bilindustrien

fra norsk tipping

(Dagbladet): – Jeg kan ikke tro at dette vedtaket er riktig. I så fall er det en skandale! Dette er et museumsinteriør som er veldig sjeldent, og veldig verdifullt, og nå kan museet bare legge det på St. Hansbålet, sier Svein Solhjell, styreleder for Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus.

Denne uken opphevet Klima- og Miljødepartementet fredningen av interiøret i andre og tredje etasje på Geologisk Museum i Oslo. Ifølge Apollon, Universitetet i Oslos populærvitenskaplige forskningsmagasin, regnes bygningen som et av de aller best bevarte eldre museene i Norge. Hele museumsbygningen, som ble reist mellom 1911 og 1917, har vært fredet både innvendig og utvendig siden 2014.

Men Naturhistorisk Museum, som eier Geologisk Museum, ønsket å endre deler av interiøret for å gjøre plass til nye utstillinger. Det fikk de dispensasjon fra Riksantikvaren til å gjøre, noe som fikk Fortidsminneforeningen til å steile.

De klaget dispensasjonen inn til Klima- og miljødepartementet, som i stedet for å kun vurdere dispensasjonen, endte opp med å vurdere at fredningen av interiøret var ugyldig. Dermed har ikke det tidligere fredede museumsinteriøret noe vern lenger.

- Riksantikvaren har jo også sagt at dette interiøret er veldig verdifullt. De freder jo bare det de mener har nasjonal verneverdi. Nå sier departementet, på tross av at det er veldig verneverdig og verdifullt, at det er fritt frem for å gjøre hva man vil med det. At departementet mener dette, har jeg vanskelig for å tro, sier Solhjell.

Ingen formell søknad

Geologisk museum er tegnet av arkitekt Holger Sinding-Larsen, som døde i 1938. Han tegnet også interiøret, som blant annet inkluderer montre, møbler og lamper. Disse er fortsatt beholdt som de var da bygget var nytt.

Da Fortidsminneforeningen klaget på Riksantikvarens dispensasjon fra fredningen, klaget de ikke bare på avgjørelsen om at interiøret kunne flyttes ut av museet, men også på måten Riksantikvaren har håndtert saken på. Riksantikvaren hadde ikke fått noen formell søknad om dispensasjon, selv om det er krav om dette for å kunne gjøre endringer på fredede bygg. Det har «tydeligvis har vært en rekke møter og uformelle kontakter som ledet til at Riksantikvaren 6.april 2016 vedtok dispensasjonen fra fredningen», skrev foreningen.

- Det bidrar ikke til åpenhet når det ikke er søkt om dispensasjon, men satt i gang en tilsynelatende uformell prosess. Vi er forundret over at Riksantikvaren behandler en så viktig sak på en slik måte, sier Solhjell.

Riksantikvaren bekrefter at de ikke mottok noen søknad om dispensasjon. Men de forklarer at det henger sammen med at Naturhistorisk Museum, som eier Geologisk Museum, startet planleggingen av modernisering av bygningen før den ble fredet i 2014. Riksantikvaren sier de var rådgiver i denne planleggingen, som startet i 2011.

Kjent ugyldig

Klima- og miljødepartementet er derimot ikke enig i at Riksantikvaren bare har vært en rådgiver for museet. De mener Riksantikvaren har brukt forvaltningsmyndigheten sin til å diskutere løsninger for museet, da de gjorde en avtale før fredningsvedtaket ble fattet.

- Dette har de anledning til å gjøre, men når denne avtalen ikke nevnes i fredningsvedtaket som ble gjort etter dette, blir det utfordrende. Vedtaket må gjenspeile den løsningen partene hadde kommet frem til. Det er dette som er grunnen til at vi konkluderer med at denne delen av fredningsvedtaket er ugyldig, sier Elisabeth Platou, avdelingsdirektør i Kulturminneavdelingen i departementet.

Siden fredningen av akkurat den delen av interiøret som museet vil ta ut er vurdert som ugyldig, er det heller ikke noe å få dispensasjon fra.

