bilindustrien

fra Easyshopper

ET par dager etter Lahti-VM ble vinterens beste langrennsløper avskrevet av en sofaekspert fra Oslo vest:

- Er det noen som forteller Martin Johnsrud Sundby at han er fullstendig sjanseløs i spurten, spurte denne innsenderen i Aftenposten som foruten å spre dårlig stemning rundt Sundby i passe sår tid etter at VM-gullene glapp, jobber som treningskoordinator for yngre fotballjenter i Martins naboklubb rett ned Holmenkollåsen.

La meg si det slik:

• Hadde jeg skulle ansette en trener for å lære unge idrettsutøvere kjernen i god treningskultur, hadde jeg lett etter en helt annen type.

For den som ikke tror på forvandlingens kraft i idrett, tror egentlig ikke på noen ting.

Og bør aldri; absolutt aldri, få jobbe som trener.

DET er tro på hva trening kan forandre som gjorde at Martin Johnsrud Sundby gikk inn til enda en seier i verdenscupen. Det er den tredje , og gjør at han er tidenes nest beste der etter legendariske Bjørn Dæhlie.

Det skjedde i en storslått 5-mil duell mot det finske oksygenfantomet Iivo Niskanen der de to presset hverandre til fantastiske løp.

Og det skjedde selvsagt i spurt.

En slik spurt over de siste par, tre kilometerne av et langrenn som Martin Johnsrud Sundby ifølge norsk sofakunnskap ikke skulle kunne vinne.

JODA; det et par tydelige begrensinger som kan forklare hvorfor Martin ennå ikke har klart å vinne individuelle OL -eller VM-gull. Mangelen på maks hurtighet inne på selve oppløpet er den tydeligste.

Kanskje er Martin blitt rask nok til at han kunne ha slått Iivo Niskanen inne på oppløpet i dag; men såvisst ikke Alex Harvey, Sergej Usjugov og Finn-Hågen Krogh. Eller Petter Northug for den saks skyld.

Det var derfor han på tross av framgang på selve oppløpet, har følt seg tvunget til å trene opp en annen spurt. Den som begynner et par kilometer før mål, og som denne vinteren har fungert i et par fellesstarter i verdenscupen.

I LAHTI fungerte den også bra nok på 3-mila til å sprenge feltet, før farten ble for høy for teknikken og staven brakk opp siste mota. Det var derfor Martin med rette var optimist før den avsluttende 5-mila sist søndag:

• Der hadde han en fartsøkning som kunne gitt VM-gull, men manglet forhold til å få utnyttet selve spurten.

Det å være uheldig med vær og føre til å få brukt sine egenskaper, er noe ganske annet enn å være sjanseløs som spurter.

DEN teknisk elegante langrennsløperen Iivo Niskanen kan si litt om den forskjellen. For det var han som ble rykket fra akkurat i det røffe terrenget der ingen pleier å kunne distansere denne unge, framgangsrike finnen.

Det skjedde likevel da 5-mila hadde et føre og en normal løpstid som gjorde rennet tungt nok til at de beste skiløperne fikk mulighet til å vise forskjellen i nivå. Og det kunne like gjerne ha skjedd for en uke siden i Lahti.

At det ikke ble sånn da viser at selv den suverene verdenscupvinneren er sårbar som mesterskapsløper.

Men ikke at han er sjanseløs i ethvert mesterskap.

HVEM som nå egentlig er den norske langrennskongen, kan du bestemme selv. Det taler ikke imot Petter Northug at han spurtet vakkert inn drøyt 8 minutter etter Martin Johnsrud Sundby. Han har uansett alle sine gull, og får en ny mulighet i OL neste vinter med et klokere treningsopplegg.

Men at Martin også en skikonge i dette begrepets fineste forstand, er ikke til å snakke bort. Sånt tøvprat forsvant i jubelen rundt Kollen-løypa som bar en av sportens største fram til den seieren han trengte her og nå:

- Jeg er nok litt mer fornøyd med VM enn det folk tror, sa Martin selv etterpå.

Det er ikke bare prat. For i Lahti merket Martin nettopp forvandlingens kraft; at han har trent fram en avslutning bra nok til å vinne det han måtte mangle av anerkjennelse fra oss som er glad i langrenn.

Om det da virkelig finnes noe sånt savn for en langrennløper etter denne 5-mils seieren.

