Striden mellom Spania og Storbritannia om den vesle enklaven Gibraltar virker plutselig enda vanskeligere for de kommende forhandlingene om britisk utmelding av EU enn både grensa mellom Nord-Irland og Irland og spørsmålet om Skottland. Utenfra sett synes dette helt meningsløst. Gibraltar er en klippe på ei halvøy, som stikker ut i Middelhavet i det spanske fylket Cádiz, som er 6,84 kvadratkilometer stor og har 33 000 innbyggere. Disse «llanitos», som de kalles, snakker et dagligspråk som fra ord til ord hopper mellom engelsk og spansk.
Men så kommer nasjonalismen blåsende på begge sider av gjerdet, som man sier i Spania, eller grensa, som man sier i Storbritannia. Den tidligere partilederen for de britiske konservative, Michael Howard, flere ganger statsråd og nå adlet baron med sete i Overhuset, snakker om å forsvare Gibraltar som da hans statsminister, Margaret Thatcher, i 1982 sendte militære styrker rundt halve jorda for å forsvare Falklandsøyene, eller Las Malvinas på spansk, mot Argentina. En britisk pensjonert admiral kunne berolige engstelige patrioter med at den spanske armada ville være lett å knuse for det britiske sjøforsvaret. Norman Tebbit, også tidligere leder for de konservative og statsråd under Thatcher, foreslo å bringe spørsmålet om uavhengighet for landsdelen Catalonia fra Spania inn for FN som hevn. Ikke overraskende kastet britiske løssalgsaviser seg på kjøret med ville angrep på Spania – og EU.
Da den britiske statsministeren, Theresa May, skrev det historiske brevet som presidenten i EU-rådet, Donald Tusk, fikk overlevert 29. mars, om britisk utmelding av EU, nevnte hun ikke Gibraltar. I Spania mener flere det var en tabbe. Tusk skrev så et brev til stats- og regjeringssjefene i de 27 andre medlemslandene i EU med forslag til retningslinjer for forhandligene med Storbritannia. Der heter det: «Så snart Storbritannia forlater Unionen, kan ingen avtale mellom Den Europeiske Unionen og Storbritannia gjøres gjeldende for området Gibraltar uten etter avtale mellom Spania og Storbritannia.» Det vil si: Spania kan legge ned veto mot alle vedtak om Gibraltar. Det var dette som vakte britisk raseri.
Men dette er ganske logisk. Mens både Spania og Storbritannia er medlemmer av EU kan ikke EU gjøre noe som gjelder Gibraltar, uten samtykke fra begge. Når britene har gått ut og Spania fortsetter i EU, ja, da har ikke britene lenger stemmerett i EU, og EU står bak Spania. Naturligvis har spanske diplomater i EU og i Madrid forberedt spørsmålet om Gibraltar lenge.
På spansk side tar man derfor de britiske krigsropene og raseriet med stor ro; det er latinerne som ber anglosakserne hisse seg ned. «Det britiske flegma glimrer med sitt fravær», uttalte Spanias utenriksminister, Alfonso Dastis, om deres sabelrasling. Og faktisk er Dastis blant de utenriksministrene i EU som foreslår såkalt «myk Brexit», altså å ikke være så harde med britene i forhandlingene.
Spania har ikke hastverk, fordi 30. mars 2019 er Storbritannia ute av EU og alle avtaler om Gibraltar må gjøres mellom London og Madrid, og Madrid har EU i ryggen. Men i Gibraltar og i La Línea de la Concepcíon, på den andre sida av gjerdet, er det uro blant innbyggerne, på hvert sitt vis, men ingen av dem vil være «vekslepenger» i forhandlingene. Det er to helt ulike verdene som er helt avhengige av hverandre og helt innvevd i hverandre.
La Línea har 63 000 innbyggere, et budsjett på 50 millioner euro, ei gjeld på 160 millioner og er satt under formynderi av Finansdepartementet. Andelen arbeidsledige i er 35 prosent, den var oppe i 41 prosent i 2012. Ungdommen forføres av narko-handel og smugling. 12 000 spanske arbeidere krysser gjerdet hver dag fram og tilbake for å arbeide i Gibraltar. Da diktatoren general Francisco Franco i 1969 stengte gjerdet, utvandret 40 prosent av innbyggerne i La Línea. Ifølge en studie fra 2015, gjengitt i avisa El País, kjøper selskaper i Gibraltar varer og tjenester fra Spania verd 455 millioner euro, og når «llanitos» besøker Spania kjøper de og investerer for 695 millioner i året. «Llanitos» drar til Spania for å kjøpe medisiner og mat, som er langt billigere der.
I Gibraltar er andel arbeidsledige 1 prosent. Blant 33 000 innbyggerne finnes det noe sånt som 80 000 selskaper, og mange av dem dukker som regel opp når spanske statsadvokater etterforsker svarte penger og skattesvik. Selskapsskatten er 10 prosent, mot 30 prosent i Spania. Høyeste inntektsskatt er 25 prosent, mot 56 prosent i Spania. Merverdiavgift finnes ikke, på grunn av et unntak fra reglene i EU. Med hjelp fra London slapp Gibraltar stempelet fra EU som skatteparadis. Næringslivet er helt avhengig av adgang til markedet i EU, enten det er finansakrobater, finansadvokater, stråselskaper eller alle selskapene med pengespill på internettet; alt som er av pengespill i Europa har samlet seg på halvøya.
Spania har en del å klage over. Flyplassen i Gibraltar, regnet som en av verdens farligste, ligger langs gjerdet, og man må krysse rullebanen på vei inn. Spania hevder den ligger på spansk jord, ifølge traktaten. Av og til utvider Gibraltar landområdet ved å fylle stein ut i havet, som til rullebanen. Spania mener dette er ulovlig og til og med ødelegger fiskefelt.
Alskens smugling gir spanske tollere nok å gjøre. Statistisk drikker innbyggerne i Gibraltar i gjennomsnitt mer alkohol enn et menneske kan tåle. Deres forbruk av sigaretter er i gjennomsnitt rundt 10 millioner 20-pakninger i året, noe også storrøykere ville anse som helsefarlig. Spanske tollere klarte bare å ta beslag i 600 000 pakninger i 2013, ifølge avisa Sur. Når drivstoff koster rundt 20 prosent mindre enn i Spania, så oppstår det «flytende bensinstasjoner» ute på bukta.
Innbyggerne i Gibraltar er i et forferdelig krysspress. Midtsommerdagen i fjor stemte 96 prosent ja til EU. Og i 2002 stemte 99 prosent for å tilhøre Storbritannia.
Førsteministeren i Gibraltar, Fabian Picardo, sier til El País: «London har sagt meg at det ikke blir noen avtale med EU uten Gibraltar.» Han tilhører de sindige, som vil finne greie løsninger. Men britene har gjort det umulig for ham å stå med det ene beinet i Storbritannia og det andre i EU.
