bilindustrien

fra norsk tipping

Fredag misset svenske Stina Nilsson som favoritt i sprinten. Maiken Caspersen Falla tok tittelen.

Den tidligere svenske verdensmesteren og storløperen Mogren er del av statistikken. Han bommet grovt med sitt gull-tips.

- Jeg visste jo at Norge var helt overlegne, men ikke så veldig. Oi, det var mye, sier Mogren til NTB og tygger litt på tallene.

Han vant i VM i 1993. – Sverige har jo hatt flere mesterskap hvor det ble “helt rent” for medaljer.

- Føler Sverige seg som en lillebror?

- Det kan kanskje være litt slik, men noe av det er vel skapt av mediene. Jeg synes det på damesiden har vært mye bra samarbeid. De norske løperne har jo virkelig vist at de syntes synd på Charlotte Kalla og bedt henne med på trening.

- Blant gutta er det annerledes. Og i Petter Northug har svenskene en løper de kan bruke litt sinne mot. Her har langrennssporten fÃ¥tt fram en “bad boy”, og mange svensker mener det viktigste av alt er at Northug ikke vinner, sier Mogren.

Langt utenfor

TV 2-profil Ernst Lersveen har dekket langrenn i over 30 år. Han misser grovt (78–76) da NTB ber ham tippe gullfordelingen i de 20 siste mesterskapene (VM og OL).

- Oi, det var en katastrofebom. Jeg ble blendet av noe her. Dette viser jo hvilken stormakt Norge er i langrenn. Men vi skal også huske at det var tvert om på 1980-tallet, sier Lersveen til NTB.

- Langrennsfamilien er så liten at den trenger at flere får en del av gullene. Det ville bare vært stimulerende. Bortsett fra mange norske gull håper jeg at Johan Olsson vinner femmila, Krista Pärmäkoski 10 kilometer og Matti Heikkinen 15-kilometeren.

- Så hadde det vært fint om Tyskland tok et gull, men det tror jeg ikke skjer. Det er tyskerne som betaler hele regningen for verdenscupen langrenn gjennom sine sponsorer.

- Sverige ser på Norge som en storhet i langrenn. De gjør det nok med litt oppgitthet, særlig etter den voldsomme norske suksessen blant jentene, sier Lersveen.

En gang

Sverige har bare slått Norge i langrenn i ett eneste mesterskap siden 1990. Det skjedde i Torino-OL 2006. Der tok svenskene tre gull mot Norges null.

Det er eneste gang på 26 år at norske langrennsløpere skjøt blankt med tanke på seirer. For Sverige har det hendt ni ganger i samme periode 1991–2015.

Kjønnsfordelingen gull for hele perioden: Kvinner: 34–6, menn: 56–15.

NTB

fra norsk tipping

LAHTI (Dagbladet): Kombinertløper Magnus Moan (33) gikk i strupen på sin egen ledelse da han ble vraket til fredagens VM-øvelse.

- Amatørmessig, tordnet veteranen – og fyrte løs fra hofta.

- Jeg vet ikke hva slags interne regler kombinert har. Men hos oss hadde nok dette fått konsekvenser, sier hoppernes sportssjef, Clas Brede Bråthen, til Dagbladet.

Det var torsdag ettermiddag at det ble kjent at Moan ikke er en del av fredagens lag på fire utøvere. Laget består av Jørgen Graabak, Mikko Kokslien, Espen Andersen og Magnus Krog. Hopp i normalbakke blir etterfulgt av ti kilometer langrenn.

Etterpå uttalte en illsint Moan til Dagbladet:

- Å vente så lenge med å ta en avgjørelse synes jeg er amatørmessig. Det vitner om en ledelse som er utrygg.

Rolig

Da hopperne torsdag kveld gjorde et liknende uttak til normalbakkerennet i Lahti lørdag, gikk det roligere for seg.

Anders Fannemel og Tom Hilde ble vraket. Laget består av Daniel-André Tande, Andreas Stjernen, Robert Johansson og Johann-André Forfang.

