bilindustrien

fra norsk tipping

Det koker i svensk innebandy i påsken etter at Iksu slo ut Pixbo i damenes SM-semifinale. Pixbo-treneren kom med en vanvittig utskjelling av dommerne.

– De her dommerne burde vært hjemme og melket kyr i stedet, for de er noen jævla bønder, freste Pixbo-trener Jonas Eliasson til Innebandymagazinet.

Han tok 2-3-tapet etter sudden death svært tungt. Raseriet gikk ut over dommerne etter Julia Nordins tvilsomme vinnermål.

Den avgjørende scoringen som sendte Iksu til finalen, kom etter et tvilsomt frislag. Eliasson mente det aldri skulle vært blåst for frislag, og dessuten at frislag ble tatt altfor raskt.

– Det er veldig surt. De var en katastrofe, og hadde jeg vært så fryktelig dårlig, hadde jeg lagt fløyta på hylla. De har nok en følelse av at de avgjorde denne kampserien, sukker Eliasson.

Iksu møter Täby eller Mora i finalen 22. april.

(NTB)

fra norsk tipping

Vadim Demidov har ingen høy stjerne i Minnesota for tiden, og den norske landslagsspilleren kan melde overgang allerede denne våren, ifølge FiftyFive. One.

Det amerikanske sportsnettstedet merker seg at Minnesota United har fått en tøff start på sesongen i Major League Soccer. Blant annet har laget måttet tåle 16 baklengsmål på tre kamper.

Siden bortemøtet med New England Revolution i slutten av mars, har ikke Demidov vært på banen, og han skal heller ikke ha reist til Houston i forkant av lørdagens kamp der.

Kilder sier til FiftyFive. One at Demidovs familie ønsker å være nærmere Oslo. Nettstedet nevner Vålerenga som en mulig ny klubb for forsvarsspilleren, men sier en overgang ikke er nært forestående.

– Han kom hit med de beste intensjoner, og for tiden fungerer ikke dette for ham, så det er noe han må komme seg gjennom, sa hovedtrener Adrian Heath nylig.

Minnesota United har ikke villet kommentere saken.

(NTB)

fra norsk tipping

(Kapital): Et selskap eid av Kjell Inge Røkke-kontrollerte Aker og Bjørn Rune Gjelsten betalte i juni i fjor 136 millioner kroner for et privatfly av typen Falcon 900EX, skriver Kapital.

Flyet har vært i Akers eie siden 2007 , og transaksjonen kommer frem av de ferske årsregnskapene til Aker og flyselskapet G&A Air, som eies 50/50 av Aker og Gjelsten.

Ved årsskiftet 2015/2016 hadde flyet ifølge magasinet en bokført verdi på 157 millioner og en kostpris på 240 millioner.

PÃ¥ deling

Flysamarbeidet mellom de to tidligere forretningspartnerne ble ifølge Kapital først kjent for et par år siden i Røkkes årlige brev til Aker-aksjonærene.

Gjelsten og Røkke-kontrollerte Aker eide da hvert sitt privatfly av typen Falcon 900, men hadde funnet ut at de greide seg med ett fly på deling, formalisert ved opprettelsen av selskapet G&A Air.

Et kjøp av et flunkende nytt fly av typen Falcon 5X, med en startpris på 350 millioner kroner, ble ifølge magasinet imidlertid kansellert, og prosjektet gikk videre ved innkjøp av Akers ti år gamle fly.

Dette opereres av Sundt Air Management, som fakturerer brukerne på markedsvilkår.

Gjelstens Falcon 900EX, som ifølge Finansavisen opprinnelig kostet rundt 250 mill., ble i fjor solgt.

Aker og Gjelsten betaler nå 50.000 kroner hver i året til administrasjonskostnader, samt 1.325.000 kroner hver for å dekke verdireduksjon av flyet, og G&A Air går dermed ifølge Kapital omtrent i null på driften.

Flere saker:

Setter prisrekord i Hemsedal
Buchardt fremskynder leiligheter for 120 mill.
Dette er kjendisenes påskeparadis

fra norsk tipping

Både økonomi og sikkerhet står på programmet når statsminister Erna Solberg (H) tirsdag møter politikere fra den amerikanske Kongressen.

