bilindustrien

fra norsk tipping

I boka «Memoarer Del 1» skildrer Bob Dylan en episode fra 1987. Selvtilliten er av forskjellige grunner på bånn. Han er i San Rafael der han skal øve foran en turné med Grateful Dead. En regnfull ettermiddag går han ut på gata. Han dumper inn på en bitteliten, smal bar, der noen musikere spiller innerst i lokalet. «Det så ut som det siste stoppested på glemselens tog.» Han bestiller en gin tonic og ser på sangeren, en eldre kar med mohairdress, flat hatt med smal brem og et glinsende slips. Backet av bass, piano og trommer synger han gamle jazzballader, lavt og avslappet, med en «naturlig styrke».

Dylan forteller hvordan han plutselig fikk følelsen av at denne sangeren «åpnet et vindu rett inn i sjelen min», som om han sa: «Sånn burde du gjøre det.» Han blir minnet om hvordan han selv uanstrengt hadde sunget med en like «enkel og elementær» teknikk. Når han begynner å øve med Grateful Dead, opplever han «på en mirakuløs måte» hvordan noe slipper taket. «Jeg hadde den gamle jazzsangeren å takke.»

Denne skildringen dukker opp i erindringen mens jeg gang på gang lar trilogien «Shadows in the Night» (2015), «Fallen Angels» (2016) og den nylig utgitte tre CD’ers «Triplicate» fylle rommet. Vidunderlig musikk. Udødelige sanger. Balsam for sjelen. Som Dylan selv sier det i et intervju i forbindelse med den nye plata; disse sangene rommer essensen av livet, den menneskelige tilstanden, de har tillit til styrken i vanlige folks hverdagsliv. Dylan bruker uttrykket «ikke-materialistisk».

Bedre, rent teknisk, har han aldri sunget. Det er som om det raseriet han uttrykte under talen i Det hvite hus i 2012, rettet mot kritikere som har påstått at han «synger som en frosk», har fått ham til å ville bevise det motsatte. På 52 standarlåter. Samtidig er han full av en «naturlig styrke» som gjør ham i stand til å formidle all den lidenskapen, visdommen og melankolien som ligger i dypet av disse vakre, harmoniske sangene. «Etter at jeg har levd dem og levd gjennom dem forstår jeg dem bedre,» sier han.

Jeg vet ikke om Dylan har tenkt i de baner, men lyden fra «Triplicate» klinger i bakgrunnen mens USA er inne i en periode av politisk lavmål. Plata er en melodiøs påminnelse om at Amerika også er en kulturnasjon, selv om Donald Trump gjør hva han kan for å bevise det motsatte. Den store, amerikanske sangboka minner om en tid da USA tross alt var inne i en slags storhetstid; før, under og etter andre verdenskrig.

Kanskje det er for å understreke dette Dylan ikke bare kommer med én plate til, men tre, når han avslutter en av sine mange trilogier gjennom karrieren. Han forsøker selvsagt ikke å kopiere Frank Sinatra. Snarere er det Sinatras spøkelse som flakker gjennom disse innspillingene, der steel gitar erstatter fioliner. Dylan ser en sammenheng mellom blues, country og komponerte evergreens. Alt sammen er lyden fra «det tapte landet», som han skriver om i selvbiografien.

På spørsmål om han er bekymret for fansens reaksjon, svarer han: «Disse sangene er lagd for mannen i gata, det alminnelige mennesket, hverdagstypen. Kanskje en Bob Dylan-fan, kanskje ikke. Jeg har ikke peiling.»

fra norsk tipping

Den berømmelige okseskulpturen utenfor børsen på Wall Street i New York har fått en utfordrer; en bronseskulptur av en uredd liten jente som står opp mot oksens raseri, og som Dagbladet og de fleste andre medier identifiserer med kvinnemakt og feminisme. Forståelig nok, for når man ser den, tar man naturligvis jentas parti. Det er hun som har det moralske overtaket.

Og det hjelper ikke at okseskulpturen av Artura di Modica har en høyere kunstnerisk kvalitet enn Kristen Visbals skulptur av jenta. Det er jenta vi identifiserer oss med, det er hun vi heier på. Den lille mot den store. David mot Goliat. Espen Askeladd mot trollet. Eller den ukjente studenten med plastposene i hånda som sto og sperret veien for tanksen under studentopprøret i Kina i 1989.

