(Dagbladet): Ved en feil ble «La La Land» tildelt pris for beste film under nattas Oscar-utdeling.
Det som regnes som den aller gjeveste prisen, gikk altså til «Moonlight», og ikke førstnevnte film.
Dagbladet oppdaterer saken.
I Kongobassenget i Sentral-Afrika ligger verdens nest største regnskog. Skogen forsvinner i stadig raskere tempo på grunn av ulovlig hogst, trekullbrenning og jordbruk. Derfor har Norge satt av inntil 1.5 milliarder kroner til «Central African Forest Initiative» – CAFI – for å redde mest mulig av skogen.
Under én prosent av disse pengene vurderes gitt til et program for bærekraftig, lovlig hogst i regnskogen.
Dagbladet har de siste dagene publisert flere artikler om Norges regnskogstøtte til Den demokratiske republikken Kongo – DRK. Artiklene gir inntrykk av at milliarder av norske kroner brukes på kommersielt skogbruk i DRK. Det er feil, og dette har Dagbladet blitt informert om.
Vi har fått en prosjektskisse til vurdering gjennom vår deltakelse i CAFI. Dersom prosjektet godkjennes, vil rundt en kvart prosent av Norges CAFI-bidrag gå til bærekraftig skogbruk i DRK.
DRK er ett av verdens fattigste land, og noe skogbruk kommer til å skje i landet. Vi må prøve å finne måter å sikre at tømmerhogsten i DRK i framtida foregår på en forsvarlig måte. Vi støtter ikke slike prosjekter i dag. Men fravær av bærekraftig hogst kan føre til økt press på skogen gjennom ulovlig hogst. De 300 millioner kronene Norge til nå har utbetalt, går til bedre skogovervåking, støtte til frivillige organisasjoner og urfolk og konkrete tiltak mot avskoging.
I vår dialog med miljøorganisasjonene opplever vi at man er enige om disse tiltakene. Det trengs en full omlegging av skogsektoren i DRK fra fortidens skadelige praksis. Dette er utfordrende, men hvis vi ikke prøver, overtar langt mindre ansvarlige krefter. Det vil verken skogen eller lokalsamfunnene tjene på.
Den britiske professoren Roger Griffin spurte meg ein gong om det faktisk var tilfellet at det norske samfunnet har lært noko av 22. juli? Eg brukte lang tid på å tenke meg om. Svaret eg kom til var nei. Beredskapen er ikkje særleg mykje betre, nestekjærleiken vi så stolt snakka om til internasjonale mediar var ikkje vedvarande og tankegodset til gjerningsmannen er i full blomst. Ikkje berre i Europa, men også i Noreg.
30. september i fjor var krigshelten frå Sunnmøre, Joachim Rønneberg (97), på NRK Kveldsnytt. Han var til stades i Ålesund for å få med seg vardebrenninga som var ein protest mot regjeringas forsvarsplan. Krigshelten frå tungtvannsaksjonen slo fast at han var bekymra og påpeikte at dette var eit spørsmål om vår eiga sikkerheit.
Å vere bekymra er han ikkje åleine om.
Tidlegare justisminister frå Framstegspartiet og komitéleiar i kontrollkomiteen i førre periode, Anders Anundsen, var offensiv både som komitéleiar og som justisminister. På spørsmålet om vi hadde vore betre rusta i morgon enn ein var 22. juli 2011, svarte Anundsen følgjande i Aftenposten 19.juli 2016:
«Ja, vi ville vært vesentlig bedre rustet. Alt ligger til rette for at det skulle vært håndtert på en mye betre måte. Men det er viktig å huske at ethvert angrep vil ha ulike elementer som det er vanskelig å forberede seg på og som vil presse ressursene våre til det ytterste.»
Sist tysdag kunne fleire medier avsløre at i ein hemmelegstempla rapport kom Riksrevisjonen med sterk kritikk av regjeringas oppfølging av 22. juli. Då delar av rapporten skulle avgraderast, forsøkte Forsvarsdepartementet å endre konklusjonane. I eit opent dokument til Stortinget blir det mangelfulle samarbeidet beskrive som «svært alvorleg» frå Riksrevisjonen.