- Nå kan dette interiøret som Riksantikvaren tidligere vurderte som svært verneverdig, blir sterkt redusert, sier Solhjell.

fra norsk tipping

BEIJING (Dagbladet): Norges utenriksminister Børge Brende kommenterer angrepene mot den syriske flybasen al-Shayrat i natt:

- Angrepet må sees i lys av den forferdelige situasjonen i Syria. Det grusomme gassangrepet tidligere i uken viste med all tydelighet Syria-krigens brutalitet, sier Brende.

Han fortsetter:

- Situasjonen er komplisert. Men fra norsk side har vi forståelse for at det ble reagert etter det grusomme angrepet tidligere i uka. Angrepet synes å være begrenset og konsentrert til militære mål.

Han mener a angrepet sender et kraftig signal til Assad.

- Det syriske regimet må stanse angrep på uskyldige sivile.

Brende viser videre til at Assad-regimet har en historie med flere angrep mot egen befolkning, som også inkluderer tidligere bruk av kjemiske våpen.

- Det anslås at mer enn 400 000 mennesker har blitt drept i løpet av de seks årene konflikten har vart. Norge har gjentatte ganger kraftig fordømt angrep på sivilbefolkningen og bruk av kjemivåpen, sier Brende.

- Det er beklagelig at Sikkerhetsrådet så langt ikke har kommet til enighet om felles reaksjon på gassangrepet. Sikkerhetsrådet må nå ta sitt ansvar for å løse konflikten. Veien til fred og en varig politisk løsning kan bare gå gjennom forhandlinger, sier utenriksministeren, som bekrefter at Norge ble varslet på militære kanaler kort tid før angrepet fant sted.

fra norsk tipping

(Dagbladet): – Presidenten må få godkjennelse fra Kongressen før et angrep mot Syria, stor feil hvis han ikke får det, skrev president Donald Trump på Twitter i 2013.

Kommentaren var rettet mot daværende president Barack Obama. Da varslet han et angrep mot Syria etter at man også da mente at det syriske regimet gjennomførte et kjemisk angrep mot sivile.

Han skrev på Twitter at «Syria IKKE er vårt problem» og skrev videre at det var ingen fordeler ved å angripe, bare store ulemper.

Et par dager seinere skrev Trump med store bokstaver:

- Igjen, til vår veldig tåpelige leder, ikke angrip Syria. Hvis du gjør det, vil forferdelige ting skje og USA får ikke noe ut av det.

Skiftet mening

Nå, etter et nytt angivelig kjemisk angrep i Syria, har Trump skiftet totalt mening:

- Angrepet mot Syria var nødvendig for vår nasjonale sikkerhet, sier Trump. Han ber verdens siviliserte nasjoner følge USA og få en «slutt på nedslaktingen og blodbadet» i Syria.

- Det kjemiske angrepet er forferdelig. Det rammet kvinner, små barn og til og med små babyer. Det forferdelige angrepet fra Assads regime kan ikke tolereres. USA står sammen med våre allierte verden rundt og fordømmer dette forferdelige angrepet og alle andre forferdelige angrep for den del, sa Trump på en pressekonferanse på onsdag. Her hintet han også om å handle militært mot Syria.

- Jeg har nå ansvaret, og jeg vil ta det ansvaret og bære det med stolthet.

Trump la skylda på Obama-administrasjonen for å ikke være mer aggressive i Syrias borgerkrig. New York times skriver at Trump motsa seg selv, med tanke på «rådene» han ga til Obama tilbake i 2013.

- President Obama sa i 2012 at han ville etablere en rød linje mot bruk av kjemiske våpen og han gjorde ingenting, uttalte president Trump på pressekonferansen etter angrepet.

Angrepet i natt

I natt skjøt Trump og USA 59 Tomahawk kryssermissiler mot flybasen Shayrat i Syria. Angrepet er en reaksjon etter at Syria skal ha brukt kjemiske våpen mot sivile. Flyene som angivelig sto for det kjemiske angrepet mot byen Khan Sheikhoun i Idlib-provinsen tirsdag, skal være stasjonert ved Shayrat.

Assad-regimet i Syria benekter at de står bak angrepet og får støtte fra Russland, som hevder at Syria ikke har kjemiske våpen. Vestlige land, samt Tyrkia, Israel og Saudi-Arabia, hevder at Assad står bak angrepet og Pentagon skriver at de har sporet flyene som utførte angrepet tilbake til den aktuelle flybasen som ble truffet i natt.