Men hva er så bakgrunnen for denne skulpturen? Den er rett og slett et markedsføringsstunt av et av verdens største reklamebyråer, MC Cann, betalt og bestilt av State Street, som forvalter verdier for 20900 milliarder kroner, mer enn det dobbelte av det norske oljefondet. Og poenget? Jo, å øke kvinneandelen i styrerommene og i ledelsen av slike konsern. Kort sagt, at kvinner må få den samme rett og mulighet til å drive med nettopp det oksen uttrykker; Wall Streets ustoppelige framgang, oppgang og dominans.

I motsetning til det skulpturene uttrykker, er det nemlig ingen ideologisk motsetning mellom Pippi Langstrømpe – jenta og oksen. Snarere tvert imot. Skal vi tro på State Street og de som kjemper for økt kvinneandel i norske styrerom (og det har vi all grunn til), så er de forbundsfeller. Skal oksen bli enda større, mektigere og mer potent, er den faktisk avhengig av slike uskikkelige Pippier både som konsumenter og produsenter. Kulturradikalismen har som bekjent beredt grunnen for den økonomiske liberalismen.

Men i et samfunn der retten til å til utarme naturen og øke profitten for de få, kalles feminisme, er det antakelig bare et tidsspørsmål før Telenor, Coca-Cola og Adidas kommer til å alliere seg med antikapitalister og motstandere av globalisering, slik at de kan øke sin egen fortjeneste og makt ytterligere.

Hvilket kunstnerisk eller symbolsk uttrykk en slik allianse vil få er ikke godt å si, men jeg ser for meg konserndirektør i Telenor, Sigve Brekke iført ei T-skjorte med motiv av Bjarne Melgaard og innskriften «Fuck kapitalism!».

fra norsk tipping

I forslagene til en felles diskrimineringslov og ny organisering av likestillingsarbeidet, som Solveig Horne la fram tidligere i uka, har regjeringen vært nødt til å ta hensyn til den massive kritikken fra jurister og faginstanser. På hennes eget fagspråk må høringsrunden kunne kalles slakt.

Horne måtte ta inn igjen kvinners forrang i lovens formålsparagraf, og hun måtte dessuten skjerpe pålegget om arbeidsgivers aktivitetsplikt; to av de mest omstridte punktene.

Når jeg leser de justerte forslagene, mistenker jeg at endringene ikke skyldes en plutselig åpenbaring, men at det var helt nødvendig for å ha en sjanse til å få denne reverseringen gjennom i Stortinget. Hun led et forsmedelig nederlag da hun la fram likestillingsmeldinga i fjor, fordi KrF og Venstre stemte med opposisjonen, og det kan raskt skje igjen.

Det bør skje igjen av flere grunner. Solveig Horne har i hele sin periode fått ros for å være lærenem, men det kan skyldes at hun representerer et parti uten politikk og noen som helst ambisjoner på området hun av en eller annen grunn ble satt til å styre. De lave forventningene har hun innfridd, men denne uka la hun fram to lovforslag som viser at Frp og Høyre fortsatt ønsker å svekke og privatisere likestillings- og diskrimineringsarbeidet. Det skjer både ved å samle all diskrimineringslovgivning på ett sted og ved å splitte opp fagmiljøet.

La meg ta det positive først. Likestillingsarbeidet har lenge lidd under svak lovhåndheving. Skjeie-utvalget kalte diskrimineringslovgivningen en Rolls Royce med folkevognmotor og ga en rødgrønn flertallsregjering oppskriften på hvordan få opp farta. Den sjansen ga de fra seg og forble en sinke. Det har dessuten vært uklart hvor skillet gikk mellom juss og politikk, mellom nemnd og pådriver. Det endret seg ikke med samordningen i LDO, som i følge daværende kommunalminister Erna Solberg skulle gi pådriverrollen større tyngde. Det førte tvert om til at vaktbikkja langt på vei forstummet, slik flere med meg spådde.

Derfor er det etterlengtet at Horne endelig foreslår å gi nemnda adgang til å tilkjenne oppreisning og erstatning. Det er mer effektivt, billigere og vil føre til at flere saker blir prøvd og skaper presedens.

Fagmiljøet jublet, helt til man skjønte at Horne saboterer sin egen nyskapning. Hun vil flytte nemnda til Bergen. Etter all sentralisering og reformer, må tydeligvis distriktene og byer utenom Oslo i et valgår få noen flere nemnder og tilsyn som plaster på såret. Det er knapt noen annen forklaring, for det strider mot all fornuft.

