(Dagbladet): Som datter av en verdenskjent og styrtrik skuespiller er det kanskje lett å tenke at Corinne Foxx (23) har det litt bedre enn alle oss andre.
For i motsetning til resten av oss, som bare kan drømme om Ã¥ vokse opp blant røde løpere, verdensstjerner, glitter og glamour, er Jamie Foxx’ eldstedatter – enten hun vil det eller ei – født inn i rampelyset.
Men skal vi tro Corinne selv, er ikke en oppvekst i et Hollywood-hjem, i hvert fall ikke hennes, så ekstravagant som en kanskje skulle tro.
- Var et kjedelig barn
- Mange tror barndommen min var fylt opp av yachter, dyr shopping, filmpremierer, overdådige middagsselskap og barnepiker i flertall. Vel, jeg må skuffe dere der. 99 prosent av tida var jeg et kjedelig barn, skriver Foxx i et lengre innlegg hos Refinery29, der hun reflekterer rundt prisen av å være berømt.
FAR OG DATTER: Jamie og Corinne Foxx sammen på en Golden Globe-fest i november 2015, på samme tid som hun ble utpekt til Miss Golden Globe 2016. Foto: Pa Photos / NTB scanpix Vis mer
23-Ã¥ringen, som akkurat er ferdig med college, vil pÃ¥ ingen mÃ¥te kalle seg selv berømt. Hun ønsker likevel Ã¥ dele erfaringer fra et kjendisdatterliv, rettet mot berømmelsesjegere – som hun selv mener det er altfor mange av.
- At Corinne er med på debutantballet i Paris fyller meg med stolthet, sa Foxx til Paris Match den gang.
PÅ OSCAR: Far og datter sammen på Oscar-løperen i 2005. Foto: Mike Blake / Reuters / NTB scanpix Vis mer
Finanstidsskiftet Forbes utpekte ballet til en av verdens heteste fester i 2005. Arrangementet samler inn penger til veldedighet, og hvert Ã¥r er det mellom 20 og 25 unge kvinner – oftest fra berømte familier – som deltar.
- Faren min, han er litt emosjonell. Han vil ikke innrømme det, men han hadde tårer i øynene og var så glad på mine vegne, for at jeg liksom fikk min egen greie nå, sa Corinne Foxx til People da tittelen ble kjent.
Selv om Corinne Foxx så smått har fulgt i farens skuespillerfotspor, med et par mindre roller, er det lite som tyder på at hun har planer om å bli like stor i Hollywood som ham.
PÃ¥ Instagram-profilen sin presenterer hun selv i hvert fall som modell, framfor som skuespiller.
Da Jamie Foxx var på besøk hos Oprah Winfrey i 2013, valgte han for øvrig å holde kortene tett brystet om hvem som er Corinnes mor.
- La for alle del ikke folk få vite hvem du dater. Det er mottoet mitt. Jeg forteller ikke hvem som er mora til mine barn, fortalte han den gang.
På sin offentlige Instagram-konto er 23-åringe Corinne tilsynelatende mindre opptatt av å verne om privatlivet sitt enn det faren er.
Der har hun blant annet delt flere bilder av kjæresten, Austin Lantero, og bilder fra eksotiske reisemål som Grand Cayman, Singapore og Bali.
Jamie Foxx har også en yngre datter, Annalise (8).
MIDT i en vintersesong der Karsten Warholm , Amalie Iuel, Jacob Ingebrigtsen og flere unge norsk stjerner imponerer, er det denne helgen kampvotering om å bli friidrettspresident. Valgkomiteen vil kaste den sittende presidenten Tore Hordnes, og ber tinget i stedet velge Ketil Tømmernes. Men dette forslaget kommer til å bli møtt med benkeforslag på fortsatt tillit til gamlesjefen.
Likevel er dette ingen bitter maktkamp:
- Et sunnhetstegn for en demokratisk organisasjon, sier Hordnes selv som gleder seg over at tinget i Bergen har flest delegater siden denne sportens norske gullalder midt på 1990-tallet.