I same artikkelen i Aftenposten blei det dratt fram ein ny samarbeidsavtale mellom politi og forsvar som ein del av ei liste over vellukka satsing av den dåverande justisministaren. Det som er påfallande er at eit mangelfullt samarbeid og koordinering mellom blant anna politiet og Forsvaret blei påpeikt i Gjørv-kommisjonen, som offentleggjorde sin rapport heilt tilbake i 13. august 2012. Dette samarbeidet blir no igjen trekt fram, denne gongen frå Riksrevisjonen – med svært krass kritikk av regjeringa for å ikkje følgje opp Stortingets instruks om betre sikring og samarbeid mellom politiet og Forsvaret. «Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet har ikke sørget for å styrke og betre samarbeidet mellom politiet og Forsvaret, noe Riksrevisjonen finner svært alvorlig».
Både forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) og tidlegare justisminister Anundsen (Frp) får sterk kritikk frå Riksrevisjonen: «Riksrevisjonen merker seg at statsråden ikke gir fullgod forklaring om årsakene til at arbeidet med objektsikring og grunnsikring ikke er gitt nødvendig prioritet».
Ein vekker som vi hadde 22. juli burde vore nok til at situasjonen kring beredskap var vesentleg styrka.
Det er den altså ikkje.
I 1,5 time fekk terroristen skyte fritt på meg og mine vener.
69 av dei kom aldri heim frå sumarleir.
Da Kripos slo første riksalarm 22. juli, var det ingen av landets 27 politidistrikt som fanga opp denne. Kva om det hadde vore fleire terroristar?
Ein politibil skal også ha køyrt bak terroristen då han var på veg til Utøya. Fleire andre politibilar skal også ha køyrt forbi han. Dette til tross for at politiet hadde fått nummeret på bilen Breivik køyrde.
Sett i etterpåklokskapens lys er det ingen som forventar at terroråtaket i sin heilskap skulle blitt stoppa. Ingen kunne sett føre seg eit 22. juli-scenario i ein slik skala. Det er openbart ikkje den vanlege politimann eller -kvinne som har skuld for denne svikta, men samhandlinga på toppen i fleire etatar må seiast å ha vore særs dårleg.
Snart seks år etter 22. juli 2011 vil nok fleire hevde at fleire deler av Noregs sivile beredskap og anbefalingar frå Gjørv-kommisjonen framleis ikkje er implementert. I eit Europa med aukande uro vel regjeringa å møte dette med naivitet.
«Meir openheit. Meir demokrati. Meir humanitet. Men aldri naivitet», sa tidlegare statsminister Jens Stoltenberg då han skulle ordlegge seg om Noregs svar på terroråtaka. Dette kunne vore starten på ein lærdom vi som nasjon skulle ta utgangspunkt i. Det viste seg at det vart det motsette. Mens det er høyring om Forsvarets langtidsplan i utanriks- og forsvarskomiteen, sitt Venstre-leiar Trine Skei Grande og spelar Pokémon GO. Tidlegare justisminister Anders Anundsen (Frp) lager skrytevideo om seg sjølv og norsk beredskap. Og lista er lang.
Likevel skal eg vere einig i at alt ikkje er heilsvart. Nødetatane har hatt eit sterkt fokus på PLIVO (pågåande livstrugande vald), i tillegg til at alle operative polititenestemenn har trent på dette – og sannsynlegvis vil reagere på ein betre måte når første patrulje kjem til eit angrepssted.
Ein av dei dyktigaste justisministrane vi har hatt tok ansvar for denne svikta. Ingen hadde forventa at Noreg skulle vore førebudd på eit 22. juli-scenario, men vi kan alle vere einige i at beredskapen svikta. Arbeidarpartiet var opne på at dei i regjering ikkje hadde gjort nok for beredskapen. Openheit var eit stikkord i arbeidet vidare med lærdommar og kva som fungerte eller ikkje fungerte 22. juli. Utgreiingar var beden om å vere opne – og 22. juli-kommisjonen var også eit eksempel på dette.
Kjære Erna. I 2012 sa du at «ansvar er ikke bare å si at man tar ansvar. Ansvar er tatt når gode løsninger er iverksatt». Eg fekk kjenne på kroppen at desse ikkje var iverksatt – no viser det seg at du heller ikkje har gjort nok.
Spørsmålet er ikkje om Norge vil oppleve eit nytt terroråtak, men når. Samfunnsberedskapen må styrkast.