- Vi forstår uttaket, var gjennomgangsmelodien hos Fannemel og Hilde.

Men i campen til de norske utøverne tidligere på dagen kokte det over for Moan. Trønderen mener han ble forbigått. Og han svarte med å skjelle ut ledelsen.

- Jeg synes det er dårlig håndtert. Signalet var at de fire første som ble tatt ut i VM skulle få gå, slik at de kunne forberede seg. Når det ikke ble slik, kjenner du på frustrasjonen, sier en forbannet Moan til Dagbladet.

Sportssjef

Sportssjef for kombinertløperne – Ivar Stuan – sa følgende om uttaket rett etter at det ble kjent.

- Espen Andersen, Mikko Kokslien, Magnus Krog og Jørgen Graabak er Norges lag. Det betyr at Magnus Hovdal Moan er ute av laget for morgendagen.

- Hva ble avgjørende for uttaket?

- Det var et veldig vanskelig laguttak. Gutta har vært ujevne. Og det ble veldig vanskelig når Mikko kom fra Japan og hoppet veldig bra her. Det gjorde det utfordrende for oss. Til slutt ble det en magefølelse på hva vi tror mest på.

Ble overrasket

Om Moan sier sportssjefen:

- Vi hadde en god prat med Magnus onsdag – i tilfelle dette skulle skje. Ingen fikk noen signaler i gÃ¥r. Vi skulle kanskje tatt ut laget før, men sÃ¥nn ble det. Vi ble litt overrasket over at Mikko hoppet sÃ¥ bra. Vi trodde kanskje at de fire første som ble tatt ut var selvfølgelige, men sÃ¥ kom Mikko og utfordret oss. Det var kjempegøy at han klarte Ã¥ gjøre det.

Om Moans reaksjon sa landslagssjef Kristian Hammer til Dagbladet torsdag kveld:

- Magnus var skuffet. Det skjønner jeg godt. Det var hard kamp om plassene.

- Han kaller dere i ledelsen amatørmessig. Hva tenker du om det?

- Det han reagerte på var at vi endret litt på uttaket i den siste delen. Det ble hardere kamp om plassene da Mikko hoppet godt. Uttalelsene til Magnus får stå for hans regning.

- Vil uttalelsene få noen konsekvenser?

- Nei. Vi har pratet ut om det. Jeg tror Magnus kommer tilbake. Hovedgrunnen til at han ikke ble tatt ut, var at han ikke hoppet godt nok. Det var det som gjorde at han havnet utenfor. Jeg tror han kommer tilbake.

Kombinert har to øvelser til i VM.

Full forståelse

Hoppernes sportssjef, Clas Brede Bråthen, sier:

- Jeg har full forståelse for at utøvere er skuffet og forbannet når de ikke blir tatt ut. Det håper jeg også at de er. Og det er helt greit at de kommer til meg og forteller det. Men å gjøre noe på en måte som setter produktet i et svært dårlig lys, er ikke akseptabelt.

- Så dette ville ikke vært en akseptabel oppførsel hos hopperne?

- Dette har aldri skjedd hos oss. Men jeg tror ikke at dette ville vært en akseptabel oppførsel.

Twitter

Etter å ha snakket med Dagbladet fulgte Moan opp på Twitter:

- Ingen konk (konkurranse) i morgen. Uenig i avgjørelsen, men det er ikke jeg som tar ut laget. Stolt over jobben som er gjort, og jeg vet jeg er i form.

Noe mer ydmyk var Tom Hilde da han ruslet ut av den lille Lahti-bakken torsdag kveld:

- Trenerne har sjelden hatt en enklere oppgave med å droppe en hopper.

fra norsk tipping

Kjolene er flydd inn, smokingene levert og slankekurene forlengst igang. På søndag skal resultatene av alt strevet vises frem, når årets Oscar-utdeling går av stabelen i Los Angeles. Og etter at alle har sett hva alle har på seg på den røde løperen, kommer tiden for å se hvilken film som blir kveldens store vinner: Om det blir favoritten «La La Land», eller utfordreren «Moonlight», dramafilmen som inntil nylig ble regnet som årets kanskje mest verdige prisgrossist.