Obama ba om støtte

31. august 2013 varslet Obama et angrep mot Syria. Obama mente det kunne slås fast at det var syriske regimet gjennomførte et kjemisk angrep mot sin egen befolkning ti dager før, og at det er nødvendig å reagere, skriver NTB.

Han sa han ville be om fullmakt fra Kongressen før angrepet, selv om han mente han har myndighet til å beordre et angrep uten de folkevalgtes samtykke.

Også da var Putin i full klinsj med den amerikanske presidenten.

Putin fastholdt i påvente av avstemningen i Kongressen at syriske opprørere sto bak gassangrepet i Damaskus. Regimet i Damaskus ville ikke innlevere sine kjemiske våpen før USA sluttet å true med å angripe Syria. Det sa Syrias president Bashar al-Assad i et intervju med russisk TV, ifølge det russiske nyhetsbyrået RIA.

Presidenten sa han mener det er riktig å gå til angrep av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser. Han påpekte at det er viktig å sende et budskap til andre som bryter internasjonale regler.

Den røde linja

Men ikke mange dagene etter at Obama ba om støtte fra Kongressen, ba han dem avvente sin avstemning om saken. Da hadde Obama gjort det klart at bruk av kjemiske våpen var en «rød linje» i borgerkrigen i Syria.

Seniorforsker Svein Melby konstaterte at Obama nærmest var blitt en tilskuer til Syria-konfliktens utvikling, konstaterte seniorforsker Svein Melby da.

- På en måte kan man få inntrykk av at han har mistet kontrollen og er prisgitt hva andre aktører finner på. Russland og Kongressen er faktorer Obama ikke kontrollerer, sa Melby til NTB, som kalte Obama ubesluttsom.

Det var Russlands forslag om å bringe Syrias kjemiske våpen under internasjonal kontroll, som fikk president Barack Obama til å utsette planene om et militært angrep mot regimet i Damaskus.

Obama fikk kritikk etter at det ikke ble noe av angrepet, og at han ikke hadde holdt løftet om den røde linja for kjemiske våpen, skriver New York Times.

Trump får støtte nå

Flere land støtter Trump angrep i Syria, blant dem er Storbritannia, Australia og Israel.

En talskvinne fra statsministerboligen i London sier at angrepet er et passende svar til det barbariske angrepet med kjemiske våpen utført av det syriske regimet.

Iran har på sin side fordømt angrepet, ifølge nyhetsbyrået AP. Saudi-Arabia, som lenge har vært motstandere av Assad, roser Donald Trump for «den modige beslutningen».

Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre mener det syriske militæret bærer ansvar for ugjerningen i Khan Sheikhoun, og forstår at USA rammet det syriske flyvåpenet.

Syrias president Bashar al-Assad bærer alene ansvaret for det amerikanske rakettangrepet mot en militærbase, sier Merkel og Hollande i en felles uttalelse.

Putin reagerer

Rakettangrepet ble imidlertid ikke like godt mottatt blant Assads nærmeste allierte. Russland, mener å sitte på data som tilsier at de syriske flyene bombet et kjemisk våpenlager, og at de ikke benyttet kjemiske stridsmidler i Khan Sheikhoun.

President Vladimir Putin fordømmer angrepet som en aggressiv «handling mot en suveren stat», og sier det er ødeleggende for forholdet mellom USA og Russland.

fra norsk tipping

ALBUM: Det er ikke alt som bør overføres til albumformatet. Ingrid Bjørnov har stor suksess på scenen, men er ikke like interessant som plateartist. Hverdagsbetraktningene hennes blir liksom morsommere når hun sitter på krakken ved et piano – på en scene – enn når hun snakker eller synger til oss via stereoen.

Ingrid Bjørnov

Faller mellom for mange stoler.

Plateselskap

Grappa / Musikkoperatørene

Lenge leve popen

Det er 37 år siden «Første akt» med Dollie de Luxe, og «Lenge leve livet», med diagonalgang og tøyfiller i håret, er bare et fjernt minne (det er gått 33 år nå).

