bilindustrien

fra norsk tipping

(FourFourTwo): – Dette er bare tull. Den som sier noe annet vet ikke hva han snakker om.

- Sannheten er at vi var bedre enn ryktet vårt.

Ordene tilhører Hans-Jürgen Kreische, som var en av de beste spillerne i Øst-Tyskland i løpet av 70-årene. Han var en playmaker som ofte tegnet seg på scoringslista. Etter Berlinmurens fall, trente han hjemklubben Dynamo Dresden, før han opparbeidet seg et rykte som en mann med et svært godt øye for talent. Helt fram til for noen sesonger siden ledet han RB Leipzigs sagnomsuste speideravdeling.

Men, FourFourTwo har ikke oppsøkt ham for å snakke mer om den nyopprykkede klubbens blendende reise til Bundesliga-toppen. I stedet har vi bedt Kreische om å gjenfortelle en av de mest bisarre historiene som omhandler østtysk fotball: Hvordan et medlem at den vesttyske regjeringen veddet fem flasker whisky med en østtysk spiller på at Vest-Tyskland ikke ville komme til VM.

Konspirasjonsteori

Før vi snakker om selve veddemålet, beveger samtaleemnet seg inn på en konspirasjonsteori som ikke vil dø. Det er noen folk som hevder at Vest-Tyskland med vilje tapte kampen mot DDR (Den tyske demokratiske republikk, også omtalt som Øst-Tyskland) i 1974-VM, for å få enklere motstand i det neste gruppespillet (DDR fikk på sin side hardere motstand med seier). Det er en teori som gjør Kreische forbanna, fordi det reduserer de østtyske fotballspillerne til statister i et manus skrevet av Vest-tyskland.

- Det er sant at alle forventet at vi skulle tape, og ikke bare Vest-Tyskland, sier Kreische når vi diskuterer DDRs legendariske 1-0-seier over Vest-Tyskland, med Franz Beckenbauer, Sepp Maier og Gerd Müller på laget.

- Selv dommerne som reiste med oss trodde vi ville bli knust. Men det er en av grunnene til at vi fyrte oss opp. Fotballen i Vest-Tyskland hadde blitt hauset opp i store deler av Øst-Tyskland. Der jeg bodde, i Dresden, fikk du ikke se Vest-Tyskland på tv, men folk i Berlin eller Magdeburg eller Jena så alltid på Bundesliga. De visste ikke at vi også kunne spille fotball, selv om vi hadde bevist det flere ganger i Europa på klubbnivå.

Det stemmer pÃ¥ en prikk. Den inneværende sesongen før 1974-VM i Vest-Tyskland, slo Kreisches klubb Dynamo Dresden ut Juventus i Europa-cupen og var ogsÃ¥ nære ved Ã¥ slÃ¥ ut Bayern München – som seinere vant turneringen. I UEFA-cupen slo Lokomotiv Leipzig italienske Torino, Fortuna Düsseldorf og Ipswich, før de tapte for Tottenham i semifinalen. Og fem uker før VM gikk av stabelen i Frankfurt, slo Magdeburg AC Milan i Cupvinnercup-finalen.

Siden dette trofeet er det eneste sølvtøyet en DDR-klubb har vunnet av betydning, oppfattet folk det som at landets spillere underpresterte. Dette er en feiltolkning. Landslaget til DDR kom fra et land der fotballen nærmest hadde blitt marginalisert, og laget tenkte også deretter.

- Det største problemet var at fotball ikke ble like høyt verdsatt i Øst som i Vest, forklarer Kreische.

Han snakker ikke om den vanlige mannen i gata, selvfølgelig, men om mektige personer. Ingen var mer mektig enn Manfred Ewald, DDRs sportsminister og den beryktede hjernen bak landets dopingsystem.

- Ewald og hans latterlige jakt på medaljer dyttet fotballen til side, sier Kreische, med bitterhet i stemmen etter alle disse årene.

- Det var for mange idrettslag som lovet medaljer i OL og VM. Ewald så på fotballen og sa: «Hvorfor er ikke disse spillerne verdensklasse, slik som spillerne i volleyball eller håndball?» Så fortalte han oss at vi måtte trene som volleyball-spillerne. Det var forferdelig, sier han.

Mistet talenter

Fotballen manglet ikke bare ressurser, sporten mistet også talentfulle spillere til andre idretter. For allerede i barnehagen ble barn undersøkt for å finne ut hvilken sport de hadde størst forutsetninger for å bli gode i. Det er en kjent sak at den tyske legenden Michael Ballack ble bedt om å starte med skøyter som liten, men at han elsket fotball så høyt at foreldrene lot ham få det som han selv ville.

Slik innblanding var like gammeldags som landet selv. Etter andre verdenskrig ble alle idrettslag i Øst og Vest oppløst, fordi de allierte anså dem som en mulig grobunn for anti-demokratiske tendenser. Mens idrettslagene fra Vest etter kort tid fikk muligheten til reform, ble de østtyske lagene erstattet av «Betriebssportgemeinschaften»: En sportsorganisasjon som hadde tette bånd til yrker og produksjonslinjer som Lokomotive (jernbanearbeidere) og Dynamo (politimenn).

Det er få som kjenner til dette systemet bedre enn Hans-Jürgen Kreische. Faren hans, Hans Kreische, spilte for SC Dresden før og etter krigen, sammen med Helmut Schön, som seinere trente Vest-Tyskland mellom 1964 og 1978.

Ny klubb

Like etter krigens slutt i 1945, forandret tidligere medlemmer og spillere denne stolte klubben og ga den det nye navnet SG Dresden-Friedrichstadt. De var veldig populære, og tiltrakk seg et tilskuerantall som var tre ganger høyere enn gjennomsnittet for ligaen. Og de var gode – sÃ¥ gode at de ledet ligaen før siste runde i DDR-ligaen i 1949/50-sesongen.

Men siden Friedrichstadt fortsatte med sine gamle tradisjoner, en borgerlig klubb i DDRs øyne, ble den oppfattet som mistenkelig av folkene som hadde makt. Denne urolige situasjonen førte til at en rekke østtyske ligakamper hadde mer enn en eim av skandaler rundt seg.