«La La Land», en smektende og fargesterk musikal som har norsk kinopremiere denne helgen, ser i utgangspunktet ut til å ha medvind i silkeseilene. Filmen har hele fjorten Oscar-nominasjoner, og vant et historisk høyt antall Golden Globe-priser tidligere i år. I tillegg handler den om filmbransjen selv, noe som aldri har vært noe minus i møte med en narsissistisk bransje.

Men etter Golden Globe-utdelingen har det kommet et backlash mot «La La Land», som ikke kan sees uavhengig av den politiske situasjonen. Med det ene kontroversielle utspillet etter det andre fra president Trumps hvite hus, er det mange som mener det nærmest vil være en hån å dynge priser på en nostalgisk drøm som dette, et skjelmsk stykke virkelighetsflukt, i stedet for å trekke frem historer som på en mer direkte måte går inn i sin tid. Da kastes kanskje et nytt blikk på «Moonlight», en inntrengende film om en minoritet i minoriteten. Der får publikum følge livet til en ung, svart gutt i tre stadier av livet, i en hard og dopbefengt verden der en myk og litt feminin sjel som ham ikke finner mye støtte eller forståelse. Mens «La La Land» viderefører en gammel og nesten glemt Hollywood-sjanger, fra en tid da filmbransjen var blendende hvit og fasadene perfekt innsmigrende, går «Moonlight» inn i samtidens debatter om hvor stort rom det er for minoritetshistorier i dagens USA.

Samtidig kan ikke «La La Land» avfeies som sukkerspinn. «Moonlight» er en langt mer alvorlig fortelling, men den er ikke nødvendigvis mer seriøs. For all sin underholdende lettbenthet rommer «La La Land» også en kunstnerisk diskusjon, om forholdet mellom fortid og fremtid, om drømmer og praktisk realisme. Den som går ut og tar et glass vin etter kinobesøket kan komme til å oppdage at det er mye å si, og være uenige om, i begge filmene.

Det at disse to filmene er favoritter, i selskap med uavhengige, ambisiøse dramaer som «Hell or High Water, «Arrival» og «Manchester by the Sea», er uansett oppløftende. Dette er år der veteraner som Martin Scorsese og Ang Lee har måttet levere inn klippekortet, og måttet se seg forbigått av yngre, visjonære regissører med sine helt egne historier å fortelle. At de historiene er så forskjellige som de er, er et godt tegn, uansett hvem som vinner.

fra norsk tipping

Etter at journalist Lars Akerhaug tok til orde for et «Toje-utvalg» i et leserinnlegg i Dagbladet, har debatten om etniske nordmenn og innvandrere fått nytt liv. Akerhaug kopierer i realiteten Asle Tojes kritikk av Brochmann-utvalget, som han mener unnlater å diskutere den unngåelige konsekvensen av innvandringen, at etniske nordmenn vil komme i mindretall.

Regner vi med tredje generasjons-innvandrere, skriver Akerhaug, «vil nødvendigvis [andelen av befolkningen av utenlandsk opprinnelse] overstige 50 prosent i en ikke alt for fjern framtid». Det er duket for kulturkonflikt og det er den norske kulturen som er i potten.

Les også «Staten Norge tåler innvandringen, men det er ikke alt som betyr noe»

Hvis en etnisk gruppe består av «mennesker som deler avstamming, kultur og historiske røtter», slik Warsan Ismail definerer det i en god artikkel Klassekampen, er deres konklusjon lett å forstå. Legg mye vekt på genetikk og historie, så vil tredje, og kanskje fjerde og femte generasjon innvandrere ikke kunne være etnisk norske. Men sannheten er at relevansen av regnestykket avhenger av en hel rekke tvilsomme og ladede forutsetninger som ikke klargjøres av noen av dem.

