bilindustrien

fra norsk tipping

To personer er fraktet på sykehus og to personer er pågrepet etter et slagsmål ved Sinsen i Oslo søndag morgen.

Slagsmålet skjedde i Sinsenveien i Oslo. Det foretas undersøkelser på stedet.

- Vi fikk inn melding om et slagsmål og rykket ut til stedet. Slagsmålet opphørte da politiet ankom og flere personer forduftet. Derfor vet vi fortsatt ikke nøyaktig hvor mange som var involvert, sier operasjonsleder Marita Aune i Oslo politidistrikt til NTB.

Det ble brukt belter og andre gjenstander under slagsmålet. Aune kan ikke kommentere alder på de pågrepne, eller hvorvidt de er avhørt, men bekrefter at alle involverte er menn.

Skadeomfanget på de to skadde er ikke kjent.

(NTB)

fra norsk tipping

(Dagbladet): Thor-Egil Solvang (21) fra Hammerfest har diagnosen infantil idiopatisk skoliose. Sykdommen gjør at ryggvirvelen vrir seg og gjør ryggen s-formet.

Det er vanlig å behandle Solvang sin sykdom med korsett, men for gutten fra Harstad var tilstanden så alvorlig at han måtte operere.

Ryggen hadde pukkel og ble bare skjevere, til den var 88 grader og Solvang gikk som en omvendt L. Derfor fikk han i 2006 operert inn en jernstang i ryggen, for å rette den opp.

Den skjeve ryggen førte til et stort press på de indre organene i kroppen hans, og en av lungene kollapset. I dag fungerer bare den ene lungen, og den fungerer bare 32 prosent.

Saken ble først omtalt i iFinnmark/Finnmark Dagblad. Saken er også omtalt på Nettavisen.no.

Konstant press på ryggen

- Jeg har vært nysgjerrig på hvordan ryggen min fungerer, og spurte legene på Rikshospitalet, da jeg var der inne. De sa at jernstanga vil knekke om mellom fem og ni år. Da kommer jeg til å dø, sier Solvang til Dagbladet.

Jernstanga i ryggen er under et konstant press fra ryggen, som hele tiden vrir seg.

Av de samme legene fikk gutten med den alvorlige sykdommen tilbud om operasjon for å rette ut stanga. Men operasjonen var ifølge Solvang svært risikabel og han valgte å ikke gjøre det.

Solvang er i dag bare 35 kilo tung, og har sammen med en fysioterapeut fått satt opp et treningprogram og en diett for å få vekta opp, og for å bygge opp musklene rundt skuldrene. Det siste er avgjørende for å gjøre belastningen mindre på jernstanga i ryggsøylen, noe som kan forlenge livet til 21-åringen.

Men 21-åringen fra Hammerfest har ikke råd til riktig mat, til treningssenter eller til transport til fysioterapeuten. Sånn situasjonen ser ut i dag, har han heller ikke økonomi til å kjøpe nødvendige medisiner.

Har ikke råd

I dag leier Solvang en privat kjellerleilighet i Hammerfest, og lever uten noen form for offentlig oppfølging, og uten penger til det aller viktigste.

- Jeg får ikke noe oppfølging av kommunen. Jeg kunne tenkt meg hjelp med tilrettelegging for helsa mi, med tilrettelagt bolig og for eksempel snømåking, sier han oppgitt.

Solvang har søkt NAV om støtte til å ta sertifikat. Han fikk avslag, og i stedet tok han opp et forbrukslån på 40 000 kroner for å kjøpe en bil som kameratene kan kjøre ham rundt i.

- Jeg var nødt til å ha bil for å slippe og betale taxi. Men man må være garantert å få jobb dersom man skal få støtte av NAV til den slags, sier Solvang.

Har ikke fått hjelp av kommunen

Gjelda sliter Hammerfest-gutten med å betale, og per dags dato bruker han kredittkort til å kjøpe mat.

Da Solvang var 14 år flyttet han til et fosterhjem. Etter to år i fosterhjem flyttet han til et ungdomshjem, og da han ble 17 år fikk han egen leilighet. Da han ble 18 år, sto han uten penger og sted å bo, men ingen fra kommunen tok kontakt.