DET er et bra utgangspunkt for en debatt om hvordan friidretten best kan forvalte sin stadig økende popularitet. For det er en klassisk sport i bemerkelsesverdig utvikling som samles:
I løpet av de ti siste årene har rekrutteringen av jenter og gutter til friidrett økt med vel 37 prosent.
I aldersgruppen fra 6 til 19 år er det nå nesten 40 000 utøvere helt likt fordelt mellom kjønnene. Det viser at norsk friidrett har lyktes med sin viktigste prosjekt; det å få unger til å hygge seg med sport.
SÅ er utfordringen å lage en bra felles økonomi ut av denne brede framgangen. Friidretten har mistet sin hovedsponsor og slitt med å skaffe nok penger sentralt til elitesatsingen. De felles sponsorinntektene er på rundt 8 millioner; altså langt lavere enn et middels norsk eliteserielag i fotball. Det er her den tidligere landslagssjefen Ketil Tømmernes kommer inn som valgkomiteens forslag som ny president for eventuelt å få mer kommersielt ut av de mange nye, unge frontfigurene.
Mens driftige Tore Hordnes i tiår har lagt ned en imponerende innsats som frivillig lokalt i Bergen, forbindes Tømmernes med sterke enkeltresultater i sin sjefsperiode på landslaget fra 2003 til 2009. Hordnes på sin side styrket sist år jobben med å bygge opp et felles landslagsmiljø ved å ansette den anerkjente alpinkapasiteten Håvard Tjørholm som ny sportssjef, og kan med rette tro på en ny generasjon med mulighet for bra internasjonale resultater.
Dette er altså ikke en enkel duell mellom topp og bredde.
SPØRSMÅLET er hvem av disse to kandidatene som tinget tror bygger og profilerer norsk friidrett best. Med flere unge stjerner med svært gode holdninger har sporten skaffet seg en ny sjanse til å konkurrere jevnere i mediene med ski og fotball.
Her framstår Karsten Warholm helt spesiell. 21-åringen som i vinter har løpt 400 meter innendørs på en av verdens raskeste tider, representerer den nærheten friidretten trenger mellom lokalt barnearbeid og utvikling av topputøvere.
Warholm er svært bevisst på sin tilhørighet til driftige Dimna Idrettslag, og samlet stinn brakke i Ulsteinhallen under NM innendørs der han satte ny norsk rekord med 45.96. Da blir det helst mer rask framgang når dette unike talentet kommer ut og konkurrerer internasjonalt på den nye satsingsøvelsen 400 meter hekk.
OGSÅ der er Warholm et godt bilde på friidrettens utfordringer. Som ung 10-kjemper har han lenge unngått spesialisering for å beholde treningsgleden.
Det er denne skjøre balansen mellom det å hygge seg med trening og krav til oppsiktsvekkende resultater som friidrettsfolket skal diskutere på dette tinget.
Da er det bra at det skjer i åpenhet og med to kandidater som respekterer hverandre.
Stortingsrepresentant Njåstad skriver at De Grønne er «på løgnernes side» fordi vi foreslår at norsk statsborgerskap skal være endelig, slik det er ellers i Norden. Han gjør seg dummere enn han er.
Så klart skal det straffes om en lurer myndighetene – også når grunnen er god. Njåstad selv ville fort hatt grunner til å skjule identiteten sin, om han var på flukt fra forfølgelse. Det viktigste er at UDI har gode rutiner for å avklare identitet og oppholdsgrunnlag når noen søker om asyl. Det har de i dag, men slik har det ikke alltid vært. De som først og fremst rammes av regjeringens pågående utvisningskampanje, er folk som kom til Norge for lenge siden. De har med tiden fått sterk tilhørighet til Norge, og har gjerne fått jobb og barn her.
I sin iver etter å straffe hardt, klarer ikke Frp å tenke klart. Statsborgerskap er ikke noe du skal gjøre deg fortjent til. Du har rett på statsborgerskap der du har tilhørighet, og bør ikke fratas passet, uansett hva som skjedde for syv eller 27 år siden.
Å miste statsborgerskap er ikke straff, skriver Njåstad. Så klart er det straff å landsforvise hele familier, rive dem vekk fra hjemmet og livet sitt – en straff som hører hjemme i middelalderen. Norge gjør nå til og med mange mennesker helt statsløse, i strid med folkeretten. De står igjen papirløse, hjemløse og jobbløse, i praksis identitetsløse, etter mange år i Norge.
