bilindustrien

fra Nicorette

I 1758 satte den svenske naturforskeren Carl von Linné navnet Nephrops på hummerfamilien; Norsk sjøkreps ble Nephrops Norvegicus.

Mest kjent har sjøkrepsen vært under sitt italienske navn scampi, fra greske kampē, som betyr bøyning/buktning.

I 1956 annonserte restauranten Tenakill i New Jersey retten Shrimp scampi i New York Times. Lidia Bastianich, Emmyprisvinnende tv-programleder, kokebokforfatter, og restauratør, skriver: «Scampi (Nephrops Norvegicus) er små taggete skalldyr med hardt skall. En av de vanligste måtene å tilberede dem på, er å sautere med hvitløk, løk og hvitvin.

Metoden ble brukt av Italiensk-amerikanske restauranter for å tilberede reker (gamberi på italiensk). De ble kalt ‘shrimp scampi’, og med navnet menes reker tilberedt på samme måte som vår elskede scampi.»

I midten av åttiårene kommer oppdrettsreker til Norge, under navnet tigerreker. Så forandres det: «Når varmtvannsreker kalles scampi i Norge, skyldes det at næringen her har valgt dette som navn for varmtvannsreker,» sier daglig leder i Polar Seafood til Norsk Sjømat nr. 5. 2008.

Polar Seafood bruker selv to helt forskjellige definisjoner, avhengig av hvem de henvender seg til. Polar Seafood Norge: «Scampi er fellesbetegnelsen for varmtvannsreker, de lever i ferskvann og brakkvann i Asia.» Polar Seafood Grønland (moderselskap): «Norway lobster (Nephrops Norvegicus), også kjent som scampi, er en nær slektning av vanlig hummer, men er mindre og slankere, og med smalere klør.»

Danmark er verdens største eksportør av sjøkreps under navnet scampi. Gyldendals kokebok fra 1979 har fem oppskrifter med sjøkreps under navnet scampi. Motivet bak bruken av scampi på oppdrettsreker er å selge en billig råvare til en høyere pris, ved å bruke en annen råvares navn, ry og renommé.

I et innslag på tv nylig brukte fagdirektør Gunstein Instefjord fra Forbrukerrådet uttrykket «svindel og kriminalitet» da han ble spurt om det å selge hestekjøtt som oksekjøtt.

I boka «Shrimps, Hummer & Langusten» (ISBN 37742-1982-6) står det: «Årsaken til at reker og scampi blir forvekslet, ligger i den klare prisforskjellen mellom disse skalldyrene.

Det finnes alltid useriøse forretninger som utnytter forbrukerens manglende kunnskap, og bruker den mer ‘verdifulle’ betegnelsen scampi på de billige oppdrettsrekene, for å ta ut en høyere pris.» «At least 35 percent of the area of Mangrove forest has been lost in the past two decades, losses that exceed those for tropical rain forests and coral reefs, two other well-known threatened environments.» (American Institute of Biological Sciences, October 2001).

WWF bruker samme prosentandel. Rekeoppdrett har det meste av skylden for at det ble slik. Disse rekene får Nøkkelhullsmerket i Norge. At du nå også får ASC-sertifiserte reker, kan ikke bortforklare at norske importører og matkjeder gjennom en årrekke har ødelagt den norske sjøkrepsens ry og renommé.

Det begynte i Norge, og det er 100 prosent gjennomført, som eneste land i verden. På Norges Sjømatråds plakat er ikke sjøkrepsen med. Fordi det italienske navnet da måtte være med?

Norsk sjøkreps trenger en beskyttelse som sikrer at navnet ikke kan misbrukes. Mattilsynet må følge sine egne regler for navnsetting. Seksjonssjef Lise Torkildsen i Mattilsynet sa dette til TV2: «Man kan ikke bare velge et artsnavn på en fisk, man må bruke de offisielle norske navnene. Har man skrevet kvitlaks på en pakning, så må man endre det til vassild.»

Scampi er ikke det offisielle norske navnet på tigerreker. Dette er det største svik som er blitt noen norsk råvare til del. Matbransjen, med restaurantanmelderne i spissen, har gjort som Østens tre vise aper: de vil ikke se noe, ikke høre noe, ikke si noe. Matkjeder og restauranter må kalle tigerreker for tigerreker, som resten av verden. Og de myndigheter som skulle tatt tak i dette; Mattilsynet, Forbrukerrådet, Norges sjømatråd, Artsdatabanken og flere, må komme på banen.