Delegasjonen med lederen av Representantenes hus, republikanske Paul Ryan, i spissen, er på rundreise til viktige allierte i Europa for å diskutere økonomi, handel, forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Tirsdag kommer Ryan og følget til Norge, der Solberg tar imot sine amerikanske gjester til frokostmøte i statsministerboligen.

- Målet er å styrke båndene til våre NATO-partnere, sier Ryan i en pressemelding.

Foruten Norge står Storbritannia, Polen og Estland på reiseruta.

Delegasjonen vil møte både makthavere, politikere og militære ledere for å se nærmere på de sikkerhetsutfordringene Europa står overfor, og mulighetene for et større økonomisk samarbeid.

Blant medlemmene i delegasjonen er leder for forsvarskomiteen i Representantenes hus, Mac Thornberry, leder for finanskomiteen Jeb Hensarling og representantene Martha Roby, Don Bacon og Brian Mast, samt Ron Kind og Gregory Meeks fra Demokratene.

(NTB).

fra norsk tipping

(Dagbladet): Legemiddelselskapet som har solgt en av dødsgiftene, og en lokal dommer har satt en foreløpig stopp for henrettelsene av dødsdømte fanger i delstaten Arkansas.

Bruce Ward, som er dømt for drap på en kvinne i 1989, skulle etter planen henrettes mandag som den første av åtte dødsdømte fanger.

Delstatsmyndighetenes begrunnelse for henrettelsene har reist ny debatt om dødsstraff flere steder i USA.

Utenfor delstatsparlamentet i Little Rock fredag fikk demonstranter mot dødsstraff drahjelp av skuespiller Johnny Depp. og tidligere dødsdømte Damien Echols, som var gjest i NRK-programmet «Skavlan» om sin 18 år i dødscelle som uskyldig dømt.

Øyeblikkelig stans

Arkansas, som ikke har gjennomført dødsstraff siden 2005, ville få unna åtte henrettelser mellom 17. og 20. april, fordi innkjøpte medikamenter var i ferd med å gå ut på dato.

Det vil i så fall være den mest intense gjennomføringen av henrettelser i amerikanske fengsler siden dødsstraff ble gjeninnført i 1976 etter ni års opphold.

Det var et av USAs største legemiddelkonsern, McKesson i San Francisco, som fikk dommer Wendell Griffen i Pulaski County Circuit Court til å stanse bruk av deres bidrag til giftsprøytene med øyeblikkelig virkning.

Det tilsvarer en midlertidig forføyning i norsk namsrett, og tirsdag blir det full rettsrunde i Arkansas om grunnlaget for dødsstraffene og de planlagte henrettelsene – blant annet om de mentale helseundersøkelsene av de dømte er gjort etter amerikansk lov.

Ville skjule bruk i giftsprøyte

Verken den republikanske delstatsregjeringen eller fengselsvesenet i Arkansas har kommentert den foreløpige rettsavgjørelsen.

McKesson har levert en av de tre ingrediensene som brukes til gifthenrettelser i USA. Vecuronium bromid er bestanddelen som lammer åndedrettsorganene.

McKessons advokater la fram dokumentasjon for at stoffet er innkjøpt til ordinær medisinsk behandling.

Da nyheten om henrettelsene på grunn av lagringsdato ble kjent for noen uker siden, tilbød McKesson fengselsvesenet i Arkansas pengene igjen mot at stoffet ble sendt i retur.

Selskapet hevder det ikke har fått noen respons.

35 henrettelser

Ogs̴ selskapene som har solgt de to andre ingrediensene midazolen (innsovning) og kaliumklorid (hjertestans) РFresenius Kabi USA og West-Ward Pharmaceuticals Corporation Рhar protestert mot bruken av deres leveranser p̴ samme grunnlag.

Flere av de store legemiddelselskapene i USA, blant dem giganten Pfizer, har i sitt etiske regelverk forbud mot å selge ingredienser til henrettelser.

Ifølge Store norske leksikon er USA et av fÃ¥ demokratiske land som har dødsstraff – i 32 av statene.