I motsetning til Frp, er De Grønne opptatt av å støtte opp om menneskerettigheter. Vi jobber for at alle mennesker skal ha et statsborgerskap – som medfører både rettigheter og plikter. Bryter du en lov, så skal du straffes – men du skal ikke kunne fratas statsborgerskapet.
Europa har helt siden 2001 opplevd en rekke blodige islamistiske terroraksjoner som enten har rammet blindt, eller rammet spesifikke ikke-muslimske individer og mål. På dagen i dag derimot, for akkurat ett år siden, opplevde Europa antageligvis sin aller første islamistiske terroraksjon rettet mot et muslimsk individ. Den skotsk-pakistanske ahmadiyyamuslimen, Asad Shah, ble myrdet av en fanatisk sunnimuslim fordi Shah visstnok hadde «vanæret» islam. Selv om morderen påsto at motivet var Shahs angivelige påstander om egen profetstatus, et uhyrlig motiv like fullt, så er det opplagt at drapet på Shah var et direkte resultat av pakistansk islamistisk sekterisme importert til Skottland.
Shah og hans familie hadde ironisk nok kommet til Skottland for beskyttelse grunnet forfølgelsen ahmadiyyamuslimer er utsatt for i Pakistan. Denne pågående massive og morderiske forfølgelsen er både av statlig og ikke-statlig art. Den ikke-statlige undertrykkelsen begås ikke bare av terrorgrupper av salafistisk opphav, men også av sunnimuslimer som anses som fredelige, deriblant barelvimuslimer. Ifølge den amerikansk-pakistanske legen og menneskerettighetsaktivisten Kashif N. Chaudry, blir disse stadig mer radikalisert. Dette er et varsko ettersom barelvimuslimer utgjør majoriteten i Pakistan. Shahs morder var også tilhenger av Mumtaz Qadri, politimannen og barelvimuslimen som myrdet den pakistanske politikeren Salman Taseer, grunnet dennes kritikk av den pakistanske blasfemiloven.
Det som er foreløpig er en mer aktuell problemstilling, er såkalte unge «moderate muslimer» som sprer islamistisk gift i lukkede grupper på sosiale medier. Måten dette gjøres på er mer underfundig, ettersom giftsprederne også prøver å fremstå som moderate. Den politiske og religiøst funderte demoniseringen av ahmadiyyamuslimer har et underliggende voldspotensial også her til lands. Islamister tilhører den ytterste høyrefløyen politisk sett, og i en tid hvor islamofobien er på fremmarsj så vil ahmadiyyamuslimer være dobbelt utsatt. De er ikke bare utsatt for sekteriske og islamistiske muslimers vrede, men også ikke-muslimske høyreekstremister. Ahmadiyyamenigheten ble da også rammet av det som var blant de første terroraksjonene i Norge etter krigen, da deres moske på Frogner i Oslo ble utsatt for et bombeangrep av en høyreekstremist i 1985.
Flere og flere har begynt å innse at terrorismen i Pakistan har et sekterisk opphav. Den pakistanske journalisten Kunwar Khuldune Shahid konkluderer helt korrekt at Pakistan må akseptere ahmadiyyamuslimer som muslimer for å vinne sin kamp mot Jihadisme. Den pakistanske ambassadøren har til og med bedt norske myndigheter om å overvåke moskeenes pengebruk etter at en barelvi-imam deltok i støttemarkeringa for den islamistiske morderen Mumtaz Qadri og den pakistanske blasfemiloven i Oslo, hvor ahmadiyyamuslimer også fikk gjennomgå verbalt. Dette henger sammen med at blasfemilovgivningen i Pakistan strafferettslig kriminaliserer ahmadiyyamuslimers religionsfrihet, og islamister og sekteriske muslimer bruker ofte hatet mot ahmadiyyamuslimer til å mobilisere for blasfemiloven.