Dette er ikke det gryende matlandet Norge verdig.

fra Nicorette

Barnehage for barna eller bankboks for milliardærer, spør SV-leder Audun Lysbakken i sin kronikk 6. april.

Lise Lauvik eier og driver Langøy friluftsbarnehage i Fjell kommune, en barnehage Lysbakken bør besøke neste gang han er hjemme i Hordaland. Lauvik forteller til barnehage.no at hun flyttet hjem til foreldrene sine og jobbet døgnet rundt i flere år for å få hodet over vannet. Lauvik forteller at hun en gang hadde nok penger til at utbytte kunne vært aktuelt, men hun brukte hver eneste krone på asfalt. Dette er et eksempel på barnehagene Lysbakken vil til livs.«»

SVs jakt på private aktører går utover oss alle. Halvparten av barna går i en privat barnehage. Barna får et godt tilbud, og både foreldrene og de ansatte er fornøyde. Det er ingen «utbyttefest» i private barnehager, som Lysbakken ser ut til å tro. Jeg mener at SV maler fanden på veggen og konstruerer et problem som ikke eksisterer. Istedenfor å stikke kjepper i hjulene for dem som bidrar til full barnehagedekning i hele landet bør vi konsentrere oss om å styrke kvaliteten i tilbudet. SV ser ut til å være mer opptatt av hvem som driver barnehagen enn hvordan den drives.

I Høyre er vi mest opptatt av god tilgjengelighet og høy kvalitet. Hadde vi ikke hatt private aktører som tok initiativ da barnehageforliket kom på plass i 2003, så hadde vi heller ikke oppnådd full barnehagedekning. De private barnehagene bærer barnehageforliket på sine skuldrer, men de sørger også for et godt og nødvendig mangfold i barnehagesektoren.

Det er mulig, som Lysbakken mener, å drive privat barnehage uten å ta ut utbytte. Mange gjør det i dag. Men å forby utbytte vil ha flere uheldige konsekvenser. Mange tar for eksempel utbytte for å dekke utgifter til formuesskatt. Og hva med eiendomsskatt, som Oslo kommune nå innfører for de private barnehagene som selv eier sine bygg? Jeg mener også at det er rimelig at de som har investert både tid og penger for å bygge opp et godt barnehagetilbud må få mulighet til å ta utbytte dersom de klarer å gå med overskudd. Som Lauvik sier til barnehage.no; hun vil gjerne ha retten til å ta utbytte en gang i framtida hvis det er rom for det, etter alle de timene ulønnet arbeid for å få barnehagen på beina. Det skulle bare mangle, mener jeg – det mente også SV en gang i tiden!

Vi skal ikke mange år tilbake før SV takket disse menneskene, og mente de med verdens største selvfølgelighet skulle få ta utbytte. De hadde jo tross alt investert både egen tid og egne penger i dette. Nå har pipa fått en annen lyd, og SV vil altså ikke lenger vite noe av dem som en gang bidro i en dugnad for å få full barnehagedekning. Jeg mener det er en avsporing i en debatt som egentlig burde handle om hvordan vi skal sørge for et godt og innholdsrikt barnehagetilbud til alle barn.

fra Nicorette

Ved å studere utviklinga dei siste 25 åra, kan ein slå fast: Det er nær umogleg å få ein etablert politikar til å seia at sjølvmordsaksjonistar og «tilfeldige lastebilsjåførar» spring ut av islam eller islamismen.

Sist i Stockholm: Sjåføren var jo einsam, utan kontakt med folk, utan ideologisk inspirasjon, utan rollemodellar.

Var han vakuumpakka?

Bortforklaringane står ofte i kø blant folkevalde og i media, inkludert John O. Egeland i Dagbladet 9. april.

Han snur pennen mot oss islamkritiske. Dei fortener kjeft når dei «utnytter tragedien» og er så freidige at dei skisserer årsakene før politiet og styresmaktene har klarlagt saka endeleg. Carl Bildt uttalte at ved slike attentat er det enkeltståande «galningar» og «mistilpassade» som er på ferde. Han hadde ingen tankar om relasjonen til jihad og islam.

Sjølvbedraget i den offentlege multikulturalismen er seigliva.

Politikarane vil sjølvsagt dysse ned problema, så lenge det går. For demokratiet er det ille når også pressa sviktar. For alle med makt i systemet gjeld dei tre k’ane: Konsensus, Karriere og Komfort.