FOTNOTE: Det øredøvende publikumstrøkket gjorde dette rennet til en gedigen folkefest, og de norske løperne leverte bak Martin. Stort pluss til Hans Christer Hollund som på tross av alle skadeproblemene i sesongstarten, drev opp tempoet i forfølgergruppa og sørget for sterke plasseringer for Sjur Røthe (nummer 4) og Niklas Dyrhaug (5). Hollund selv tapte igjen spurten, men tror du det overbeviser ham om at det egentlig ikke er noe vits å forsøke igjen?

fra Easyshopper

(Dagbladet): Martin Johnsrud Sundby vant femmila i Kollen i dag, han gikk sammen med en finne i nesten tre mil før han rykket og var førstemann i mål.

Da hadde Vegard Bjerkreim Nilsen gitt seg for ganske lenge siden.

Han og fem andre – en nordmann til, to finner, to estere og en svenske – står under mellomtittelen «Did not finish» på FIS’ hjemmesider nå i ettermiddag.

Og det er ikke spesielt gøy.

Ingen bak

- Jeg kjente det tidlig, litt bakglatte ski og en kropp som ikke spilte på lag. Jeg lå vel egentlig sist på Frognerseteren allerede, etter fem-seks kilometer. Jeg snudde meg og håpet jeg hadde noen bak meg. Men det var ingen, sier Nilsen til Dagbladet.

For to år siden var han rundt ti minutter bak vinneren, til sammenlikning var f.eks Petter Northug drøye åtte bak i dag.

Etter å ha fått beskjed i siste liten om at han fikk muligheten til å gå Kollen-femmila i solskinnet og foran glade, noen fulle, folk, skulle Bjerkreim Nilsen gjerne levert bedre.

- Jeg er skuffet. Jeg kom inn som fjerdereserve, og det var ingen optimal oppladning – men jeg følte meg egentlig helt ok. Jeg sa jeg var klar, og det kjentes greit på oppvarming, men jeg fikk det tungt fra start, forteller han.

Rett før kappellet var det slutt.

Rett hjem

- Da gikk jeg bare rett ut av løypa, i smørebussen og rett hjem, sier Bjerkrheim Nilsen.

- Jeg skulle gjerne gått i mål, for det var mange bak meg på den reservelista. Det er en opplevelse å gå foran så mange mennesker. Det er nok mange som er irriterte på oss som bryter, jeg må si unnskyld til dem. Hadde jeg hatt litt bedre kropp, så skulle jeg gjerne gått helt inn, sier han.

Heldigvis kommer det nye muligheter, sesongen er ikke over.

Det er andre del av NM om to uker, og Vegard Bjerkreim Nilsen har håp om medalje på sprintstafetten.

- Ja, jeg satser på det, sier Nilsen til Dagbladet.

fra Easyshopper

De norske kombinertløperne fikk det ikke til å stemme i Holmenkollen. Magnus Moan ble beste norske på 8.-plass. Japanske Akito Watabe vant verdenscuprennet.

Japaneren spurtslo tyske Eric Frenzel. Björn Kircheisen, også han tysker, knep tredjeplassen. Moan på åttende var 26,3 sekunder bak vinneren.

Magnus Moan gikk ut i sporet ett minutt og sju sekunder bak ledende Franz-Josef Rehrl, men trønderen fikk raskt ryggen til verdenscupleder Johannes Rydzek. Rehrl falt etter hvert av, mens Watabe og Frenzel ledet an tetgruppen.

Til slutt var det de to sistnevnte som gjorde opp om seieren. En stokk stiv Frenzel maktet ikke å spurte ned Watabe. Rydzek ble nummer fire, noe som gjør spenningen stor i kampen mellom ham og Eric Frenzel. De to landsmennene kjemper om verdenscupen sammenlagt.

De norske hadde et ugunstig utgangspunkt etter hoppdelen lørdag. Thomas Kjelbotn på 11.-plass var beste norske, foran Espen Andersen (13.-plass) og Moan på 20. Da ble det for langt fram med tanke på en pallplass.

Øvrige norske sluttplasseringer lørdag: 13) Espen Andersen 0.47,7 min. bak, 14) Mikko Kokslien 1.02,7, 15) Jørgen Graabak 1.04,3, 21) Thomas Kjelbotn 1.11,2, 28) Håvard Klemetsen 2.04,3, 37) Simen Tiller 2.41,3, 40) Truls Sønstehagen Johansen 3.12,7, 48) Sindre Ure Søtvik 4.34,5.

