kamp.»
Bill Darley er redaktør for tidsskriftet. I et intervju med magasinet Time sier han at han ble gjort oppmerksom på bildene av noen som tjenestegjorde med Clayton, og at de var perfekte for denne utgaven som hadde fokus på likestilling i hæren.
- Jeg elsker deg
Clayton hadde bare tjenestegjort i Afghanistan i et snaut år da hun mistet livet.
Augusta Chronicle skriver at hun i 2009 møtte sin kommende ektemann Chase Clayton. Like etter hennes død skrev han følgende hilsen til henne:
- Hvil i fred min vakre kone. Hun døde mens hun gjorde det hun elsker for landet sitt. Jeg elsker deg og savner deg, kjære. Vi sees på den andre siden.
Flere tusen afghanske soldater og politifolk og rundt 3500 utenlandske soldater er drept i krigen. Blant dem ti norske soldater.
Nærmere 25 000 sivile har mistet livet i konflikten og over 45 000 er såret siden FN begynte å føre statistikk over sivile tap i 2008. Det skriver NTB.
BANEHEIA (Dagbladet) Som rapportert tidligere i denne spalten, har en fremmed fugl overvintret i Kristiansand, nærmere bestemt i friluftsområdet Ravnedalen. (Finn reportasjen her: http://www.dagbladet.no/kultur/fargerik-fetter-fra-det-fjerne-osten-besoker-norske-venner/67047461). Der har en mandarinand, opprinnelig tilhørende i det østlige Asia og Russland, svømt omkring blant ender og svaner. Partiet Høyre i Kristiansand går inn for tiggerforbud i byen, men så vidt vites, er fugler ennå ikke omfattet av forslaget. Ikke engang innvandrerfugler. Kanskje dumt å sette dem på tanken.
Fuglelivet i området er ellers upåklagelig. Fra busker og trær lokker hannfugler på sine utkårede. Hver synger med sitt nebb. Spurvene kvitrer, linerlene tikker takten, bokfinken slår sine taktfaste triller, trostene synger, måkene skriker, kråkene sier kra kra, grønnspetten skratter og duene kurrer. Jentene og jeg forsøker å skille lydene fra hverandre, men må gi opp. Skogen er forvandlet til en endeløs kakafoni. Vi drar til Ravnedalen. «Vi må jo se hvordan det går med mandarin,» sier åtteåringen. Men den er borte. Småjentene kikker høyt og lavt i den lille dammen, men nei, den er vekk. Er den innbrakt? Fuglemyndighetene har gjort det klart at slike ender er uønsket i Norge. De står på den såkalte svartelista.
NYTT PAR: Mandarinanda viker ikke fra sin kjærestes side. Nåde den som prøver seg. Foto: Fredrik Wandrup Vis mer
Vi går videre innover skogen. Til Stampe 3, badevannet. Litt kaldt foreløpig. Vi kikker utover vannet, og plutselig sier seksåringen: «Der er han!» «Hvem?» «Mandarin! Den svømmer der ute!» Og sannelig. Anda har skiftet beite. Pyntet som aldri før svømmer den sammen med en norsk hunnand. Vanlige hanner prøver seg, men da er mandarinanda kjapt ute. Han bakser etter dem så skumspruten står og biter dem i halen.
Det er ingen tvil. Han har fått seg en norsk kjæreste. Han svømmer i sirkler rundt sin utkårede og bruser med de fargerike fjærene. De glir inn mot land, og snart er de skjult av sivet. Mandarinanda er kjapp i avtrekket. Han lar ikke sjansen gå fra seg. Lykke til, gamle venn. Sist en mandarinand forsøkte å lage et kull, var på Røros i 1970, forteller ornitologene. Nå kan du skape norgeshistorie, ditt frekke fjærkre.
bDu er god nok, samme hva du måtte oppnå av karakterer på skolen, evner på håndballen eller av popularitet i den sosiale kretsen din. Og god nok har du vært fra starten av, selv før du begynte å utrette noe som helst her i livet.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne si at det blir lett, men det blir det ikke. Og jeg føler meg litt maktesløs som pappa, for hvordan skal jeg gjøre deg i stand til å tåle alt det du skal måtte gå igjennom?