- Det var ingen som tok kontakt, og NAV ville ikke hjelpe før mamma slo i bordet. Jeg er en positivt innstilt kar, men dette har vært veldig frustrerende.

De siste åra har han bodd på motell og hos kompiser, før han i vinter fikk leid en kjellerleilighet i Hammerfest.

- Jeg har stort sett lånt penger av kompiser. Vennene mine har vært veldig viktige for at det har gått rundt, slår han fast.

Fikk til slutt hjelp av moren til kompis

I tre år har han kjempet alene, uten veiledning, eller noen som har stått på for ham. Men siden senhøsten 2016 har han fått god hjelp fra Monica Zachariassen, som er moren til kompisen Nicolay Zachariassen. Sammen har de søkt om hjemmehjelp, sosialhjelp og støttekontakt.

- Sønnen min, som er kompis med Thor-Egil, spurte meg om jeg kunne hjelpe ham. Sent i høst begynte vi å søke, sier Zachariassen til Dagbladet.

Solvang, som da bodde hos en kompis, fikk dermed innvilget hjemmehjelp og støttekontakt fem timer i uka, i tillegg fikk han hjelp til å dekke boutgifter med 5269 kroner i måneden fram til juni.

Solvang har til nå hatt 11.000 kroner i måneden i arbeidsavklaringspenger som skal dekke alt fra husleie, til strøm, medisiner, klær, mat, lån og transport.

Zachariassen ble sjokkert da hun skjønte hvor ille Solvang hadde det, og har hatt det de siste årene.

- Det har vært veldig tøft. For å være ærlig trodde jeg at barnevernet var inne, og at kommunen dermed var involvert. Det er så rart at dette ikke er fanget opp. Det er helt uansvarlig at det ikke er satt igang tiltak, sier hun.

- Hele systemet har svikta

I et av avslagene fra NAV, hvor Thor-Egil høsten 2014 søkte om uføretrygd for unge, heter det ifølge Finnmark Dagblad: «Din arbeidsevne er ikke nedsatt på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte. Du fyller derfor ikke vilkårene for minste årlige ytelse etter folketrygdloven.»

- Det er deres mening. NAV kan umulig ha lest legepapirene mine, de har ikke gjort jobben sin. Jeg vet at helsa mi ikke er på topp. Man blir jo lei til slutt, sier 21-åringen til Dagbladet

Også Zachariassen mener det er helt utrolig.

- Han kan jo ikke løfte mer enn et halvt kilo. Han er hjelpetrengende, og bør få tilbud om uføretrygd. Hele systemet har svikta, det er utrolig tungrodd og det er helt forferdelig at det ikke fanger opp enkeltmennesket. Jeg har ikke ord, sier hun, og legger til at Thor-Egil er en veldig rolig kar, som ikke alltid sier ifra om at han har vondt.

- Nye momenter

Dagbladet har forsøkt å nå NAV-leder i Hammerfest Vigdis Svendsen, uten hell. Overfor Finnmark Dagblad, innrømmer hun at Thor-Egil Solvang ikke har fått den hjelpen han har hatt krav på, og at det har vært behov for bedre kommunikasjon i Solvangs sak.

- I forbindelse med at saken nå kommer opp i media fremkommer det helt nye momenter som ikke har vært kjent for NAV-ledelsen i Hammerfest. NAV Hammerfest vil derfor om kort tid innkalle brukeren til et møte, der han gjerne også kan ha pårørende med om han selv ønsker det, sier hun til avisa.

Svendsen opplyser også om at brukeren har fått oppfølging fra NAV, og at NAV har hentet all informasjon de har funnet nødvendig så langt.

Krever fullstendig gjennomgang

I dag har varaordfører i Hammerfest kommune Marianne Sivertsen Næss (Ap) kommet på banen i Finnmark Dagblad. Varaordføreren syns hele saken er vond.

- Det er forferdelig, det gjør vondt, og sånn vil vi ikke ha det i Hammerfest, sier Næss til Dagbladet.

Næss understreker at hun ikke har annen kjennskap til saken enn det hun har lest i avisa. Derfor kan ikke varaordføreren si noe om den spesifikke saken, annet at dette er noe hun vil komme til bunns i.