I 2014 satt 3035 fanger i såkalte dødsceller, og det var 35 henrettelser samme år.

fra Instabank

Det er alltid interessant å høre hva ledere sier når virksomheten sliter med økonomien. I så måte er statsråder en egen sjanger: Skulle man, som tilfeldig tilhører, tro det som blir sagt på pressekonferansen vil man utvilsomt konkludere med at dette er det beste budsjettet, lagt fram av den fremste statsråden, i den ypperste regjeringen landet vårt noen gang har sett. Derfor er overraskelsen stor når man, i dagene som kommer, stadig hører om uføre som blir fattigere, syke som mister behandlingstilbudet og nasjonale institusjoner som kneler under børen av vedlikeholdsutgifter og pensjonsforpliktelser.

Nå er det mange bransjer jeg vet lite om. For alt jeg vet, kan det godt tenkes det er mer fair i yrker som ikke later som om de er opptatt av noe annet enn å tjene mest mulig penger på mest effektive vis. Sånn sett er det ikke overraskende om en som er ansatt i, la oss si et investeringsfond, får beskjed om at «du tjener ikke inn nok penger til at vi er fornøyd med deg. Der er døra. Ha det bra». En sånn beskjed er sikkert kjip, men skvær nok på sitt vis. Har du en jobb hvor du måles etter hvor mye penger du drar inn, må man tro det er enklere å akseptere premissene for ansettelsen enn om du er ansatt for – la oss si – å bidra til å bygge et norsk miljø rundt utøvelsen av kunstnerisk virksomhet innen et bestemt felt.

I fjor mente ledelsen ved Den Norske Opera at de måtte kutte i faste ansettelser på grunn av økonomi: I likhet med alle store virksomheter og bedrifter har pensjonsreformen ført til en gigantisk pensjonsregning for arbeidsgivere, også i statlige virksomheter. Dermed kan ulike kulturministere skryte av at det aldri har vært gitt mer penger til kulturen, samtidig som teatersjefer landet rundt gråter over at de har fått så altfor lite til å kunne dekke løpende utgifter: Så lenge økningen fra staten er lavere enn det som skal betales ut i pensjonsforpliktelsene, som staten tidligere tok regningen for, får institusjonen i realiteten mindre penger å rutte med. For operaen er problemet enda større enn for andre institusjoner: Siden dansere går av med pensjon når de er 41 år gamle og operasolister når de er 52, blir pensjonsforpliktelsene etter hvert så høye at det vil knekke ryggen på hele virksomheten. Som unektelig ville vært dumt når vi nå først har brukt 4,2 milliarder kroner på å bygge det moderne praktverket.

I år mener fortsatt ledelsen ved Operaen i Oslo at de må kutte i faste ansettelser. Av en eller annen grunn har de sluttet å si at det er av økonomiske grunner. Nå melder den påtroppende nye lederen, Annilese Miskimmon, at hun vil slutte med faste ansettelser av «kunstneriske hensyn». Tanken er altså å bruke midler de sparer på faste ansettelser til å leie inn – må vi anta – internasjonale stjerner. Eller potensielle stjerner. Eller, i det minste, sangere som takker ja til midlertidige kontrakter på ett til fem år av gangen.

Det høres bra ut – for ledelsen og bunnlinja. Det høres verre ut for dem som ikke blir fast ansatt. Og ambisjonen om å bygge opp norsk kompetanse og et kunstnerisk miljø må anses som tom retorikk. Fra andre bransjer som beveger seg bort fra faste til midlertidige ansettelser vet vi ganske mye om hvordan det går og hvem som betaler prisen: «Man» sparer penger gjennom langt dårligere pensjonsavtaler, svakere forhandlingsmuligheter, dårligere kompensasjonsordninger og lavere lønn.

De siste undersøkelsene av norske kunstnere viser både at det står relativt dårlig til med økonomien, og at tiden de bruker på «kunstnerisk virksomhet», til fordel for annet arbeid, har sunket betydelig de siste tjue årene. Undersøkelsene viser også et tydelig skille mellom fåtallet, som er fast ansatte kunstnere, og det store flertallet som ikke er lønnsmottakere. De som ikke er ansatt noe sted tjener lite, og de faller også utenfor en rekke av de velferdsordningene andre tar for gitt, som sykepenger fra første dag. De har også svært ustabil inntekt og de har problemer med å få lån. Med unntak av de få store, kommersielle suksessene – de ulike kunstnergruppenes Jo Nesbø – tjener norske kunstnere så lite at vi som leser, lytter og ser på visuell kunst skal prise oss lykkelig over at de holder ut og holder på.