(NTB)

fra Easyshopper

(Dagbladet): Det var ikke mange stedene i verden det kunne skje for det australske paret Dale Sharpe og Karlie Russell.

Fotografparet har reist verden rundt på eventyr, og foreviget det meste på kamera. Men turen til Norge forrige uke vil sette dypere spor enn noen annen. Både på grunn av en særdeles romantisk nordlyskveld og oppmerksomheten i etterkant.

Forlovet foran kamera

Mandag denne uka var paret i Lofoten på tur. De to har vært på titalls turer for å se og fotografere nordlys, og visste godt om klarværet i nord denne uka.

En kveld planla Dale en ekstra overraskelse. Han hadde satt opp kameraet på et stativ og hadde gjort klar fjernkontrollen til kameraet. Så skulle han overtale kjæresten til å bli med på en selfie.

- Hun trodde det skulle være en selfie. Jeg satt ei lykt bak henne. Hun var litt skeptisk i begynnelsen, men jeg fikk henne til å stille opp. Til slutt gikk jeg bare mot henne og gikk ned på ett kne, sier Dale Sharpe til Dagbladet.

Det ble totalt 30 bilder av frieriet, men det var ikke så lett for den mildt sagt overraskede kjæresten å stå stille under frieriet.

- Jeg sa ja. Det tok imidlertid litt tid, fordi jeg var litt overveldet. Jeg pratet i munn på ham da han spurte. Jeg sa: «Hva gjør du? Hva gjør du?». Han måtte spørre meg et par ganger for å forsikre seg om det ble ja. Jeg tror aldri jeg vil bli så overrasket igjen. Vi skulle bare ta en vanlig selfie foran nordlyset! sier forloveden Karlie Russell til Dagbladet.

Kastet forloverlsesringer

Det er imidlertid ikke første gang den vordende ektemannen har forsøkt å fri til Russell. Han hadde allerede planlagt frieriet i fjor, da de to var på tur til Island. Forlovelsesringen til omkring 30 000 kroner hadde han gjemt i en flaske body lotion kjæresten hadde i håndbagasjen. Han hadde sagt fra at kremen var dyr og tilhørte mora hans, slik at hun skulle ta vare på den.

- Så skulle vi fra Færøyene til Island på ett av disse småflyene og hadde for mye bagasje. Da kastet hun den, men det fikk jo jeg vite om først etterpå. Jeg måtte kjøpe en ny ring hjemme i Australia igjen, sier australieren til Dagbladet.

Sett av titalls millioner

Siden frieriet har det bereiste paret reist videre til Finland for å ta nye bilder. Siden den gang har de vært på TV og i nettaviser i hele verden.

- Vi er veldig overrasket. Vi trodde ikke det ville bli så stort. Det var i New York Times, på TV overalt i Australia og Storbritannia. Det siste døgnet har det tatt helt av, sier Dale.

Forlovelsesbildet er nærmest magisk. Det mektige nordlyset som danser både på himmelen og på isen danner et nærmest perfekt motiv med paret i forgrunnen.

- Reaksjonen hennes er helt ekte. Det er ikke noe oppstilt her, og responsen har vært helt overveldende. Mange vil kjøpe bildet, og det er lagt ut på Facebook og Instagram-profiler med titalls millioner følgere. Det er galskap. Siden vår på Facebook har også eksplodert, sier han.

Paret driver fotofirmaet DK Photography sammen.

- Alle slike bilder er vanskelig, og nordlyset er vanskelig å fange på kamera. Men vi elsker det, og det var derfor han fridde under det, sier Karlie Russell.

- Norge nummer én

Det kommende brudeparet er klar over at de trolig har gitt uvurderlig norgesreklame helt gratis med bildet som har nådd titalls millioner verden over.

- Resten av verden ser til den arktiske sirkelen og drømmer om å være der. Mange får ikke sjansen. Jeg tror dette er veldig bra for Norge. Vi ser ser ikke mye fra Norge i Australia. Det er ikke nok turisme fordi man ikke tenker på det som et naturlig reisemål. Norge er et av de vakreste stedene i verden. Vi kjørte kjørte hele Lofoten og elsket Norge. Det var vakkert! sier Dale Sharpe.