På ungdomstrinnet opplever tre av ti ungdom tanker om at «alt er slit» og at de har for store bekymringer. På videregående er det gått opp til fire av ti med slike opplevelser. Og fra 15-16 årsalder har én av fire jenter depressive symptomer (Ungdata: 2016).
Hvordan kan jeg formidle til deg at det blir bedre? Selv om ungdomsårene føles som evigvarende, så finnes det en tid etter. Jeg har selv hatt det vanskelig når jeg måtte finne ut av hvem jeg var, dager der jeg nesten ikke klarte å se meg i speilet fordi jeg ikke likte det jeg så. Der framtida føltes lang og mørk. Men følelser stabiliserer seg, og du vil oppdage hvem du er og hva du står for. Du vil bli tryggere på deg selv. Og det blir bedre.
Hele 40 prosent av jenter på 16 år har fått uønskede seksuelle kommentarer på internett. 15 prosent av jentene i alderen 15-16 år har sendt nakenbilde av seg selv til andre (Barn og medier: 2016).
Hvordan hjelper jeg deg å forstå at kroppen din er bare din? Du bestemmer over den. Og at den er vakker og unik, uavhengig av andres utseende, men at du alltid vil kunne finne noen som er «vakrere» enn deg dersom du leter etter det. Noen du kan konkurrere mot. Ikke gjør det. Du er god nok.
36 prosent av både jenter og gutter i alderen 15–16 år har opplevd at noen har vært slemme mot dem eller mobbet dem på internett, spill eller mobil (Barn og Medier: 2016).
Hvordan lærer jeg deg at ingen har rett til å trakassere eller snakke nedsettende om deg? At ingen kan få definere hvem du er. At på samme måte som noen vil gjøre urett mot deg, så finnes det et enda større antall mennesker som du kommer til å møte, som bare vil deg vel. Mennesker som bare har fint å si om deg. Du kommer til å treffe mange flotte personer i løpet av ditt liv, venner og kjente som gjør livet verdt å leve. Nå ser jeg at du tar dine første steg, at du synger for full hals som om du var hovedrolleinnehaver i prinsessefilmen du elsker, kler deg i kjole og gråter hver gang du bygger med treklossene dine fordi du ikke klarer å stable dem riktig. Det går bra, vi bygger dem opp igjen sammen.
Jeg ser bekymringene dine og får vondt av gråten din på første levering i barnehage, for så å se selvstendigheten og stoltheten din som førsteklassing. Du er alene, men likevel ikke. Jeg er der.
Mer enn åtte av ti ungdommer er fornøyde med foreldrene sine og opplever dem som viktige støttespillere i livet sitt (Ungdata: 2016). Og jeg skal være en av dem som er viktige for deg.
Jeg heier litt mindre på håndballkampen. Vi feirer heller tapet med iskrem etterpå, det er viktig for meg å vise at det ikke bare handler om å vinne. Den treeren på prøven i samfunnsfag, den blir fort historie målt mot alt annet du utretter i livet ditt. Og det finnes en verden utenfor mobilskjermen. Jeg skal dra deg med både til skog og fjells innimellom, sånn at du får føle på roen og verdien av å ta en pause fra alt.
Jeg er ikke uten håp for din framtid, men jeg ser hvor viktig det er at jeg viser deg at du er god nok som du er, og jeg skal lære deg noe viktig. Det er lov til å gjøre feil. Ingen er perfekte. Og for meg vil du alltid være god nok uavhengig av hva du ønsker å oppnå i ditt liv.