Her bør PST og sivilsamfunnet være føre var. Khatme Nubuwwat og deres ideologiske kloninger må holdes under oppsyn. Heldigvis er det ikke slik at alle som erklærer ahmadiyyamuslimer som «vantro» er voldelige, men det er rimelig å tro at disse står i fare for å bli radikalisert i en langt høyere grad, da dette standpunktet svært ofte går hånd i hånd med reaksjonære verdier og bokstavtro islam. Spørsmålet om ahmadiyyamuslimer erkjennes som muslimer eller ikke er derfor selve lakmustesten på om respondenten er moderat eller ikke.
Det er ikke bare nyheter fra utlandet om islamisters myrderier som gir islam et veldig dårlig rykte. I det dagligdagse livet i Norge har «moderate» muslimer som diskriminerer og sprer sekterisme en lang større injurierende kraft enn ekstremister i Langtvekkistan. Ideer spiller en overveiende stor rolle, og den islamske verden hadde neppe vært preget av nesten daglige terroraksjoner hvis sekterismen og islamismen hadde vært et marginalt problem.
Både islamister, sekterister og høyreekstremister prøver å splitte opp våre samfunn i «oss» og «dem». Å føre en effektiv kamp mot islamofobi og islamisme er umulig hvis ikke muslimer som helhet forsvarer menneskerettighetene, uavhengig av kjønn, legning og religiøs tilhørighet. Dette krever at muslimer må bli langt mer inkluderende enn det de er i dag. Dette innebærer igjen at sunnimuslimer og andre aksepterer ahmadiyyamuslimer som muslimer, og som en del av det islamske mangfoldet.
Foreningen Ilmr arbeider imot alle former for høyreekstremisme, og er under oppstart.
I Stavanger tingrett ble en mann dømt for to voldtekter. Han fikk lavere straff enn normalstraffen og erstatningen ble satt lavere enn ellers, fordi de fornærmede var prostituerte. Begrunnelsen var at krenkelsen av den seksuelle integriteten er av en «noe annen karakter» enn ellers når de fornærmede hadde sagt seg villige til å selge sex. Gjerningspersonen hadde i begge tilfeller avtalt at kvinnene skulle komme hjem til ham for å ha sex mot et avtalt beløp. Han ville ikke betale og valgte heller å voldta kvinnene.
JURK mener det beror på en utdatert og moralistisk oppfatning dersom voldtektene skal anses som mindre krenkende fordi de fornærmede var prostituerte. Dette har heller ikke forankring i lovens forarbeider som dommen viser til, hvor det fremheves at voldtekt er en av de mest alvorlige forbrytelsene mot noens seksuelle integritet og at dette er tilfelle for alle voldtekter. Motivasjonen for i utgangspunktet å ville ha sex kan være så mangt, og bør ikke endre hvordan man vurderer straffverdigheten hvis det senere utvikler seg til en voldtektssituasjon.
For å underbygge sitt standpunkt viste tingretten videre til en dom fra Gulating lagmannsrett som på dette tidspunktet ikke var rettskraftig. Den er for øvrig nå opphevet av Høyesteretts ankeutvalg på grunn av saksbehandlingsfeil. Dette er en rettskildebruk som ikke er holdbar.
Av de rettslige argumentene som står tilbake viser tingretten til en høyesterettsdom fra 2003. Det som imidlertid ikke kommer frem i tingrettens vurdering er at høyesterettsdommen viser til at en persons seksualmoral eller seksuelle adferd ellers, ikke skal ha betydning for straffeutmålingen eller vedkommendes vern mot voldtekt. Det er omstendighetene ved den konkrete straffbare handlingen som skal vurderes. Høyesterett uttaler også at man ikke skal ha noe annerledes rettslig vern fordi man er prostituert. Etter vår mening kan ikke denne dommen tas til inntekt for et så bastant standpunkt som tingretten tar.
Saken skal opp til ny behandling for Gulating lagmannsrett i april, og det blir interessant å se hvordan disse spørsmålene vurderes.
PÅ PLASS: FNs spesialrådgiver for Syria, Jan Egeland, blir intervjuet i Geneve i dag. Forhandlingene om Syria er i gang. Igjen. Foto: Pierre Albouy / Reuters / Scanpix Vis mer
I starten av 2017 var Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen og FN-rÃ¥dgiver for Syria, en optimistisk mann: 2017 skulle bli forhandlingens Ã¥r – og det Ã¥ret da syrere ville flytte hjem igjen, for Ã¥ gjenoppbygge landet igjen.