Slik det høres ut på telefon fra Lappland i Finland, kan det også høres ut som det blir et enkelt valg hvor bryllupsreisen skal legges.

- Vi har reist rundt hele verden. Norge er det vakreste sted på jord. Det er bedre enn Island, til og med! sier Russell.

fra Easyshopper

(Dagbladet): «Jeg savner tida der de forsvant inn i skogen, ensomme, og dukket opp på stadion etter 25 kilometer alene.»

Jepp, du har sikkert han vennen der på Facebook du også. Og nå er det femmila igjen, og da dukker han opp igjen: Femmilsnostalgikeren.

For i Kollen i dag skal de gå sammen ut fra start, de skal potensielt lure på hverandre i 47 kilometer før de spurter om seieren i et slags angrep på alt som er hellig her i landet. Eller? Ingen lærde strides, men vi andre bruker litt tid på å diskutere det: Var det bedre før, med individuell start og få kameravinkler og mann mot mann, kvinne mot kvinne?

- Fellesstarten er en gavepakke for småbarnsforeldre, men ikke for skientusiaster, sier Frode Estil til Dagbladet.

Han har gått et par femmiler sjøl, både med enkeltstart og fellesstart, og i dag er han med ungene på skirenn og ikke helt sikker på når kollenrennet starter. Men det holder jo å rekke det siste kvarteret, som han sier.

- Jeg er veldig glad for at jeg selv fikk oppleve den ordentlige femmila med individuell start. Det var en fantastisk opplevelse. Det er kanskje en utøvergreie, men femmila var sagnomsust. Det var en drøm å få lov til å gå den, det var et veldig stort øyeblikk, sier Estil.

- Men er ikke enkeltstarten død? Kan den komme tilbake?

- TV bestemmer mye. Og for publikum er det nok mer spennende på stadion med fellesstart. Men jeg er en sterk tilhenger av individuell start på femmila. Og jeg tenker at utøverne må bruke sin makt og påvirkningskraft i forbundene for å kjempe for det. Jeg tenker at det bør være plass til en sånn manndomsprøve, framfor en søndagstur med spurt på slutten.

Bare Sverige

Åge Skinstad er speaker i Kollen under dagens femmil og er på vei opp bakkene fra Røa når Dagbladet ringer.

Han sitter også i FIS’ verdenscupkomité, og er på alle måter forbederedt når vi stiller ham de samme spørsmålet: Er den gamle femmila begravd for alltid?

- For å si det kort: Oppsettet av terminlista er nok det vi bruker mest tid på. Og det har vel vært tendenser til at Sverige syns det skulle ha vært moro med individuell start. Men det er ingen andre nasjoner som har lyst til dette. Den eneste nasjonen som er interessert, eller er i nærheten av å be om enkeltstart, er Sverige, sier Skinstad til Dagbladet.

- Det er sånn at all idrett krever en fornyelse. La oss sammenlikne med friidrett, de fleste hadde vel latt seg overraske om det hadde vært individuell start i maraton, for eksempel? Hør, selv vi som kjenner historien: Jeg har gått mange femmiler sjøl, og et norsk langrennskyndig publikum har ingen problemer med å forstå femmil med enkeltsstart. Men det internasjonale publikummet forstår det ikke. De skjønner det ikke, sier den tidligere langrennsbossen.

Skibyttet interessant

«Håpet», for han på Facebook, er kanskje en retrobølge som framtvinger en retur til den individuelle starten. Det var jo gøy med 15-kilometeren i Falun?

- Jeg vil sammenlikne det litt med diskusjonen rundt diagonalgang og staking. 90 prosent av de jeg ser rundt hytta på Sjusjøen går klassisk med feste. Og det at vi har en idrett som kjennes igjen av de som ser det på tv, det er smart, og derfor forsøker vi å verne om den biten, for eksempel, sier Åge Skinstad.

- Utfordringen rundt femmila med fellesstart historisk sett, er at alle syns det er kjedelig at alle går sammen fram til spurten, men det skjer jo stadig sjeldnere. I dag for eksempel, jeg håper noen rykker og får luke. Og taktikken på klisterføret i Kollen i dag, vil det lønne seg å bytte ski to ganger, vil alle bytte ski samtidig eller ikke? Det er et eksempel på en artig nyvinning, sier Skinstad.