I så måte skulle diskusjonen – hvis vi nå en gang tenker at vi er, ønsker å være og skal fortsatte å være en nasjon med egen kultur – ha handlet om hvordan vi sikrer flere kunstnere trygghet i arbeidslivet. I hvert fall arbeidsro nok til at de kunne jobbe med det de skal, å bli best mulig til det de holder på med. Altså å skape best mulig kunst. Vi skulle altså ha diskutert om det ikke er på tide med flere faste ansettelser, ikke færre ved institusjonene. Om det kanskje var på tide å sikre frilansere bedre forsikrings- og pensjonsordninger, flere flerårige arbeidsstipender og juridisk hjelp ved inngåelse av kontrakter og kontraktsbrudd. Ikke minst burde det være politisk enighet om å endre pensjonsloven: Når Stortinget først bevilger en del penger til store kunst- og kulturinstitusjoner, så er det dumt om pensjonsforpliktelsene de selv har vedtatt fører til at husene ikke har råd til å holde seg med kunstnere.

fra Instabank

Jonas sa det slik: «Du må huske at jeg har vært mye ensom og nødt til å klare meg selv». Han fortalte det til meg, men ikke før han var blitt ungdom og var kommet til et fosterhjem. Da snakket han om hvordan det ble da han og moren kom til krisesenteret og hun forsvant og etterlot ham alene med fremmede. Han var fire år.

Endelig hadde moren greid å flytte fra mannen sin, faren til Jonas. Endelig skulle han kanskje sove roligere om natta. I stedet ble han redd på nytt.

Lars fortalte ikke bestemoren sin om hvor bekymret han var for at mamma skulle dø når hun injiserte seg på badet eller forsvant om kvelden for å skaffe narkotika. Eva fortalte ikke i barnehagen hvordan det var om natta når pappa bråkte og slo mamma. Anna snakket ikke med noen om at nå lå mamma på nytt i senga og ikke greide å stå opp. Anna måtte selv passe på å komme seg på skolen og selv finne seg mat i et kanskje tomt kjøleskap.

Først når barna er ungdommer eller voksne forteller de om hvordan det var hjemme – hvor håpløst og vanskelig livet kunne oppleves. Og de sier: «Hvorfor gjorde ingen noe?». «Hvorfor reagerte ingen?»

I lovforslaget til den nye barnevernloven stilles det krav om at «barns stemme skal høres». Det er bra. Alle er enige i det. Barna må komme til orde og få fortelle sine historier.

I 2010 ble barns rett til å bli hørt når foreldrene er pasienter innenfor rusomsorg, psykisk helsevern eller somatikk, lovfestet. Det var et stort skritt i riktig retning. Det betyr at når foreldre er i behandling skal barna som er pårørende få mulighet til å få hjelp.

Det er bare én hake ved det; Foreldrene må samtykke til at barnet blir snakket med og vurdert om det trenger noen form for hjelp eller behandling selv. Det er den som er barneansvarlig på den enkelte institusjon eller sykehusavdeling som i samarbeid med mors eller fars behandler skal ta initiativ til at dette skjer.

I en travel hverdag er det ikke alltid at helsepersonell greier å prioritere å få foreldrene til å samtykke. Det kan være dramatikk forbundet med en innleggelse av en forelder, slik at barnet blir glemt. Da kan det bety at barnet ikke får muligheten verken til å bli sett eller hørt før mamma eller pappa kommer til behandling neste gang. Hvis det blir en neste gang.

Før foreldre kommer i behandling vet vi at barn kan ha opplevd alt vi tenker barn ikke skulle være vitne til. Stadig usikkerhet, kommer mamma ruset hjem i dag? Kommer hun hjem i det hele tatt? Er pappa sint i dag? Kommer han til å slå mamma eller meg? Er mamma syk igjen? Hun oppfører seg så underlig. Jeg kan ikke gå på skolen i dag heller.