I den siste ligakampen møttes Friedrichstadt og Zwickau, og nesten 60 000 Dresden-fans kom for Ã¥ feire det de trodde ville være ligatittelen. De fikk seg et sjokk. Zwickau vant 5-1. Etter at dommeren blÃ¥ste av kampen, startet store deler av publikum opprør pÃ¥ tribunene – fordi de mente at Friedrichstadt hadde blitt bortdømt. Det har ikke komme noen bevis i ettertid pÃ¥ at kampen var fikset, men alle som var tilstede den dagen sverger pÃ¥ at dommeren ikke hadde rent mel i posen.

- Kampen var fikset. Det var da Helmut Schön og min far innså at det ikke var noen fremtid i Øst. Sammen med de fleste spillerne dro de videre til Vest-Tyskland, sier Kreische.

Schön ble værende og ledet Vest-Tyskland til VM-finale i både 1966 og 1974. Familien Kreischers savnet hjembyen, så de dro tilbake til Dresden i 1954, sju år før Berlinmuren ble reist og effektivt låste Øst-Tyskland ute.

Hans-Jürgen Kreische blomstret til å bli en enda bedre spiller enn sin far. I 1965 krysset han den godt bevoktede grensa inn til Vest-Tyskland for å delta i den prestisjetunge juniorturneringen til UEFA med DDRs U18-lag. Turneringen viste at Øst-Tyskland, som ikke var et spesielt stort land med sine 16 millioner innbyggere, hadde mange talentfulle spillere. DDR vant cupen, etter å ha slått England 3-2 i finalen. Kreische ble matchvinner.

Kaos

PÃ¥ klubbnivÃ¥, derimot, fortsatte fotballen Ã¥ snuble seg fram. En av grunnene til dette var dÃ¥rlige forsøk pÃ¥ Ã¥ fÃ¥ opp standarden pÃ¥ spillet, som i stedet endte i kaos. Det var ikke bare spillerne som ble bedt om Ã¥ forlate sine respektive klubber og heller dra til en mer lovende klubb – noen ganger ble hele tropper flyttet fra et sted til et annet.

I 1953 ble Vorwarts Leipzig – som hadde oppstÃ¥tt som en militærklubb to Ã¥r tidligere – flyttet til hovedstaden, og skiftet samtidig navn til Vorwarts Berlin. Det varte bare fram til 1971, da alle ble sendt til Frankfurt for Ã¥ spille under navnet Vorwarts Frankfurt.

Denne tankeløsheten slo tilbake på dem med stil i 1963/64-sesongen. To Leipzig-klubber ble beordret til å slå seg sammen og bli til SC Leipzig. Deretter ble alle de beste spillerne fra en annen klubb i byen, Chemie, fortalt at de også skulle bli en del av SC Leipzig.

Det som så skjedde er som tatt ut fra et Hollywood-manus. SC Leipzig, den nye superklubben som alle forventet skulle vinne ligaen, ble bare nummer tre. I stedet ble ligatittelen vunnet av spillerne uten framtidshåp som hadde blitt vraket , spillerne som fortsatt spilte under Chemie-logoen.

Det var ikke det siste Chemie gjorde på trass. Mer enn ti år seinere ble Leipzig-skulptøren Günter Schumann bedt om å produsere noen gigantiske trestatuer av fotballspillere som skulle bli malt i gult og blått, fargene til byens storklubb Lokomotive. Men, en notorisk sta Schumann sørget i stedet for at statuene fikk Chemies klubbfarger som var grønne og hvite.

En versjon av de originale trestatuene, laget av betong etter Berlinmurens fall, står nå ved siden av hovedtribunen på Chemies stadion Alfred-Kunze-Sportpark, som har fått navnet etter treneren til 1964-laget. Klubbens fanskare insisterer på at disse statuene representerer ligavinnerne, og de er så stolte over det at de ser ut til å overse at alle spillerne har 70-talls frisyrer..

Splittet

Et år etter at Chemie hadde gjort alle spådommer til skamme, ble det gjort et nytt forsøk på å skape klubber som kunne utfordre kapitalistene. Det ble bestemt at noen av de bedre fotballagene skulle splittes fra sportsklubbene sine og gjøres om til organisasjoner som kun drev med fotball.

I Rostock var fotball en del av Empor Rostock, en stor sportsklubb som også tilbød svømming og friidrett. Rostock ble bedt om å lage et uavhengig fotballag. En komité spurte folket i Rostock om å komme med forslag til et navn på klubben. Det var nøyaktig 126 navneforslag som kom inn, og de fleste mente at den nye klubben skulle hete Hansa.

Liknende historier fant sted i Karl-Marx-Stadt (som nå heter Chemnitz), Magdeburg, Halle, Cottbus og Erfurt, noe som forklarer hvorfor så mange klubber i tidligere DDR feiret 50-årsjubileum i fjor.

Dette kunne også vært begynnelsen på slutten for Kreisches Dynamo Dresden. For det var planer om å skape «Dresden FC». I november 1965 hadde den nye klubbens fremtidige styreformann, nestledere og sekretærer blitt valgt ut. Men så måtte den mektige politikeren Erich Mielke, som var sjef for det hemmelige politiet, gi operasjonen grønt lys.

Det gjorde han ikke.

Han brukte sin røde pen og skrev ordet ‘ugyldig’ tvers over dokumentet, og la til at Dresden-laget fortsatt skulle hete Dynamo. Dynamo Dresden var et nyttig lag for ham. Mielkes prioritet var den andre store Dynamo-klubben i Berlin, og Dresden kunne brukes som et farmerlag.

Det er unødvendig å si at spillerne hatet tanken på å bli fortalt hvilken klubb de skulle spille for. Den fantastiske keeperen Jürgen Croy, som ble årets spiller tre ganger, ble jevnlig bedt om å forlate hjemklubben Zwickau. Men han ble værende etter å ha overbevist fotballforbundet om at det var bra for en keepers utvikling å spille for et lag som normalt måtte forsvare seg.

Overvåket

Det tok mange år før spillerne lærte at det var en annen måte politikerne kontrollerte livene deres på. Alle innbyggerne i DDR visste at det hemmelige politiet Stasi hadde spioner overalt. Men det var først da Berlinmuren falt at folk fikk mulighetene til å se hva slags informasjon Stasi hadde på dem, og hvor stor rekkevidden av overvåkingen var. Identiteten til mange av varslerne ble også offentliggjort.