Mange muslimar på kontinentet og i Norden lever i Europa fysisk, men ikkje mentalt. Med røter i islamsk kultur drøymer mange om Kalifatet. Heilt sidan Sayyid Qutb – forsterka av Khomeini og ein serie terroristorganisasjonar i Asia og Afrika – har muslimske ekstremistar hatt som mål å knekke rivalar, demokratiet og vår liberale kultur og levemåte. Med masseinnvandring, og med «raus» asyl- og flyktningepolitikk, blir ikkje trusselen frå jihad mindre.

Dess fleire som praktiserer islam, dess fleire islamistar.

«Tiltak mot radikalisering?» Gjerne det, men ingenting kan trumfe demografien og kulturen.

fra Nicorette

Veksten akselererer, og prognosene viser at det i år vil komme 24.000 familieinnvandrere. Nå er det på tide å tråkke hardt på bremsen, men Arbeiderpartiet ønsker tvert imot å eksperimentere med frislipp. Det er farlig.

Etter at Arbeiderpartiet og Senterpartiet sto i bresjen for å invitere 10.000 syriske flyktninger i 2015, kom det 31.000 asylsøkere til Norge. Mange var økonomiske migranter. Bare en tredjedel av dem var flyktninger fra Syria. Dette utfordret selve grunnmuren i det norske samfunnet, og folk flest krevde at politikerne skulle få kontroll over situasjonen. Det gjorde Fremskrittspartiet og regjeringen. Vi fikk gjennomslag for den strengeste innvandringspolitikken noensinne. Med streng politikk og tydelige signaler gikk Norge fra rekordhøy asyltilstrømming i 2015 til det laveste på 20 år i 2016.

Ett område ble glemt av medier og andre politiske partier. Bare Fremskrittspartiet og regjeringen tok innover seg at familieinnvandring fortsatt kunne bli et stort problem. Nå ser vi konsekvensene av det vi advarte om, nemlig over 24.000 vil komme til Norge bare i år.

Når skal de lære? Vi står nå overfor en liknende eksplosjon i innvandringstallene som i 2015. Til tross for dette ser vi at flere tidligere Arbeiderparti-ministere, Ap-fylkeslag og AUF går ut i forkant av Arbeiderpartiets landsmøte for å kjempe for en mykere i asyl- og innvandringspolitikk.

Et land kan ikke styres basert på synsing og spontane følelsesutbrudd. Vi må tenke på Norges framtid, og at vi skal bevare det norske velferdssamfunnet vi har bygd opp gjennom mange generasjoner med hardtarbeidende nordmenn.

Fremskrittspartiet og regjeringen la fram rimelige og fornuftige innstramninger som innebar tre års krav til arbeid eller utdanning for å få familiegjenforening. Et forslag Hadia Tajik i 2009 avslørte at Jens Stoltenberg hadde lurt inn i regjeringsplattformen uten dekning i AP’S program, og som dagens liberale partiledelse kjemper mot. I tillegg ville Fremskrittspartiet og regjeringen innføre et forsørgelseskrav på kr 305.000. I Perspektivmeldingen står det svart på hvitt hvor store kostnader innvandring påfører samfunnet vårt. Da skulle det bare mangle at personer som skal hente familien til Norge klarer å forsørge dem, og ikke sender regningen til norske skattebetalere.

Norge står overfor formidable utfordringer. Det norske velferdssamfunnet med gode helsetjenester, skoler, en eldreomsorg som tar vare på deg og en rekke andre viktige tjenester og oppgaver, er helt grunnleggende avhengig av at folk flest er i arbeid og betaler skatt. Tallene viser at mange innvandrere ikke kommer i jobb og blir passive mottakere av offentlige ytelser. Mens 77 prosent av norske menn og kvinner er i arbeid, bidrar bare litt over halvparten av ikke-vestlige menn og kvinner med sin arbeidskraft. Det betyr at regningen for dem som faktisk jobber blir høyere enn den hadde trengt å være.

Gjennom 90-tallet og tidlig 2000-tallet var mantraet fra eliten på den norske venstresiden at innvandringen skulle redde Norge, fordi vi hadde et fødselsunderskudd. Vi i Fremskrittspartiet har alltid vært skeptiske til denne naive tilnærmingen. Etter at Brochmann-utvalget la fram sin rapport i 2011, og en ny rapport fra samme utvalgsleder ble lagt fram i år, er argumentasjonen snudd på hodet: «Vi tar ikke imot folk på flukt fordi at det skal være et løft for norsk økonomi», er mantraet fra flere partier, samtidig som det diskuteres store oppmykninger i innvandringspolitikken.

Rapport på rapport viser nå entydig at innvandring fra ikke-vestlige land ikke lønner seg, og det kan true det norske velferdssamfunnet vi alle tar for gitt. Derfor må innvandringen være under streng kontroll, og de som kommer hit må integreres, komme seg i arbeid og stå på egne ben.

