bilindustrien

fra get

(Dagbladet): – Du, Gjermund. Er du en lystløgner?

Slik startet John Christian Elden sin utspørring av Gjermund Cappelen i forrige uke.

- Nei, svarte Cappelen.

Eirik Jensens forsvarer hadde en klar taktikk: framstille Cappelen som en mann kapabel til å lyve for hvem som helst, når som helst og om hva som helst.

Mandag fortsatte Elden utspørringen med denne taktikken.

Forskjellige forklaringer

Cappelens straffesak er etterforsket både av Asker og Bærum politidistrikt og av Spesialenheten for politisaker. Førstnevnte har etterforsket innførsel og oppbevaring av hasj, mens Spesialenheten har etterforsket samarbeidet med Eirik Jensen som endte i en korrupsjonstiltale.

Elden ønsker å vite hvorfor Cappelen i de første avhørene forklarte seg forskjellig til de to politietatene.

- Jeg valgte å samarbeide med Spesialenheten og ikke med Asker og Bærum. Det var ikke så klokt.

- Hvorfor det?

- Jeg skulle ha gitt en full forklaring med en gang, begge steder.

- Trodde du at Spesialenheten var et lukket rom? spør Elden noe seinere i eksaminasjonen.

- Så dum er jeg ikke. Jeg har gjort mye dumt, men jeg skjønte at dette kom til å bli en fusjon en dag, sier Cappelen, som forteller at han først synes det var vanskelig å snakke om de andre i nettverket sitt, som da var hans venner, men som nå sitter på tiltalebenken i Borgarting lagmannsrett tiltalt for narkotikavirksomhet.

Gjeld

Hasjbaronen forklarte først i avhør at han hadde 10-11 millioner i hasjgjeld.

- Hadde du noen gjeldssituasjon? spør Elden.

- Nei, det er feil, svarer Cappelen, som forklarer at han heller aldri hadde behov for å låne penger av Jensen. Eks-politimannen har forklart at han lånte Cappelen 30 000 kroner så han ikke skulle ty til forsikringssvindel.

- Ingen vendetta

I retten forteller Cappelen at han tenkte mye på at han ville fortelle politiet om Jensen-samarbeidet etter pågripelsen.

- Dette har vært en prosess hele veien, man får tid tenke på cella. Jeg ville ta oppgjør med at dette har vært svik mot samfunnet, sier Cappelen.

- Etter det har du ikke kommet med noen løgner? spør Elden.

- Jeg har ikke sagt at jeg har sett lyset, Elden, svarer Cappelen.

Videre sier han at det ikke har vært ment som en hevn eller en vendetta mot Jensen.

- Men jeg følte det ble riktig, og diskuterte mye med advokaten min om det. Det var en vanskelig avgjørelse å ta, men jeg tok den og står for det, sier Cappelen.

Han forteller videre at han spurte flere ganger om å få snakke med noen i Oslo-politiet mens han satt på Ila fengsel. Men den 23. desember 2013, like etter pågripelsen, fikk han beskjed om at han ikke fikk snakke med andre enn tre navngitte kvinner i politiet, forteller han videre.

- Da begynte tankene om at de kunne ha noe på Jensen, sier Cappelen i retten.

- Du har fått fram poenget ditt

Ifølge tiltalen innførte Cappelen 322 kilo fra Spania 14. november 2013. 19. desember ble han pågrepet av politiet. I avhør var han motvillig til å snakke om disse kiloene, noe Elden gjør et poeng ut av.

- Jeg har sagt at når det gjelder samarbeidet med Jensen ville jeg forklare meg om det. Asker og Bærum-saken kunne leve sitt eget liv. Det var kanskje klønete, men du har fått fram poenget ditt for lenge siden, sier Cappelen, hvor Elden svarer at han ikke er ferdig og at han ikke vil gi seg. Han sier han regner med at retten vil si fra hvis de blir lei.

Telefoner

Elden spør Cappelen om kommunikasjon mellom de to på politimannens offisielle tjenestetelefon.

