(FourFourTwo): Bastian Schweinsteger ble i går presentert som Chicago Fire-spiller etter overgangen fra Manchester United. Men det var en i salen som stjal oppmerksomheten.
Det var videoreporter Derek Henkle, utsendt fra nyhetsbyrået AFP, som kom med et merkelig spørsmål om hvorvidt Schweinsteiger håpet å vinne VM med Chicago Fire. Schweinsteiger henvendte seg til manager Veljko Paunovic, og det var tydelig at tyskeren skjønte at det var noe som ikke stemte.
Reporteren tok etter hvert selv ordet igjen, og ba om å få omformulere spørsmålet. Det ble ikke noe bedre (se video øverst i artikkelen).
- Først trodde jeg han ikke forsto spørsmålet. Det jeg forsøkte å få svar på, var om vi kunne forvente store trofeer fra Chicago Fire, særlig etter suksessen til Chicago Cubs (baseball) og Chicago Blackhawks (ishockey), sier Henkle.
Videoreporteren forteller at han mente å snakke om VM for klubblag, som Chicago Fire vil kvalifisere seg for dersom de skulle vinne CONCACAF Champions League.
- Vi som klubb spiller ikke i VM, vi får rette det til MLS-cupen, sa Chicago Fires sportsdirektør Nelson Rodriguez, før Schweinsteiger fikk ordet.
- Beklager
Henkle forteller at han ikke er en sportsreporter, men at han dekker mange forskjellige temaer for AFP. Han har derfor ikke alltid like god kunnskap om emnene han jobber med. Schweinsteiger svarte heldigvis høflig på spørsmålet.
- Jeg beklager virkelig hvis jeg fornærmet noen. Jeg har skjønt at jeg snakket om feil turnering og jeg er veldig takknemlig for at Schweinsteiger forsøkte å rydde opp for meg. Det var fint gjort, sier Henkle til The Telegraph.
Saken fikk stor oppmerksomhet i sosiale medier i går, og mange latterliggjør Henkle. Det har han selv fått merke på kroppen.
- Det har vært noen turbulente 24 timer for meg, og det har vært ganske aggressivt i sosiale medier og slikt. Vi journalister liker ansvarlighet og jeg er her for å gi det, sier Henkle.
40-åringen forteller at han dekker alt fra politikk til vitenskap, og innrømmer at han ikke er redd for å spørre når det er noe han lurer på.
Ifølge Chicago Tribune skal midtbaneveteranen ha signert en ettårskontrakt verdt 4,5 millioner dollar (rundt 35 millioner norske kroner) med Chicago Fire. Det betyr at han blir han en av de best betalte spillerne i MLS.
Chicago Fire er nummer sju i Eastern Conference etter tre spilte kamper.
(procycling.no): Skal man kastes ut av sykkelritt om man lurer seg unna brosteinen? Det er en het potet under opptakten til Belgias største sykkelfest, Flandern rundt.
UCIs rådende regelverk fikk i 2014 et tillegg som sier at ryttere som sykler på fortauet «enten skal straffes med bot på 200 sveitserfrancs, eller ekskludering».
Under lavprofilerte tredagers i De Panne, gikk man for bot til de 15 rytterne i brudd som inntok starten av De Muur på fortauskanten.
Philippe Gilbert og norske Ole Forfang var blant rytterne som ble bøtelagt. Deretter bekreftet Adrian Aas Stien at beskjeden foran neste dag, var at ryttere som brøt reglene, skulle kastes ut av rittet.
Lagsjefer vil ha mer sperring
Trusselen om ekskludering, hvor tom eller innholdsrik den enn er, eksisterer også foran søndagens Flandern rundt.
Der har arrangøren i langt større grad vært flinkere til å sette opp sperregjerdene helt inntil brosteinspartiene, slik at rytterne ikke får noe valg.
Det gir mer spektakulære TV-bilder, bringer publikum tettere inn på rytterne og øker kanskje også sjansen for en og annen velt. Det som i hvert fall er klart, er at lagsjefene støtter løsningen med fysiske avsperringer, snarere enn at rytternes rettferdighetssans skal utfordres.
- Det finnes i realiteten bare to løsninger. Enten gjør du det umulig å bruke fortauet, ved å sette sperregjerder langs veien, ellers får man begynne å kaste ryttere ut av løpene. Det bør ikke finnes noen mellomting, sier Quick Step-sjef Patrick Lefevere til cyclingnews.com.