Vi skal ta imot kvoteflyktninger, men vi skal hjelpe flest mulig der flyktningene faktisk befinner seg, nemlig i trygge nærområder. Men den masseinnvandringen Norge etter alle solemerker vil fortsette å stå i de kommende åra, med mindre vi strammer ytterligere inn, vil få store konsekvenser for Norge som vi kjenner det. Når vi ser til integreringsutfordringene i vårt naboland Sverige, er det tydelig hvilken skjebne vi kan få dersom innvandringsliberale får vinne fram. Tenk hva som hadde skjedd dersom vi hadde hatt Støres eksperiment i regjering da det kom over 30.000 asylsøkere til Norge i 2015.

Frp har lenge sagt at innvandringen til Norge må bremses. Andre partier har forsøkt flåse bort fakta når Frp har advart mot det vi nå har fått dokumentert. Utviklingen har ikke vært bærekraftig. Ap’s linjeskift under partileder Jonas Gahr Støre til en mer asylliberal politikk viser at det dessverre fortsatt skorter på virkelighetsforståelsen. Skal vi ivareta velferdssamfunnet er vi nødt til å ta tøffe grep. Det er først med Fremskrittspartiet i regjering bremsene er satt på.

Vi kommer til å kjempe hardt for å stramme inn asylpolitikken ytterligere. Perspektivmeldingen og prognosen med et nytt rekordår i familieinnvandring viser at Norge ikke ha råd til flere liberale innvandringseksperimenter. Det må også de andre partiene ta innover seg hvis de er interessert i å ivareta vårt velferdssamfunn.

fra Nicorette

Bioteknologirådet baler med mange vanskelige spørsmål og gir råd til politikerne om hvordan Norge bør stille seg i den rivende utviklingen rundt gener, DNA, fosterdiagnostikk og annen framtidsrettet forskning på liv og død. Dette er brennbare emner som diskuteres over hele verden, med dystopiske framtidsbilder som i Yuval Hararis «Homo deus», der menneskene ikke bare overflødiggjør seg selv, men endelig fullfører drømmen om å bli guder.

Bioteknologien gir nye muligheter til å forlenge livet, kanskje med noen år, kanskje med mange. Aubrey de Grey er en britisk forsker som hevder at de første menneskene som skal leve i 1000 år, allerede er født. Google har grunnlagt et firma, Calico, som skal bekjempe aldring. Det sprøytes penger inn i det evige liv.

Infeksjonssykdommer er på retur. Kreftbehandlingene blir stadig bedre. Ulykker er sjeldnere. Hungersnød har vi ikke sett her i strøket på hundrevis av år. Krig driver de med på avstand, det er andre som ofres. Likevel er det ikke nok. Nå forskes det på injeksjoner av tenåringers blod i aldrende kropper. Genspleising lar oss omprogrammere celler og fjerne gamle celler som tar opp plass i kroppen. Stamcellenes biologiske klokke endres og nye nerveceller dyrkes fram. Skader på DNA kan repareres. Genetiske risikofaktorer redigeres bort før fødsel. Gener fra mennesker og griser spleises for å dyrke bukspyttkjertler. Vev og organer kan 3D-printes. Forskerne har klart å lage hjerteceller som banker.

Norske politikere må ta stilling til mange av disse spørsmålene, etter betenkninger fra blant annet Bioteknologirådet, og de må bestemme om disse vidunderteknikkene skal kunne tilbys av det offentlige helsevesenet. Politikerne har ikke mulighet til å hindre utviklingen, de kan bare sette opp gjerder rundt skattepengene. Den som har økonomi til det, kan uansett kjøpe alt fra laboratorier og klinikker i land med friere næringer på det livsforlengende feltet.

Det er selvfølgelig de rikeste som skal leve lengst. Å stanse det ville bety revolusjon. Vi kan likevel dvele ved tanken på hva slags verden dette blir, når 850 år gamle utgaver av de superrike – Silvio Berlusconi, Rimi-Hagen og Mark Zuckerberg – skal forlyste seg med genspleisede, supervakre modeller av alle kjønn.

Noen husker kanskje den nitriste programserien «Lifestyle of the rich and famous» som gikk på TV utover 80-tallet. Her så vi den virkelige baksiden av det glamorøse livet: En ørkesløs vandring mellom svømmebassenger og pompøse møbler på steder der sola alltid skinner. Det er kanskje evig, men det er ikke noe liv.