FIFA-kongressen skal ta opp saken om Israels brudd på FIFAs vedtekter på kongressen 11. mai. Det handler om syv fotballklubber som spiller i Israels offisielle serie til tross for at de er lokalisert i de folkerettsstridige bosettingene på okkupert palestinsk område. Menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch har klart gitt uttrykk for sin bekymring og viser til at en slik praksis bryter med FIFAs vedtekter.
FNs spesialrådgiver for idrett, utvikling og fred, Wilfried Lemke, ber FIFA i brev av oktober 2016 om å løse saken i tråd med FIFAs vedtekter og FNs resolusjoner i sikkerhetsrådet.
I resolusjon 2334 gjentok FNs sikkerhetsråd i desember 2016 at opprettelse av israelske bosettinger på okkupert område ikke har noen legitimitet og forstås som et åpenbart brudd på internasjonal lov (folkeretten).
FIFA og NFF har selv en juridisk forpliktelse til ikke å bidra til slike brudd. Utviklingen av FIFAs egen menneskerettighetspolitikk har dannet en viktig del av organisasjonens fundament. Vedtektenes §3 sier at «FIFA er forpliktet til å respektere alle internasjonale anerkjente menneskerettigheter og skal tilstrebe å beskytte disse rettighetene». Vedtektene sier videre at «Medlemmer og deres klubber kan ikke spille på et annet medlems territorium uten godkjenning fra sistnevnte».
Det palestinske fotballforbundet har bedt FIFA påse at deres rettigheter som nasjonalt medlem respekteres og at praksisen til det israelske forbundet må avvises som illegitim.
Vi regner derfor med at FIFA vil stå ved sine hederlige målsetninger i praksis. Men vi vet også godt hvordan mektige politiske aktører forsøker å dempe eller avvise vedtektbaserte krav om rettferdighet. Det vil derfor være tragisk for FIFAs omdømme om egne prinsipper faller ved første anledning, og på samme måte trist om ikke NFF vurderer saken i lys av sitt eget omdømme når det gjelder å verne om svake parters vedtektsfestete rett.
Vi oppfordrer NFF, som medlem av FIFA, å bidra til at det israelske fotballforbundet ikke lenger kan inkludere de syv klubbene i den israelske serien. Om klubber fra de ulovlige bosettingene får spille, finnes ikke noe alternativ til å suspendere Israel fra FIFA.
Vil NFF forholde seg nøytralt? Det er alltid det enkleste, men samtidig et håndslag til Israels brudd på folkeretten. Det er slett ikke nøytralt. Det er å vise feighet i en internasjonal sak av stor symbolsk og praktisk betydning. Er menneskerettigheter noe avleggs for NFF? Vil Norges Fotballforbund forsvare folkeretten og FIFAs vedtekter, eller støtte dem som bryter disse?
Nyvalget i Storbritannia gir Theresa May og de konservative gode utsikter til å styrke sitt flertall, og øker presset på Arbeiderpartiet og Jeremy Corbyn. Mays U-sving i fart er likevel ikke risikofri.
19. april vedtok det britiske underhuset å avholde nyvalg 8. juni – med et overveldende flertall på 522-13 og etter forslag fra statsminister Theresa May. Det var en liten sensasjon, dels fordi May standhaftig hadde avvist at valg før 2020 var aktuelt, og dels fordi valgene i Storbritannia de siste 40 åra har kommet med jevne mellomrom på fire-fem år.
Da valget i mai 2015 svært uventet ga de konservative flertall, syntes et nytt valg før femårsperiodens utløp i 2020 nesten utenkelig. Men folkeavstemningen som i fjor vår uventet ga flertall for utmelding fra EU fikk den valgte statsministeren David Cameron til å kaste kortene, og kastet samtidig britisk politikk ut i en unntakstilstand.