- Jeg har kontaktet ordfører, og vi må ha en fullstendig gjennomgang av denne saken for å komme til bunns i hvor det har svikta.

For å forhindre at dette skjer igjen, mener Næss at det viktigste for politikerne i kommunen er å finne ut hvor svikten ligger i hjelpeapparatet, om det kanskje er for lav bemanning eller mangel på kompetanse.

- Vi forventer at rådmannen informerer oss om hva som har skjedd i denne saken allerede til uka, sier Næss.

fra norsk tipping

FrP i regjering har satt i gang et stort arbeid med å grave i gamle saker for å finne påskudd til å kaste ut velfungerende borgere. Det er et destruktivt fokus som kan tyde på at partiet egentlig ikke bryr seg nevneverdig om at integreringen skal fungere.

Hva slags signaler sender egentlig regjeringen ut? Nå som de har bestemt seg for å sende ut barn fordi deres foreldre løy i en sak for nesten 30 år siden?

Hvorfor skal barn med foreldre født i et annet land være mer ansvarlig for sine foreldres handlinger enn det andre barn er? Når ble det egentlig bestemt at noen barn skal arve foreldrenes synd?

Hvordan motiverer det til innsats for å integrere seg, bli en del av samfunnet, ta seg utdanning og arbeid når alt det man har jobbet for uansett kan tas vekk på sekunder? Og det for en handling du selv ikke har utført og heller ikke kunne påvirke av den enkle grunn at du ikke var i live.

Å frata uskyldige mennesker statsborgerskapet har ikke bare betydning for de som rammes, for familiene, vennene og kjærestene. Det har konsekvenser for alle som bor i Norge og er født i et annet land eller har foreldre som er født i et annet land. Signalene som sendes er at jobben du gjør er nytteløs. Det vil alltid kunne finnes en feil i dine foreldres fortid eller en politiker som vil sende ut signaler som er viktigere enn din trygghet.

Neida, det er ikke bare Fremskrittspartiet som har ansvaret for dagens regler. Men det er Fremskrittspartiet i regjering som har instruert norske myndigheter til å bruke tid og ressurser på å etterforske gamle saker der noen kanskje har løyet i fortiden. Selvsagt kan man gjemme seg bak prinsipper om at «det skal ikke lønne seg å lyve» i slike saker. Men konsekvensen er at vi bruker store ressurser på å sende velfungerende og godt integrerte nordmenn ut av landet.

Budskapet synes å være at det ikke skal lønne seg å holde seg med foreldre som løy til norske myndigheter flere tiår før man ble født.

Uansett hva man mener om innvandringspolitikken bør vi alle kunne enes om at vi er tjent med at integreringen fungerer så godt som mulig. Praksisen med å lete med lykt og lupe etter feil langt tilbake i fortiden er ødeleggende for den målsetningen.

De integreringspolitiske signalene er rett og slett for dårlige. Hvis det ikke lenger er nok å følge loven og jobbe hardt så er ingenting godt nok for de av oss med foreldre som er født i et annet land. Det er en signaleffekt vi ikke kan leve med.

fra norsk tipping

Minnet om å høre denne sangen for første gang, er som minner bør være: vagt, disig, fylt med nostalgi og faktafeil. Lite visste jeg hva denne sangen ville bety for meg, første gang jeg hørte den.

Jeg var 11 år da rapperen og skuespilleren Queen Latifah (Dana Owens) slapp det som skulle bli hennes største hit noensinne, «U.N.I.T.Y.» på albumet «Black Reign» fra 1993. Låta vant en Grammy for beste «solo rap performance», og Latifah var den første kvinnen som vant denne prisen (og bare en av to vinnere i historien, før prisen endret navn og form). Det har alltid vært et mindretall av kvinner i rap og hiphop, som blant musikkjournalister, produsenter og bakmenn med makt og innflytelse i musikkbransjen generelt. Queen Latifahs seier forteller historien om innvirkningen sangen hadde på populærkulturen, med en låt som var tydelig i sitt politiske budskap.