- Dynamo var en politiklubb, så vi var infiltrert av Stasi-informanter, forklarer Kreische.

- Det var skremmende å lese alle dokumentene.

De informerte ham om at mange av lagkameratene hans Рfolk som han ans̴ som venner Рhadde innrapportert alt han hadde sagt og gjort til Stasi.

Veddemål

Og det tar oss tilbake til historien om whisky. To dager etter VM-kampen mellom Øst og Vest i 1974, reiste DDR-laget med fly til den andre leiren i nærheten av Düsseldorf. Kreische satt ved siden av en 42 år gammel fotballsupporter fra Hamburg som fortalte ham at de vesttyske spillerne hadde spilt forferdelig, og at de aldri ville vinne VM.

- Jeg ante ikke hvem han var – han fortalte ikke hva han het, sier Kreische.

- Vi snakket bare litt om fotball, og jeg fortalte ham at hjemmefordelen til slutt ville utgjøre forskjellen og at Vest-Tyskland ville vinne VM-trofeet.

Den fremmede mannen fortalte da at han ville sende Kreische fem flasker med Black & White whisky dersom spådommen hans gikk i oppfyllelse. To uker seinere, gjorde det det.

Det var da problemene begynte for Kreische, fordi mannen p̴ flyet var ingen ringere enn Hans Apel, finansministeren i Vest-Tyskland Рog han viste seg ̴ holde ord.

- Vi forberedte oss på en ny sesong med Dynamo da jeg plutselig ble innkalt på styreformannens kontor. Det var en boks på bordet ved siden av et brev. De spurte meg «hva er dette?» Men jeg kunne jo ikke fortelle dem det, fordi jeg ikke visste. Så ga de meg brevet slik at jeg kunne lese det. Jeg var sjokkert, sier Kreische.

Det var et fint brev, men det faktum at det kom fra et viktig medlem av fiendens kabinett, var dårlige nyheter for Kreische. Apel gjorde ting enda verre ved å avslutte brevet med setningen: «Jeg håper vi møtes igjen en dag».

Tragisk historie

To år seinere feiret det østtyske fotballandslaget sin største triumf i klubbens 38 årige historie, da laget slo Polen 3-1 i OL-finalen i Montreal i 1976. Men det var en spiller som overraskende manglet: Hans Jürgen Kreische, som nylig hadde vunnet DDRs Golden Boot for fjerde gang i karrièren.

- Jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg ikke var tatt ut på laget. Seks av mine lagkamerater i Dresden dro til Canada. Jeg fikk aldri en forklaring. Det var bare slik det var og jeg måtte akseptere det. Nå vet jeg at Apel-episoden spilte en stor rolle, sier Kreische.

Kanskje de var redde for at Kreische ville bruke en turneringen i Vesten til å hoppe av. I midten av 70-tallet var det ikke mange fotballspillere som hadde gjort det, men det var en økende trend. November 1976 brukte to talentfulle unggutter (Norbert Nachtweih og Jürgen Pahl) en U21-turnering i Istanbul til å flykte fra Øst-Tyskland. I mars 1979 rømte Dynamo Berlins 22 år gamle midtbanespiller Lutz Eigendorf etter en vennskapskamp mot Kaiserslautern, noe som var starten på en av de mest mystiske og tragiske historiene fra Øst-Tyskland.

En rasende Mielke mente at Dynamo-spilleren Eigendrof hadde sviktet landet sitt. Han ville ha hevn. Først sendte han ut spesialagenter for å sørge for at Eigendorfs kone ikke ville følge etter ham. De ble deretter bedt om å forføre Gabrielle Eigendrof og fremmedgjøre ektefellen hennes. Alle agentene fikk kodenavnet Romeo, og en av dem var så suksessfull at Gabrielle til slutt søkte om skilsmisse fra Eigendorf og giftet seg med den hemmelige agenten. Så beordret Mielke 50 menn til å spionere på Eigendorf i Vest-Tyskland. I mange år fulgte de med på alt han gjorde, og rapporterte det så tilbake til Øst-Berlin.

Den første uka i mars 1983, mistet Eigendorf (som spilte for Eintracht Braunschweig) livet i en bilulykke. De første rapportene gikk på at han var beruset og mistet kontrollen over sin Alfa Romeo i en vanskelig sving. Men det var alltid mistenkeligheter knyttet til dødsfallet, for Eigendorf hadde ikke for vane å drikke alkohol.

I nyere tid har det kommet fram flere rapporter og bevismateriale som viser at det nærmest uten tvil var det øsstyske politiet som sto bak dødsfallet til Eigendorf, selv om ingen per dags dato har blitt tiltalt for mordet.

- Jeg kan ikke se for meg at noen ville tro at jeg ville hoppe av, sier Kreische.

- Ja, det var noen større hendelser, som Lutz Eigendrof, men alle som hadde en familie – som jeg hadde – brukte ikke noe energi pÃ¥ det. Du ville ogsÃ¥ automatisk bli utestengt i ett Ã¥r dersom du rømte fra landet, og det er lenge for en fotballspiller. Vi levde ikke et dÃ¥rlig liv, sier han.

Hatet personlig prosjekt

Dette livet fortsatte å handle om fotball. Etter at han la fotballstøvlene på hylla i 1978, ble Kreische trener og en del av Dynamo Dresdens ungdomslag, sannsynligvis med et håp om å lede A-laget en vakker dag.

Men 80-tallet var ikke en gulltid for østtysk fotball. Ewald og de fleste andre sterke politiske kreftene hadde mistet den lille interessen de hadde for folkesporten, og overlot sportens framtid til Mielke. Fram til seint på 70-tallet, hadde Dresden og Magdeburg dominert ligaen, men nå hadde Mielkes personlige prosjekt Dynamo Berlin blitt en supermakt, med ti ligatitler på rad.

Flesteparten av fansen, også mange spillere, var overbevist om at det var noe merkelig som skjedde. Ordet på gata var at du ikke kunne slå Berlin, fordi dommerne var på klubbens side.

Som den tidligere Leipzig-spilleren Uwe Bredow en gang uttalte:

- Hver gang du spiller mot dem, forventer du at dommeren vil gi dem et billig straffespark.