Etnisk norsk er ikke en kategori vi henter fra naturen. Den er snarere en menneskeskapt kategori som er ment å si noe verdiorientert om hvem som tilhører gruppen nordmenn og hvem som ikke gjør det.

Når genetikk og historisk tilknytning vektlegges mer enn kulturell tilhørighet, er den åpenbare følgen å ekskludere alle nykommere, noe som virker hemmende på integreringsprosessen og svekker nykommernes tillit til staten og folk rundt dem, skal vi tro forskningen på området (se pdf). Det bør en ha svært gode grunner for å gjøre, men verken Toje eller Akerhaug tar seg bryet med å gi oss en god grunn.

De hinter riktig nok til at når etniske nordmenn blir i mindretall vil de kulturelle spenningene øke og den norske nasjonen vil tape seg. Det virker imidlertid merkelig å gå omveien om etnisitet for å si noe om det norske samfunnets bærekraft i møte med innvandringen. Det kan nemlig studeres direkte. Interessant nok er det akkurat det Brochmann-utvalget tar for seg, utvalget Toje var medlem i, men tar avstand fra.

Når kostnaden er såpass klar, bør vi ha gode grunner for å holde oss med en slik definisjon, men verken Toje eller Akerhaug tar seg bryet med å gi oss en god grunn. De hinter riktig nok til at når etniske nordmenn blir i mindretall vil de kulturelle spenningene øke og den norske nasjonen vil tape seg. Det virker imidlertid merkelig å gå omveien om etnisitet for å si noe om det norske samfunnets bærekraft i møte med innvandringen. Det kan nemlig studeres direkte. Interessant nok er det akkurat det Brochmann-utvalget tar for seg, utvalget Toje var medlem i, men tar avstand fra.

Som jeg har beskrevet tidligere deler jeg Tojes poeng om at den norske kulturen består av mer enn regler gitt av FNs menneskerettskonvensjon. Nordmenn deler, mer eller mindre, en tykk kultur, et sett med praksiser, oppfatninger, verdier og holdninger, som går utover det å respektere lover og regler. Denne kulturen har vi grunn til å bevare.

Alle kulturer belønner en viss type atferd. Den norske kulturen, med høy grad av tillit, belønner en spesielt ønskelig form for atferd. Når du kan stole på andre, er det lettere å samhandle med andre. Det er lettere å få gjort ting som krever organisering, siden vi stoler på at andre også handler for å oppnå det felles beste.

Hvis en har vokst opp i en annen kultur, vil det kunne oppstå konflikt rett og slett fordi de handlingsmønstre man har gjort til vane, ikke passer med den kulturen man kommer til. Uten å si at norsk kultur er overlegen andre kulturer, kan en altså si at innvandring fra land med helt andre kulturelle trekk enn vår egen, vil redusere kulturens evne til å koordinere atferd på en effektiv måte.

Selv om Akerhaug og Tojes argument ikke hviler på et premiss om at norsk kultur er overlegen andre, er det i mine øyne åpenbart at den norske kulturen, med høy tillit, likhets- og ærlighetsnormer, samt en vilje til å gjøre sin plikt før en krever sin rett, er overlegen en del andre. For Norges del er det altså ikke bare snakk om at hvert kulturelt fellesskap har en rett til å bevare integriteten i sin livsform, for å sitere filosofen Michael Walzer og Brochmann-utvalget. Noen kulturelle koordineringsmekanismer er bedre enn andre, og den norske er blant de beste (se pdf).

Kulturell læring skjer ikke bare i våre felles institusjoner. De foregår også innad i hver enkelt familie og i subkulturer. Det er ikke slik at alle i Norge lærer de samme verdier og måter å være på, uavhengig av hva foreldrene og deres venner mener. Jo mer segregert enkelte innvandrergrupper bor og lever, jo mindre vil storsamfunnets normer smitte over, jo saktere vil integreringen skje.