Elden leser opp fra et avhør hvor Cappelen først sier at han ikke kommuniserte med tjenestetelefonen, eller at det nesten ikke ble kommunisert med den.

Videre blir Cappelen spurt om han slettet meldinger på telefoner. I avhør sa han at det kan ha skjedd, men at han ikke hadde noen bevisst holdning til det.

- Var det noen meldinger som lå igjen som var kompromitterende? spør Elden, som viser til at Cappelen sa i avhør sa at meldingene mellom ham og Jensen «ikke kunne bevise noe som helst».

- Nei, det er riktig. Vi har jo prøvd å skrive det på en måte. Man skriver ikke at «nå kommer hasjen fra Nederland via Svinesund». Det har vært bevisst, vi skal ikke skrive noe som er fellende bevis. Det har vært «kommune, gravestart, stille, rolig og sol», sånne ting, sier Cappelen, som beskriver meldingene mellom ham og Jensen.

- Hvordan kunne du være sikker på at det var noe kompromitterende i meldingene?

- Det har ikke vært skrevet noe som er 100 % bevis. Hadde man funnet en meldinger med «gravestart, kommunne», så er ikke det bevis i seg selv. Man må sette det i en kontekst.

Informasjon eller hasj?

I et avhør med Spesialenheten ble Cappelen foreholdt med at etter han ble pågrepet og satt i varetekt, spurte etter sin kildefører, hvor han mente Eirik Jensen.

Elden påpeker at etterforskningen deretter pågår et års tid før noen spør noe mer om dette med «kildefører»

- Ble du spurt av Spesialenheten om det var noe reelt om kilder og informasjon?

- Jeg mener jeg hadde sagt at de var noe, svarer Cappelen.

Elden leser videre fra avhøret at Cappelen sa at han ikke hadde gitt noe informasjon om kriminelle miljøer siden midten av 90-tallet.

- Husker du hvorfor du sa det?

- Nei, svarer Cappelen. Elden leser opp fra avhøret at Cappelen ikke ville ramme andre personer og at han ikke hadde gitt informasjon til Jensen etter han ble «klar i huet».

- Det der var et vanskelig tema. Det var fordi jeg hadde min forsvarer tilstede. Det var vanselig å snakke om det som hadde med informasntvirksomhet å gjøre, svarer Cappelen, som tidligere har forklart at hans forsvarer Benedict de Vibe, ikke visste at han til tider var informant hos politiet.

- Svarer du direkte og klart til Spesialenheten?

- Det er bare en straffesak etter 90-tallet (som han har bidratt til å løse journ. anm.). Som er en konkret sak, svarer Cappelen

fra get

ALBUM: Bare tittelen på Øivind Elgenes’ nye album («stjålet» fra en såpereklame) gir gode vibrasjoner. Uten at jeg tror han legger bånd på seg, er vokalen også mer temmet og disiplinert på «Feelosophy».

Musikalsk er det feelgood hele veien; halvakustisk, organisk, med innslag av blåsere – iscenesatt og styrt av produsent Kyrre Sætran.

Den røffe stemmen er en drøm. Tekstene, skrevet med Jeff Wasserman, holder sedvanlig høyt nivå, og er mer føling enn filosofi. De har samarbeidet siden Dance With A Stranger-starten og låter som DWAS-kjenningen «Everyone Needs A Friend».

Elg

Elg på det jevne.

Plateselskap

Elgsworld/Cameloso AS

På norsk?

Elg synger engelsk igjen på «Feelosophy». Med flotte «Summer In My Hometown» får han meg til å ønske meg vestover. Likevel klarer jeg ikke å fri meg helt fra tanken om at Elgs hjemby, Kristiansund, kunne vært beskrevet vel så godt på morsmålet.

«Hjernen er alene»

Han har sunget på norsk med stort hell på to tidligere soloalbum, og tekstene blir unektelig nærere. Det ville løftet også dette albumet.