Tenk om hun dør?

Foreldre med rusproblemer vegrer seg mot å oppsøke hjelpeapparatet. De er redde for å miste omsorgen for barnet hvis de forteller hvordan det er i familien.

Hadde det bare vært slik at barna forteller til andre i familien, til læreren eller naboen om det som skjer hjemme. Men slik er det ikke. De snakker helst ikke, slik heller ikke vi voksne snakker om skamfulle og vanskelige hendelser. Barn har heller ikke et språk for det de opplever, fordi man ikke snakker sammen om det som skjer. Selv søsken snakker ikke sammen om det de er mest bekymret og aller reddest for.

Barna lærer tidlig å holde hendelsene i familien skjult. Når læreren spør hvordan barnet har det hjemme, sier de som oftest at det går bra. De er solidariske med foreldrene. De er redde for at det skal bli verre hvis de sier noe. De tror at det skal være slik. Barna hjelper foreldrene til å greie hverdagene sine. De hjelper pappa i seng når han er ruset og lager mat til mamma når hun ligger og gråter og er trist. Når foreldre endelig kommer til behandling, hvis de gjør det, har barna strukket seg altfor langt allerede. Mange er traumatiserte og behandlingstrengende og har allerede betalt en høy pris for livet de har levd.

Det er vi som møter barna som må snakke. Vi som lever våre velregulerte liv i verdens lykkeligste land. Vi er mange som kan gjøre det.

Fastlegen til mor eller far kan gjøre det. Hun har mulighet til å være opptatt av barnet til pasienten med rus eller psykiske helseplager. Hun kan spørre fordi hun vet at når en forelder strever med livet sitt, så vet barnet alt om det. Barnet er involvert. Eller ambulansesjåføren som blir tilkalt til hjemmet for en mulig overdose hos en forelder – han kan se barnet som er redd og kanskje har gjemt seg. Eller politiet som kommer til leiligheten der det er husbråk kan ta seg tid til å spørre etter barnet i familien. Berolige og forklare. Eller assistenten i barnehagen, læreren, naboen eller han i fritidsklubben eller i fotballaget kan ta seg tid til å bli kjent med barnet og bygge tillit.

Det er vi som må se og rose barna, heltene som hjelper familien til å fungere. Det er alle oss i verdens lykkeligste land som møter barnet som har et ansvar. Et ansvar om å se barnet og kanskje spørre: Hvordan greide du alt du har greid?

Jeg er imponert.

fra Instabank

Det vi kaller romsøppel er ikke-fungerende, menneskeskapte objekter som befinner seg i rommet, som for eksempel døde satellitter. Da vi først begynte å skyte opp satellitter var det ikke så farlig om vi la igjen litt skrot – det var jo så god plass der oppe.

Den første satellitten, russiske Sputnik 1, ble skutt opp i 1957. Over 5200 oppskytninger senere – som tilsammen har bragt med seg rundt 7500 satellitter – begynner situasjonen å bli problematisk. For vi skyter opp satellitter oftere enn vi tar dem ned. Mye oftere.

Hvor ille er det?

Vi er blitt helt avhengige av satellitter. De hjelper oss med kommunikasjon, navigering, meteorologi, jordobservasjoner, solobservasjoner, og observering av verdensrommet utenfor. Rundt 4300 av de opprinnelige 7500 satellittene er fortsatt i rommet, hvor rundt 1200 av dem fortsatt fungerer. Men på grunn av rundt 300 oppløsninger, kollisjoner og eksplosjoner, er det anslått å være over 170 millioner biter med søppel der oppe. I tillegg til hele og oppstykkede satellitter, finner vi rester av bæreraketter og drivstoff.

Mesteparten av de 170 millioner søppelbitene er mindre enn 1 cm store. Dette høres jo ikke så farlig ut, men de utgjør en reell trussel for satellitter og Den internasjonale romstasjonen på grunn av hastigheten de beveger seg i, som kan være opptil 56 000 km/t. En søppelbit på 1 cm som beveger seg i en slik hastighet har like mye energi som en eksploderende håndgranat. Dette er kraftig nok til å sette et romskip ut av spill og muligens trenge gjennom skjoldet til Den internasjonale romstasjonen. Dersom en satellitt kolliderer med en bit romsøppel som er 10 cm stort, kan det ødelegge satellitten fullstendig. Selv biter på 1 mm kan bidra til å ødelegge delsystemer ombord på en satellitt.