Kl 12 går de i hvert fall ut i løypa, guttene, sammen.

fra Easyshopper

(Dagbladet): 14. april 1912 forliste skipet RMS «Titanic» på sin jomfrutur mellom Southampton i England og New York i USA.

Katastrofen var spektakulær. «Skipet som ikke kunne synke» gjorde nettopp det, og dro med seg omkring 1500 mennesker i døden i det iskalde Atlanterhavet.

Over 100 år etter den skjebnesvangre turen, ligger «Titanic» som et spøkelsesskip på havbunnen, men det kan være i ferd med å bli spist opp.

Dekkoperasjonen

Skipet sank over 600 kilometer fra kysten av Newfoundland i Canada og ligger på hele 3800 meters dyp.

Det tok over 70 år før skipet ble funnet i det som var en amerikansk dekkoperasjon. Egentlig lette den amerikanske professoren Robert Ballard etter de to ubåtene «Tresher» og «Scorpion», som hadde sunket under den kalde krigen på 60-tallet. «Scorpion» fraktet blant annet atomvåpen, og det amerikanske forsvaret lanserte en spektakulær aksjon for å finne de to eneste amerikanske ubåtene som har sunket.

Men i letingen etter ubåtene, gjorde Ballards ekspedisjon et enda mer spektakulært funn. De fant verdens mest omtalte skipsvrak i letingen. Det var en drøm for Ballard, som jobbet i den amerikanske marinens etterretningstjeneste, å finne skipet, selv om han egentlig lette etter ubåtene.

Og det var selvsagt funnet av det luksuriøse passasjerskipet som tiltrakk mest oppmerksomhet. På 3800 meters dyp er det et intenst trykk og bekmørkt. Forholdene er ulevelige for de aller fleste livsformer. Det betyr at «Titanic» på bunn var skånet for de aller verste belastningene, og prosessen med å bryte ned skipet gikk sakte. Da skipet ble funnet i 1985 var det i usedvanlig god stand til å ha ligget på havdypet i 73 år.

Gir skipet til 2030

Siden har det skjedd mye, og enkelte forskere gir «Titanic» bare 13 år før det er spist opp av en unik bakterie.

Ifølge BBC samlet kanadiske forskere i 1991 rustdeler hengende fra skipet. Forskerne tok med rusten tilbake til laboratoriet og fant ut at partiklene som kloret seg til skipet yret av liv.

Men først i 2010 – anført av forskeren Henrietta Mann ved Dalhousie University – fant man ut av slags liv det dreiet seg om.

Forskerne isolerte én type bakterie, som viste seg å være en helt ny oppdagelse. Bakterien ble døpt halomonas titanicaea etter skipet selv og hadde egenskaper som er få livsformer på jorda forunt. Den kan overleve forhold som er ulevelige for det aller meste: bekmørkt vann og et enormt trykk. I tillegg klarer den å overleve i vann med en svært høy saltkonsentrasjon.

Alt i alt er bakterien halomonas titanicaea enormt tilpasninsdyktige, og den elsker å spise jern. Professor Mann og hennes Team har dermed gitt Titanic fram til 2030 å overleve før det bare er «en rustflekk» på havbunnen.

Det er vanlig at alger og bakterier spiser opp skipsvrak, og mange bakterier er glad i gammelt tre som får råtne på havbunnen. Felles for mange av algene og bakteriene er at de også skaper et beskyttende lag for havets krefter og dermed bevarer skipsvrakene i mange tiår.

Nå er det imidlertid i ferd med å snu for Titanic, skal vi tro Mann og hennes forskerteam, som oppdaget bakterien.

Brannteori

Det 52 310 tonn tunge skipet brakk i to da det sank og har siden vært en av historiens mest berømte og spektakulære hendelser. Skipet ble bygget i Belfast, og kunne huse nesten 2500 passasjerer. 2229 var om bord på overfarten fra Queenstown i Irland, bare drøye 700 av dem overlevde turen.

Siden er historien er blitt fortalt og gjenfortalt uttallige ganger, mest kjent gjennom den legendariske «Titanic»-filmen fra 1997. Interessen for forliset har vært enorm i mange tiår, spesielt etter funnet av vraket i 1985. Den nyoppståtte interessen har blant annet ført til en rekke teorier om hvordan skipet kunne synke da den traff på et isfjell i Atlanterhavet sørøst for Newfoundland.