Sterke låter som «Gud – hjælp må hjæm» fra 2010 og «Morrasola» (1997/2010) er min beste forklaring på hvorfor. Hans versjon av «Hjernen er alene» er dessuten det absolutte høydepunktet fra seks sesonger med «Hver gang vi møtes». Den hadde ikke vært like god på engelsk.

Så kanskje det blir på norsk neste gang?

fra get

(Dagbladet): I midten av november 2016 valgte Viking og Kjell Jonevret (54) å gå hvert til sitt. Da hadde partene blitt enige om at Jonevret skulle fratre sin stilling umiddelbart.

Nå er Jonevret klar for nye eventyr.

I dag ble han på en pressekonferanse presentert som hovedtrener for den sørafrikanske toppklubben Orlando Pirates i Johannesburg.

Jonevret har tidligere trent Molde, Djurgården og Brommapojkarna før Viking.

Viking ble i fjor nummer åtte i Tippeligaen. Klubben har ikke tatt en medalje siden 2007, da de ble nummer tre.

Jonevret tok over klubben i 2012, og tok under ham tre femteplasser (2012, 2013, 2015), en tiendeplass (2014), og fjorårets åttendeplass.

Dagbladet har forsøkt å nå Jonevret uten å lykkes.

fra norsk tipping

HOCHFILZEN (Dagbladet): Emil Hegle Svendsen (31) hadde ikke et super-VM i Østerrike og avsluttet med en 28. plass på fellesstarten. Han slakter innsatsen – både sin egen og for Norge som skiskytternasjon i VM.

For første gang siden 1999 reiser norske skiskyttere hjem uten VM-gull.

- Det er for dårlig av Norge. Vi må legge oss flate. Det er helt ræva og vi ønsker å levere gull. At vi ikke klarer det i ett år er kanskje greit.. Men null i år, det er en nedadgående kurve vi må snu, sier Hegle Svendsen til Dagbladet.

- Hvorfor er det sånn?

- For min del handler det om å få en god sommer og høst. Jeg mistet to måneder med trening på grunn av sykdom i fjor. Formen min rundt juletider var nesten for god til å være sann. Derfor kommer denne nedturen nå, sier 31-åringen.

- Til helvete

Søndag gikk han inn til en elendig 27. plass av 30 startende. Etterpå var den tidligere OL-helten ironisk.

- Det var prikken over i-en for et nydelig VM. Sånn er det, sier Svendsen.

- Hva går galt?

- I dag er det først og fremst skytinga. Det går til helvete. Fem bom er for mye. Jeg hadde nok ikke vunnet likevel.. Dette var kanskje min beste dag i VM og det «går en faen» i meg. Når du ikke er i form, er det litt som å brøle mot vinden, sier Svendsen.

- Hvorfor så dårlig form nå? spør en reporter.

- Det er matematikk. Jeg mister to måneder med trening i sommer og høst, da kommer virkeligheten å slå meg i trynet. Jeg hang med og var på pallen fram til VM med et elendig treningsgrunnlag, sier Svendsen.

- Marginer

Ole Einar Bjørndalen kan være fornøyd med medalje (jaktstart-bronse), og er ikke like krass som Svendsen.

- Det er hard kamp om gullene og medaljene. Det er «nesten» hele veien . Johannes var jo under ett sekund (0,7 sek.) bak. Det er tett, sier Bjørndalen til Dagbladet.

Johannes Thingnes Bø forteller at han er fornøyd med VM og tre sølv – og mener det er marginer som skiller fra et super-VM.

- Jeg burde tatt gull på sprint (0,7 sekunder bak), men i stafetten skuffet vi. Og på normal (15 km) er jeg ett skudd unna medalje. Det har vært et kjempebra mesterskap, jeg har vært med hele veien. Det er marginer unna et super-VM, sier Johannes Thingnes Bø til Dagbladet.

Uansett.

Dette er gull-lista fra VM som de norske ikke vil se:

VM-gull i skiskyting:

2017: 0 gull.