Han innrømmer at rytterne alltid forsøker å finne den korteste veien til målet:
- Dersom de ser en mulighet til å gjøre det lettere for seg selv i noen hundre meter, vil de ta den.
UCI-kommissær: – Ingen diskusjon!
På den andre siden varsler sjefen for UCI-kommissærene, Didier Simon, at han er klar til å ta affære under Flandern rundt.
Flandern-sjef Wim Van Herreweghe maner UCI-kommissærene til å iverksette «strengere tiltak» mot ryttere som forsøker å lure seg unna brosteinen.
Han deler også bekymringen til arrangøren av De Ronde, som opplevde at rytterne syklet faretruende nære tilskuerne på fortauet.
- Ingen ønsker å sparke ryttere ut, men om det skjer en ulykke med en tilskuer, er det veldig alvorlig, påpeker Van Herreweghe overfor cyclingnews.com.
Stygg ulykke i 2014
I 2014 pådro en kvinnelig tilskuer seg permanente skader etter å ha kollidert med Johan Van Zummeren under nettopp Flandern rundt.
- Det er tøft. Men jeg har det bedre på sykkelen enn om jeg skulle ha sittet hjemme. Det er en måte å prøve å glemme det som skjedde på. Jeg holder kontakten med dem via telefon, sa Van Zummeren mens den 65 år gamle kvinnen fremdeles lå hardt skadd på sykehus.
Under årets Omloop Het Nieuwsblad kom uenigheten om bruk av fortauet igjen i nyhetsbilde. Da fikk bruddet på seks mann lov til å sykle på fortauet, mens det sto en politimann og passet på på den samme strekningen da forfølgergruppen ankom samme parti.
Også i forkant av det rittet hadde UCI advart om at de som unngikk brosteinen ville bli kastet ut av rittet.
Problemet var kanskje at i den aktulle gruppa satt Sep Vanmarcke, Peter Sagan og Greg Van Avermaet.
Trioen som til slutt inntok de tre trinnene på podiet den dagen. Hadde UCI-kommissær og arrangør gjort jobben sin den gangen, hadde vi sluppet å diskutere sykling på fortau foran den 101. utgaven av Flandern rundt.
Artikkelen er levert av sykkelnettstedet procycling.no!
Nå når den norske fotballen omsider begynner å rulle igjen, inntar publikum tribunene for å se på. Ikke i samme antall som for noen år siden, men også i år vil trolig en gjennomsnittlig serierunde bli sett av over 50 000 tilskuere, og det bare i toppdivisjonen.
Publikum er av mange slag, og har mange slags motiver, ikke minst i fotball. Flertallet kan best beskrives som tilskuere, de overværer først og fremst det som skjer på banen og responderer eventuelt på det. De kan klappe for gode prestasjoner, løfte på hatten de neppe har hvis hjemmelaget skulle score, og de kan stønne oppgitt over en feilpasning eller en dårlig dommeravgjørelse. For øvrig sitter de nokså stille og konsumerer den smule underholdning kampen måtte by på.
De som kaller seg supportere, avviker fra dette mønsteret. Supportere definerer seg ikke som tilskuere, eller i hvert fall ikke bare som tilskuere. De er like mye deltakere. De overværer ikke bare en fotballkamp, de har som mål å være med å skape den, forstått som et helhetlig ritual hvor det som foregår på banen og på tribunen på en måte forutsetter hverandre. Mange supportere har en usvikelig tro på at trøkket de lager kan påvirke resultatet av kampen. Hjemmelaget skal kjenne at de har folk i ryggen og dermed løpe enda litt mer og fortere, bortelaget skal kjenne atmosfæren som ubehagelig og helst bli handlingslammet. Det er slett ikke sikkert at det foreligger noen slik effekt, men den begrunner likevel mye av det supportere gjør.
Hva skiller ellers selverklærte supportere og den jevne tilskuer? Blant annet at supportere synger mer og lager mer lyd, og at dette bare delvis er avhengig av hvordan kampen arter seg. Sett fra utsiden kan en supportertribune fremstå som en imponerende vegg av lyd, relativt koordinert og enhetlig. Det er normalt også mer farger på tribunene hvor supporterne oppholder seg, og i det hele tatt mer liv og røre.