Tidligere i år hevdet blant annet den irske dokumentarskaperen Senan Molony at en brann i skorget kan ha medført svakheter i skipet, som kan ha forårsaket ulykken.

Teorien har vekket mye skepsis blant «Titanic»-kjennere, og den etablerte teorien er at skipet kolliderte med et isfjell før skipet deretter ble «delt i to som en banan».

fra Easyshopper

Det omdiskuterte forslaget om å lage en kulturkanon, en oversikt over viktige deler av norsk kulturarv, ble avvist på Høyres landsmøte.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som ledet programkomiteen, ville nedsette et utvalg som skulle utarbeide en oversikt over de mest betydningsfulle delene av norsk kulturarv.

Hensikten skulle være å skape forståelse og offentlig diskusjon.

- Jg sier som Ibsen:

Han har følgende svar når NTB ber om en kommentar:

- Jeg sier som Ibsen: «Kan hende jeg seiler min skute på grunn; men så er det dog deilig å fare!»

Han sier han ikke var veldig overrasket over at forslaget ble nedstemt.

Ble raskt overstått

- Jeg tror rett og slett at det beror på at flertallet mener dette ikke er noe staten burde gjøre, sier han.

Mens regjeringskollegaer måtte gå på talerstolen for å forhindre nederlag i andre saker, lot Røe Isaksen være å ta ordet i debatten om Høyres kulturpolitikk.

Den var for øvrig raskt overstått.

179 av delegatene mente ideen om en kulturkanon var dårlig og stemte for å fjerne dette punktet fra programmet. 138 ønsket å beholde det. 1 stemte blankt, mens 40 delegater ikke avga noen stemme.

(NTB)

fra Easyshopper

Garden Route er en 315 kilometer lang og svært populær veistrekning langs sørvestkysten av Sør-Afrika. Formelt går den fra Heidelberg i vest til Storms River i øst, men de fleste starter i Cape Town.

Navnet kommer fra den varierte naturen og vegetasjonen underveis.

Endeløse vinranker

Utgangspunktet er en spennende storby, men underveis er det naturen som gjel- der. Her er rolige, rullende åser, endeløse vinranker, innsjøer og trivelige småbyer.

Fra Cape Town anbefales det å begynne med en omvei til Boulders Beach, med en av verdens få, landfaste pingvinkolonier.

Vin i hagen

Neste stopp inkluderer gjerne edle dråper. Noen av verdens mest kjente vinom- råder, Stellenbosch, Franschhoek og Paarl, ligger langs veien videre, med innbydende vingårder og flott kulturlandskap.

Sør-Afrika er kjent som safariland, og selv langs Garden Route finnes små viltreservater med savannens dyr.

Eller hva med å svømme med hvithai? Mossel Bay er berømt for dykking hvor man senkes ned i et stort stålbur. Haien tiltrekkes av mat som kastes ut i vannet.

Vakre Knysna

Gå ikke glipp av idylliske Knysna, med laguner og strender, der man kan fiske, svømme, eller dra på utflukt i kano. Nasjonalparken Tsitsikamma er bare et par timer unna og blir beskrevet som «hagen» i Garden Route.

Det er et forheksende sted med tett regnskog, et rikt dyreliv – og flotte forhold for fotturer.

Det er ikke uten grunn at Garden Route regnes som en av verdens vakreste bilturer.

fra Easyshopper

(Dagbladet): Den 32 år gamle sangeren fra USA ble fredag kveld norsk tid involvert i en dramatisk bilulykke i Los Angeles.

Angivelig skal den høygravide RnB-stjernen, som venter sitt første barn med sin ektemann Russell Wilson (28), ha kjørt en hvit Mercedes SUV da hun prøvde å gjøre en venstresving. En grå Volvo skal dermed ha krasjet inn i siden på bilen hennes, ifølge E!.

- Ciara og babyen har det bra. Sjaføren som hun krasjet med kjørte ulovlig i et bussfelt, uttalte hennes representative til nettstedet.

Heldigvis skal det etter omstendighetene ha gått bra. Og superstjernen var raskt ut med å oppdatere fansen.

«Takknemlig for guds nåde, og fostervann».