2016: 4

2015: 1

2013: 8

2012: 4

2011: 4

2009: 4

2008: 3

2007: 3

2005: 5

2004: 4

2003: 3

2002: Redusert VM.

2001: 1

2000: 3

1999: 0

fra norsk tipping

2017 var det året barneminister Solveig Horne skulle hjelpe alle norske barn å få beholde begge sine foreldre likeverdige og tett i livet selv om foreldrene skiller lag. Nå møter endringene motstand fra KrF.

Nylig skrev Klassekampen at KrF er det eneste partiet i komiteen som vil stemme imot lovforslaget. Geir Jørgen Bekkevold, som er nestleder i familie- og kulturkomiteen, er spesielt kritisk til delt bosted og automatisk foreldreskap. Han tror dette kan skape mer, og ikke mindre konflikt der det allerede er uenighet, og at det kan svekke mors posisjon hvis hun allerede er i en utsatt posisjon.

–Jeg er redd for at disse endringene vil gjøre at det kommer flere saker til domstolene, sier Bekkevold. KrF forfekter her en utbredt myte som har lang tradisjon i norsk familievern.

Enkelte framhever ofte at delt bosted ikke fungerer når det er konflikt, senest tirsdag ble dette hevdet av leder for Homansbyen familievernkontor. Dette er feil. Tvert imot viser norsk forskning (Ekeland og Myklebust) at delt bosted er konfliktdempende: «Når mor har hatt foreldreansvaret alene har konfliktnivået økt kraftig. Like ens er det økning i konflikt ett år etter når mor har hatt daglig omsorg alene.

Det mest påfallende er at de som har valgt delt bosted har hatt mest nedgang i konfliktnivået. Rett før meklinga var de blant de med høyest konflikt, men disse data tyder på at selve ordninga delt bosted fører til mindre konflikt over tid. Det mest tydelige er at de som velger mindre enn ‘vanlig samvær’ har en markert økning i konfliktnivå ett år senere», skriver de norske forskerne. Det er altså ikke slik man ofte hører, at delt bosted bare kan fungere bra når foreldrene samarbeider bra. Delt bosted kan også fungere når det er relativt dårlig samarbeidsklima mellom foreldrene.

Samarbeidet mellom foreldrene fungerer faktisk bedre når de har delt bosted enn når barna bor mesteparten av tiden hos én av foreldrene, viser en SSB-rapport (2015). I tillegg rapporterte foreldrene med delt bosted sjeldnere om konflikter med den andre forelderen. Automatisk felles foreldreansvar gir lavere konflikt. Dersom mor nekter å gi far foreldreansvaret i dag, har han bare én mulighet: Å gå til rettssak. Gjøvik tingretts uttalelse til høringen er at økningen i foreldretvister skyldes at fedre i større grad ønsker å være en aktiv del av barnas liv, også i tilfeller hvor foreldrene ikke har bodd sammen. Vi har derfor stor grunn til å anta at automatisk felles foreldreansvar vil bidra til å senke antall konflikter. Å ikke vedta endringene i barneloven, som KrF foreslår, er derfor egnet til å skape enda mer usikkerhet og konflikt. Det er ikke til barnets beste. Søksmålsbyrden bør i stedet legges på den som vil frata den andre felles foreldreansvar, være seg far eller mor.

Ser vi på statistikken, bekreftes også bildet av at dagens regler legger opp til en kamp om barna hvor mor har monopol på omsorgen. NOVA har undersøkt ulike årsaker til at far ikke fikk treffe barnet sitt siste måned. Her er det to grunner som peker seg ut:

1. Hele 35 prosent av fedrene oppgir at «moren til barnet ikke ville» (= samværssabotasje) som årsak

2. 24 prosent oppgir lang avstand til barnet som årsak for at de ikke får sett barnet sitt. Lang avstand må sees i sammenheng med at dagens lovverk gir bostedsforelderen adgang til å flytte fra Bergen til Oslo.