Mielkes lag ble det mest forhatte laget i landet, og ofte var det voldelige sammenstøt på kampene deres. Det la bakgrunnen for en annen kjent kamp.

I mars 1986 reiste Dynamo Berlin til Lok Leipzig for å spille kamp. Gjestene tok en tidlig ledelse gjennom Olaf Marschall (som seinere spilte nesten 200 Bundesliga-kamper for Dresden og Kaiserslautern). I sluttminuttene fikk en Leipzig-spiller et høyst tvilsomt rødt kort, og deretter la dommeren til fem minutter tillegg hvor han utdelte et straffespark minuttet før slutt.

Straffesparket til Berlin så ut til å være så feil at til og med tv-kommentatoren, som normalt forsøkte å unngå å helle bensin på bålet når det gjaldt teorien om Dynamo og dommere, kalte avgjørelsen «veldig kontroversiell». På tribunene holdt tilskuerne på å gjøre opprør.

Men denne historien har en twist. Mer enn 14 år seinere, like etter at Dynamo Berlin hadde rykket ned til fjerdedivisjon, ble det funnet en gammel videokassett som viste kampen, med bilder tatt fra en annen vinkel. Bildene viste at Loks forsvarsspiller ga Dynamo-spissen en dytt i ryggen, som var vanskelig å se. Dommerens avgjørelse, som ble sett på av østtyske fans som «det skandaløse Leipzig-straffesparket», hadde vært riktig.

DÃ¥rlig ledelse

At klubben som en gang hadde vært mektige Dynamo Berlin sleit under gjenoppbyggingen kom ikke som noen stor overraskelse. Den tidligere Stasi-klubben var så utskjelt at klubben bestemte seg for å skrifte navn til Berlin FC, et navn de bar i flere år i et forsøk på å glemme fortiden.

Det som var mer overraskende, særlig for folk utenfra, var den raske og tilsynelatende evige forfallet til de øvrige DDR-klubbene. Noen måneder etter at Øst og Vest hadde blitt slått sammen sommeren 1991, fikk to klubber som pleide å spille i den øverste divisjonen i Øst-Tyskland lov til å bli en del av Bundesliga, mens seks øvrige lag ble med i tysk andredivisjon.

25 år etter Berlinmurens fall, som ble feiret med brask og bram over hele landet i november 2014, var det ikke et eneste tidligere DDR-lag i Bundesliga. Og det eneste laget i andredivisjon var Union Berlin.

De østtyske klubbenes problemer startet allerede før landene ble slått sammen. Da DDR spilte en internasjonal kamp bare seks dager etter at muren ble revet, var det 100 speidere fra europeiske klubber på tribunene.

En Bayer Leverkusen-representant, som bar en fotograf-vest for å skjule hvem han var, satt nærmest på den østtyske innbytterbenken, og diskuterte følgelig kontrakter med spillerne mens kampen pågikk. Det gir deg et lite innblikk i hvor raskt klubbene fra Øst ble ribbet for spillere, særlig fordi de ikke kjente til de kapitalistiske reglene.

Dårlig ledelse spilte også en rolle. Eduard Geyer, som på den tiden trente Dynamo Dresden og landslaget, har seinere uttalt følgende om årene på den tiden:

- Vi kunne bare skylde på oss selv. Vi signerte dårlige trenere og forretningsførere som vi trodde skulle redde oss. I stedet var de kløner som fikk oss ut på dypt vann.

Men det var ogsÃ¥ ting som var utenfor klubbenes kontroll. Økonomi, for eksempel. 30 store tyske selskaper er børsnotert i Frankfurt – men ingen av dem kommer fra Øst. Blant 13 000 store selskaper i Tyskland, er det bare 1400 som kommer fra tidligere DDR.

Det forklarer også hvorfor den økonomiske kraften i Øst er 30 prosent lavere enn i Vest. Det betyr at det ikke er nok sponsorer, noe som ikke bare er skadelidende for fotballen, men også for mange andre idretter.

Flytter til Øst-Tyskland

Så var det dette med demografi. Mellom 1989 og 2012, var det rundt 1,85 millioner mennesker fra Øst-Tyskland som forlot hjemmene sine, de fleste av dem var unge mennesker som ønsket jobb og en fremtid. De slo seg ned i de store, populære byene i Vest og forsøkte å passe inn ved å droppe aksenten som avslørte at de var østtyske.

Men ting forandrer seg – og det er merkbart pÃ¥ fotballbaner rundt omkring. Og med dette mener vi ikke bare suksessen til RB Leipzig. Klubben sponses av det østerrikske næringsmiddelprodusenten Red Bull, som det fortsatt er delte meninger om. Mens noen ser pÃ¥ dem som et frisk pust, er det andre som mener det er et «plastikk-produkt» uten røtter i Øst. Da RB møtte Dynamo Dresden i cupen, ble et oksehode kastet fra tribunen.

Et bedre eksempel på at det er nye tider kan være Dresden selv. I mars annonserte klubben at den var gjeldfri for første gang på 25 år. To måneder seinere rykket klubben opp til andredivisjon sammen med sine tidligere østtyske rivaler Aue. Situasjonen i tredjedivisjon er enda mer imponerende, hvor klubber som Magdeburg og Halle har en sunn økonomi og er på vei oppover sportslig sett.

En av grunnene til dette kan være at klubbene fra Øst har fått tilbake den regionale stoltheten. En ny studie har vist at utvandringen stoppet en gang i 2012, og at flere folk nå flytter til i stedet for fra regionen.

Hans-Jürgen Kreische har selv reist hjem. For to år siden begynte han å jobbe som speider for sin tidligere klubb Dynamo Dresden, og som så mange andre i Øst, er han forsiktig optimist.

- Så fort vi har etablert oss i andredivisjon i to-tre år, kan vi sette oss høyere mål. For det store målet er toppen.

fra norsk tipping

Prinsesse Astrid, fru Ferner fyller søndag 85 år.

Kong Haralds nest eldste søster blir av manusforfatterne bak «Kongens nei» omtalt som «familiens hukommelse».

Prinsessen fyller år søndag, men fredag var det invitert til middag på Slottet med kong Harald og dronning Sonja som vertskap.

– Kongeparet holdt fredag 85-årsfeiring for prinsesse Astrid, fru Ferner på slottet, opplyser Slottets kommunikasjonssjef Marianne Hagen til NTB.