Ã… skyve denne problematikken framfor seg er livsfarleg.
Det har aldri vært mer ro rundt normeringa av bokmål og nynorsk enn det er i dag. Da er det underlig at programkomiteen i Høyre går inn for å privatisere denne oppgaven. Det vil være både udemokratisk og språkpolitisk uklokt, og kan i verste fall føre den norske språkdebatten tilbake til skyttergravene.
Bokmål og nynorsk har vært politisk styrt gjennom hele 1900-tallet og fram til i dag. Skriftnormalene for begge skriftspråkene er i dag demokratisk forankret gjennom overordnede språkpolitiske føringer i Stortinget, med et spesifisert oppdrag til Språkrådet fra Kulturdepartementet. Det normerte skriftspråket er vår felles språklige infrastruktur, og normeringa av norsk gjelder alle i Norge.
Rettskrivinga er bindende for opplæringa i skolen, for NRK og for alle statsorganer – ja, med det også for departementene og ministrene.
Språkrådet har klare føringer for hvordan rettskrivingsarbeidet skal drives, alt etter hvordan Stortinget vedtar at språkpolitikken skal være.
Men i utkastet til nytt partiprogram for Høyre foreslås det å «vurdere om språknormeringen for bokmål og nynorsk skal flyttes ut av Språkrådet».
Hvor språknormeringa skal flyttes, kommer først fram i et intervju med programkomiteens leder, Torbjørn Røe Isaksen, i nettavisa Framtida.no. Der tar han til orde for at normeringa av bokmål skal legges til Akademiet for språk og litteratur, en institusjon som arbeider for å normere den delen av bokmål som kalles riksmål. Tilsvarende foreslår han at Nynorsk kultursentrum kan få ansvaret for nynorsken. Han sier også at mange andre land ikke har offentlige organer som driver med språknormering, men private institusjoner som akademi og liknende.
Vel, for de offisielle språkene i Norden gjelder dette faktisk bare svensk. De andre landene har offentlig vedtatt normering som i Norge. Og i motsetning til Sverige, har Norge i lange perioder hatt opprivende språkfeider både mellom de ulike målformene og mellom ulike grupperinger innenfor de ulike målformene. Dersom normeringa blir overført til private aktører som har sin egen språkideologi, er det et dramatisk brudd med den norske språkpolitikken.
Når Røe Isaksen gjør et poeng av at det ikke lenger er samnorskpolitikken som gjelder, er dette gammelt nytt for Språkrådet, og det er vanskelig å se hvorfor det skal være et argument for en privatisering.
Det tidligere organet Norsk språknemnd hadde i oppdrag å føre bokmål og nynorsk nærmere hverandre, fordi Stortinget ville det. Men Språkrådet arbeider i dag etter føringer om at bokmål og nynorsk skal normeres på selvstendig grunnlag og etter faktisk bruk, og at det skal være stabilitet i rettskrivinga. Fordi Stortinget vil det.
Vedtak som gjelder enkeltord, skjer på grunnlag av faglig skjønn i henhold til de politiske føringene, mens større vedtak må godkjennes av Kulturdepartementet. Med dette har vi sikret en nødvendig demokratisk forankring for begge skriftspråkene våre.
Og selv om det ikke er et mål å føre bokmål og nynorsk nærmere hverandre i dag, finnes det områder av rettskrivinga der det av åpenbare praktiske grunner er en fordel at de to norske målformene følger hverandre, og at det dermed bør være samme instans som har ansvar for normering av begge målformene. Det gjelder for eksempel tegnsetting, skrivemåten av lånord og hvilke ord som skal ha liten eller stor forbokstav. Det å splitte normeringa av bokmål og nynorsk mellom ulike institusjoner vil sannsynligvis kunne føre til klart uheldige forskjeller mellom de to norske skriftspråkene.
Det er avgjørende at rettskrivingsarbeidet skjer med faglig autoritet og demokratisk legitimitet. Det har tidligere kommet forslag fra Høyre-politikere om å legge ned Språkrådet. Dersom det er dette som er kunnskapsministerens mål, bør han si det rett ut. I motsatt fall bør Språkrådet fortsatt få lov å gjøre jobben sin. Dagens organisering av den språklige normeringen har ført til at tidligere tiders språkstrid virker fjern og til tider komisk. Dette må ikke settes i spill.