- 2017 kan fremdeles bli forhandlingenes og avtalenes år, men jeg må innrømme at de første tre månedene har vært en skuffelse. Spesielt for Syrias sivile og for det humanitære arbeidet, sier Egeland til Dagbladet.
- USA må med
For selv om Assad-regimet siden Aleppo-kampene i dag kontrollerer de største og viktigste delene av Syria, går det ikke en dag uten kamper ett eller annet sted i landet. Den siste uka har det vært kamper like utenfor hovedstaden Damaskus.
KAMPER I DAMASKUS: Dette bildet, av det som antas å være militante fra den islamistiske gruppa Ahrar Al Sham, er hentet fra en video som mener at de nå er på plass i Damaskus. Reuters har fått videoen fra andre, og kan derfor ikke garantere for om dette stemmer. Foto: Social Media Website / Reuters / Scanpix Vis mer
- Det har i grunnen knapt vært våpenhvile. Avtalen som Russland, Tyrkia og Iran ble enige om i Astana var aldri i nærheten av å bli så omfattende som våpenhvilene som ble framforhandlet da USA også var med. Vi trenger USA tilbake på banen med full diplomatisk kraft, slik den var før presidentvalget, forteller Jan Egeland.
Onsdag og torsdag er han med i forhandlingene i Geneve, i et håp om at sivile syrere ikke skal lide enda mer enn de allerede har gjort i løpet av den over seks år lange konflikten.
Stor bitterhet
- Men forhandlingene blir veldig, veldig vanskelige. Det er veldig stor bitterhet på alle sider, samtidig som det er masse kamper og overgrep på bakken i Syria hver eneste dag, sier Egeland.
Og fortsetter:
- Syria-krigen har minnet meg om første verdenskrig, med stillingskrig og skyttergraver tvers gjennom alle byer i syra I år ut, og år inn. Nå endrer bildet seg dramatisk. Mer har skjedd de siste fire månedene enn i løpet av de siste fire årene. Samtidig er det for tidlig å konkludere om situasjonen er blitt så mye bedre. Den er først og fremst blitt annerledes, sier Egeland.
Større ansvar for Assad-regimet
Generalsekretæren i Flyktninghjelpen er i Geneve for å forhandle om hvordan humanitær hjelp skal komme til de sivile syrerne. Fremdeles er hele 15 områder i Syria beleiret, og Assad-regimet og dets støttespillere omringer hele 13 av disse.
- Partene i striden, og deres sponsorer, må gjøre mye mer for at sivile skal oppleve at det faktisk blir bedre. I dag begår alle parter overgrep, men det er jo ingen tvil om at det er myndighetssiden som nå har overtaket i striden. Da blir ansvaret deres for sivilbefolkningen også større og større, fordi de kontrollerer territorier og befolkning, sier Egeland.
Grusomhet og sadisme
For situasjonen i Syria er som følger: Hvis ett problem løses, dukker nye problemer opp. Den ene dagen klarer FN-gruppa å få inn mat til beleirede byer. Når de omsider har fått inn hjelpen, klarer de så ikke å få levert den til byenes innbyggere.
- I går forhandlet vi med russere tyrkere, iranere og amerikanere, blant andre, fordi vi ikke klarer å få distribuert hjelpen som endelig er ankommet lagrene i de beleirede byene. Problemet er at det her ligger skarpskyttere på avstand og skyter på enhver som går inn eller ut av lagerhusene. Den brutaliteten og grusomheten og sadismen er ofte helt endeløs, sier Egeland.
Han fortsetter:
- Problemet er at over hele Syria brukes den humanitære hjelpen for Ã¥ nÃ¥ politiske og militære mÃ¥l: Ulike grupper premierer god oppførsel fra fienden med Ã¥ tillate at mat og annet blir utlevert – og motsatt. Dette er helt i strid med folkeretten. Men sÃ¥nn er dessverre i Syria: Overgrep begÃ¥s hver eneste dag.