Jeg tror ikke folk flest, hverken den jevne tribunesliter eller de som foretrekker å se fotball på TV, nødvendigvis beundrer disse miljøene. Men jeg tror likevel mange skjønner at supporterne i mange tilfeller bidrar til å gi fotballkamper en mer minneverdig atmosfære. Slik blir supporterne, ikke i kraft av sitt antall, men i kraft av sin evne til å påvirke stemningen, viktige normsendere for hvordan fotball best bør oppleves. Det vises også ved at klubbene i økende grad oppfatter dem som tydelige interessenter; som stemmer det er verdt å lytte til.
Supporterne skiller seg også fra det øvrige publikum på en annen måte: de står, og de foretrekker å stå. Selv i de tilfellene hvor de faktisk har en stol på plassen sin, står de. Hvorfor gjør de det?
Den praktiske begrunnelsen er at supportere har sang som et viktig virkemiddel, og man synger normalt bedre stående enn sittende. I tillegg kommer at det å stå er et bedre utgangspunkt for å hoppe, som mange supportere også gjør til visse sanger.
Historisk har ståplassene vært de billigste på alle slags kulturarrangementer, og slik var det i fotball også. De billigste plassene befant seg ofte på kortsidene bak målene, og det var der supporterne begynte å samle seg, særlig da ungdomstiden begynte å bli en mer tydelig avgrenset livsfase i 50- og 60-årene. Folk med penger kunne betale seg ut av ubehaget ved å stå, og finne seg et sete. Men slik supporterkulturen har utviklet seg, er det å stå den beste måten å oppleve fotball på. Det kunne vært flaut å ikke ha råd til noe annet enn å stå, men i stedet ble det omtolket til et symbol på høy status på fotballfeltet.
Slik er det knapt på mange andre felt. Operaen selger for eksempel ståplasser, men jeg tviler på at de mest fremskredne operaentusiastene bevisst går for disse plassene. For noen år siden ville Ryanair tilby flypassasjerer ståplasser. Det ville neppe vært noe for forretningsreisende.
Ståplasser i fotball er heller ikke noe for folk som drar på kamp for å pleie forretningsforbindelsene. Men i motsetning til i operaen og på flyet er det likevel de som har ståplassene som angir tonen for hva en fotballkamp er for slags arrangement. De sosiale og kulturelle elitene har ikke klart å etablere noe hegemoni. Hvis de vil bli tatt alvorlig på feltet, må de tvert imot adoptere kodene som supporterne har utviklet. Supporterne kan på sin side snakke foraktfullt om VIP-tilskuere som er mer opptatt av rekesmørbrødene sine enn av å støtte laget, og det samme kan enkelte spillere gjøre.
Kanskje kan fotballkamper best sammenlignes med rockekonserter. Der er også liv og røre blant publikum ofte en forutsetning for en god opplevelse, og liv og røre skapes best om man kan bevege seg, skumpe i hverandre, danse og hoppe.
At supportere foretrekker ståplassene har i tillegg historiske årsaker. Som nevnt er naturligvis ståplassene billigst, og fotballen gir fortsatt assosiasjoner til arbeidsfolk som vil avreagere et par timer etter en hard arbeidsuke, gjennom å skrike, skråle, synge og lufte sine frustrasjoner. Det er denne holdningen som angir tonen for hvordan fotballkamper bør arte seg, og hvordan et godt publikum skal oppføre seg.
Fordi ståplasser er mer fleksible og åpner for en viss bevegelse, legger de også til rette for kollektive uttrykksformer. En sittende tilskuer på et avgrenset og definert sete er et individ, avgrenset fra andre individer. Det legger til rette for en individuell opplevelse. Tilskueren blir da en kunde som betaler for et par timers underholdning, og som kan sette seg mer eller mindre bekvemt ned og konsumere kampen. Folk som finner sitt sete på en fotballkamp, kan føle lettelse hvis de oppdager at setet ved siden av dem er tomt, slik at de for eksempel kan legge fra seg jakka si.
Hvis man står, er man i stedet en del av et kollektiv, og nærheten til andre gir energi i stedet for å tappe deg. Nærheten til andre skaper ikke ubehag, men en følelse av fellesskap. Om det er tomt rundt deg, søker du mot gruppen. Kollektivet er en forutsetning for all den synging, hopping og roping og annen bevegelse som kommer til uttrykk.
For stående supportere er fotballkampen slik både vedlikehold av det de oppfatter som en tradisjonsrik praksis, så vel som en mulighet til å søke mot euforiske opplevelser. Mens mange bruker fotball som en kilde til rekreasjon, en mulighet til å lade batteriene etter en hard dag eller uke, er det for supporterne motsatt: de ser ikke fotball for å koble av, men for å koble seg til. De er mer utladet når kampen er slutt enn når den begynte, enten det endte med seier eller tap.
