Det går nesten alltid bedre enn de fryktsomme tror. Heldigvis, ellers hadde det vært ute med oss for lengst. Ungdommen er som regel bedre enn sitt rykte, og mye tyder på at generasjonen som nå vokser opp er på høyde med det aller ypperste nostalgien kan frembringe.
Det er flere måter å måle det på. Skoletester har de siste åra vært en foretrukken metode. De sier vel mest om kvalitet og tilgjengelighet på utdanning. Hvis vi skal følge Maktutredningens måling av nasjonens helsetilstand, er deltakelse i politiske aktiviteter en bedre pekepinn. I 2003 kom maktutrederne med en bekymringsmelding som er gjentatt til det kjedsommelige siden. De varslet om et demokrati i forvitring på grunn av sviktende oppslutning, særlig blant unge. Tidligere i denne måneden kom en ny rapport om Oslo-ungdoms deltakelse i politikk og organisasjonsliv fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.
Forskerne fant ingen spor til forvitring, tvert om et voksende engasjement blant unge. Det var en aldri så liten friskmelding med flere utropstegn etter. Ungdom deltar mer i frivillige organisasjoner og politiske aktiviteter; valgdeltakelsen blant førstegangsvelgere har økt markant siste ti år uten endring hos andre velgere. Ungdomspartiene har økt oppslutning. 22. juli-effekten er merkbar, og trusselen fra ekstremister i Europa er fortsatt nær og bidrar trolig til at engasjementet holdes varmt.
I Groruddalen og indre øst, to områder som ofte blir fremstilt i pressen som en kulturell slagmark, seinest forrige lørdag i NRK, er engasjementet helt på topp i hovedstaden. Minoritetsungdom er like engasjert som majoritetsungdom, tross at mange har foreldre som deltar i langt mindre grad. Integreringen går altså i rekordfart på de arenaene som alltid har samlet unge, innen idrett, humanitær virksomhet, politisk aktivitet og musikk.
Særlig minoritetsjentene er engasjert i politikk, i samfunnet, i større grad enn gutta. De skamløse jentene er et glitrende eksempel på det, som mange tøffe jenter har vært før dem.
Dette er ikke hele bildet, men en viktig del siden det peker fremover og viser de som går foran. Det er alltid noen som må gå opp veien andre siden tar som en selvfølge.
Frivilligheten i Norge melder om den samme positive utviklingen. Ferske tall fra frivillig.no, en nettportal som rekrutterer til 850 ulike organisasjoner over hele landet, forteller om en sterk økning i antall nye frivillige. 40 prosent har aldri vært frivillig tidligere, og 30 prosent er under 30 år. Hva er det som skjer? Midt i et dystopisk politisk landskap, preget av frykt og polarisering, vekkes et engasjement basert på tillit og fellesskap. Det skjer ikke bare i Norge.
Etter valget av Donald Trump har det vært en voldsom vekst i frivilligheten, først og fremst i USA, men også i Storbritannia, som ikke har annen forklaring enn at politisk usikkerhet mobiliserer sivilsamfunnet til dyst. Det viser seg gjennom tradisjonell aktivisme som demonstrasjoner og valgkamp. Nederland har ikke hatt så høy valgdeltakelse på mange år. Det skjer gjennom økt støtte til frivillige organisasjoner som arbeider for saker som er truet av en ny politisk orden; slik som klima og miljø, flyktninger og abortrettigheter.
Den historiske kvinnemarsjen i Washington og verden rundt 21. januar i år, var i praksis en demonstrasjon av frivilligheten. Det var det sivile samfunnet som tok til motmæle og sto opp for rettigheter som er truet av makthaverne. Eller de reagerer mot urett som titusener av amerikanere gjorde da de stormet flyplassene i protest mot Trumps innreiseforbud. Det viste seg at folket hadde retten på sin side, og at selv demokratiske valgte statsoverhoder kan overskride sine fullmakter. Tenk det.
I Norge så vi det da en spontan Facebook-aksjon, Refugees Welcome to Norway, samlet titusener til dugnad og grep inn i myndighetenes behandling av flyktninger, ikke bare i protest, men gjennom direkte handling og tiltak. Sosiale medier spiller en nøkkelrolle i en form for aktivisme som både er lokal og global på samme tid. Aktivister verden rundt lærer av hverandre og snakker sammen. I et politisk øyeblikk preget av engstelig nasjonalisme og anti-globalisme, kommer protestene fra en generasjon vokst opp i fri bevegelse og med åpne grenser. Globaliseringens barn støtter verken Trump eller Brexit-lederne.
Frivilligheten fungerer som skoler i demokrati, sa franske Alexis De Toucqueville som skrev om det amerikanske demokratiet på 1800-tallet. Det funker fortsatt i Norge. Men det er ikke sikkert det er de unge som har mest å lære.
