I sitt tilsvar til min kronikk Kjønn er ikke en følelse, Bent Høie, skriver pensjonert førsteamanuensis Janneke Van der Ros at hun kan svare for helseministeren, og at arbeidet med lov om skifte av juridisk kjønn har vært omfattende og inkluderende. Van der Ros har utarbeidet rapporten «Alskens folk», en kvalitativ studie med fokusgruppesamtaler med 19 transpersoner, som sammen med en rapport fra en ekspertgruppe utgjør mye av kunnskapsgrunnlaget i lovprosessen.
Til tross for at Van der Ros har skrevet nevnte rapport, gir hun ikke svar på problemstillingene jeg tok opp. Hun fokuserer på lovprosessen som hun mener har vært god og at de som mener lovendringen har gått fort og uten videre analyse av samfunnskonsekvenser, ikke har fulgt med i timen. Men prosessen nådde ikke langt ut i offentligheten, på tross av at ny kjønnsforståelser angår alle. Også Scott Bjerkeli, styreleder i Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) gir i sitt tilsvar Mennesker er ikke bare sine kropper, uttrykk for at det var særdeles lite diskusjon i det offentlige om den nye loven, og alt gikk veldig fort, og at loven ville vært tjent med en diskusjonen løftet mer ut i det offentlige.
Van der Ros var med i ekspertgruppen som ellers besto av jurister, medisinere og aktive innen trans- og skeivfeltet. Med unntak av JURK og Kilden, var ingen kvinneorganisasjoner inkludert som høringsinstanser. Verken JURK eller Kilden leverte høringssvar.
Så her står vi, med de praktiske konsekvensene av endring av juridisk kjønn, og av nye, lovhjemlede forståelser av kjønn. Kjønn er blitt til identitet, frikoplet fra biologi.
Jeg ser to problematikk-spor å følge: Transpersoners rettigheter opp mot kvinners rettigheter, og ideen om at kropp, følelser og atferd må tilpasses trange kjønnsdefinisjoner. For å ta det siste først: i motsetning til ekspertgruppens anbefalinger, skal barn nå kunne velge å skifte kjønn fra 6-års alder, der ekspertgruppa foreslo 18 år. Foreldre og barn kan dermed komme i en situasjon der en 6-årig jente som sier «jeg føler meg som gutt/Jeg vil heller være gutt» ikke blir møtt med: «hvorfor tror du at det å klatre i trær bestemmer kjønnet ditt? Vær jente på den måten du vil, du skal ikke godta at noen begrenser hva du kan gjøre fordi du er jente», men snarere et «Ja, da bør du skifte kjønn til gutt».
Man leser om barn som ser ut til å tro at de er det motsatte kjønn fordi de liker å leke med leker som «egentlig» er for det motsatte kjønn, eller gå med klær som «egentlig» er for det motsatte kjønn. Mange av historiene om barn som anses som transbarn er gjennomsyret av stereotypier knyttet til kjønn. Det ser ut til at kjønnsrollene har blitt trangere, og at dette fører til at flere og flere føler seg utilpass. Med hensyn til barn og unge er det ingen tvil om at det har vært en eksplosjon i antall tilfeller. 20 ganger så mange tilfeller (Storbritannia) Exeter’s transgender clinic sees 20 times increase in referrals og en 4-dobling av barneskolebarn Rise in child transgender referrals.
Når det gjelder kvinnerom og-arenaer-tematikken, harselerer van der Ros i vei om at det er mye enklere for menn å voldta kvinner enn det er for transkvinner, så det vil de sikkert fortsette med, «ingen fare». Harry Benjamin ressurssenter på sin side skulle helst ha sett at vi kunne ha diskutert utfordringene i forkant av den nye loven. Med en konsekvensutredning kunne man ha sett på mulige utfordringer, og prøvd å se på mulige løsninger til beste for alle parter. Harry Benjamin ressurssenter utrykker også forståelse for at ikke alle kvinner vil oppleve det helt uproblematisk med en kvinne med penis i dusjen. Og mener vi må tørre å diskutere det. Her vil jeg også trekke inn at garderober, fengsler, etc, har aldri vært inndelt etter verken identitet, følelse eller hjerne. Bevisbyrden er på de som mener dette er en god ide. Og da må jo kvinner og kvinnebevegelsen også spørres – ikke bare transkvinner.
Van der Ros etterlyser også interesse for transmenns vilkår, og der er vi enige, og mange av kritikerne av transaktivisme har også etterlyst deres stemmer. Men fordi kjønn ikke opphører ved innføring av transpolitikk, vet vi at det kan være en grunn for ulikt stemmevolum her. En dusj full av menn med penis er en helt annen situasjon for en transmann med biologisk kvinnekropp, enn en dusj der kvinner med kvinnekropp må godta å dele denne med en transkvinne med biologisk mannskropp. På idrettsfeltet ser vi det samme: transmenn utgjør ingen fare for å bli sterkere eller raskere en menn født med penis. Omvendt er transkvinner biologiske kvinner fullstendig overlegne innen idrett, og har all mulighet til å utkonkurrere dem.
Apropos på sikt: Van der Ros avslutter rapporten sin med en fundering om hvordan kjønn vil se ut i et bedre samfunn om 30 år (2050). Da vil ingen spørre etter om nyfødte er gutt eller jente, håper hun, men om de er friske.
Barn skal videre ikke bestemme sitt eget kjønn før de når puberteten, og dersom de synes dette er uklart, skal staten besørge hormonbehandling for å utsette puberteten deres til de har bestemt seg. Dette synes å være et medikalisert samfunn, som i stedet for å gjøre utfoldelsesmulighetene innen de respektive kjønn så like og frie som mulig, postulerer at kjønn er det den modne identiteten handler om. Det skal markeres med en type feiring/overgangsrituale – ikke at en blir voksen og ansvarlig, men at en blir kjønn.
Jeg håper vi slipper å oppleve Van der Ros sin fremtidsvisjon, og at unger kan få slippe å bli transet fra 6-års alder.
Til slutt en bekymring: Jeg mener vi har alt for lite forskning på feltet og jeg vil tro barnepsykologer og andre med relevant kompetanse må lure på hva det er vi driver med når vi legger til rette for at unger ned i 6-års alderen skal kunne velge kjønn. Jeg mener også det vil være relevant å høre hva pedagoger og lærere som gjerne ser trender hos barn lenge før alle andre, har å si om emnet. Og så savner jeg stemmene til de foreldrene som ikke er så sikre på at problemene barnet deres har skyldes kjønnsdysfori. Girls with gender dysphoria have many other mental health issues Jeg avslutter med link til en historie om en mor som skriver om sin reise med barn som tror de er i feil kropp. Den bør leses av alle som er eller har tenkt å bli foreldre: A mums voyage through transtopia – A tale of love and desistance.
Spaltist