Mye vann er rent i Hobølelva siden den gang, og Bjørnov har skapt seg en karriere som en av våre fremste komikere, en slags yngre, feminin utgave av Victor Borge: Flink pianist og kjapp i replikken. Så hvorfor skjærer det seg når hun gir ut plate?

Morsomt?

Det første spørsmålet må bli: Er det morsomt? Det neste må bli: Er det pop?

Begge deler er vanskelig å få til, i hvert fall samtidig, og svaret på begge spørsmålene er dessverre ofte nei.

Tre (av fem faste musikere) håndterer flygel og andre tangenter, og alle er flinke folk (Javed Kurd og Jon-Willy Rydningen i tillegg til Bjørnov sjøl). Det fungerer best analogt, og ikke så greit når det blir for «syntetisk».

Bjørnov & Co. faller rett og slett mellom flere stoler her. Eller pianokrakker, da.

Popklassiker

«Hopp da» har for eksempel en morsom tekst om å vente, på vær, på kongen, på et signal, på et hopp, men det heftige og noe overlessede popkompet forstyrrer mer enn det understøtter teksten.

Både den og en låt som «Astrofrisør» er gode eksempler på sanger der teksten slåss litt med musikken. Det flyter ikke, og musikken må forsere mange «fartsdumper» underveis. Det er fort gjort når det blir såpass teksttungt.

«Frysepinn og friluftsmann» er en fin betraktning, trolig selvopplevd, om noe mange par vil nikke gjenkjennende til. Her funker det også musikalsk. «Lån meg en linse» er en helt ok, kabaretaktig vise med gjenstegitarist Øystein Sunde, som Bjørnov har turnert med de siste månedene.

Rørende

Mest vellykket er likevel singelen «For kort perrong», en tragikomisk, litt seig pop/country-sang om togproblemene på Østfoldbanen, og framfor alt Bjørnovs nakne tolkning av «Den du veit» (1981), skrevet av hennes venn Marius Müller.(1959-99). Bjørnov og pianoet er mer enn nok til å begå en rørende versjon av en låt som er blitt en norsk-på-norsk-klassiker. En enkel, men like fullt mektig avslutning på et ujevnt album.

24. august har Bjørnov premiere på sitt nye sceneshow «Steinway to Heaven». Det har jeg tro på.

fra norsk tipping

Lerkendal er så godt som utsolgt. Lagerbäck kombinerer storkampen med møter med assistent Per Joar Hansen.

- Jeg så en hel del kamper fra Eliteserien før jeg begynte som landslagstrener. Inntrykket mitt er nok at de nordiske ligaene er sammenlignbare. Jeg kan ikke se noen store forskjeller i kvalitet. Vi er jo en liten bit bak de store ligaene. Det viser resultatene ute i Europa, sier Lars Lagerbäck til NTB.

Rosenborg utklasset konkurrentene i fjor og er tippet å gjøre det også denne gangen. Lørdag er Lagerbäck ringside på en norsk kamp for første gang siden han ble ansatt.

- Det er tidsmessig gunstig å se mye video og TV, men jeg kommer også til å være til stede på en del kamper i Norge framover.

Ute

0-2-tapet for Nord-Irland i mars betyr ifølge Lagerbäck at «sjansen til å nå playoff mer eller mindre er minimal».

Norge spiller ikke landskamp før 10. juni. Den går hjemme mot Tsjekkia i VM-kvalifiseringen og følges kort etter av et møte med Sverige, også den i Oslo.

- Vil uttaket mot Tsjekkia være mer framtidspreget i og med at VM-håpet er ytterlige tynnet ut?

- Det kommer det sikkert til å være, men vi har ikke diskutert noen detaljer rundt det. Vi skal sette oss ned og ta en prat omkring U21- og A-landslaget. Vi må ha et helhetsbilde og se hva som er best for norsk fotball selv om A-laget alltid er nummer én og det er viktig å vinne kamper, ikke minst med tanke på rankingen (FIFA).

- Vi må også tenke litt mer langsiktig nå. Det betyr kanskje at man bruker en del av troppen slik de skal få mer erfaring og vi også blir bedre kjent. Vi skal diskutere det med Smerud (Leif Gunnar, U21-landslagssjef) og Nils Johan (Semb, toppfotballsjef).