Det betyr i praksis at Horne bryter opp et allerede lite fagmiljø og magert kompetansefelt for å bygge opp et helt nytt fra bunnen av. I beste fall er det på beina igjen om mange år, mens vaktbikkja sitter skamfert igjen i Oslo uten lov og mæle. Det er også en dårlig idé fordi man med det fjerner ombudets veiledning som ofte har løst konflikter før de når nemnda.

Solveig Horne vil dessuten fjerne et av de få verktøy likestilling har, redegjørelsesplikten, som hun kaller unødig byråkrati som revisor bør spares for. Det er godt noen har omtanke for revisoren.

En felles diskrimineringslov er dessverre et tapt slag, til tross for at den under forrige regjering ble skrinlagt fordi de fleste faginstanser mente det var en utrolig dårlig idé. Solveig Horne er flink til å selge den inn med en tilforlatelig påstand; for meg er all diskriminering like ille.

Nei, det er det ikke. Åpenbart er utsagnet en banalisering av hva diskrimineringens vesen handler om. Hvis alle er like diskriminert, er ingen diskriminert. Da reduseres diskriminering til en slags individuell mobbing løsrevet fra samfunnsstrukturer, kjønn, seksuell legning, rase og klasse, helt adskilt fra den politiske sfæren.

Ulike diskrimineringshensyn må prøves opp mot hverandre og veies mot andre rettigheter. Ta for eksempel retten til å bære hijab på jobben, eller transpersoners adgang til offentlig dusj, to saker ombudet har behandlet og hvor det er politisk uenighet.

I Norge har vi hatt en unik lov om kjønnslikestilling siden 1978. En felles lov løfter ikke andre diskrimineringsområder opp, men tar likestillingsloven ned. I stedet for å bygge på den kompetansen likestillingsarbeidet har dannet over flere tiår, splittes den opp og flyttes. Likestilling og diskriminering gjøres til et individuelt spørsmål på linje med å klage til forbrukerombudet, i stedet for å befeste og synliggjøre at det er et av de viktigste politiske samfunnsspørsmålene i vår tid.

I USA fikk homofile rettigheter denne uka et stort gjennombrudd da en domstol i Chicago sa at loven om borgerrettigheter også måtte gjelde homofile. Dette er historien om arbeidet mot diskriminering og håndheving av minoriteters rettigheter.

Nye grupper må løftes opp til gullstandarden i lovverket. I stedet velger regjeringen å senke standarden. Det må Stortinget si nei til.

fra norsk tipping

Denne uka møter to hundre og tolv spanske sjøfolk og sjøfolkenes organisasjon Long Hope, den norske stat i Oslo tingrett. Stridstemaet omhandler hvorvidt spanjolene, som arbeidet på norske skip før EØS-avtalen ble inngått i 1994, har et rettslig krav på alderspensjon til tross for at de aldri betalte inn penger til folketrygden.

De to siste åra er saken vurdert av flere instanser, melder NRK. Til nå er kravet avvist av Arbeids- og sosialdepartementet, Sivilombudsmannen, og EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Ingen har funnet rettslig grunnlag for saken, brudd på menneskerettighetskonvensjonen, eller brudd på norske forpliktelser gjennom EØS-avtalen.

Sett med firkantede juridiske briller er det mulig sjøfolkene har en dårlig sak. Uten innbetaling til folketrygden, har du ikke krav på alderspensjon. Spørsmålet er likevel om staten ikke bør utvise mer skjønn, og la gråsonene i saken komme spanjolene til gode.

Spanjolene saken gjelder seilte for en norsk arbeidsgiver, mottok lønn fra norske rederier og betalte skatt til Norge. Bidraget til det norske samfunnet kom gjennom skatt av lønna, arbeidskraft da vi manglet det, og tilsvarende hardt arbeid og kompetanse som norske arbeidere på samme skip.

Et sentralt moment er at sjøfolkene heller ikke hadde mulighet til å betale inn til folketrygden, ettersom Folketrygdloven av 1967 forbød dem det. Først da EØS-avtalen ble undertegnet, ble det gitt tilgang til medlemskap i folketrygden, men uten tilbakevirkende kraft. Sjøfolkenes advokat, Øyvind Østberg, påpekte i retten at norske myndigheter i sin tid lot utenlandske oljearbeidere bli medlemmer av folketrygden. Til tross for at de, i likhet med spanjolene, ikke hadde bopel i Norge.