Brua over alle bruer, Kutørjguttas bru, den som Aksel Maurer har sunget om og malerne hentet kjære og kjente motiver fra. Den har de ikke makan til, verken i London eller Paris.
Han hadde rett, Oskar Braaten, i sin kjærlighetserklæring til Akerselva i fortellingen fra 1918.
Vaterlandsbrua, eller Kutørjsbrua, var ettertraktet motiv, slik vi får se den gjennom flere kunstneres øyne i Arbeidermuseets interessante utstilling, «Kunstnerblikk på Akerselva». Nå i Sagveien ved Beierbrua, der museet for fire år siden ble innviet i apotekergården fra 1870. Der også «Nanna Storjohanns Minde» holdt til noen år som herberge for arbeidsløse, hjemløse kvinner.
Arbeidermuseet byr på flere fortellinger: Det er landets lengste museum: Hele Akerselvas lengde på 8,2 km fra Maridalen til fjorden med industri- og arbeiderhistorie gjennom mer enn 150 år.
Her begynte Norges industrielle revolusjon i 1846 med Adam Hjorths Nydalen Compagnie og Knut Graahs Vøien Bomuldspinderi, de første, norske tekstilfabrikker. Arkitekt og ingeniør Oluf Roll sto for mange av fabrikkbygningene som reiste seg langs elva. Som ga arbeid til tusener; kvinner, menn og barn i et hverdagsslit vi knapt kan forestille oss. Og som førte med seg sosial nød og fattigdom.
Utstillingen «Kunstnerblikk på Akerselva» er historien om «kanskje den nyttigste og mest arbeidsomme elva i Norge», ifølge Oskar Braaten. Harry Fett, vår betydningsfulle riksantikvar som bare Stephan Tschudi-Madsen har nådd lengre enn til anklene, kalte Akerselva for kunstnernes kjæreste barn.
Historiker Gro Røde ved Arbeidermuseet hadde idéen til den spennende utstillingen og fikk med seg kunsthistoriker Jorunn Sanstøl med inngående kjennskap til Oslo Museums kunstsamling.
Sammen har de i begeistring og fagkunnskap plukket bilder gjennom 150 år som sosialt, kulturelt og ikke minst gjennom arkitektur og industri forteller Akerselvas historie.
Det eldste bildet er briten John William Edys (1762-1820) fargelitografi av Vaterlandsbrua i 1800. Ivar Lund (1871-1904) er en annen av kunstnerne som har eviggjort Vaterlandsbrua. Han var kjent for sine bilder fra byens østkant av bakgårder og rønner. Ofte dystre bilder fra elvebredden. Han kom sjøl fra enkle kår og hadde ikke den letteste vei mot kunsten. Kanskje kjente han seg hjemme blant arbeiderne østpå i Kristiania. Der var det mange som hadde en drøm om en annen framtid enn slit og trangboddhet.
Hvilke muligheter var det for å oppleve kunst? Hadde noen et og annet skilderi på veggen?
Hvert bilde på utstillingen er en fortelling om utviklingen langs Akerselva. De tidligste har sterkere farger. Landskapene rundt industrien er naturskjønne. I andre og senere bilder anes tungsinn. Mørkere, gråere i uttrykk.
Museet og utstillingen er inntil myndighetene kommer med rausere bidrag bare åpent i helgene, mens grupper kan bestille omvisning i omgivelsene.
Et eventyr venter. Elva i stryk eller stille og sjelden industriarkitektur.
Den tiden vil kanskje komme da forakten for Akerselva vil snu seg til kjærlighet og stolthet, undret Oskar Braaten.
Den er her nå.
Ps. Oskar Braatens fortellinger burde være rimelig til salgs i Arbeidermuseet. Hører dere Aschehoug?
LAHTI (Dagbladet): Forrige vinter langet både norske og svenske langrennsstjerner ut mot de finske oksygenmaskene. I høst overtok de norske forstøverapparatene det negative søkelyset i lys av de norske dopingsakene.
Men i verdenscupåpningen i Kuusamo lanserte det finske langrennslaget pustemaskinene som har fått navnet «WellO2». Det skapte sterke reaksjoner. Calle Halfvarsson syntes det hele så suspekt ut. Mathias Fredriksson mente timingen var svært dårlig, mens Emil Iversen omtalte det hele som dobbeltmoralsk.