Hvis en er bekymret for den norske kulturens evne til å fremme gode resultater, må en derfor også bry seg med integrering i andre, og kanskje tredje ledd. Men å ekskludere personer som er født i Norge, av norskfødte foreldre og besteforeldre fra andre land, fra å være etnisk norsk, er å gå i den andre grøfta.

Det er nemlig ikke slik at integrering ikke forekommer. Som en nylig publisert FAFO-rapport viser, er riktig nok nordmenn født av innvandrerforeldre, mer religiøse enn andre nordmenn. De er også mer konservative, har mindre tillit og er mer knyttet til familien.

Men det skjer også en klar integreringsprosess. Rapportens forfatter, Jon Horgen Friberg, går så langt som å kalle det en assimilering av nordmenn med innvandrerforeldrene. Selv om mange er religiøse, tar religiøsiteten en mer privat form. De har også mer liberale og tolerante holdninger enn sine foreldre. Are Skei Hermansens doktoravhandling levert ved UiO har vist at de greier seg på linje med nordmenn i utdanning og arbeidsliv, når vi tar høyde for foreldrenes arbeidssituasjon og utdanningsnivå. Vi vet ennå ikke hvordan det vil gå med tredje generasjon, men alt tyder på at integreringsprosessen bare fortsetter for hver generasjon.

Det er ingen tvil om at det norske samfunnet tåler en hel del innvandring. Det er samtidig like åpenbart at vi ikke kan ta imot hele Afrika, som vår kjære Konge så pent formulerte det. Jo flere som kommer, og jo mer ulik kulturell bakgrunn de har, jo vanskeligere blir det å få til en god integreringsprosess.

Hva som er det norske samfunnets absorberingsevne, for å bruke et uttrykk fra Brochmann-rapporten, er vanskelig å avgjøre, men det er på ingen måte klart at det skulle være når andelen «etniske nordmenn» blir mindre enn halvparten av befolkningen. Det avhenger nemlig av hvem som kommer, når de kommer, hvordan de integreres, om de har arbeid, om de lykkes på skolen og hvor godt de inkluderes i samfunnet de er en del av. Og viktigst, hvor vidt vi lykkes er i stor grad et politisk spørsmål.

Forskningen, samlet av Per Mouritsen i et vedlegg til Brochmann-rapporten, er nemlig rimelig klar (se pdf). Innvandringen truer i begrenset grad viktige verdier som høy tillit. Unngår vi segregering og marginalisering ved hjelp av målretta politiske tiltak, vil det styrke integreringen.

Det som ikke virker, er det Akerhaug og Toje tar til orde for, nemlig å konstruere en eksklusiv norsk identitet, samt å lage en velferdsstat som skiller mellom verdig og uverdig trengende og som har andre regler for innvandrere enn nordmenn, slik Frp går langt i retning av å flørte med. Det er den sikreste måten å undergrave den norske kulturen på.

Det er nemlig «de mekanismer ved velfærdsstaten [...] – dens sociale udglidning, institutionelle fairness og recirpocitet – som i langt højere grad end kulturel homogenitet generer den meget høje tillid i Skandinavien. De kan bringes til Ã¥ virke bedre endnu, ved yderligere omfordeling, der sikrer mod fattigdom, med jobskabelse, uddannelse og kompetenceudvikling, og aktiv (lokal) arbejdsmarkedspolitikk» (min utheving).

Når Toje i tillegg advarer oss mot å bruke penger på kvalifiseringstiltak, som det er all grunn til å tro at vil lønne seg for både samfunnet og den som mottar kvalifiseringstiltakene, er det enda en ting som bare vil virke som en selvoppfyllende profeti. Som figuren under fra side 81 i Brochmann-utvalgets rapport viser, kan en flyktning med grunnskole eller mindre fra utlandet bruke ni år på å fullføre videregående skole uten at det koster samfunnet mer enn vi får igjen, selv med et pessimistisk anslag (lavalternativ).