Ett år senere er argumentene for et nyvalg åpenbare. Statsministeren som står der nå var ikke den som stilte til valg i 2015, og hun mangler et personlig tillitsvotum fra velgerne. Situasjonen er dramatisk endret i og med at Storbritannia nå er i ferd med å melde seg ut av EU. En ikke uvesentlig bivirkning av det er at Skottland kan komme til å melde seg ut av Storbritannia. De konservative har bare et knepent flertall i underhuset, og uro i egne rekker gjør at regjeringen risikerer å tape viktige avstemninger der. Legg til at May er personlig populær og at partiet hennes har meningsmålinger godt over resultatet fra 2015, så var det nærliggende for dem å foreslå nyvalg nå.
Liberaldemokratene ligger også over valgresultatet fra 2015 og har lite å tape. Deres nye partileder Tim Farron gned seg trolig i hendene over nyvalget. Arbeiderpartiets Jeremy Corbyn støttet nok derimot forslaget mer fordi det ville være forskrekkelig å si nei enn fordi det var forlokkende å si ja.
Sosialdemokratiske partier i Vest-Europa er inne i en krevende periode, senest illustrert av det franske søsterpartiets kollaps ved presidentvalget. Arbeiderpartiet har mistet sitt tradisjonelle hegemoni i Skottland til det skotske uavhengighetspartiet, og er på defensiven i alle deler av Storbritannia. Corbyn ble partileder grunnet stor støtte på grunnplanet i partiorganisasjonen, men har fortsatt rekordlav støtte både blant velgerne og i parlamentsgruppa. Valget av den gamle radikaleren Corbyn innebar at Arbeiderpartiet tok en krapp venstresving, noe som for dem nesten aldri har vært en god valgkampstrategi. Forrige forsøk kom i 1983, da partiet under Michael Foot gikk til valg på et radikalt program som spydig er blitt kalt verdenshistoriens lengste selvmordsbrev. Resultatet ble Arbeiderpartiets dårligste valg siden 1918, Foots fall – og 14 år med konservative regjeringer. Corbyns problemer var utvilsomt en medvirkende årsak til Mays beslutning om nyvalg.
Situasjonen med at en statsminister tross flertall i underhuset skriver ut nyvalg tidlig i perioden, har historisk gitt variable resultater. Arbeiderpartiets Harold Wilson fikk riktignok både i 1966 og 1974 det styringsdyktige flertallet han håpet på. Men i 1951 ble det slutten på Clement Attlees ellers framgangsrike periode som statsminister, at han bare halvannet år inn i en valgperiode skrev ut nyvalg. Målet var et sikrere flertall som åpnet for større sosiale reformer, men resultatet ble at Arbeiderpartiet kom i mindretall og måtte se på fire års stillstand under Churchill. En tilsvarende feilvurdering på konservativ side utløste i 1923 Stanley Baldwins avgang, bare et halvt år etter at han tiltrådte. Det var under den valgkampen de konservatives tidligere partileder og statsminister Arthur Balfour konkluderte med at Baldwin åpenbart var en idiot, og at det bare gjensto å teste ut om han var en inspirerende idiot.
De historiske erfaringene er så vidt gamle at man kanskje ikke bør legge for stor vekt på dem. Tilbake i 2017 er himmelen over Theresa May blå, men langt fra skyfri. Meningsmålingene har vist seg lite treffsikre ved flere valg nylig – inkludert det forrige i Storbritannia. May beskyldes etter sin U-sving i spørsmålet om nyvalg for å sette hensynet til partiet og seg selv foran hensynet til nasjonen. Forslaget om nyvalg ble mer kontroversielt, siden May samtidig bekjentgjorde at hun ikke vil delta i valgdebatter. Hun går til valg som leder for et parti preget av sterke motsetninger både personlig og politisk – for å få gjennomført en utmelding som opp mot halvparten av partiets velgere er mot.
En usikkerhetsfaktor er pågående etterforskning av partiets pengebruk i forrige valgkamp. En stor underliggende utfordring er at svært mange velgere egentlig er misfornøyde med utviklingen, i et Storbritannia som preges av økende forskjeller både sosialt og geografisk.