Det er mulig å argumentere for at spanjolene burde tatt ansvar selv og spart den delen av lønna norske arbeidere betalte inn til folketrygden, til egen pensjon. Det holder imidlertid ikke. Alderspensjon er ikke utelukkende et resultat av innbetalingene i folketrygden. Selv om spanjolene bidro mindre, har de bidratt.

Det er lite sannsynlig at de vinner fram, ettersom rekkevidda av presedensen fra en slik dom er ukjent. Retten bør imidlertid kunne vurdere denne saken isolert, og ikke la seg stoppe av presedensfrykt. Anstendighet koster, og sett fra et moralsk ståsted bør spanjolene kompenseres.

Vasker ikke maskinen din helt tørt? Må du gå over oppvasken din med et kjøkkenhåndkle før du setter servise og glass inn i skapene igjen? Det kan være flere grunner til det:

1) Du vasker mye plastikk

På slutten av et vaskeprogram varmer maskinen ofte vannet opp til 60-70 grader. Siden plastikk holder ikke så godt på varmen som serviset, er plasten ofte fuktig når du skal ta ut oppvasken. Heldigvis gjelder ikke dette alle oppvaskmaskiner. Mer om det senere. (Eller les her om ikke du klarer å vente).

2) Du skyller oppvasken før du putter den i maskinen

Du føler deg kanskje flink når du gjør deg flid med å skylle middagstallerkenen skinnende ren før du setter den inn i oppvaskmaskinen? Det holder lenge å fjerne matrestene.

Skylling er ikke bare sløs av vann. Det kan også medføre at maskinen, som måler hvor mye smuss den har å jobbe med, kutter ned vasketiden. Dermed blir hverken vaske- eller tørkeprosessen optimal. Saus og fett fra tallerkenene kan faktisk også være med på å smøre maskinen.

3) Maskinen din har ikke Zeolith®-tørking

Zeolith®-teknologien som mange av Bosch-maskinene har to store fordeler: Den sparer strøm – og tørker bedre. Kulene i maskinen er basert på mineralet zeolitt. Disse kulene omdanner fuktigheten som er igjen fra vasken i oppvaskmaskinen til varme, og varmen bidrar til å tørke oppvasken helt tørr.

Se også: Best i test

fra norsk tipping

En 16 år gammel jente som filmet at to 17-åringer hadde sex på en fest og deretter la ut klippet på sosiale medier, risikerer 90 dagers betinget fengsel.

Aktor la i Sandefjord tingrett også ned påstand om at jenta må betale en bot på 5.000 kroner, melder NRK. Bistandsadvokaten til de to fornærmede ba om 10.000 kroner i erstatning til sine klienter.

Saken kunne ha endt opp i Konfliktrådet, men politiet mente handlingen var såpass alvorlig at jenta måtte tiltales.

- Politiet ser veldig alvorlig på denne typen saker fordi konsekvensene for de fornærmede blir veldig store, sier politiadvokat Torunn Siqveland i Sør-Øst politidistrikt. Hun peker på at filmen ble delt med flere personer på Snapchat, noe politiet legger vekt på i straffeskjerpende retning.

- Dette fordi denne filmen mest sannsynlig aldri kommer til å bli helt borte, sier Siqveland.

Siden de to personene som ble filmet var under 18 år, er 16-åringen også tiltalt for å ha produsert materiale som seksualiserer barn i tillegg til å ha krenket personene hun filmet.

Politiadvokaten håper at saken vil føre til at ungdommer skjønner alvoret og ansvaret de har når de deler videoer av seksuell karakter.

(NTB)

fra norsk tipping

Mahad Abib Mahamud som har mistet sitt norske statsborgerskap, er aktuell til en stilling som rådgiver eller diplomat i det somaliske regjeringsapparatet.

- Det er presidentens ønske at Mahamud skal komme til Somalia. Så fort det er mulig, vil vi sende en anmodning til norske myndigheter om å utstede et reisedokument til Mahamud, sier president Mohamed Abdullahi Farmajos rådgiver Kayse Said Artan til Klassekampen.

Både president Farmajo og Mahamud tilhører partiet Tayo. Presidenten utnevner for tiden medlemmer av den somaliske regjeringen.