Det sa Meråker-gutten til Dagbladet, all den tid finnene hadde langet ut mot de norske forstøverapparatene gjennom hele høsten, før de selv dukket opp med pustemaskinene som beveger seg inn i den samme gråsonen.
- Det er damp og saltvann, så jeg mener det ikke er noe galt i det finnene gjør. Men når de kritiserer Norge, er det jo dumt. Det er litt dobbeltmoral å hakke ned på oss, sa Emil Iversen til Dagbladet den gang.
- Men vi vet jo at det er mange andre som bruker forstøverapparat. Det er ikke bare nordmenn som gjør det. Det er ikke bare vi som har litt såre lunger.
Det fikk Finlands svensktalende langrennsløper Sami Jauhojärvi med seg. Da Iversen krasjet med Iivo Niskanen på dagens lagsprint i VM, ødela han gullsjansen for begge nasjonene.
Da benyttet plutselig Jauhojärvi muligheten til å dra fram Iversens utspill i Dagbladet-saken fra november.
- Jeg leste at han ankalte oss for dobbeltmoral. Mitt svar tilbake er at Iversen bør trene mer og ikke få så mye laktat når han går lagsprinter. Nå blir det en «krig» mellom nasjonene, sier Jauhojärvi til Dagbladet.
- Anvender dere fortsatt disse omstridte pustemaskinene?
- Jeg bruker fortsatt pustemaskin, ja. Det funker som bare det. Det er litt som å være i en sauna, sier den finske veteranen.
Aino-Kaisa Saarinen forklarer effekten av pustemaskinene, som noen eksperter hevder ikke fungerer, slik:
- Det kommer en røyk, som vi puster inn. Det er hardt å puste inn. På den måten trener vi opp lungene til å takle enda mer, forteller Saarinen.
- Hvor lenge har dere holdt på med dette?
- Det ble snakket om i Finland i fjor, men vi brukte det ikke forrige sesong. Vi testet det ut i sommer for første gang. Det er noe helt annet enn oksygenmaskene. Det bruker vi kun i høyden til å trene hardere der, forteller Saarinen.
Pustemaskinene er Finlands nye våpen før denne VM-sesongen på hjemmebane. Hittil i mesterskapet har det gått bra.
Krista Pärmäkoski tok en knallsterk sølvmedalje bak Marit Bjørgen i går, mens de finske herrene tok bronse til tross for fall på lagsprinten i dag. I tillegg leverte flere av de finske sprinterne årsbeste på torsdag.
- Vi håper at det har en effekt. Etisk sett er dette bedre enn det de norske gjør med forstøverapparatene, mener Saarinen.
Jauhojärvi er av samme oppfatning. Han ber Iversen bli mer forsiktig i sine uttalelser.
- Vi ler med hverandre og har det morsomt, men han må passe på hva han sier. Emil er fortsatt ung og bør kanskje få medieråd, sier finnen og ler.
- Laktat og melkesyre kan gjøre mye med hodet selv om du er god. Jeg merket at Emil var helt borte, som gjorde at han ikke gjorde det rette valget i den siste svingen i dag. Det ødela for oss, mener han.
Etter fallet sa Iversen at han ville forlate Lahti og VM, noe han har trukket tilbake i ettertid. Jauhojärvi stusser uansett over utspillet.
- Hvorfor sa Iversen at han ville han dra hjem? Han kan godt komme hit og er riktig velkommen til å være med i badstuen til det finske laget, sier 35-åringen.
- Er det en invitasjon?
- Ja, det er det. Ta med cider, oppfordrer Jauhojärvi og ler.
Han forteller at han forsøkte å psyke ut den norske unggutten Johannes Høsflot Klæbo (20) på førsteetappen. Det fungerte dårlig. Klæbo var i en egen klasse.
- For meg gir laktat bare positiv energi, men det gjelder tydeligvis ikke for Iversen. Jeg forsøkte å psyke ut Klæbo før vi skulle gå. Jeg sa: «hør, alle heier på meg» til Klæbo, forteller finnen og smiler lurt.
Hjemmenasjonen raste etter krasjen mellom Norge og Finland. Ankermann Iivo Niskanen hudflettet Iversen i målområdet og ropte flere ikke-siterbare banneord og spørsmålet:
«Er du seriøs? Gjorde du virkelig det der?».