Med meningsmålinger over 45 prosent kan valgresultatet bli de konservatives beste i etterkrigstiden. Mest sannsynlig er kanskje en noe mindre framgang for de konservative og et videre fall for Arbeiderpartiet. Det kan også bli et gedigent slag i luften, med et resultat som endrer lite på den parlamentariske situasjonen. Helt utenkelig er det ikke at de konservative kan miste flertallet, siden de sist vant mange kretser med liten margin. Det skotske uavhengighetspartiet dominerer fortsatt der, og liberaldemokratene kan koste de konservative utsatte mandater i England. Høyrepopulistiske og innvandringskritiske UKIP ser ut til å være på defensiven nasjonalt, men kan i likhet med De grønne vinne flere kretser enn i 2015. Opposisjonspartiene er alle kritiske til de konservative, og kan se ut til å koordinere seg noe bedre med hvor de stiller i år.
Klart største parti blir de konservative uansett, og Mays posisjon i egne rekker er sterk nok til at hun kan fortsette som statsminister selv med et noe skuffende valgresultat. Jeremy Corbyn sitter langt mer utsatt som partileder. Det er sannsynlig at han må trekke seg som følge av et skuffende valgresultat – men godt mulig at det i så fall gjør utfordringene til May og de konservative større for kommende år.
Innen kort tid skal landbruksminister Jon Georg Dale (Frp) avgjøre skjebnen til villreinbestanden i Nordfjella-området. Bakgrunnen er frykt for spredning av skrantesyke (CWD) innad i, og fra, flokken.
Hvis statsråden konkluderer med avlivning, må hele flokken på om lag 2.200 dyr skytes, og området legges brakk for villrein i fem år. Det kan framstå som en vanskelig avgjørelse å ta, men det er en beslutning han bør få støtte for.
Skrantesyke er en smittsom og alltid dødelig prionsykdom. Døden følger av at prionproteiner hopes opp i hjernecellene, slik at det på sikt dannes hulrom i hjernens grå substans, og gjør den svampeaktig. Det finnes ingen kur elle vaksine.
Prionsykdommer kan forekomme hos både mennesker og dyr, og kan smitte mellom arter. For eksempel mellom storfe og mennesker (kugalskap). Til TV2 sier fagansvarlig for vilthelse på Vetrinærinstituttet, Knut Madslie, at det ikke er påvist smitteoverføring fra CWD til mennesker.
Det første påviste tilfellet av skrantesyke i Europa, var hos ei simle i Nordfjella i Sogn og Fjordane i 2016. Seinere på året ble det også oppdaget to tilfeller hos elg i Selbu, og en villreinbukk i Nordfjella. Det er ikke gitt at det er noen sammenheng mellom tilfellene.
Skrantesyke har en inkubasjonstid på minimum 16 måneder. Det vil si at det tar halvannet år fra smitte til man begynner å se symptomer hos reinen. Ettersom sykdommen ble påvist for første gang for litt over et år siden, og fordi det er nærmest umulig å påvise sykdommen annet enn etter døden, vet vi lite om omfanget.
Men, den trege utviklingen betyr ikke at man har god tid. Smitten mellom reinsdyr skjer blant annet ved at dyrene slikker på saltstein. Antallet prioner (som er sykdomsframkallende og smittsomme i flere år) øker derfor over tid: Jo lengre tid smittet rein har på å spre prioner, desto flere blir det, og desto større blir sjansen for at flere smittes.
Mattilsynet har tatt til orde for at samtlige dyr bør avlives. I en omfattende rapport konkluderer Vitenskapskomiteen for mattrygghet med det samme.
Dyrevernsorganisasjonen NOAH mener man bør la panikken vike for etikken. Vi er enige i at avlivningen bør foregå på en mest mulig skånsom måte for dyra, men vi støtter konklusjonen om at avlivningen må finne sted.
Ettersom Nordfjella-området er på 3000 kvadratkilometer kan det ta lang tid å avlive alle. Dommen fra Dale bør falle raskt.