Hvis storsamfunnet vil skape en varig segregert underklasse av innvandrerne som kommer, kan vi selvfølgelig greie det. Det er bare å lytte til Toje og Akerhaug. Det er imidlertid ingen vei å gå om målet er å bevare de beste delene av norsk kultur.

fra norsk tipping

Når topplederne i Norges største virksomheter varsler rasering av arbeidsplasser og frykt for egen overlevelse, er det på tide at politikerne våkner fra oljedvalen. Nå må de ta del i diskusjonen om hvordan Norge skal komme seg helskinnet gjennom den teknologiske revolusjonen som nå skyller innover oss.

De siste ukene har topplederne i DNB, Orkla og Telenor varslet dramatiske endringer. Rune Bjerke forteller at DNB «bytter bransje», blir et teknologiselskap og må halvere staben innen fem år, Stein Erik Hagen frykter masseledighet og vil utrede borgerlønn, mens Sigve Brekke er redd for at Telenor ikke lenger eksisterer om ti år.

Dette er dramatisk, men i realiteten er det bare toppen av isfjellet. I bransje etter bransje vil etablerte forretningsmodeller bli satt på prøve, nasjonale aktører vil bli utfordret av globale og maskiner vil ta over stadig flere arbeidsoppgaver som mennesker utfører i dag. Virke varslet nylig at en av tre norske arbeidsplasser vil forsvinne, og en fersk rapport anslår at antall arbeidsplasser globalt blir redusert med fem millioner om tre år og at to milliarder vil forsvinne på sikt.

Dette er så alvorlig at det burde stå øverst på den politiske agendaen. For sjelden har vi trengt dem mer, politikerne som tør å si ting som det er. Som tør å prioritere. Som tør å satse for å finne svar som kan utvikle en bærekraftig velferdsstat i møtet med en annen tid. Men foreløpig har norske politikere demonstrert en påfallende mangel på handlekraft – og det til tross for at både Telenor, DNB og Orkla har staten blant sine største eiere og derfor forvalter viktige verdier som Norge skal leve av i framtida. I en slik situasjon er det oppsiktsvekkende at politikerne ikke svarer på noe så sjeldent som tydelige bekymringsmeldinger fra Norges viktigste næringslivsledere. Det kan det være flere grunner til, men uansett forklaring er den ikke god nok. For digitaliseringen kommer og tar oss i en eksponentiell hastighet.

Om bare ti år vil 40 prosent av verdens 500 største selskaper i dag være borte – et godt bilde på den totale transformasjonen vi er på vei inn i. Det er en virkelighet som krever helt andre virkemidler enn før. For selv om både DNB, Orkla og Telenor varsler at behovet for arbeidstakere går ned, spiller paradoksalt nok de samme selskapene en nøkkelrolle i politikernes arbeid for å skape nye arbeidsplasser.

Det er et arbeid de ikke kommer til å lykkes med. For når de største børsnoterte selskapene ikke lenger vil levere sysselsettingsvekst har ikke politikerne lenger en sjanse til å levere på sitt viktigste løfte til velgerne; jobb til alle. Uten oljeinntektene har vi ikke råd til å fortsette sysselsettingsveksten i offentlig sektor, som har økt fra 17 prosent av arbeidsstyrken i 1970 til over 31 prosent i dag.

Dermed har politikerne et problem, og det samme har alle som vil bevare velferdssamfunnet vårt. For vi står virkelig på startstreken av den fjerde teknologiske revolusjonen. Den største verden har sett, en revolusjon som kommer til å endre alle sektorer og alle bransjer. Den kommer til å utradere langt flere arbeidsplasser enn den kommer til å skape. Den vil skylle innover oss i et så høyt tempo at ingen vil evne og følge med. Ja, vi snakker om roboter, automatisering, kunstig intelligens, 3D-printing, block chain, internet of things, VR, AR, plattformselskaper og big data. Og ja, det er fortsatt ubegripelig for de fleste av oss hvor gjennomgripende konsekvenser den teknologiske tsunamien får for samfunnet vårt. Og nettopp derfor må vi lytte når toppledere verden over uttrykker sin bekymring, for så å begynne arbeidet med å planlegge for en ny virkelighet som krever helt nye virkemidler.