«Sorry», svarte Iversen.
Til Dagbladet bekrefter Niskanen utbruddet mot Iversen.
- Ja, jeg var rasende. Vi så alle at det var Iversen sin feil. Jeg følte meg råsterk og tror jeg kunne ha vunnet det gullet. Derfor klarte jeg ikke å holde meg. Jeg måtte bare få det ut. Jeg var skikkelig forbannet, sier Niskanen.
Manchester United-Southampton 3-2 (2-1)
JOSE MOURINHO ER den første Manchester United-manageren som vinner et trofe i sin første sesong på Old Trafford og den tredje manageren som vinner ligacupen for fjerde gang. The Special One vet sikkert å gjøre et nummer ut av det også, det er tross alt hans 24. trofé i karrieren. Men når historien fra Wembley Stadium 26. februar 2017 skrives i perspektiv og med uhildet ærlighet har ikke Manchester Uniteds femte ligacuptriumf så veldig mye med portugiseren å gjøre.
I en kamp Jose Mourinhos mannskap var nest best i det meste handler dette trofeet utelukkende om Zlatan Ibrahimovich .
FOR NOEN UKER siden, etter Dele Allis gode høst og enorme romjul og start på det nye året, initierte jeg et veddemål som går på at Tottenhams 20-åring blir Årets Spiller i England. Det var dumt. Basert på det Zlatan Ibrahimovich har gjort og fortsetter å gjøre for Manchester United var det i alle sammenhenger ett hundre prosent idiotisk. For når spillere og journalister skal sette seg ned og skaffe et navn til de to trofeene som bære tittelen Player Of The Year en gang i mai synes det allerede gitt at navnet er Zlatan Ibrahimovich.
Med all mulig respekt for Diego Costa, Eden Hazard, N’Golo Kante, Alexis Sanchez pluss min mann Dele Alli – det skal bli vanskelig, om ikke umulig, Ã¥ komme utenom Zlatan.
DA ZLATAN IBRAHIMOVICH kom til Manchester United og Premier League som 34-åring var det flere som grein på nesa og brukte manglende tempo og en etter hvert anstendig alder mot det svenske unikumet. Nå, etter 26 scoringer i alle turneringer 2016/2017, best av samlige spillere i Premier League, er det fysikken, psyken og teften hans det snakkes om. Og med den pallen av ekstremferdigheter trenger ikke Zlatan fly som ei harabikkje i bakrom eller bredt i banen, det holder at han er Zlatan.
Hvilket betyr at han er der han skal være når han må være der.
Og at han bruker det han har.
HADDE FOTBALL VÆRT et rettferdig spill ville Manolo Gabbiadinis første scoring tatt Southampton til 1-0 før Zlatan skjøt United i front denne finalekvelden. Hadde fotball vært et rettferdig spill basert på spillemessig overtak og overtall i store målsjanser ville Southampton ha vunnet klubbens andre trofé lenge før Zlatan Ibrahimovich vant det for United. Så mye bedre var taperne på Wembley. Men fotball er ikke alltid rettferdig, og når det ikke er det er det ofte et spill for de store spillerne.
Zlatan Ibrahimovich er en sånn spiller.
35 år gammel, og spiss (!), faktisk ennå en av de største.
ZLATANS 1-0 VAR et frispark han dundret i mål fra distanse med sedvanlig selvtillitt og arroganse. Kratftskytter Paul Pogba sto der og hadde lyst på muligheten sjøl. Zlatan ofret ikke franskmannen et blikk før han hamret ballen i mål. Og da Manchester United etter rundt 80 minutter så ut til å ha klart å ri av Southamptons stormløp ned langs kantene, og etter hvert også fått bedre kontroll på defensive dødballer, var det tid for en siste innsats på topp.
En siste Zlatan.
BRA OFFENSIVT TRØKK, en god gjenvinning og et godt innlegg var det svensken trengte fra laget. Posisjonen midt foran mål er jo hans i stunder som disse. Og da ballen traff panna hans var det ikke finesse det handlet om, bare kraft.
Ballen skulle inn.
Og inn gikk den.