Den internasjonale romstasjonen manøvrere unna romsøppel rundt én gang i året. En kollisjon ville vært så alvorlig at de gjør en manøver dersom det er så lite som 1/10 000 sjanse for at en bekymringsverdig kollisjon kan inntreffe. Flere av romstasjonens vinduer er blitt byttet ut fordi det er blitt truffet av bittesmå malingsfragmenter (!) fra andre romskip. (Noen husker kanskje at romsøppel spilte en aktiv rolle med å sette scenen i filmen Gravity.)

Ikke nok med at romsøppelet kan ødelegge ting der oppe i rommet og være en trussel for bemannede romferder – i blant kan det treffe bakken også. Hver uke treffer objekter som er større én meter atmosfæren ukontrollert – vi har ingen måte å styre de på for å påvirke hvor de lander hen. Som regel brenner de opp i atmosfæren, men det er mange tilfeller hvor ting har endt opp på bakken. Dersom vi kan kontroller hjemreisen til disse objektene, kan vi siktet de inn på ubebodde havområder. Heldigvis har det gått bra så langt. Men jo mer søppel som er der oppe, desto større er sjansen for ukontrollert søppel kan treffe bakken, og at dette en dag vil skje i et tettbefolkede strøk.

Heldigvis er det folk som holder øye med mye av rotet som fyker rundt der oppe. Dette gjøres ved hjelp av radarer og optiske teleskoper. I følge NASA blir over 500 000 objekter sporet i sine baner rundt Jorda av ulike aktører, som er imponerende, men det er også ufattelige mange små biter vi ikke har oversikt over.

Så hva gjør vi?

Hvis vi ikke gjør noe med alt romsøppelet som er i verdensrommet allerede, samtidig som vi forsetter med å skyte opp nye satellitter som før, kan vi ende opp med et scenario hvor tettheten av romsøppel blir så høy i bestemte baner at kollisjoner vil ha stor sannsynlighet for å inntreffe. Dette vil kunne resultere i kjedereaksjoner hvor hver kollisjon mellom romsøppel genererer flere biter med romsøppel, som øker risikoen for flere kollisjoner, som gir flere biter med romsøppel, osv. Med tiden kan visse baner bli umulig for oss å bruke, og da gjerne de banene som er mest ettertraktet i dag.

Satellitter har begrenset levetid. Dersom de slukker mens de er i bane, vil de fortsette å fyke rundt der oppe. Luftmotstanden vil riktignok sakte, men sikkert dra satellittene som befinner seg i lavere baner ned mot atmosfæren hvor de kan brenne opp. Men dette kan ta mange tiår. Den eldste satellitten som er der oppe, amerikanske Vanguard 1 fra 1958, antas å trenge 240 år på å komme seg ned på egenhånd. Satellitter som befinner seg lenger ut blir nesten ikke påvirket av luftmotstand i det hele tatt og kan suse rundt til evig tid.

Den mest brukte måten å kvitte seg med gamle satellitter i dag, er å hjelpe dem nedover i atmosfæren mot slutten av sin levetid, slik at de kan dras ned i atmosfæren av luftmotstanden og brenne opp der. Dersom det er lite drivstoff igjen, er et billigere alternativ å sende dem ut til baner dedikert til døde satellitter og annet romsøppel, såkalte kirkegårdsbaner (graveyard orbit på engelsk). Dette er baner som ligger et stykke unna banene hvor operative satellitter suser rundt, men også der begynner det å bli fullt. Et annet tiltak er å bruke opp gjenværende drivstoff og koble fra batterier for å forhindre fremtidige eksplosjoner som vil kunne generere flere romsøppelbiter.