Fars underordnede foreldrerolle skaper ofte en unødig usikkerhet og redsel for at mor uten forvarsel flytter med barnet til en annen del av landet. Denne usikkerheten virker konfliktopptrappende og hindrer at samværsavtaler inngås i minnelighet. Derfor trenger vi et regelverk som sikrer at far og mor kan forhandle om samvær på mer like premisser.

Det vil redusere konfliktnivået og øke muligheten for å oppnå en avtale gjennom dialog.

Tiden er overmoden for å endre kurs. Antall foreldretvister øker hvert eneste år. Resultatet av dagens barnelov er altså at konfliktnivået øker: «Aldri har norske foreldre kranglet mer om barna. I fjor behandlet domstolene 2700 saker – mens familievernet tok seg av 17600 saker», skriver VG i 2015. Tvistene mellom foreldre går på alt fra samvær til bosted og foreldreansvaret. I tillegg kommer en dobling av antall saker om tvangsvedtak til domstolene fra 2009 til 2014. Her er altså KrF sin argumentasjon på tynn is. Hvorfor tror Geir Jørgen Bekkevold og KrF at konfliktnivået vil øke ved automatisk delt foreldreansvar og delt bosted? Dette er jo stikk i strid med forskningen.

Barneloven i Sverige har hatt delt bosted som utgangspunkt siden 1998. Resultatet fra nylig svensk forskning viser at konfliktnivået har gått ned. Jeg tror nok ingen er uenig i at vennlighet og godt fungerende samarbeid er bra for barnet i enhver sammenheng. Realitetene er dessverre ofte noe helt annet etter et bittert brudd med mange følelser. De mest utsatte barna er de som i tillegg til å oppleve konflikt mellom foreldrene også blir frarøvet kontakt med enten mor eller far. Altså er systemet slik i dag at de barna som mest av alt virkelig har behov for et fungerende regelverk som ivaretar barnas rett begge foreldre, faktisk ikke får den hjelp de trenger. Fordi barneloven sier at man ikke kan ha delt bosted ved konflikt.

Realiteten er at mange barn blir avskåret fra essensielt viktig hverdagstid med en av foreldrene med lovens hjelp: 21 prosent av norske samværsfedre har ikke samvær med barna sine en vanlig måned (SSB, 2015) og 13.000 norske barn utsettes for samværssabotasje. Derfor må en snarest mulig gå bort ifra foreldresamarbeid som målestokk for om barna skal ha én eller to foreldre. Løsningen er å sørge for at barna har rett til lik tilgang til begge foreldre helt uavhengig av om foreldrene krangler eller ikke.

Kjære politiker, det er et tungt ansvar. Barna har ingen tid å miste. Barnet trenger lovens bistand til å kunne få beholde begge sine foreldre tett og likeverdige i livet sitt – spesielt når foreldrene er i konflikt.

fra norsk tipping

Oslos 8. mars-tog på den internasjonale kvinnedagen er i dag en av de viktigste arenaene for å samles i solidaritet i kampen for likestilling. Det er en dag hvor organisasjoner, politiske partier og folk flest samles for å markere at vi er villige til å anerkjenne, adressere og kjempe mot de utfordringer vi står ovenfor med diskriminering og mangel på likestilling i samfunnet. Dessverre preges mye av arbeidet i forkant av kvinnedagen av ekskludering og hersketeknikker fra grupperinger i kvinnebevegelsen, som motarbeider selve formålet med denne dagen.

Gjennom krass ordbruk og fysisk ekskludering blir menn som kjønn og kvinner med andre meninger tilsidesatt på parolemøtene. Det blir tydeligere og tydeligere at flere av grupperingene som sitter med betydelig makt på parolemøtene krever eierskap til likestillingskampen og ønsker å diktere formålet med denne. Dette er holdninger som kveler likestillingskampen.