FOR MANCHESTER UNITED er ligacupen tredjevalget av engelske trofeer, fjerdevalget om du tar med den europeiske muligheten. De feiret som om Zlatan hadde gitt dem Premier League. Hvilket forteller at alle seirer er viktige, at alle triumfer teller i det store regnskapet og at ligacupen 2017, fordi sesongen har vært som den har vært, akkurat nå er ekstra viktig. For det forsvant en bør med denne pokalen, med 3-2 over Southampton er det plutselig litt lettere å være Jose Mourinho og Manchester United.
Hva Zlatan Ibrahimovich angår er det alltid lett.
Han er jo Zlatan.
(Dagbladet): 13. mars, 1964, klokken 3:15 om morgenen kjører 28 år gamle Kitty Catherine Susan «Kitty» Genovese sin røde Fiat inn på parkeringsplassen ved sitt hjem i Kew Garden i New York-bydelen Brooklyn.
100 meter unna leiligheten hun deler med sin kjæreste Mary Ann Zielonko blir hun angrepet bakfra, kastet i bakken og knivstukket to ganger i ryggen.
Kitty skriker to ganger og roper «Åh! Gud! Jeg er blitt knivstukket», skriver The New York Post.
Fra sin leilighet på den andre siden av gaten hører ett av vitnene, Robert Mozer, skriket fra Genovese. Han åpner vinduet og roper «la den jenta være i fred». Ifølge senere vitneutsagn fra Mozer skal han ha skremt gjerningsmannen, som løper vekk.
Genovese går sammenkrøkt videre, men rekker ikke å komme seg hjem før gjerningsmannen kommer tilbake.
Ifølge nyhetsrapportene blir Kitty angrepet tre ganger i løpet av en halvtime. I tillegg ble det hevdet at det var såpass mange som 38 vitner til drapet, men ingen av dem grep inn for å redde Genovese.
27. mars 1964 skrev The New York Times:
«I mer enn en halv time så 38 lovlydige borgere i Queens på at en drapsmann forfulgte og angrep en kvinne tre ganger i Kew Gardens. To ganger ble han skremt vekk av deres stemmer og lys som ble slått på i soveromsvinduene, men kom senere tilbake. Ikke én person ringte politiet. Ett vitne ringte etter at kvinnen var død.»
Bill Genovese, Kitty Genoveses lillebror, var bare 16 år da storesøsteren ble drept. I dokumentaren «The Witness», som sendes på tv-kanalen HBO, undersøker han hva som skjedde da sammen med regissør James Solomon.
Ifølge People Magazine finner Bill Genovese ut at historien om de 38 vitnene ikke kan være sann. Samtidig sitter han igjen med en mengde ubesvarte spørsmål. I filmen konkluderer han med at noen av vitnene ble paralysert av frykt da de hørte Kitty Genoveses skrik, mens andre med vilje så en annen vei.
Han finner også ut at flere av naboene kan ha vært redde for å kontakte politiet, fordi da flere av dem hadde overlevd konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig.
Flere av naboene forteller at de ringte politiet bare for å bli fortalt at politiet hadde fått informasjon allerede. Om dette er sant forblir et mysterium. Ifølge dokumentene er det bare én telefon som er blitt loggført.
En av de mest overraskende oppdagelsene for Bill Genovese er at Kittys nabo og venninne fant henne rett før hun døde. Hun holdt henne mens hun blødde på gulvet i oppgangen til sin egen leilighet.
«Jeg skulle ønske foreldrene mine visste dette. Jeg ville ha håpet at det hadde vært en trøst for dem», sier han i dokumentaren.
Drapet på Genovese blir ofte beskrevet som drapet som forandret Amerika og har vært inspirasjon til teateroppsetninger, filmer og bøker.
Drapet har popularisert begrepet «bystander-effekten» innen sosiologien og psykologien.
Ifølge Psychologi Today handler bystander-effekten om at nærværet av andre mennesker hindrer individet fra å gripe inn i en farlig situasjon.
Drapet ble også opphavet til det som ble kalt «Genovese-syndromet», innen gruppepsykologien, et tegn på det apatiske storbymennesket.
Bill Genovese er ikke den eneste som har stilt spørsmål ved historien om drapet.
Ifølge The New York Post skyldes den makabre legenden om Kitty Genoves feilrapportering fra New Yorks politisjefs uttalelser The New York Times.