Svakest

Norge deiset torsdag ned til 86.-plassen på FIFA-rankingen. Verre har det ikke vært siden innføringen av verdensrangeringen.

Lagerbäcks forgjenger Per-Mathias Høgmo valgte ofte tøff matching som ga tap. Det var med på å sende det norske laget i fritt fall.

- Rankingen har betydning ut ifra min erfaring. Du har jo litt bedre odds (med bedre rankingplass) for å få en noe mindre tøff trekning når det kommer til de neste kvalifiseringene. Og det er jo alltid viktig å vinne fotballkamper. Dette må jo ikke bli et eksperimentverksted, sier Lagerbäck.

På plussiden noterer svensken seg dette etter Nord-Irland-samlingen:

- Jeg traff jo gruppen på 24 spillere selv om Markus (Henriksen) bare var der en dag. Nå føler jeg at jeg har fått et klart bedre bilde. Og på de to siste ukene har jeg rukket å se mange flere kamper. Nå føles det som man begynner å få et ganske godt grep synes jeg. Det er det positive.

NTB

fra norsk tipping

I boka «Memoarer Del 1» skildrer Bob Dylan en episode fra 1987. Selvtilliten er av forskjellige grunner på bånn. Han er i San Rafael der han skal øve foran en turné med Grateful Dead. En regnfull ettermiddag går han ut på gata. Han dumper inn på en bitteliten, smal bar, der noen musikere spiller innerst i lokalet. «Det så ut som det siste stoppested på glemselens tog.» Han bestiller en gin tonic og ser på sangeren, en eldre kar med mohairdress, flat hatt med smal brem og et glinsende slips. Backet av bass, piano og trommer synger han gamle jazzballader, lavt og avslappet, med en «naturlig styrke».

Dylan forteller hvordan han plutselig fikk følelsen av at denne sangeren «åpnet et vindu rett inn i sjelen min», som om han sa: «Sånn burde du gjøre det.» Han blir minnet om hvordan han selv uanstrengt hadde sunget med en like «enkel og elementær» teknikk. Når han begynner å øve med Grateful Dead, opplever han «på en mirakuløs måte» hvordan noe slipper taket. «Jeg hadde den gamle jazzsangeren å takke.»

Denne skildringen dukker opp i erindringen mens jeg gang på gang lar trilogien «Shadows in the Night» (2015), «Fallen Angels» (2016) og den nylig utgitte tre CD’ers «Triplicate» fylle rommet. Vidunderlig musikk. Udødelige sanger. Balsam for sjelen. Som Dylan selv sier det i et intervju i forbindelse med den nye plata; disse sangene rommer essensen av livet, den menneskelige tilstanden, de har tillit til styrken i vanlige folks hverdagsliv. Dylan bruker uttrykket «ikke-materialistisk».

Bedre, rent teknisk, har han aldri sunget. Det er som om det raseriet han uttrykte under talen i Det hvite hus i 2012, rettet mot kritikere som har påstått at han «synger som en frosk», har fått ham til å ville bevise det motsatte. På 52 standarlåter. Samtidig er han full av en «naturlig styrke» som gjør ham i stand til å formidle all den lidenskapen, visdommen og melankolien som ligger i dypet av disse vakre, harmoniske sangene. «Etter at jeg har levd dem og levd gjennom dem forstår jeg dem bedre,» sier han.

Jeg vet ikke om Dylan har tenkt i de baner, men lyden fra «Triplicate» klinger i bakgrunnen mens USA er inne i en periode av politisk lavmål. Plata er en melodiøs påminnelse om at Amerika også er en kulturnasjon, selv om Donald Trump gjør hva han kan for å bevise det motsatte. Den store, amerikanske sangboka minner om en tid da USA tross alt var inne i en slags storhetstid; før, under og etter andre verdenskrig.

Kanskje det er for å understreke dette Dylan ikke bare kommer med én plate til, men tre, når han avslutter en av sine mange trilogier gjennom karrieren. Han forsøker selvsagt ikke å kopiere Frank Sinatra. Snarere er det Sinatras spøkelse som flakker gjennom disse innspillingene, der steel gitar erstatter fioliner. Dylan ser en sammenheng mellom blues, country og komponerte evergreens. Alt sammen er lyden fra «det tapte landet», som han skriver om i selvbiografien.