(Dagbladet): Torsdag ettermiddag slo en ung mann til mot restauranten i South Shore-området i Chicago.
Da han rømte fra Ã¥stedet, lÃ¥ fire døde menn igjen – skutt og drept. To av dem inne i restauranten, en rett pÃ¥ utsiden og en rundt hjørnet. Det skriver Chicago Tribune.
To av de døde var Dillon og Raheem Jackson. De unge mennene ble 19 og 20 år gamle.
Fortvilet
Utenfor restauranten samlet det seg raskt en større folkemengde, og blant dem var de to unge mennenes bestemor, Georgia Jackson.
Hun gråt fortvilet da hun skjønte at begge barnebarna hennes var blant de drepte. Hun fortalte til avisa av de to hadde gått til restauranten for å treffe moren sin som jobber der.
Etter skytingen ringte moren til Georgia for å fortelle henne at noen hadde skutt Dillon. Da hun kom fram fikk hun høre at også Raheem var blant ofrene.
- Da jeg kom hit sa de at de hadde funnet ham også. Jeg vil ikke miste dem på denne måten, sa hun mens tårene rant.
Moren ble også værende på åstedet lenge etter at folkemengden hadde trukket seg tilbake.
Journalisten skriver at hun fant seg et sted innenfor politisperringene hvor hun kunne være like langt fra begge de to døde sønnene sine, og sørget.
Ni skutt
Torsdag ble nok et blodig døgn i den amerikanske storbyen. De fire som ble drept i og utenfor restauranten i South Shore var blant totalt ni personer som ble drept eller såret i går.
Politiet tror at skytingen var et svar på drapet på en 37 år gammel mann dagen i forveien, og at det skal være snakk om et oppgjør internt i gjengen «Black P Stone».
I tillegg ble en 26 år gammel gravid kvinne drept i en leilighet i nærheten bare noen timer i forveien.
Politiet tror ikke at det siste drapet er relatert til de andre.
Drapshovedstad
I fjor fikk Chicago den uønskete æren av å bli kåret til USAs drapshovedstad. Hele 762 mennesker ble drept i landets tredje største by i 2016.
Men selv om situasjonen i Chicago er dramatisk, havner byen likevel et godt stykke ned på lista over byer med flest drap per innbygger i USA. Det skriver NTB.
Den lista toppes av New Orleans med 46,9 drap per 100.000 innbygger, etterfulgt av Detroit med 45, St. Louis med 43,8 og Baltimore med 38,1.
Chicago havner helt nede på 18. plass med 16,4 drap per 100.000 innbygger, viser statistikk fra FBI, gjengitt av The Trace.
Drapsøkning
Nærmere 15.000 mennesker ble drept med skytevåpen i USA i 2016, drøyt 3.700 av dem barn. Over 30.000 andre ble såret i skyteepisoder, viser en oversikt fra Gun Violence Archive.
På toppen av de mange drapene kommer rundt 22.000 årlige selvmord begått med skytevåpen.
Antallet drap begått med skytevåpen i USA har økt jevnt de siste årene, fra 12.547 i 2014 til 14.959 i fjor. Dette er en økning på drøyt 19 prosent på bare to år.
I alt 668 av fjorårets drepte var barn yngre enn 12 år, mens 3.099 var i alderen 12 til 17 år, viser statistikken.
USAs utenriksminister Rex Tillerson sier at andre NATO-land bør kunne legge fram konkrete planer om større forsvarsbudsjetter innen slutten av året.
Han sier også at en avtale om dette bør kunne vedtas under NATO-toppmøtet i mai, der også president Donald Trump vil være til stede.
- Vårt mål bør være å bli enige under ledernes møte i mai om at innen året er omme så skal alle allierte enten ha innfridd sine løfter eller ha lagt planer som gir klart uttrykk for hvordan løftene skal innfris, sa Tillerson under NATOs utenriksministermøte i Brussel fredag.
Trump har klaget over at byrdefordelingen i NATO er skjev, og at USA har stått for en altfor stor del av utgiftene i forsvarsalliansen. USA vil derfor at de andre NATO-medlemmene skynder seg med å få oppjustert sine forsvarsbudsjetter slik at de utgjør minst 2 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP).
NATO vedtok i 2014 at landene skulle nå dette målet innen ti år.