«U.N.I.T.Y.» minner meg om hvordan jeg stjal de sjukt ettertraktede basketballskjortene til min eldre bror, og dansa til hans (også tyvlånte) hiphopalbum på soverommet mitt. Jeg husker at jeg kjente på at det jeg hørte var noe spesielt, noe farlig, noe lånt, ikke helt mitt, noe sant. Jeg oppdaget hiphop gjennom kassettene, og senere cd-ene, til min bror og hans venner. Jeg var den eneste jenta i huset, omgitt av fire eldre brødre, og den mannsjåvinistiske gangsterrappen, som var og er en stor del av hiphopen, sto i sterk kontrast til det kontante i dronningens tale, der hun ropte «who you calling a bitch?!» gjennom mine små høyttalere. Det skulle ta flere år før jeg omfavnet hiphop som mitt eget, og Queen Latifah er en essensiell del av den reisen.

“U.N.I.T.Y.” tar opp temaer som respektløsheten mot kvinner i samfunnet, gatetrakassering, vold i hjemmet, og verbal vold mot kvinner i hiphop-miljøet. I låta skiller Latifah mellom snakk som er akseptert innenfor miljøet, og det som er undertrykkende. Og hun gjør det på samme måte som hun strukturerer låta ellers, på intuitivt vis, med en lite forklarende tekst der budskapet er rettet mot et publikum som er innenfor samfunnet hun kritiserer, og derfor forstår hva hun sier.

Now everybody knows there’s exceptions to this rule
Now don’t be getting mad, when we playing, it’s cool

Låta fokuserer på temaer som er problematiske, spesielt for svarte kvinner, å ta tak i: raseri, kroppspositivisme, og skildring av egen livserfaring. Latifah har ikke behov for å forklare eller forsvare. Hun prøver verken å fri til, eller å imøtekomme, et stereotypt bilde av kvinner som henne selv. For senere generasjoner har hun så absolutt vært med på å lage et stereotypt bilde av den bevisste, afrosentriske, batikk-kledde svarte kvinnen, men det får bli en annen artikkel.

Sett fra det dominerende perspektivet samfunnet blir forstått ut fra, nemlig den hvite, unge mannen, som også lenge har vært den største forbrukeren av hiphopmusikk, handlet «U.N.I.T.Y.» lite om det som ellers var skildret og populært i hiphop. Ei heller handler den om den svarte mannens rapfantasier, som i stor grad har seksualisert, degradert og satt kvinnen på en pidestall. Latifah ber ikke om respekt, hun forlanger det. Hun verken nedtoner eller utsletter sitt eget raseri, hun kontekstualiserer det. Hun er alle kvinners frustrasjon, uten glorifisering eller degradering.

I hit the bottom, there ain’t nowhere else to go but up
Bad days at work give you an attitude and you erupt
And take it out on me but that’s about enough
You put your hands on me again I’ll put your ass in handcuffs

Latifah peker på kvinnehat i hiphop i ei tid da kvinner i bransjen ble gitt få muligheter. Hennes rapmusikk oste av feminisme, mens kvinnelige artister knapt ble sluppet gjennom døren. Hun åpnet døra, og lot den stå åpen. Hun var både urokkelig og kompromissløs. Spol fram til 2017, og kompromissløshet er i visse aktivistgrupper blitt et trend-ord som definerer en slags levd aktivisme, hvor det å leve kompromissløst som svart/feit/queer/trans, og å være stolt og glad, er en revolusjonær handling i seg selv. I dette ligger imidlertid en iboende tanke om en normativ unnskyldende tilstand. Bevisstheten om blikket til den dominerende gruppen som styrer og informerer mindretallet om den antatte følelsen av underdanighet. «Innta stillingen.» Vi vet om det mannlige blikket fra feministisk teori, vi vet om det hvite blikket fra forfattere som Toni Morrison, Oodgeroo Noonuccal og Ta-Nehisi Coates.

I «U.N.I.T.Y.» virker den store og svarte kvinnen Queen Latifah uvitende om begrepet kompromissløshet. Hun var aldri unnskyldende i utgangspunktet. Låta er politisk på en måte som gir dyp resonans hos meg, gjennom en personlig skildring av livet sitt, et liv jeg, til en viss grad, kan relatere meg til. Låta var samtidig et frampek på den framtida jentebarnet i meg kunne og ville bli utsatt for.