Kvinnedagen har som formål å bekjempe gamle strukturer, stereotypier og regelrett undertrykkelse. Derfor er det viktig at likestillingskampen forkaster gammeldagse, for lengst utgåtte forestillinger om hvordan arbeide for likestilling. La det være klart: kvinnedagen er av og for kvinner. Men menn som ønsker å stå side om side med kvinnebevegelsen og bidra i kampen kan ikke avvises.

Torsdag 9. februar ble parolemøtet for kvinnedagen i Oslo avholdt i et fullpakket lokale på Tøyen. Over 150 kvinner og menn hadde møtt opp for å fremme, diskutere og stemme over hvilke paroler årets 8. mars-tog skulle bestå av. Det viste seg på møtet at menn verken hadde talerett eller forslagsrett.

Vedtektene til 8. marskomiteen sier at menn ikke har stemmerett på parolemøtet, men ingenting om det ovenfor nevnte. Dette er regelrett brudd på vedtektene til komiteen, noe som ikke bare skader åpenheten og forutsigbarheten rundt disse arrangementene, men som også er svært udemokratisk.

Da representanten fra Støttesenteret mot Incest Oslo ytret dette til arbeidsutvalget til 8. marskomiteen, ble han fortalt at kvinnekamp og likestillingskamp er to forskjellige ting og at menn ikke hadde noen plass i dette arbeidet. Her skyter 8. marskomiteen ikke bare seg selv i foten, men oss alle. Og ikke minst skyter de ned saken.

Seksuelle overgrep og voldtekter, partnerdrap, mangel på likelønn, pornokulturen, håndheving av sexkjøpsloven, listen er lang på utfordringer i vårt samfunn. Er det bare kvinners ansvar å gjøre noe med det? Eller er det hele samfunnets ansvar?

I Bergens Tidende tirsdag 14. februar skriver Kvinnefronten og Kvinneaktivistene om et «kupp» av parolemøtet i Bergen mandag 13. februar. Venstre, Unge Venstre og AUF stemte gjennom et vedtak for å la menn stemme på parolemøtet, og dermed åpne for mannlige innspill og deltakelse. Kronikkforfatterne kaller parolemøtet en farse for å gi menn muligheten til å «stemme ned» kvinnebevegelsens paroler. Forfatterne avslutter kronikken med å dele verden inn i to: kvinnebevegelsen og patriarkatet. Denne inndelingen av verden kan virke fristende, men den gir ingen løsning på problemet.

En av de største utfordringene i likestillingskampen er at menn og kvinner fremdeles kjemper hver for seg. Men feminisme er ikke noe kvinner kan arbeide for alene. Menn har et moralsk ansvar for å involvere seg i en kamp kvinner stort sett har kjempet alene, men de må også få muligheten til nettopp dette. Arrangementet rundt kvinnedagen har enorm politisk og sosial innflytelse. Tusenvis av mennesker deltar i toget som går gjennom de fleste store norske byer. Mulighetene for å gjøre reell forskjell politisk og sosialt er store. Feminismen og likestillingskampen er derfor tjent med at så mange som mulig involverer seg, og i kvinnetoget får vi en unik mulighet til å involvere oss sammen – og fremme verdier vi alle deler og kjemper for i samfunnet.

fra norsk tipping

I en kronikk i Aftenposten kommer pensjonert lagmannsdommer Iver Huitfeldt med en ramsalt kritikk av regjeringens forslag om å heve straffenivået fra 21 år til 40 år for alvorlige forbrytelser der den domfelte har utført flere lovbrudd.

«En dobling av maksimum innebærer en så kraftig devaluering av «humanitets-verdien», at «human strafferettspleie» i realiteten kastes på historiens skraphaug», skriver Huitfeldt. Det er lett å slutte seg til den pensjonerte dommerens kritikk.

Regjeringen motiverer sitt forslag med «at ‘kvantumsrabatten’ i mange straffesaker er urimelig stor.» Den såkalte «kvantumsrabatten» innebærer selvfølgelig ingen straffereduksjon om du utfører flere lovbrudd. «Rabatten» ligger i at straffen for hvert lovbrudd ikke blir lagt oppå hverandre.