Økt åpenhet vil gjøre det lettere for oss som er igjen etter selvmord

fra Easyshopper

Helt siden tenåra var pappa deprimert. Jeg og lillebroren min var livbøyer som holdt ham oppe. Til slutt holdt selv ikke den livbøyen. Han greide til slutt ikke det å leve mer og tok sitt eget liv i mai i fjor.

I ettertida har det vært vanskelig. Vanskelig fordi det er vondt når noen du er glad i velger å avslutte livet. Vanskelig fordi du tenker at du kunne gjort og sagt mer. Vanskelig fordi det å snakke om selvmord fortsatt er tabubelagt. Vi må kunne tørre å snakke åpent om temaer som er vanskelige, slik at det kan bli litt enklere for dem som sliter psykisk – men også for oss som står igjen etter selvmord.

Jula 2015 ble faren min dårlig. Han var så dårlig at han fortalte meg midt på natta at han hadde et ønske om å dø. Han fortalte meg at han var lei av å krangle med seg selv. At han ikke taklet det å leve.

Det er selvsagt en umulig situasjon for en 24 år gammel ung mann. Jeg har ingen medisinsk kompetanse og kunne bare være til støtte for faren min.

Jeg valgte å ringe AMK. De svarte at siden faren min hadde drukket alkohol, kom de mest sannsynlig ikke til å hjelpe. Jeg kom i kontakt med en turnuslege, men ble blankt avvist og bedt om å eventuelt komme dagen etter med faren min.

Igjen satt jeg alene med en far som var suicidal, uten å vite hva jeg skulle gjøre. Det føltes tungt å bli avvist av spesialisthelsetjenesten. Det føltes tungt å sitte igjen alene. Det føltes tungt å sitte igjen i håpløshet og følelsen av å ha hele verden på sine skuldrer. Jeg hadde ingen medisinsk kompetanse til å ivareta faren min, som trengte hjelp.

Fem måneder etter denne hendelsen greide pappa etter flere forsøk å ta sitt eget liv. Jeg bærer ikke noe nag til spesialisthelsetjeneste eller noen andre. Jeg er heller ikke ute etter å kritisere eller å ta noen. Jeg skriver dette innlegget i håp om mer åpenhet rundt selvmord, og belyse at det kan være behov for mer kunnskap om psykisk sykdom i spesialisthelsetjenesten.

Vi får aldri vite om faren min ville vært i live om han hadde fått hjelp den natta. Jeg er ikke så sikker på om det ville vært tilfelle, og det er heller ikke poenget. Poenget er at det ville føles litt bedre for meg som etterlatt. Jeg ville følt at faren min fikk hjelp i en akutt situasjon. I stedet sitter jeg igjen med en følelse av et helsevesen som til dels sviktet faren min og en følelse av at jeg sviktet pappa. At jeg ikke gjorde nok.

Nå er det litt for seint for alt. For seint å gi den siste klemmen. For seint å si at jeg var glad i ham. For seint å si at han var verdens beste pappa.

Kanskje mer kunnskap og mer åpenhet rundt psykisk helse kan bidra til at vi gir bedre hjelp til de som sliter psykisk. I tillegg burde man kanskje involvere pårørende mer. Det kan hende at ikke alle forteller alt, og at pårørende også kan ha informasjon som kan gjøre behandlingen bedre. I ettertid ser jeg at pappa ikke sa alt til sin psykolog. Kanskje pårørende kan bidra til at behandlingen blir enda bedre.

Jeg har bestemt meg for å være åpen og snakke om pappas sykdom og død. Først og fremst gjør jeg det for min egen del for å bearbeide sorgen, men også for å bidra til økt åpenhet om det å slite psykisk og selvmord. Økt åpenhet vil gjøre det lettere for oss som er igjen etter selvmord. Fortsatt er selvmord og psykisk sykdom et tabu.

Jeg tror pappa levde så lenge han greide. Jeg tror at større åpenhet og kanskje litt mer forståelse fra spesialisthelsetjenesten og kunnskap om psykisk sykdom kunne ha hjulpet pappa.

Vi har fortsatt en stor vei å gå for mer åpenhet og forståelse for psykisk sykdom, men også for hvordan vi ivaretar pårørende. Forhåpentligvis vil framtida være litt mer lys og litt mer enkel for dem som sliter psykisk.

Det skylder vi pappa og tusenvis av andre.

Saturday, March 11th, 2017 Bil No Comments