I tillegg til kongeparet og prinsesse Astrid med familie, deltok prinsesse Ragnhilds familie, kronprinsfamilien og nære venner på middagen for kongens nest eldste søster.

Søndag feires prinsessens bursdag privat.

Saken fortsetter under bildet.

Bistod «Kongens nei»

Prinsesse Astrid Maud Ingeborg ble født i 1932, som nest eldste barn av kong Olav og kronprinsesse Märtha. Hun vokste opp på Skaugum i Asker, men flyktet sammen med familien da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940.

Historien om flukten ble i 2016 udødeliggjort i den norske storfilmen «Kongens nei».

Manusforfatterne Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røyneland brukte mye tid på å finne ut hvordan de kongelige var, og de hadde blant annet flere møter med prinsesse Astrid, som fortalte hvordan hun husket både personer og hendelser.

– Vi var i kontakt med prinsesse Astrid, som er familiens hukommelse, sa Rosenløw Eeg, manusforfatter til NTB.

I september i fjor deltok prinsesse Astrid sammen med blant andre kongeparet og kronprinsparet da spillefilmen ble vist for flere tusen publikummere i Slottsparken.

Tidlig førstedame

Da prinsesse Astrid ble født var det klart at verken hun eller prinsesse Ragnhild noen gang kunne overta tronen. Like fullt har prinsessepliktene inkludert å ta plassen som landets førstedame etter at kronprinsesse Märtha døde i 1954.

Oppgavene som Norges prinsesse og representant for kongehuset ble flere da hennes far, kong Olav, overtok tronen i 1957. Hun fulgte ham til signingen i Trondheim og på reiser i inn- og utland.

I 1960 forlovet hun seg med Johan Martin Ferner, noe som skapte offentlig debatt ettersom han var en fraskilt mann.

De to giftet seg i 1961, og prinsessen frasa seg sin apanasje. Hun fortsatte likevel å representere, samtidig som hun i løpet av ti år fikk fem barn.

Johan Martin Ferner døde 24. januar 2015, 87 år gammel.

– Det at hun fikk gifte seg med Johan Martin Ferner, var hennes store lykke. Hun har ofte også fremhevet at moren, kronprinsesse Märtha, var veldig begeistret for ham, sa TV 2s kongehusekspert Kjell Arne Totland til NTB i 2015.

Ærespensjonist

I 1968 fikk kronprins Harald også endelig gifte seg, med Sonja Haraldsen. Med en kronprinsesse i landet fikk prinsesse Astrid mindre å gjøre i det offentlige.

Kongens nest eldste søster har i alle år fortsatt å være en støtte for ham. Gjennom sykdomsperioder har hun flittig representert kongehuset og Norge.

Hun har engasjert seg i arbeidet med barn og unge som, i likhet med henne, har dysleksi. I tillegg er hun styreleder i Kronprinsesse Märthas Minnefond.

Som takk for innsatsen hun har gjort for Norge, både som førstedame og etter det, besluttet regjeringen i 2002 å gi prinsessen ærespensjon fra staten.

(NTB)

fra norsk tipping

«Hvem faen er Lothepus?» skriver noen av dere på Facebook.

Når «Farmen»-finalen sendes på TV 2 søndag kveld vil programmet ende opp som et av de mest sette programmene i kanalens historie. Så når du lurer på hvem Lothepus er, er du utenfor.

Alle andre vet det. Du tror det er kult å late som du ikke får med deg ting, men det er egentlig ganske usexy.

For du skriver aldri innlegg hvor du lurer på hvem Klaus Iohannis, Fernando Llorente eller Sami Sirviö er.

Da googler du, nemlig. Hvis du er usikker pÃ¥ hvem en president, fotballspiller eller gitarisk er, da vet du at den raskeste mÃ¥ten Ã¥ fÃ¥ svar pÃ¥, er Ã¥ søke pÃ¥ nettet – ikke prøve Ã¥ virke kul pÃ¥ Facebook.

Men når du later som du lurer på hvem en TV-kjendis er, da prøver du deg på et elitistisk brassepark på Facebook.

Sorry, den gikk ikke i krysset, du traff ikke engang ballen. I stedet ser hele Norge at du forsøker å gjøre deg selv kulere enn alle oss andre.

Ja, avisene skriver mye om «Farmen». Selvfølgelig gjør de det. På samme måte som de skriver masse om ski-VM, Premier League og Grand Prix. I tillegg til nyheter, skriver de om det folk bryr seg om.

Forrige helg så over en million mennesker på TV-programmet. Søndag kan du sikkert slenge på et par hundre tusen til.

SÃ¥, hvem er Lothepus?

Jeg har nå også sett første sesongen av «Fjorden Cowboys». Han er en artig kar som tjener masse penger på å sprenge fjell, samtidig som han røyker så det ryker ut av ørene hans. Det går også med en del Hansa-bokser på veien.

Men han er også såpass smart at han skjønner spillet. For jeg tror Leif-Einar Lothe de siste åra har forstått at han kan bli en karakter, og den spiller han helt ut.

Du ser det i noen intervjuer, hvor jeg tror han later som, for å bygge rollen sin.

Akkurat som du later som, når du spør hvem Lothepus er.

fra norsk tipping

På årets morsdag er det verdt å minne om at millioner av verdens fattigste kvinner og jenter verken har informasjonen eller helsetjenestene de trenger for å overleve komplikasjoner i forbindelse med graviditet og fødsel. Arbeidet med å rette på dette, er nettopp blitt vanskeligere. Det betyr at vi må trappe opp.

99 prosent av dødsfallene i forbindelse med svangerskap skjer i utviklingsland. Ingen statistikk illustrerer bedre ulikheten mellom verdens rike og fattige. Ikke noe tall viser heller tydeligere konsekvensene av å nekte oppfyllelse av kvinner og jenters grunnleggende rettigheter. Mødrehelse handler om mer enn fødestuer med rett utstyr og kompetent personale. Altfor mange kvinner kan ikke bestemme hvor tidlig de skal få barn, hvor ofte eller hvor mange. Jenter blir tvunget til å gifte seg istedenfor å gå på skole. Mennene bestemmer om de kan bruke prevensjon.

Samfunn med god mødrehelse er samfunn der kvinners rettigheter og likestilling står sterkt – og motsatt.