Disse tiltakene kan minske økning av romsøppel, men vil ikke hindre den. Vi må aktiv fjerne minst 10 objekter i året for å oppnå en nokså stabil mengde romsøppel. Det jobbes med å utvikle teknologi for å få til dette. Tanken er da å sende opp et romfartøy som kan hente inn romsøppel, for eksempel med en robotarm som hekter seg på en del av satellitten som skal fanges inn eller et nett som kastes ut. Deretter kan romfartøyet dra med seg søppelfangsten sin ned i atmosfæren, for deretter å brenne opp på en kontrollert måte over ubebodde landeområder. Men å sende noe opp for å hente ting ned, er svært kostbart. Andre forslag inkluderer skyting med lasere, endring av baner med slynger, påsetting av seil for å øke luftmotstanden, og å fange inn småbiter med en slags teip. Mesteparten er fortsatt på konseptstadiet.

Flere av de store romfartnasjonene, som USA, Japan og Den europeiske romfartsorganisasjonen har alle lagd internasjonale retningslinjer for romsøppel for å begrense veksten. Det kreves at nye satellitter som skytes opp må ha en plan for hvordan de skal fjernes når det ikke lenger skal brukes. Objekter i lave jordbaner må fjerne seg selv innen 25 år etter endt livstid, enten ved å sendes ned i atmosfæren eller ut til kirkegårdsbaner. Satellittene som skal sendes ned i atmosfæren bør være laget av materiale som tillater de å brenne fullstendig opp, slik at ingen ting treffer bakken. Satellitter bør også ha håndtak som det går an å gripe fatt i, slik at de lett kan hentes inn dersom dette kan bli aktuelt å gjøre i fremtiden.

Men det er ikke bare å fjerne alt vi syns er søppel der oppe. I følge loven er det fortsatt de som har skutt opp en satellitt som bestemmer over den, enten den fungerer eller ei. Det må derfor være internasjonal enighet og samarbeid om fjerning av romsøppel.

18.–21. april holdes den årlige European Space Debris Conference for syvende gang i Tyskland. Her møtes forskere, ingeniører, jurister og politikere for å diskutere hvordan vi skal jobbe med å løse dette problemet i fremtiden. På konferansen i fjor ble konklusjonen at situasjonen er så ille at vi må gå aktivt til verks for å rydde opp i romsøppelet. Nå får vi se hvor nærme de er en reell løsning.

For de siste tallene om romsøppel, se ESA sin side Space debris by the numbers (oppdatert januar 2017). Du kan utforske romsøppelet interaktivt på websiden stuffin.space, eller se en fin minidokumentar om romsøppel som ESA har lagd som illustrerer problemet på en god måte.

fra Instabank

(Dagbladet): Grytidlig i dag ble 105-årsdagen til Nord-Koreas første leder og grunnlegger Kim Il-sung markert med en stor militærparade i landets hovedstad Pyongyang.

Fødselsdagen til Kim Il-sung, som døde i 1994, er 15. april, og på Kim Il-sung-plassen i hjertet av Pyongyang var det som trolig var hundretusener av mennesker og soldater samlet.

Under paraden ble det holdt politiske taler, før diktaturets soldater marsjerte svært taktfast til diktator Kim Jong-uns (33) store glede.

Smilte og lo

Den unge diktatoren fulgte paraden fra balkongen, og smilte og lo gjentatte ganger under det gigantiske arrangementet. Enkelte ganger tok også diktatoren fram kikkerten for å få med seg hva som foregikk nede på bakken.

Etter marsjeringen og talene, var det tid for den store finalen. Nemlig der regimet viser fram våpen og militært utstyr.

Ifølge det sørkoreanske nyhetsbyrået Yonhap viste regimet fram raketter som kan skytes fra ubåter. Det er første gang det lukkede landet viser fram ubåtmissiler, som skal være under utvikling, på et offentlig arrangement, skriver byrået.

De ble vist på planet av lastebiler mens de ventet på å kjøre fram i paraden foran diktator Kim Jong-un. Deretter ble de vist fram i paraden.

En annen mellomdistansemissil, kalt Pukguksong-2, ble også vist fram under paraden. Det var en slik rakett Nord-Korea testskjøt i februar i år. Missilet skal ha vært rettet mot Det japanske hav. Den fløy omkring 500 kilometer før den landet i havet mellom Nord-Korea og Japan.