På spørsmål om han er bekymret for fansens reaksjon, svarer han: «Disse sangene er lagd for mannen i gata, det alminnelige mennesket, hverdagstypen. Kanskje en Bob Dylan-fan, kanskje ikke. Jeg har ikke peiling.»

fra norsk tipping

Den berømmelige okseskulpturen utenfor børsen på Wall Street i New York har fått en utfordrer; en bronseskulptur av en uredd liten jente som står opp mot oksens raseri, og som Dagbladet og de fleste andre medier identifiserer med kvinnemakt og feminisme. Forståelig nok, for når man ser den, tar man naturligvis jentas parti. Det er hun som har det moralske overtaket.

Og det hjelper ikke at okseskulpturen av Artura di Modica har en høyere kunstnerisk kvalitet enn Kristen Visbals skulptur av jenta. Det er jenta vi identifiserer oss med, det er hun vi heier på. Den lille mot den store. David mot Goliat. Espen Askeladd mot trollet. Eller den ukjente studenten med plastposene i hånda som sto og sperret veien for tanksen under studentopprøret i Kina i 1989.

Men hva er så bakgrunnen for denne skulpturen? Den er rett og slett et markedsføringsstunt av et av verdens største reklamebyråer, MC Cann, betalt og bestilt av State Street, som forvalter verdier for 20900 milliarder kroner, mer enn det dobbelte av det norske oljefondet. Og poenget? Jo, å øke kvinneandelen i styrerommene og i ledelsen av slike konsern. Kort sagt, at kvinner må få den samme rett og mulighet til å drive med nettopp det oksen uttrykker; Wall Streets ustoppelige framgang, oppgang og dominans.

I motsetning til det skulpturene uttrykker, er det nemlig ingen ideologisk motsetning mellom Pippi Langstrømpe – jenta og oksen. Snarere tvert imot. Skal vi tro på State Street og de som kjemper for økt kvinneandel i norske styrerom (og det har vi all grunn til), så er de forbundsfeller. Skal oksen bli enda større, mektigere og mer potent, er den faktisk avhengig av slike uskikkelige Pippier både som konsumenter og produsenter. Kulturradikalismen har som bekjent beredt grunnen for den økonomiske liberalismen.

Men i et samfunn der retten til å til utarme naturen og øke profitten for de få, kalles feminisme, er det antakelig bare et tidsspørsmål før Telenor, Coca-Cola og Adidas kommer til å alliere seg med antikapitalister og motstandere av globalisering, slik at de kan øke sin egen fortjeneste og makt ytterligere.

Hvilket kunstnerisk eller symbolsk uttrykk en slik allianse vil få er ikke godt å si, men jeg ser for meg konserndirektør i Telenor, Sigve Brekke iført ei T-skjorte med motiv av Bjarne Melgaard og innskriften «Fuck kapitalism!».

fra norsk tipping

I forslagene til en felles diskrimineringslov og ny organisering av likestillingsarbeidet, som Solveig Horne la fram tidligere i uka, har regjeringen vært nødt til å ta hensyn til den massive kritikken fra jurister og faginstanser. På hennes eget fagspråk må høringsrunden kunne kalles slakt.

Horne måtte ta inn igjen kvinners forrang i lovens formålsparagraf, og hun måtte dessuten skjerpe pålegget om arbeidsgivers aktivitetsplikt; to av de mest omstridte punktene.

Når jeg leser de justerte forslagene, mistenker jeg at endringene ikke skyldes en plutselig åpenbaring, men at det var helt nødvendig for å ha en sjanse til å få denne reverseringen gjennom i Stortinget. Hun led et forsmedelig nederlag da hun la fram likestillingsmeldinga i fjor, fordi KrF og Venstre stemte med opposisjonen, og det kan raskt skje igjen.