Utviklingen har lenge gått i riktig retning, med en reduksjon fra 385 dødsfall per 100.000 fødsler i 1990 til 214 i 2015 – selv om fremgangen har vært ujevn, og det er uakseptabelt at om lag 830 kvinner fortsatt dør hver dag når vi vet hva vi kan gjøre for å forhindre det. I noen land dør så mange som én av syv kvinner under svangerskap eller fødsel.

Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å sikre at kvinner og jenter har frihet og kunnskap til å gjøre de beste valgene om egen kropp. Noe av det verste vi kan gjøre, er å fjerne tilgang på informasjon og muligheter til familieplanlegging for verdens fattigste. Nettopp dette vil være konsekvensen av at USA gjeninnfører den såkalte «global gag rule». Ved å kutte støtten til organisasjoner som gir et bredt spekter av helsetjenester til fattige mennesker uten annet tilbud, setter den amerikanske regjeringen millioner av liv i fare.

Regelen er kjempet frem av abortmotstandere som sier at de er «for liv», men resultatet vil bli mer død. Det er en politikk basert på ideologi og fjernet fra fakta. All kunnskap tilsier at dårligere muligheter til familieplanlegging vil føre til flere aborter. Man hindrer heller ikke aborter ved å gjøre det ulovlig, man hindrer bare trygge aborter. WHO anslår at 21,6 millioner kvinner gjennomfører utrygge aborter hvert år, hvorav 86 prosent skjer i utviklingsland. 47.000 av kvinnene dør.

I norsk politisk sammenheng har Kristelig Folkeparti dessverre skilt seg ut med et uklart standpunkt i denne saken. Partileder Knut Arild Hareide har presisert at skepsisen handler om organisasjoner som driver politisk påvirkning for å sikre kvinner mulighet til trygg abort. Han argumenterer med et prinsipp om at «respekt for lovene» utelukker forsøk på å endre dem. Dette er et oppsiktsvekkende standpunkt. Selvfølgelig må vi følge gjeldende lover, men vi må også kunne støtte lokale krefter i deres kamp for lover som bedre beskytter liv og rettigheter.

Det kan være lett å føle seg maktesløs når «alternative fakta» og falske nyheter preger de politiske debattene. Når konstruerte motsetninger og forenklede årsakssammenhenger skal omsettes i politiske beslutninger, kan resultatene bli katastrofale. Vi må velge våre kamper, og kampen for helserettighetene til noen av verdens mest sårbare mennesker er én Norge kan og må ta. Ingenting kunne vært bedre enn en tverrpolitisk forpliktelse til dette på dagen vi hyller mor.

fra norsk tipping

SÃ¥ langt har president Recep Tayyip Erdogan fÃ¥tt det som han vil med Ã¥ samle den politiske makta i sine hender. I strid med Grunnloven leder han de facto det regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP), flertallet i Parlamentet og regjeringa. 16. april skal tyrkerne i folkeavstemning avgjøre om Grunnloven skal endres. Dersom de sier «ja», vil all utøvende makt – og litt til – overføres til presidenten. Den parlamentariske republikken, som ble innført av Mustafa Kemal, kalt «Atatürk», i 1923, men som har vært avbrutt av noen militære diktaturer, vil da være ved veis ende. I stedet overtar et president-regime.

Les også: Erdogans omkamp

Men det er ikke avgjort om Erdogan vil nå sitt mål. 58,2 prosent av velgerne er imot å endre Grunnloven, ifølge ei meningsmåling som er offentliggjort av den anerkjente, opposisjonelle avisa Cumhuriyet, som for øvrig ble grunnlagt av kretsen rundt Atatürk. Meningsmålingene ellers har vært motstridende. Det peker mot et ganske jamnt løp.

I drøyt elleve Ã¥r var, den om to uker 63 Ã¥r gamle, Erdogan statsminister, fra 2003 til han i 2014 «løftet seg opp» og ble republikkens første folkevalgte president. Da mÃ¥tte han formelt gi fra seg den utøvende makta, gÃ¥ av som leder for AKP og heve seg over politikken. Men det gjorde han aldri. NÃ¥ vil han formelt flytte makta med seg til det storslÃ¥tte president-palasset som han har bygd i hovedstaden Ankara. Dersom han fÃ¥r endret Grunnloven kan han velges til to nye perioder pÃ¥ fem Ã¥r som president og holde pÃ¥ makta til 2029. I sÃ¥ fall vil han ha styrt Tyrkia i 26 Ã¥r sammenhengende – og mer og mer egenmektig.

Fredag kunngjorde statsminister Benali Yıldırım 16. april som dato for folkeavstemninga. Den kan komme til å foregå under unntakstilstanden, som ennå ikke er opphevet etter det mislykkede forsøket på militært kupp juli i fjor. I den heksejakta som har fulgt etterpå er noe sånt som 140 000 personer arrestert, sparket eller midlertidig avsatt. Erdogan er den statslederen som har satt flest journalister i fengsel i hele verden; Tyrkia ligger på 151. plass av 180 land når det gjelder pressefrihet, ifølge Reportere Uten Grenser.

Les også: «Demokraturet» under Erdogan

Lørdag 21. januar vedtok Parlamentet i Ankara med 339 av de 550 stemmene, ni flere stemmer enn det nødvendige tre femdels flertallet, å utlyse folkeavstemning om å endre Grunnloven. Det regjerende AKP var avhengig av å få med seg Nasjonalistisk Handlingsparti (MHP), på ytterste høyre fløy. Lederen for MHP, Devlet Bahceli, har tidligere vært sterkt imot et president-regime, som han har kalt «et sultanat uten trone». «Den tyrkiske nasjonen har aldri tillatt en Hitler. Og folket vil ikke la Erdogan slippe gjennom med dette», har han sagt.

Men Bahceli gjorde ei oppsiktsvekkende kuvending. Rykter vil ha det til at han er tilbudt å bli en av visepresidentene under Erdogan og kan ha sett dette som eneste mulighet i livet til å komme så høyt på strå. Erdogan har også i lang tid gjort kur til ultra-nasjonalistene, og hans brått så brutale undertrykking av det kurdiske mindretallet faller i god jord blant dem.