Interkontinental missil

Yonhap melder også at Nord-Korea viste fram en ny såkalt ICBM, en Interkontinental ballistisk missil. Slike missiler har minimum en rekkevidde på 5500 kilometer.

Ifølge nyhetsbyrået AP har missilene navnet KN-08 og KN-14. Militæranalytikere sier ifølge byrået at missilene en dag kan ha rekkevidden til å treffe det kontinentale USA, selv om Nord-Korea ennå ikke har testet dem.

Generalsekretæren i Nord-Koreas kommunistparti, Choe Ryong-hae, sa i en tale før paraden at Nord-Korea er klar til å reagere på alle slags angrep fra USA.

- Dagens parade gir oss muligheten til å demonstrere vår mektige militære evne, lød det over høyttalere i byen, mens hundrevis av soldater marsjerte ledsaget av militærorkester.

15. april er kjent som «Solas dag» i Den demokratiske folkerepublikken Korea, som det kommunistiske Nord-Korea kaller seg.

Frykter prøvesprenging

Paraden skjer samtidig som mange frykter at landet skal gjennomføre en ny atomprøvesprening. Det internasjonale samfunnet er svært bekymret for landets atomprogram, og amerikanske eksperter ha blant annet sagt at Nord-Korea kan ha våpen med mulighet for å nå det amerikanske fastlandet innen få år.

Overvåkingsgruppa 38 North meldte denne uka at landet er klare til å gjennomføre en ny atomprøvesprengning.

Overvåkingsgruppa skriver i en rapport at testområdet Pungye-ri er forberedt og klart. Rapporten nå bygger på satellittbilder som viser pågående aktivitet ved en tunnel, ny aktivitet i hovedadministrasjonsområdet og noen ansatte rundt kommandosenteret, skriver NTB.

Rundt 200 utenlandske journalister er samlet i hovedstaden Pyongyang i forbindelse med markeringen.

Både sørkoreanske myndigheter og uavhengige eksperter har varslet at Nord-Korea kan komme til å gjennomføre «strategiske provokasjoner» i løpet av kort tid.

USA i beredskap

I helga beordret USA flere krigsskip, som inkluderer hangarskipet Carl Vinson og marinefartøy utstyrt med krysserraketter, om å sette kursen mot havområdene utenfor Nord-Korea.

I natt meldte NBC News at amerikanske myndigheter er forberedt, og kan gjennomføre et rakettangrep mot Nord-Korea, dersom de er overbevist om at Nord-Korea vil gjennomføre nok en prøvesprenging av atomvåpen.

Det amerikanske forsvarsdepartementet har ikke ønsket å kommentere opplysningene kanalen har fått fra høytstående anonyme etterretnings- og sikkerhetskilder.

Likevel har det ført til et brutalt svar fra nordkoreanske myndigheter.

- Situasjonen på Korea-halvøya er nå i en ond sirkel, sier Hang Son Ryol i et ekslusivt intervju med nyhetsbyrået Associated Press i hovedstaden Pyongyang.

- Nord-Korea vil gjennommføre atomprøvespreninger når vi har lyst, sier han videre.

Han gikk også rett i strupen på USAs president Donald Trump, som de siste dagene har sendt flere Twitter-meldinger i retning landet.

- Nord-Korea er ute etter trøbbel. Hvis Kina vil hjelpe, er det flott. Hvis ikke, vil vi løse problemet uten dem, skrev Trump.

fra Instabank

En kvinne og en mann er kjørt til sykehus etter at kvinnen ble knivstukket i Kvinesdal. Én person er pågrepet og siktet.

Politiet fikk melding om knivstikkingen klokken 1.10 natt til lørdag.

- Det er en kvinne og en mann som er skadd, men vi vet foreløpig ikke hvor alvorlige skadene er. En av dem var oppegående, mens den andre ikke var det, sier operasjonsleder Sveinung Alsaker i Agder politidistrikt.

Til VG sier han at politiet har kontroll på en tredjeperson og har siktet ham for grov vold.

Alsaker sier det er for tidlig å si noe om foranledningen for knivstikkingen.

De skadde ble kjørt til sykehus i Flekkefjord.

Vi følger saken