Det bør skje igjen av flere grunner. Solveig Horne har i hele sin periode fått ros for å være lærenem, men det kan skyldes at hun representerer et parti uten politikk og noen som helst ambisjoner på området hun av en eller annen grunn ble satt til å styre. De lave forventningene har hun innfridd, men denne uka la hun fram to lovforslag som viser at Frp og Høyre fortsatt ønsker å svekke og privatisere likestillings- og diskrimineringsarbeidet. Det skjer både ved å samle all diskrimineringslovgivning på ett sted og ved å splitte opp fagmiljøet.

La meg ta det positive først. Likestillingsarbeidet har lenge lidd under svak lovhåndheving. Skjeie-utvalget kalte diskrimineringslovgivningen en Rolls Royce med folkevognmotor og ga en rødgrønn flertallsregjering oppskriften på hvordan få opp farta. Den sjansen ga de fra seg og forble en sinke. Det har dessuten vært uklart hvor skillet gikk mellom juss og politikk, mellom nemnd og pådriver. Det endret seg ikke med samordningen i LDO, som i følge daværende kommunalminister Erna Solberg skulle gi pådriverrollen større tyngde. Det førte tvert om til at vaktbikkja langt på vei forstummet, slik flere med meg spådde.

Derfor er det etterlengtet at Horne endelig foreslår å gi nemnda adgang til å tilkjenne oppreisning og erstatning. Det er mer effektivt, billigere og vil føre til at flere saker blir prøvd og skaper presedens.

Fagmiljøet jublet, helt til man skjønte at Horne saboterer sin egen nyskapning. Hun vil flytte nemnda til Bergen. Etter all sentralisering og reformer, må tydeligvis distriktene og byer utenom Oslo i et valgår få noen flere nemnder og tilsyn som plaster på såret. Det er knapt noen annen forklaring, for det strider mot all fornuft.

Det betyr i praksis at Horne bryter opp et allerede lite fagmiljø og magert kompetansefelt for å bygge opp et helt nytt fra bunnen av. I beste fall er det på beina igjen om mange år, mens vaktbikkja sitter skamfert igjen i Oslo uten lov og mæle. Det er også en dårlig idé fordi man med det fjerner ombudets veiledning som ofte har løst konflikter før de når nemnda.

Solveig Horne vil dessuten fjerne et av de få verktøy likestilling har, redegjørelsesplikten, som hun kaller unødig byråkrati som revisor bør spares for. Det er godt noen har omtanke for revisoren.

En felles diskrimineringslov er dessverre et tapt slag, til tross for at den under forrige regjering ble skrinlagt fordi de fleste faginstanser mente det var en utrolig dårlig idé. Solveig Horne er flink til å selge den inn med en tilforlatelig påstand; for meg er all diskriminering like ille.

Nei, det er det ikke. Åpenbart er utsagnet en banalisering av hva diskrimineringens vesen handler om. Hvis alle er like diskriminert, er ingen diskriminert. Da reduseres diskriminering til en slags individuell mobbing løsrevet fra samfunnsstrukturer, kjønn, seksuell legning, rase og klasse, helt adskilt fra den politiske sfæren.

Ulike diskrimineringshensyn må prøves opp mot hverandre og veies mot andre rettigheter. Ta for eksempel retten til å bære hijab på jobben, eller transpersoners adgang til offentlig dusj, to saker ombudet har behandlet og hvor det er politisk uenighet.

I Norge har vi hatt en unik lov om kjønnslikestilling siden 1978. En felles lov løfter ikke andre diskrimineringsområder opp, men tar likestillingsloven ned. I stedet for å bygge på den kompetansen likestillingsarbeidet har dannet over flere tiår, splittes den opp og flyttes. Likestilling og diskriminering gjøres til et individuelt spørsmål på linje med å klage til forbrukerombudet, i stedet for å befeste og synliggjøre at det er et av de viktigste politiske samfunnsspørsmålene i vår tid.

I USA fikk homofile rettigheter denne uka et stort gjennombrudd da en domstol i Chicago sa at loven om borgerrettigheter også måtte gjelde homofile. Dette er historien om arbeidet mot diskriminering og håndheving av minoriteters rettigheter.