En umiddelbar konsekvens var at to av Danmarks største dagligvarekjeder nå har tråkket på bremsen, endret innkjøpspolitikken og nekter å importere avokadoer fra denne provinsen, hvor halvparten av landets avokadoproduksjon foregår.
Etter avsløringene, som har vakt stor oppmerksomhet i vÃ¥rt naboland, har en chilensk aktivist i løpet av de siste dagene blitt truet pÃ¥ livet – fordi vedkommende uttalte seg i Danwatch-rapporten. I rapporten kommer det fram at de store avokadoplantasjene etablerer ulovlige vannrør og tørrlegger vannløpene.
Flere kolleger truet
Ifølge et ferskt Danwatch-intervju mottok aktivisten Rodrigo Mundaca mandag en anonym telefonoppringing på sin mobil.
«I røret sier en stemme kort at jeg skal holde min munn lukket, før jeg blir spurt: Hva er din størrelse? Vi skal finne din «traje de madere» (en spansk referanse for likkiste)», forteller Rodrigo Mundaca til det prisbelønte medie- og researchbyrået i Danmark.
Mundaca arbeider til daglig med vannrettigheter i provinsen Petorca, og bekrefter at flere av kollegene i den chilenske organisasjonen MODATIMA har mottatt trusler:
«Vi vet ikke hvem som ringer opp, men har en anelse om hvem som stÃ¥r bak – selv om vi mangler konkrete bevis. Av den grunn anmelder vi heller ikke saken, for vi har tidligere erfart at politiet ikke undersøker sakene. I 2015 ble jeg midt pÃ¥ dagen overfalt pÃ¥ gaten. Politiet har ikke gjort noe for Ã¥ undersøke saken», hevder Mundaca i intervjuet med Danwatch.
Juridisk ekspert for Danwatch, strafferettsadvokat Poul Hauch Fenger, er ikke i tvil om at det er alvor i dødstruslene:
«Jeg har vært borti mange lignende saker. Selv hvis det var blitt benyttet et mer diskret ord enn i tilfellet her, ville jeg ha vurdert det som en trussel som absolutt bør politianmeldes», sier han til Danwatch.
FORBEREDT: Direktør Jesper Nymark i Danwatch sier at organisasjonen har stort fokus på sikkerhet, både for kilder og egne ansatte.           Vis mer
Årsaken til den dramatiske utviklingen denne uka, er at avokado-avsløringen fra Danmark også er blitt omtalt på chilensk tv.
I gjennomsnitt krever det 70 liter vann å produsere èn avokado. I Petorca kreves det over fire ganger så mye vann, nemlig 320 liter.
«I dagene etter at rapporten ble kjent, har vi blitt viet stor oppmerksomhet. Flere bransjeorganisasjoner og plantasjeeiere har vært ute etter å kritisere og angripe oss,» forteller Rodrigo Mundaca.
Danwatch skriver at Mundaca tidligere er blitt dømt for injurier. I 2015 påstod han i chilenske medier at plantasjeeiere var dømt for vanntyveri, mens plantasjeeierne selv fastholdt at hun kun hadde fått «administrative bøter» for brudd på vannloven:
«Vi nekter ikke for å ha medvirket i undersøkelse til Danwatch, og vi vil ikke trekke tilbake våre uttalelser. Trusler, overfall og bakvaskelse er dessverre prisen for å kjempe for menneskerettigheter i Chile», sier aktivisten.
Dansk dagligvarekjede berømmer Danwatch
De to dagligvarekjedene i Danmark, som inntil nylig importerte avokado fra den berørte provinsen, reagerer skarpt på nyheten om dødstrusler mot varslerne.
- Vi ønsker på ingen måte å handle med leverandører som er involvert i ulovligheter av den ene eller annen art, sier kommunikasjonssjef Thomas Bang i kjeden Aldi.
Konkurrenten Dansk Supermarked konkluderer på samme måte, og berømmer samtidig Danwatch for det viktige arbeidet de gjør.
- Utover sikkerheten for våre kilder, er vi meget oppmerksomme på våre egne folks sikkerhet i forbindelse med reiser i felten, og har helt faste prosedyrer for sikkerhetsvurdering og rutiner underveis, sier Danwatch-direktør Jesper Nymark til Dagbladet.
Han medgir at det dessverre er undersøkelser de ikke foretar nettopp grunnet risikoen overfor kildenes sikkerhet.