I boka «The Murder, the Bystanders, the Crime that Changed America», tar journalist Kevin Cook for seg hva som egentlig skjedde den natten Kitty Genovese ble drept.
«Ville ikke bli involvert»
Ifølge Cook var det ikke mulig for de fleste av vitnene å se Genovese etter et minutt eller to da hun hadde klart å krøke seg rundt hjørnet på kvartalet. Før drapsmannen kom tilbake hadde naboene igjen gått i seng.
Drapsmannen tok igjen Genovese i hennes egen trappeoppgang. En nabo skal ifølge boka ha åpnet døren og så hva som skjedde. I stedet for å hjelpe slengte han igjen døren.
Ifølge Genoveses kjæreste var naboen en innesluttet karakter og den siste personen man ville ha møtt hvis man virkelig trengte hjelp.
Da politiet spurte ham om hvorfor han ikke hadde grepet inn hadde han svart at han «ikke ville bli involvert», et sitat som senere er blitt brukt over hele verden.
(Dagbladet): Den kjente fiskeren, hvalfangeren og Kystparti-politikeren er tilbake i politikken. På Kystpartiets fylkeslagsmøte i Troms, ble det avgjort at den tidligere partilederen topper nominasjonslista og dermed satser på et comeback som stortingsrepresentant.
Bengt Stabrun Johansen, førstekandidat for Kystpartiet i Finnmark og tidligere partileder, sier til Dagbladet at partiet nå har lagt bak seg en årelang strid.
Under partiets landsmøte i 2006 ble Bastesen kastet som leder, og den tidligere KrF-politikeren Roy Waage overtok. I 2008 ble Bastesen så ekskludert, anklaget for illojalitet mot partiet.
- I fjor ble eksklusjonssaken opphevet, og Bastesen deltok på landsmøtet for første gang siden 2008. Bastesen ønsker selv å gjøre en jobb, og bidra i valgkampen, forteller Stabrun Johansen.
Bastesen selv tror signaleffekten av at han er tilbake kommer til å bli stor, og han tror han har en reell sjanse til å få ny en periode på Stortinget for Kystpartiet.
- Jeg satser på det, men det er velgerne som bestemmer. Det blir en lang valgkamp og det gjelder å snakke med folk, drive kampanje og presentere vårt budskap, sier Bastesen til Dagbladet.
Han forteller at han syns det er behagelig å være tilbake, og mener at partiet har blitt redusert i den tiden har har vært borte.
- Jeg ser på det jeg gjør nå som et løft for partiet. For meg personlig betyr det ingenting, men jeg har inntrykk av at mange har savnet meg.
Partiet er ikke lenger landsdekkende, men er godt representert i den nordlige delen av landet før valget høsten 2017.
- Det er greit å ha lagt bak seg en årelang strid. Det har vært en stein som har ligget i skoen for oss, som det var fint å få rydda opp i, sier Bengt Stabrun Johansen.
Men Staburn Johansen mener likevel det er en lang vei å gå.
- Det er mange ting i verden og Norge som er interessant. Forholdet vårt til EU, i så måte er det interessant å se hva de har gjort på de britiske øyene. Kystpartiet vil at vi skal revurdere EØS-avtalen, sier Finnmark sin førstekandidat Staburn Johnsen.
En mann i 30-årene som var siktet for grov kroppsskade med døden til følge etter en slåsskamp i Bjugn i Sør-Trøndelag i oktober i fjor, er nå tiltalt for drap.
Mannen har forklart i avhør at han handlet i nødverge da kameraten hans, en 38 år gammel mann, kom mot ham med kniv. Ifølge tiltalte slo han bare kameraten en gang. Han ble liggende bevisstløs, skriver Fosna-Folket.
Politiet mener imidlertid at forklaringen ikke stemmer overens med funn i obduksjonsrapporten.
“Skadebildet stemmer med stump vold og kan ses ved jevnt press mot halsen, for eksempel ved sÃ¥kalt halsgrep”, heter det i fengslingskjennelsen fra Sør-Trøndelag tingrett.
Mannens forsvarer, advokat Jon Reidar Aae, sier at hans klient er informert om at han nå er tiltalt for forsettlig drap.
- Han forstår ikke noe av dette, sier han.
Rettssaken starter i Fosen tingrett 20. mars.
(NTB)