Den somaliske ambassadøren til EU, Ali Said Faqi, har tidligere sagt at han regner Mahamud som somalier og at han kan utstede somalisk pass til ham. Men først trenger Mahamud et reisedokument fra norske myndigheter for å komme seg til Brussel. Torsdag ba han Oslo politidistrikt å utstede et slikt dokument.

- Enten får Norge gi meg rettighetene mine tilbake, eller så får de sende meg tilbake til Somalia, sier Mahamud.

Mahamud kom til Norge i 2000 og fikk norsk statsborgerskap i 2008.

Han gikk til sak mot staten da statsborgerskapet ble tilbakekalt i fjor, men både Utlendingsnemnda (UNE) og Utlendingsdirektoratet (UDI) fikk i mars fullt medhold i påstanden om at det er sannsynlig at Mahamud er fra Djibouti og ikke fra Somalia, slik han hevder.

(NTB)

fra norsk tipping

(Dagbladet): Det antatte gassangrepet i Syria tirsdag fordømmes blant politikere verden over. I USA jobber Trump-administrasjonen på spreng for å finne ut hva deres neste steg i Syria-krigen vil være.

Ifølge flere amerikanske medier, blant annet Washington Post, vurderer president Donald Trump bruk av militærmakt mot Syrias president Bashar al-Assad.

Kilder opplyser også til CNN at Pentagon skal orientere Det hvite hus om flere alternativer som kan innebære angrep mot militære mål i Syria. En av mulighetene er å sette det syriske flyvåpenet ute av spill.

Ifølge BBC ser en amerikansk militærhandling i Syria «nært forestående ut». Den britiske kringkasteren mener en aksjon kan skje allerede i natt.

- Hans rolle er uviss

På en pressekonferanse på Palm Beach internasjonale flyplass, sa USAs utenriksminister Rex Tillerson torsdag at Bashar al-Assads framtidige rolle som regjeringsleder, er uviss.

- Assads framtidige rolle er uviss, og med de handlinger han har stått bak, synes det ikke å være noen rolle for ham som leder for det syriske folk, sa Tillerson .

- Vil du og Trump organisere en internasjonal koalisjon for å fjerne Assad? spurte en journalist på pressekonferansen.

- Disse skrittene er på vei, sa han.

- Noe må skje

Hvem som står bak angrepet, og hva slags kjemikalier som ble brukt, er uvisst.

President Donald Trump sa til pressen på presidentflyet torsdag at han fordømmer angrepet.

Han er likevel mer vag enn Tillerson på spørsmål om Assad bør gå av.

- Det Assad gjorde er forferdelig. Det som skjedde i Syria er en virkelig sjokkerende forbrytelse. Det som skjedde i Syria er en skam for menneskeheten, svarte Trump på spørsmål fra en journalist om Assad burde trekke seg som president.

På samme spørsmål igjen, svarer Trump følgende:

- Noe må skje, sa han.

Ifølge CNN, som får det bekreftet av Det hvite hus, vil president Trump møte det nasjonale sikkerhetsrådet senere på dagen (natt norsk tid) for å snakke om situasjonen i Syria.

Sa noe annet i 2013

Tirsdag kveld la Trump skylden på sin forgjenger Barack Obama. Han siktet til at Obama ikke foretok seg noe da president Assad brukte giftgass mot Damaskus-forstaden Ghouta i august 2013, selv om han på forhånd hadde sagt at hans «røde linje» gikk ved et slikt angrep. Over 1400 mennesker døde i angrepet i 2013.

Nå har kanskje ikke Trump så mye han skulle ha sagt i den saken, for i en twitter-melding myntet på Obama sa han dengang:

- Ikke angrip Syria. Gjør du det, vil mange alvorlige ting skje!

Drøyt 80 mennesker døde i angrepet i Idlibi i Syria tirsdag. Det er det kjemiske angrepet som virker å være dråpen for Trump. Senest mandag sa Trumps pressetalsmann Sean Spicer at USA var åpne for å holde Syrias president Bashar al-Assad ved makta. Prioriteten var å knuse IS.

Vil ta ansvar

Da han møtte pressen i solsteiken utenfor Det hvite hus onsdag, sa han imidlertid noe annet:

- Jeg har nå ansvaret, og jeg vil ta det ansvaret og bære det med stolthet.

I FN var også budskapet fra USA den samme. Der viste ambassadør Nikki Haley fram bilder av rammede barn.