Spørsmålet er likevel om velgerne til Bahceli vil følge ham. I overnevnte meningsmåling sier 68,7 prosent av de som stemte på MHP i valget i 2015, at de ikke vil ha et president-regime. Faktisk sier også 22,7 prosent av de som da stemte på Erdogans parti, AKP, som han midlertidig ikke kan være medlem av, at de er imot endring av styresettet.

Blant velgerne til den virkelige politiske opposisjonen er det et kjempeflertall for å stemme mot Erdogan og hans «ny-osmanske» stormannsgalskap, som mange kaller det. 95 prosent av velgerne til det største opposisjonspartiet, Republikansk Folkeparti (CHP), som er sosialdemokratisk og ble grunnlagt av Atatürk, er imot. I det kurdisk-pregede partiet Demokratisk Folkeparti (HDP), som favner vidt på venstresida også utenfor det kurdiske samfunnet, er man naturlig nok like avvisende, med 95,1 prosent imot. Partilederne i HDP og flere av partiets parlamentarikere er fengslet, anklaget av Erdogan for medvirkning til terrorisme gjennom samarbeid med det forbudte Kurdistans Arbeiderparti (PKK).

Endringene i Grunnloven som velgerne skal ta stilling til, innebærer å avskaffe vervet som statsminister. Samtidig vil Tyrkia få visepresident for første gang, kanskje to eller tre. Presidenten skal bli både stats- og regjeringssjef og kunne tilhøre et politisk parti. (Erdogan har hittil som president, vært den ulovlige lederen for AKP.) Presidenten vil få fullmakt til å utnevne og avsette statsrådene og lede dem.

Presidenten vil også få stor makt når dommere skal utnevnes til Grunnlovsdomstolen og Høyesterett. Presidenten og parlamentet skal sammen utnevne Overrådet for Dommere og Statsadvokater som skal utnevne og avsette folk i nøkkelstillinger i rettsvesenet.

Bare presidenten kan innføre og oppheve unntakstilstand. Presidenten skal videre kunne oppløse Parlamentet og utskrive nyvalg. Parlamentet mister retten til å stille statsrådene til ansvar og innlede gransking, altså kan ikke statsråder felles av mistillit. Men et parlamentarisk flertall skal kunne innlede riksrett mot presidenten, med krav om to tredels flertall for å reise tiltale.

Parlamentet skal økes fra 550 til 600 seter. Medlemmene skal velges samme dag som presidenten, for fem år i begge tilfeller.

- Folkeavstemninga vil bestemme ikke bare dagens Tyrkia, men også om landets veikart for et århundre framover skal ligge i hendene på nasjonens folk, sier statsminister Binali Yıldırım.

Opposisjonen vil få en langt svakere politisk rolle å spille ved regime-endring. Erdogan og Yıldırım sier nettopp at det vil bli mye mer «effektivt» når man slipper regjeringsforhandlinger og tidkrevende forlik i Parlamentet. Lederen for CHP, Kemal Kılıçdaroğlu, kaller et skifte for «en katastrofe for Tyrkia». «Hvis dere stemmer «nei», vil landet trekke et dypt lettelsens sukk», sier han.

Et president-regime har man i USA, og i en mildere form i Frankrike hvor det er blandet med parlamentarisme, men endringene som Erdogan vil ha, minner for mange mest om Russland under president Vladimir Putin. Rettsvesenet blir stadig mindre uavhengig, og aviser, kringkasting og frivillige organisasjoner får stadig mindre armslag. Også innad i AKP er flere framtredende ledere, uten å si det for høyt, urolige for maktgleden til Erdogan. Det gjelder blant andre tidligere statsminister, visestatsminister, utenriksminister og president Abdullah Gül.

Alt dette er det ikke så lett å ta stilling til for velgerne, særlig ikke når det vil kreve endringer i omtrent 2000 vanlige lover, forklarer statsviteren Ahmet Kasim Han til den britiske rikskringkasteren BBC.

Dette ender som folkeavstemning for eller mot Erdogan, en leder som har splittet landet bittert mellom de som tilber ham og de som avskyr ham.

fra norsk tipping

(Dagbladet): Natt til søndag norsk tid opplyste Sør-Korea at Nord-Korea avfyrte et missil søndag morgen, lokal tid.

Missilet skal ha blitt avfyrt fra et sted i de vestlige delen av landet.

Det skal ha blitt avfyrt fra samme området som Nord-Korea i oktober i gjennomførte to tester av mellomdistansemissil, skriver nyhetsbyrået AP.

Missilet ble sendt i retning Japan, men ifølge talsperson for den japanske regjeringen, Yoshihide Suga, landet det i havet et sted mellom de to landene.

Ifølge CNN skal det være snakk om et mellomdistansemissil.

- Totalt uholdbar

USAs president Donald Trump har for tiden besøk av Japans statsminister Shinzo Abe. De to ga en felles uttalelse kun noen timer etter at nyheten om missiltesten ble kjent.

- Nord-Koreas missiloppskytning er fullstendig uakseptabel, sa Abe.

Han uttalte også at Nord-Korea må rette seg etter Sikkerhetsrådets resolusjoner.

- Under møtene jeg har hatt med Trump har han forsikret meg om at USA alltid står 100 prosent sammen med Japan. Han viser sin forpliktelse ved å være her sammen med meg på denne pressekonferansen, sa Abe, før ordet ble gitt til en kortfattet Trump.

- Jeg vil bare at alle skal vite at USA står 100 prosent bak vår allierte, Japan, sa Trump.

Også Sør-Korea fordømmer missiloppskytingen på det sterkeste.

- Dagens missiltest er den første siden de 24 oppskytningene i fjor. Dette er et klart brudd på Sikkerhetsrådets resolusjoner og en trussel mot freden og sikkerheten på Koreahalvøya og hele det internasjonale samfunnet. Regjeringen fordømmer det på det sterkeste, sier talsmann for Sør-Koreas utenriksdepartement, Cho June-Hyuck.

- En tydelig provkasjon

Fungerende president i Sør-Korea Hwang Gyo-Ahn sier de vil svare med represalier, mens Japans talsperson Suga kaller oppskytingen fullstendig uakseptabel.

- Tatt i betraktning at missilet er sendt opp umiddelbart etter det møtet mellom Japan og USA er dette en tydelig provokasjon mot Japan og regionen, sier Suga.