Det begrunnes både av hensyn til å ivareta en human strafferettspleie og av praktiske hensyn. En anser med god grunn straffen for å ha fallende grensenytte ved hvert nye år. Straffen skal virke avskrekkende og til en viss grad reflektere befolkningens rettferdighetsfølelse. Det er ikke sannsynlig at svært høye straffer virker mer avskrekkende. Og når folk er i kontakt med konkrete rettssaker som meddommere, synes de straffene er for strenge.

Høye straffer kan også virke kontraproduktivt. Jo lenger en sitter inne, jo vanskeligere kan det være å integreres i samfunnet etter endt dom. USA, som ikke gir noen «kvantumsrabatt», er på ingen måte et eksempel til etterfølgelse. Likevel har altså regjeringen modellert dette lovforslaget på amerikansk rettspraksis.

Høye straffer kan også føre til unødvendige frifinnelser. Det er grunn til å tro at de strenge straffene for voldtekt, som lovgiverne har økt de seineste åra, forhindrer en del fra å bli straffet, fordi dommerne anser straffen for å være urimelig streng.

Som Huitfeldt påpeker har vi en human strafferettspleie her til lands. Det er noe vi bør være svært stolt av. Straff er et nødvendig onde, som bør begrenses så godt det lar seg gjøre. For hver generasjon har vi redusert straffene, og på samme tid har kriminaliteten gått drastisk ned. Det er ingen klar sammenheng mellom strenge straffer og redusert kriminalitet, slik regjeringen ser ut til å anta.

Kriminalitet er et onde, og en av statens fremste oppgaver er å bekjempe denne og straffe dem som bryter lovene. Men det må gjøres på en så effektiv og human måte som mulig. Regjeringens forslag tilfredsstiller ingen av disse kriteriene. Det bør derfor forkastes.

fra norsk tipping

Akkurat nå mobiliserer urfolk og amerikanske militære veteraner mot oljerørledningen Dakota Access. Oljerøret skal trekkes gjennom store deler av USA, med betydelige fare for at oljesøl kan ødelegge drikkevann i urfolksområder.

Dersom rørledningen blir ferdig, skal den transportere rundt 470.000 fat med råolje hver dag. Det er på størrelse med en tredjedel av hele Norges daglige oljeproduksjon. President Obama stoppet prosjektet like før jul, men president Donald Trump valgte å omgjøre Obamas beslutning – og vedtok like etter han kom til makten at oljerøret likevel skulle bygges.

«Energy Transfer», som er selskapet som står bak oljeledningen, har ei liste med oljesøl i USA som er langt som et vondt år. At urfolk er redde og bekymrede er derfor lett å forstå.

Midt oppi dette står Norges største bank. De har til nå gjort flere kløktige PR-grep for å unngå kritikken som har kommet. Først solgte de sine aksjer for 26 millioner kroner 17. november i fjor. Dette ble mottatt med jubelrop i sosiale medier, og folk over hele kloden tolket det som en stor seier. Overalt var overskriften «DNB selger seg ut av Dakota Access».

Det DNB unnlot å informere om, var lånet de fortsatt hadde til prosjektet, på vel 4,5 milliarder kroner. Slik fikk de en pen PR-gevinst, og satt musestille og så hele verden skryte av bankens sosiale ansvarlighet.

Men PR-strategien stoppet ikke med det. I januar ble lånet til oljerøret refinansiert. Den offisielle versjonen fra DNB var at de beholdt sitt lån, på samme størrelse som tidligere.

Sannheten er en annen. Mens DNB kunne valgt å si opp lånet, overlot de det til bankens kredittavdeling. Nå videreformidler banken lånet til sine rike kunder.

På denne måten øker banken sin økonomiske involvering med oljerøret og klarer til alt overmål å tjene penger på prosjektet. Det gjør de gjennom gebyrer og rådgivingstjenester som de velstående kundene må betale til dem.