De chilenske plantasjene som kritiseres i undersøkelsen fra Danwatch, og som har fått bøter for brudd på vannloven, sier i et tilsvar via advokat Juan Pablo Cerda:
«Først og fremst fordømmer vi fullstendig truslene fremsatt mot Rodrigo Mundacas. Vi finner dem komplett uakseptable. Trusler av enhver art er ulovlige. Vi har sterk tro på at eventuelle diskusjoner skal løses juridisk,» heter det i den ferske uttalelsen til Danwatch.
Norge går for bærekraftig produksjon
I Norge er de store kjedene og grønnsaksgrossisten Bama kjent med den danske avsløringen, men ingen importerer fra den chilenske provinsen hvor skandalen har sitt opphav.
- Vi kjøper ikke avokado fra Petorca-området i Chile, men fra Aconcague-området som har større vannkilder som opprinner fra regnvann fra Andesfjellene, forteller Pia Gulbrandsen, direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt i Bama.
Hun fortsetter:
- Bærekraftig produksjon og vannforbruk er viktig for Bama og for kundene våre. Vi jobber derfor tett med produsenter som kan ivareta produksjonen på best mulig måte, og iverksetter tiltak og metoder for å bruke så lite vann som mulig.
Ikke ukjent med trusler
Den norske organisasjonen Framtiden i våre hender har i flere år samarbeidet med Danwatch og er heller ikke ukjent med å bli utsatt for trusler selv:
- Vi har i likhet med Danwatch kontakt med arbeidere i landbruk eller fabrikkproduksjon i land med farlige arbeidsforhold. Vi har også erfart at våre kilder selv har opplevd dødstrusler enten mot seg selv eller arbeidere de organiserer, bekrefter rådgiver Sigurd Jorde overfor Dagbladet.
I SAMME SITUASJON: – Vi har ogsÃ¥ at kilder har opplevd dødstrusler, sier Sigurd Jorde i Framtiden i vÃ¥re hender. Foto: Organisasjonen Vis mer
- Hvordan håndterer man slike utfordringer?
- Når man snakker med kilder som utsettes for press og trusler, er det svært viktig at man diskuterer hva kildene kan si åpent og hva de kan si anonymt, og at kildene har en forståelse for konsekvensene av hva de forteller. I noen tilfeller kan oppmerksomhet bety at arbeiderne får større trygghet, at de får beskyttelse av at truslene er åpent kjent. I andre situasjoner kan det bety det motsatte, at truslene blir satt ut i livet. Bare arbeiderne selv og deres organisasjoner kan og må ta avgjørelsen om hva som kan sies åpent, anonymt eller ikke kan offentliggjøres, mener Jorde.
Venstre går til valg på en plan som er fullstendig urealistisk: En blågrønn regjering av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Vi kan like gjerne slå det fast med en gang: Den kommer ikke til å se dagens lys.
Ingen ting tyder på at de tre partiene får flertall alene, særlig sliter de sosialliberale selv med oppslutningen. Den siste tida har Venstre ligget under sperregrensa på gjennomsnittet av meningsmålingene og står i fare for å bli nær utradert fra Stortinget. Tallene er like triste som været over landsmøtet som begynner i Ålesund i dag.
Likevel vil ikke partileder Trine Skei Grande snakke om noen plan B, hun skal nemlig gjennomføre prosjekt blÃ¥grønn regjering. For enhver pris, viser det seg. NÃ¥ snakker hun om Ã¥ felle en ny Høyre-/Frp-regjering etter valget, for slik Ã¥ kunne overta Frp’s plass i regjering. Planen er sÃ¥ vill at stortingsrepresentant Abid Raja i dag gÃ¥r hardt ut mot sin egen partileder, han mener det handler om Venstres overlevelse. Vi kan bare tenke oss Erna Solbergs reaksjon da hun sÃ¥ VGs oppslag onsdag.
Hvis det bare var opp til Trine Skei Grande, ville Venstre sittet i regjering med Frp for lengst. Seinest i januar snakket hun om muligheten for å gå inn i regjeringen. På landsstyremøtet for tre uker siden fikk hun stoppet partiet fra å utelukke regjeringssamarbeid med Frp totalt, men motstanden mot Frp er stor både blant Venstres tillitsvalgte og velgere. Derfor er en ny samarbeidsavtale etter dagens modell utelukket, selv om Venstre har fått viktige politiske gjennomslag i siste periode.