Sikkerhetsdirektør ved Det blå huset i Sør-Korea, Kim Kwan Jin har allerede vært i kontakt med president Trumps sikkerhetsrådgiver Michael Flynn.

Ifølge en uttalelse fordømmer begge oppskytningen på det sterkeste og er enige om å utforske alle muligheter for å slå ned på Nord-Koreas provokasjoner.

– Det er sannsynlig at dagens rakettoppskyting har som mål å tiltrekke seg global oppmerksomhet til Nord-Korea ved å skryte av hvor gode de er på kjernefysiske våpen og raketter, skriver sørkoreanske myndigheter i en uttalelse, skriver NTB.

I fjor gjennomførte Nord-Korea 24 missiltester og to atomprøvesprengninger. De testet et mulig mellomdistansemissil avfyrt fra ubåt og en ny rakettmotor med fast drivstoff.

Da Kim Jong-un 1.januar holdt sin nyttårstale skrøt han av landets framgang i utviklingen av atomvåpen og missiler.

- Vi er snart inne i siste fase av forberedelsene til å teste en interkontinental missil, sa Kim.

Landet har også flere ganger truet med at de i framtiden vil kunne angripe USA og Sør-Korea med atomvåpen.

USA-kritikk

Foreløpig er det altså uklart hva Nord-Korea avfyrte søndag, men USA har vært svært kritiske til Nord-Koreas våpentesting.

USAs ferske forsvarsminister James Mattis var i forrige uke på sitt første offisielle utenlandsbesøk.

Første stopp var Sør-Korea. Tema under besøket var det amerikanske rakettforsvarssystemet THAAD, som det er avtale om at amerikanerne skal utplassere i landet.

Mattis rettet også en advarende pekefinger mot Kim Jong-un.

- Ethvert angrep på USA eller våre allierte vil bli overvunnet, og bruk av atomvåpen vil bli møtt med et effektivt og overveldende svar, sa Mattis.

Nord-Korea har siden 2006 vært under FN-sanksjoner på grunn av sine atomsprengninger og testing av ballistiske missiler.

fra norsk tipping

(Dagbladet): Lørdag kveld ble poltiet varslet om at en 62 år gammel mann var savnet i Sirdal i Vest-Agder, etter at han i løpet av lørdag hadde lagt ut på tur fra hytta han oppholdt seg på.

- Familiemedlemmer av mannen kom til hytta i firetiden. Da gikk det spor ut fra hytta. En eller annen gang før de kom har mannen lagt ut på tur, forteller operasjonsleder Victor Jensen ved Sør-Vest politidistrikt til Dagbladet.

Ifølge Fædrelansvennen tok mannens familiemedlemmer kontakt med politiet like før klokken 22.30 lørdag kveld.

Politi, letemannskaper og Sea King redningshelikopter ble kalt inn i søket.

Klokken 01.40 gjorde redningshelikopteret observasjon av en råk i isen på Store Eitlandsvatnet, et par kilometer sør for hytta mannen gikk ut fra.

- De meldte fra om at det var hull i isen og at det var ski og staver ved denne råken, sier Jensen.

Redningsmannskaper dro ut til vannet med redningskjelke og tørrdrakter, for å se om de kunne finne 62-åringen.

«Letemannskaper gjorde funn av savnede på ca tre meters dyp. Avdøde ble hentet opp av råken og vil bli fraktet tilbake av letemannskapene», melder Sør-Vest polidistrikt på Twitter i 06-tiden søndag morgen.

Mannens familie blir tatt hånd om av helsepersonell.

fra norsk tipping

(Dagbladet): Tidligere denne uken fortalte Reuters at den omstridte, og ekstremt ofte omtalte, muren Donald Trump har planer om å bygge mellom USA og Mexico vil koste 21,6 milliarder dollar.

Det er Sikkerhetsdepartementet i USA som i en intern rapport har kommet med et kostnadsestimat.

Prisen vil gå ned

21,6 milliarder dollar er nesten 10 milliarder mer enn de 12 milliardene Trump selv opererte med under valgkampen.

«Jeg leser at den store grensemuren vil koste mer enn myndighetene opprinnelig trodde, men jeg har ikke blitt involvert i designet eller forhandlingene ennå. Når jeg gjør det, så vil prisen, akkurat som den gjorde med F-35 jagerflyprogrammet eller Air Force One-programmet, gå markant ned», tvitret Trump lørdag.

Trump har ikke sagt noe om hvordan han skal barbere kostnadene ennå.

I slutten av januar sa Trump at hans administrasjon hadde lyktes med å kutte prisen med 600 milloner dollar på en avtale med Lockhead Martin om kjøp av 90 jagerfly.

Trump har også gitt forsvarsminister James Mattis ordre om å gjennomgå kostandene til F-35-kampflyene, som blant annet Norge har bestilt, og det nye presidentflyet Air Force One.

Trump mener begge programmene er for dyre.

Avvisning fra Mexico

Uansett har Trump ved gjentatte anledninger sagt at Mexico skal betale, eller i det minste tilbakebetale det det koster å bygge muren.

Det har Mexicos president gjentatte ganger avvist.

- Jeg har sagt det før. Mexico vil ikke betale for noen mur, sa Nieto en snau uke etter at Trump ble sverget inn som president.

Den tidligere mexicanske presidenten Vicente Fox Quesada, har vært en av dem som ivrigst har kommentert den planlagte muren. Han har gjentatte ganger hatt utfall mot Trump på Trumps eget favorittmedium, Twitter.

«Donald, må jeg si det en gang til? Mexico vil ikke gi en eneste peso for den #JævlaMuren», tvitret Quesada lørdag.

Trump vil bygge muren for å stagge innstrømmingen av ulovlige innvandrere. Det var en av Trumps viktigste lovnader gjennom hele valgkampen.

Donald Trump selv brukte lørdagen sammen med Japans statsminister Shinzo Abe i sin feriebolig i Florida, der de blant annet skal ha gått en runde golf.

Der skal de blant annet ha fått selskap av golflegende Ernie Els.

Trump ignorerte et spørsmål om nyheten om at Nord-Korea har skutt opp et prosjektil natt til søndag, og fokuserte heller på det positive når han sa at besøket hadde vært «veldig, veldig bra».