Nye grupper må løftes opp til gullstandarden i lovverket. I stedet velger regjeringen å senke standarden. Det må Stortinget si nei til.

fra norsk tipping

Denne uka møter to hundre og tolv spanske sjøfolk og sjøfolkenes organisasjon Long Hope, den norske stat i Oslo tingrett. Stridstemaet omhandler hvorvidt spanjolene, som arbeidet på norske skip før EØS-avtalen ble inngått i 1994, har et rettslig krav på alderspensjon til tross for at de aldri betalte inn penger til folketrygden.

De to siste åra er saken vurdert av flere instanser, melder NRK. Til nå er kravet avvist av Arbeids- og sosialdepartementet, Sivilombudsmannen, og EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Ingen har funnet rettslig grunnlag for saken, brudd på menneskerettighetskonvensjonen, eller brudd på norske forpliktelser gjennom EØS-avtalen.

Sett med firkantede juridiske briller er det mulig sjøfolkene har en dårlig sak. Uten innbetaling til folketrygden, har du ikke krav på alderspensjon. Spørsmålet er likevel om staten ikke bør utvise mer skjønn, og la gråsonene i saken komme spanjolene til gode.

Spanjolene saken gjelder seilte for en norsk arbeidsgiver, mottok lønn fra norske rederier og betalte skatt til Norge. Bidraget til det norske samfunnet kom gjennom skatt av lønna, arbeidskraft da vi manglet det, og tilsvarende hardt arbeid og kompetanse som norske arbeidere på samme skip.

Et sentralt moment er at sjøfolkene heller ikke hadde mulighet til å betale inn til folketrygden, ettersom Folketrygdloven av 1967 forbød dem det. Først da EØS-avtalen ble undertegnet, ble det gitt tilgang til medlemskap i folketrygden, men uten tilbakevirkende kraft. Sjøfolkenes advokat, Øyvind Østberg, påpekte i retten at norske myndigheter i sin tid lot utenlandske oljearbeidere bli medlemmer av folketrygden. Til tross for at de, i likhet med spanjolene, ikke hadde bopel i Norge.

Det er mulig å argumentere for at spanjolene burde tatt ansvar selv og spart den delen av lønna norske arbeidere betalte inn til folketrygden, til egen pensjon. Det holder imidlertid ikke. Alderspensjon er ikke utelukkende et resultat av innbetalingene i folketrygden. Selv om spanjolene bidro mindre, har de bidratt.

Det er lite sannsynlig at de vinner fram, ettersom rekkevidda av presedensen fra en slik dom er ukjent. Retten bør imidlertid kunne vurdere denne saken isolert, og ikke la seg stoppe av presedensfrykt. Anstendighet koster, og sett fra et moralsk ståsted bør spanjolene kompenseres.

Vasker ikke maskinen din helt tørt? Må du gå over oppvasken din med et kjøkkenhåndkle før du setter servise og glass inn i skapene igjen? Det kan være flere grunner til det:

1) Du vasker mye plastikk

På slutten av et vaskeprogram varmer maskinen ofte vannet opp til 60-70 grader. Siden plastikk holder ikke så godt på varmen som serviset, er plasten ofte fuktig når du skal ta ut oppvasken. Heldigvis gjelder ikke dette alle oppvaskmaskiner. Mer om det senere. (Eller les her om ikke du klarer å vente).

2) Du skyller oppvasken før du putter den i maskinen

Du føler deg kanskje flink når du gjør deg flid med å skylle middagstallerkenen skinnende ren før du setter den inn i oppvaskmaskinen? Det holder lenge å fjerne matrestene.

Skylling er ikke bare sløs av vann. Det kan også medføre at maskinen, som måler hvor mye smuss den har å jobbe med, kutter ned vasketiden. Dermed blir hverken vaske- eller tørkeprosessen optimal. Saus og fett fra tallerkenene kan faktisk også være med på å smøre maskinen.

3) Maskinen din har ikke Zeolith®-tørking

Zeolith®-teknologien som mange av Bosch-maskinene har to store fordeler: Den sparer strøm – og tørker bedre. Kulene i maskinen er basert på mineralet zeolitt. Disse kulene omdanner fuktigheten som er igjen fra vasken i oppvaskmaskinen til varme, og varmen bidrar til å tørke oppvasken helt tørr.

Se også: Best i test