Grande har jobbet og forhandlet beinhardt, har gjentatte ganger truet med å felle regjeringen og har sikret viktige seire for sine kjernesaker. Problemet er selvsagt at noen av de absolutt viktigste sakene for Venstre også er de viktigste sakene for Frp, med stikk motsatt retning. Det er rett og slett grenser for hvor liberal og human asylpolitikk du kan oppnå med Sylvi Listhaug eller Per Sandberg som integrering- og innvandringsminister.
I opinionen har Venstre havnet i det de i travsporten kaller dødens posisjon: partiet ligger ytterst og får all motvinden, men ingen drahjelp fra regjeringen. De må ta ansvar for tvangssammenslåtte kommuner, men får ikke æren for at det ikke ble flere. Som samarbeidsparti må de ta deler av ansvaret for regjeringens politikk, selv når den strider mot Venstres. Og kritikk av regjeringen oppleves hul når den kommer fra dens parlamentariske grunnlag.
Egentlig er det litt rart. Mens motkulturene står som sterkest, sliter Venstre med å hente ut sitt potensial. I ei tid der verdispørsmål overskygger de økonomiske skillelinjene og motstanden mot sentralisering og globalisering står sterkt, burde det klassisk motkulturelle Venstre ha gode muligheter hos velgerne.
Norges eldste parti oppsto nettopp i symbiose med motkulturenes politiske gjennomslag på siste halvdel av 1800-tallet, da periferiens motstand mot sentralisering og kulturell standardisering la grunnlaget for Venstres historiske suksess. Venstrebevegelsen sto for motstanden mot embetsmannsstaten, kampen for unionsoppløsning og nasjonalt selvstyre, og har mye av æren for innføringen av parlamentarismen i 1884. Sammen med kampen for en allmenn, offentlig skole og for et eget norsk skriftspråk samlet Venstre alt fra liberale intellektuelle til bedehusfolk på Vestlandet, avholdsbevegelsen og målfolk.
Slik har det sosialliberale partiet vært både motkulturelt og reformvillig, liberalt og nasjonalistisk. Denne schizofrenien har ikke partiet maktet å ivareta under den nåværende ledelsen.
Det virker veldig lenge siden Lars Sponheim var landbruksminister, og det er vanskelig å se for seg noen av dagens partitopper i samme posisjon. Venstre framstår nå som et mer rendyrket liberalt parti, som appellerer aller mest til unge kvinner på Østlandet. Partiet har landets minst lojale velgere, mange av dem som stemte på partiet sist vil nå stemme Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Distriktsopprøret domineres fullstendig av Senterpartiet, mens Trine Skei Grande snakker om gründere og skole. Nå vil hun altså heller ikke gi noen garantier for hva som skjer etter valget.
Da blir Venstre rett og slett bare velgernes plan B.
Østre Fagerborg Gå Ta Banen & Poetisk Råd (ØFGTB & PR) nye talsperson kom i går aften med dette utspillet som vi bringer i sin helhet ettersom det meste går på tverke:
- John Arne har jo nok å henge fingrene i, Betsson, reisene med Liverpool legends, og han har flere prosjekter på vei. Men han er jo en rastløs person, da. Det var som Trond (Fredriksen, AafK-trener) sa til meg: «Det er først når du legger opp og sitter der i sofaen at det slår deg i trynet: Hva er det du har gjort», sier Riise til Dagbladet.
Vi være for sta til å innse det
Aalesund-kapteinen sier han tror det var derfor storebroren tok en ekstra runde i India også, at han ikke ennå var helt klar for å gi seg.
- SÃ¥ tror jeg faktisk det kommer et punkt der kroppen ikke fungerer sÃ¥nn som du vil. Du føler deg ikke like godt trent, og det gÃ¥r ikke sÃ¥ fort som du ønsker, du henger litt etter – men hodet ditt vil fortsatt. SÃ¥nn tror jeg ogsÃ¥ jeg vil føle det, at kroppen vil si fra først, mens hodet mitt vil være for sta til Ã¥ innse at nÃ¥ er det pÃ¥ tide, sier Bjørn Helge Riise.
HELTENT: Aalesund-kaptein Bjørn Helge Riise ser fram til et par sesonger til i Eliteserien. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer
- Jeg tror jeg kommer til et punkt der det blir sånn. Han (nikker mot Trond Fredriksen) kommer nok til å si fra da, men jeg kommer sikkert til å være stein uenig. Det tøffeste blir nok å komme til det punktet sjøl, der du innser at nå er det nok. Jeg tror John Arne kom dit nå, etter det siste oppholdet i India, sier Riise.