Samtidig er hennes raseri oppløftende og styrkende. Det er på sin plass, det er berettiget. Sinne er et vanskelig samfunnstema generelt, en vanskelig følelse som ofte frambringer skam. Vi vet at sinne også har en destruktiv kraft nært beslektet med den kreative skaperkraften. Sinnet handler mer om hvordan Latifah ser seg selv, enn det er et angrep på noen andre. Hun utfordret mannsjåvinismen både innenfor sin egen kultur, og på utsiden av den. Hun krevde friheten til å bare være. «You gotta let ‘em know, you ain’t a bitch or a hoe.» Du må stå opp for deg selv, forsvare deg selv, beskytte deg selv mot dem som ønsker å definere deg som noe annet enn den du selv vet du er. Kjenn din egen verdi. Kanskje den beste måten å gjøre dette på, er å rette en kritisk pekefinger mot eget nærsamfunn.

U.N.I.T.Y. har alltid føltes som en sang for jenter og kvinner som hører på rap. Den ble som en nasjonalsang, men har samtidig alltids føltes personlig. De beste anthems gjør vel det. Latifah skrev den for oss. Queen Latifah snakket direkte til mitt lille pikehjerte, til en liten fighter i et mannsdominert hjem, senere kultur, miljø og arbeidsplass.

Ropet om UNITY, med store bokstaver, er et sint utrop. Det er en kritikk av samfunnet hun lever i, og det viser et splittet samfunn. Men det er samtidig et kall til mobilisering og kollektivisme. Ofte føler jeg at hiphop er en så sterk bevegelse fordi subkulturen evner å gjøre akkurat dette, å mobilisere, fordi den klarer å gjenoppfinne seg selv, fordi den kan vokse, den kan ta kritikk og snu den på hodet. Kulturen og bevegelsen, og bevisstheten innenfor bevegelsen, vokser. Rocken er kanskje død, men hiphop lever.

U.N.I.T.Y.-en hun roper om, var kanskje et rop innenfor egen subkultur, men jeg vil rope det ut til hele samfunnet vårt. Et samfunn der ledere vil grab them by the pussy og lage lange grensemurer, hvor brunostgjengen vil holde barn i fengsel fordi de er født i feil land og er svarte, samtidig som de aldri vil tillate barn som er født i riktig land å noengang definere seg som noe annet enn svart. Jeg vil kanalisere mitt sinne i kreativ ødeleggelse, og jeg vil rope «U.N.I.T.Y.! Who you calling a bitch?!»

«Å være høflig får oss ingensteds. Vi bør kanalisere den rettferdige vrede vi føler (for rotet Amerika er i), og bruke den til å forandre samfunnet.» – Steve Thrasher

fra norsk tipping

(Dagbladet): I et nylig intervju med magasinet «Good Housekeeping» avslører talkshow-dronninga Oprah Winfrey (63) at hun aldri har hatt behovet for å få barn.

- Jeg har ikke tålmodigheten. Jeg har tålmodigheten for valper, men det er bare for en liten periode, uttalte superstjerna som for tiden er aktuell med tv-serien «Sugar Star Baby».

63-åringen, som er mest kjent fra programmet «The Oprah Winfrey Show» hvor hun selv var programleder, har vært sammen med sin partner Stedman Graham (65) i snart 31 år.

Til tross for det lange forholdet forteller Winfrey at hun aldri har følt presset for å slå seg til ro, skriver nettstedet Hello.

- Når jeg følte folk pressa meg til å gifte meg eller å få barn, visste jeg at jeg aldri kom til å angre hvis jeg ikke gjorde det. Jeg føler at jeg er mor til verdens barn, sier hun.

For selv om talkshow-dronninga ikke vil ha barn selv har hun adoptert flere jenter fra Sør-Afrika.

Inspirert av hennes vanskeligstilte bakgrunn startet nemlig Winfrey en egen kostskole for jenter i 2007, «The Oprah Winfrey Leadership Academey for Girls».