I Norge liker vi å tro at vi ligger langt fremme, men her er vi allerede akterutseilt. Derfor kan vi med fordel se til andre for inspirasjon og læring. I Israel har de bygget videre på sin ekstremkompetanse fra forsvarsindustrien og satset milliarder på å bli verdens ledende teknologimiljø innen cyber-security. Det har gitt resultater, og mange snakker nå om Tel Aviv som det neste Silicon Valley, godt hjulpet av at de har bygget opp et investeringsmiljø med mer kapital per innbygger enn noe annet land.

I Norge kan vi få til noe av det samme hvis vi bygger videre på vår verdensledende teknologi innen i olje og gass for å utvikle nye vekstnæringer på havbunnen.

I San Fransisco eksperimenterer de med nye måter å fremme innovasjon på gjennom nye former for offentlige innkjøp. Ved å invitere teknologer og gründere til åpen problemløsning, stimulerer de til nye tanker. Resultatene er lovende. Når vi vet hvor viktig offentlig sektor er som kunde av norsk næringsliv, bør også vi ta grep for å bruke innkjøpskraften til å stimulere til nyskaping og entreprenørskap.

I Finland har de innsett at det er behov for nye fordelingsmodeller, og har startet en test med borgerlønn for å sørge for at alle har en anstendig inntekt – selv når jobber forsvinner i rasende fart. I Norge er velferdsmodellen under press, og derfor må også vi re-tenke dagens fordelingsmodell.

I Sverige har digitaliseringskommisjonen konkludert med at de må opprette en egen myndighet med ansvar for digitalisering.

I Norge har kommunalministeren ansvaret for digitaliseringen. Det gir ikke nok kraft, når vi vet hvor mange andre ansvarsområder han forvalter i dag. Videre konkluderer svenskene med at kompetansebygging er nøkkelen til framtidig velferd i et digitalt samfunn. Det gjelder også for Norge. For kunnskapen vi lærer bort i dag er fortsatt basert på tradisjonelle kompetansebehov, men tar vi grep kan vi raskt utdanne verdens mest teknologikompetente befolkning. Det kan bli vårt viktigste konkurransefortrinn i framtida.

I tillegg er Norge verdensledende på digital infrastruktur, og vi har innbyggere med et høyt digitalt brukernivå. Det gjør oss til et attraktivt testmarked for globale innovasjoner – en rolle Norge kan kapitalisere på, hvis vi investerer kapital og jobber hardt for å lykkes. I en tid hvor vi står overfor store utfordringer, er det like liten tvil om at mulighetene er mange som at svarene på hva som er riktig ikke er skrevet i stein. Det som imidlertid er sikkert er at vi trenger politikere, ledere, ansatte og gründere som tør å satse på noe nytt framfor å fortsette som før. Alternativet er at vi blir stående på stedet hvil, mens hele verden løper fra oss. Det blir omtrent som å gå baklengs inn i framtida.

fra norsk tipping

(Dagbladet): Malaysisk politi opplyser at Kim Jong-uns halvbror Kim Jong-nam ble drept med nervegiften VX.

VX betegnes som et av de giftigste stoffene som noen gang er framstilt og er klassifisert som et kjemisk våpen.

Ifølge amerikanske Centers for Disease Control and Prevention (CDC) er VX det mest giftige og raskest virkende kjemiske våpenet som finnes.

Nervegiften er både lukt- og smaksløs. Ifølge Forsvarets forskningsinstitutt er det også det minst flyktige av nervestridsmidlene som finnes. Den er tyktflytende og kan minne om motorolje i tekstur.

Nervegiften ble funnet på Kim Jong-nam ved å ta prøver fra ansiktet og øyene til Kim Jong-nam, som ble angrepet av to kvinner på flyplassen i Kuala Lumpur 13. februar.

Saken oppdateres