Tøft å komme tilbake
Eldstemann Riises tilbakekomst til norsk fotball ble ikke den suksessen han hadde håpet på, og da de to brødrene endelig fikk spille sammen for Aalesund, så ble det en kortvarig opplevelse.
John Arne ga seg i juni i fjor, bare noen måneder etter at han ble klar for hjembyklubben etter en lang prosess. I august samme år gjorde han altså comeback i India.
- Det er ikke bare å komme tilbake til norsk fotball og spille heller, det merket jeg sjøl da jeg kom fra Fulham. Du spaserer ikke inn her, du må være på tå hev, være godt trent og ha den mentaliteten og konkurranseinstinktet fortsatt, sier Bjørn Helge Riise.
- Hva gjør du selv for å forberede deg på livet etter karrieren?
- Jeg håper på å holde på innenfor fotballen, sier Riise kjapt.
- Jeg tar trenerkurs og trener g16 og g14-lagene i hjembyen. Jeg har tatt to av kursene og har to igjen, som jeg ikke får ta før jeg har lagt opp. Men jeg tar til meg alt jeg kan av læring. Du møter masse spillere og trenere med ulike filosofier og meninger, og jeg prøver å suge til meg alt jeg kan, sier 33-åringen til Dagbladet.
Ungdom tenker mye på framtida. I en politisk turbulent tid med usikre framtidsutsikter er mange bekymret, men flere er også svært opptatt av hvordan de kan bidra for å gjøre verden til et bedre sted – for oss alle.
En nødvendig betingelse for at dagens unge skal kunne utvikle nye ideer og realisere sine drømmer, er levedyktige bedrifter som tjener penger og bidrar med skatteinntekter til samfunnet. Nettopp derfor er det svært viktig for oss som jobber for norske bedrifter å kommunisere godt med dagens ungdomsgenerasjon. Her er det ingen tvil om at vi har en utfordring.
Mange av dagens unge ser ikke hva næringslivet gjør, eller hva næringslivet bidrar med til samfunnet. De ser heller ikke hva næringslivet skal med akkurat dem eller hvordan bedrifter over hele landet kan hjelpe dem med å realisere ideene deres. Hva har de etablerte bedriftene å gjøre med et trygt og velfungerende samfunn, med velferdsstat, forskning og nyskaping?
Det er ikke rart at mange er usikre på hva som venter dem og hvilke valg de skal ta, når rådene spriker i alle retninger. Eksempelvis skrekkhistorier om miljøets og økonomiens manglende bærekraft veksles med fantastiske historier om vår høyteknologiske framtid.
Kanskje må vi innse at vi her i landet ikke har vært flinke nok til å snakke med unge mennesker om de viktige spørsmålene. Kanskje har ledere i norske bedrifter vært for lite til stede i debatten, og for lite flinke til å snakke om vår rolle – om hvordan vi skal bidra til å sikre arbeidsplasser, miljø og velferd.
Dette vil vi gjøre noe med. Derfor starter vi Office X – en bedrift som skal drives av fire unge mennesker som skal hjelpe oss med å se inn i framtida. Det skal være fire unge mennesker som er nysgjerrige på hva framtida byr på, og som kan vise at det er i samspillet mellom ansatte, ledere og eiere i ute i bedriftene at nyskaping og utvikling skjer.
I ti uker skal de reise rundt i hele Norge og undersøke hvilke muligheter som finnes, slik at vi kan komme nærmere noen svar på hva framtida bringer og hva vi bør gjøre på veien dit.
Hva skal vi leve av i Norge framover? Hva slags utdanning trengs? Og hvor kommer rikdommen vår fra? Hvordan skal vi håndtere eldrebølgen? Hva betyr det grønne skiftet? Spørsmålene er stilt mange ganger før. Gjennom Office X skal vi høre unge mennesker fortelle om det – til sine egne. Vi håper det kan gi økt forståelse og kunnskap om hva som kreves i framtida. Og ikke minst tror vi det øker sjansen for at Norge lykkes framover.
Vi vil ikke bare starte et kontor, vi vil starte en dialog om Norges, og verdens, framtid. Vi gjør det fordi vi tror vi må. Fordi vi tror næringslivet er nøkkelen til omstilling, til bærekraft og til framtida. Men det hjelper ikke om vi gjør dette hvis næringslivet og ungdommen ikke forstår hverandre. Derfor håper vi at Office X kan gi oss en bedre plattform å snakke sammen på.