Kjære DNB, stopp villedningen av det norske og internasjonale publikummet. Trekk dere helt ut av Dakota Access før det nå igjen eksploderer i USA, og vis en hel finansverden at dere tar ansvar.

fra norsk tipping

(Dagbladet): Donald J. Trump brukte mye tid på å snakke sikkerhet og innvandring da han i går startet valgkampen for 2020.

Foran publikummet i Florida-byen Melbourne trakk han fram flere land der han mente ting gikk i feil retning.

Blant dem var Sverige.

- Se på hva som hender i Tyskland. Se på det som hendte i Sverige i går kveld. Sverige har tatt i mot så mange, sa Trump.

Svar fra Det hvite hus

Uttalelsen hans har vakt oppsikt, både blant svenskene og i USA. Dette fordi det ikke hendte noe særlig oppsiktsvekkende i landet dagen før Trump talte.

Nå melder imidlertid Det hvite hus at han ikke siktet til noen enkeltstående hendelse likevel.

- Han snakket om stigende kriminalitet og nylige hendelser i Sverige generelt, og refererte ikke til noen spesiel hendelse, sier talsperson for presidenten, Sarah Sanders, på en pressekonferanse, ifølge Reuters.

- En smak av Europa

Donald J. Trump skriver selv at han refererte til et TV-program på Fox News fredag. Der intervjuet programlederen Tucker Carson filmskaperen Ami Horowitz.

Horowitz anklager svenske myndigheter for å «noen ganger» aktivt trikse med kriminalitetstatistikk. Dette etter et 2016 der det ble kjent at svensk politi tiet om guttegjenger som forgrep seg på jenter under en ungdomsfestival i Stockholm.

Dokumentarskaperen sier også at flyktninger har ført til økt kriminalitet i landet.

- Sverige hadde sitt første terrorangrep for ikke så lenge siden, så de har allerede fått en smak av det som skjer i resten av Europa, sier Ami Horowitz i Fox News-programmet, ifølge The Guardian.

Økende drapsstall

Der redaktør for Expressen, Thomas Mattsson, har beskrevet innslaget som «lite nyansert», skriver den britiske avisa til en undersøkelse utført av det svenske justisdepartementet.

Denne tar for seg hvor mange svensker som mener seg utsatt for forbrytelser, og tallene fra 2014 er relativt like de som var i 2004.

Samtidig melder amerikanske myndigheter selv at Sveriges kriminalitetstall er lave sammenlignet med USA.

Dette på tross av at drapsstatistikken i landet er stigende. Både i fjor og året før er rundt 110 personer registrert som offer for dødelig vold. En betydelig oppgang fra snittet på 80 drap per år mellom 2010 og 2014, ifølge NTB.

Lite sammenlignet med USA

Dette er imidlertid relativt små tall i forhold til drapsstatistikken i Trumps eget land.

Kun i Chicago, en by på 2,7 millioner innbyggere, ble det registrert 762 drap i 2016. Til sammenligning bor det rundt 10 millioner i hele Sverige.

Chicago er i tillegg langt fra den byen i USA i USA med flest drap per innbygger.

NTB viser til statistikk fra FBI der New Orleans topper lista med 46,9 drap per 100 000 innbyggere. USAs tredje største by dukker først opp på en 18. plass med 16,4 drap per 100 000 beboere.

Terror i 2010

The Guardian skriver også at Sverige ikke har hatt noe dødelig terrorangrep siden 2010.

Da sprengte svensk-irakiske Taimour Abdulwahab seg selv i lufta i Stockholm sentrum. Ingen ble skadet som følge av angrepet.

Irakisk etterretning har i etterkant hevdet at Abdulwahab fikk direkte hjelp fra Al-Qaida, en helt annen konklusjon enn det svenske Säpo har kommet fram til.

- Den svenske selvmordsbomberen fikk støtte av al-Qaida, de planla alt, sa en irakisk etterretningsoffiser overfor SVT i 2015.