(Dagbladet): – Fantastiske råvarer og et stort talent!
Hun lar seg aldri avbilde og booker aldri bord i sitt eget navn. Dagbladet har likevel lykkes å få et intervju med den hemmelige michelininspektøren og redaktøren for den nordiske utgaven av michelinguiden.
Kvinnen kaller seg for Rebecca Burr, men vi har bare hennes eget ord for at det er sant. Av åpenbare grunner er hemmelighetskremmeri en del av inspektørens hverdag.
Om Stavanger-restauranten Sabi Omakase fortjener årets eneste nye norske stjerne i guiden er hun imidlertid krystallklar:
- Råvarene er i verdensklasse. Det samme er Joya. Et naturtalent som kokk og en naturlig vert. Han er ydmyk og samtidig sikker på det han gjør, sier Burr på telefon til Dagbladet rett etter pressekonferansen der årets nye michelinstjerner til de nordiske landene ble delt ut.
To av stjernene går til Stavanger, den eneste norske «michelinbyen» utenfor hovedstaden.
Det er første gang en norsk sushirestaurant får en stjerne i guiden.
Utvider til Oslo og Bergen
Sjømat-restauranten Sabi Omakase åpnet dørene i 2015. Siden har den imponert gjester og anmeldere og ble nylig ranket på nivå med Maaemo i den nordiske spiseguiden The White Guide.
Restauranten, som byr på eksklusiv sjømat i en fast meny, har bare noen få sitteplassr rundt en bardisk. Den åpner filialer både i Oslo og Bergen ved påsketider.
- Å få en michelinstjerne betyr at det vi gjør er riktig. En fantastisk anerkjennelse, sier medeier Njål Gaute Solland til Dagbladet.
I verdensklasse
Michelinredaktøren synes den lille Stavanger-restauranten er modig.
- Sushi er «holy grail», nærmest hellig for mange. Joya respekterer tradisjonene samtidig som han tilfører maten sin egen personlighet. Sushi handler mye om ris, om konsistens og temperatur. Sabi Omakase mestrer dette, sier Burr.
Bedre enn Bergen
Hun synes fortsatt at maten er bedre i Stavanger enn i Bergen og Trondheim. Hun forsikrer at begge byene har hatt besøk, men heller ikke denne gang nådd opp. Hva som mangler konkret, vil hun ikke gå inn på. Hvor mange besøk som har vært gjort i Norge det siste året, og hvor stor hennes tropp av inspektører er, vil hun ikke ut med.
- Om jeg skulle brukt dagene på å telle inspektører, ville jeg hatt kjedelige dager. Jeg fokuserer på maten og synes vi har dekket Norge på en god måte, sier hun.
Både Lysverket i Bergen og Credo i Trondheim har vært kandidater flere år på rad. Sven Erik Renaa, som i fjor fikk en michelinstrjerne til sin restaurant Re-naa tror ifølge Stavanger Aftenblad at det snart er duket for flere stjerner i Stavanger enn i Oslo.
Oslo i tet
At byen skulle være «Norges nye matby», går ikke Burr med på. Til det er det for mange gode restauranter i hovedstaden, med trestjerners-restauranten Maaemo i spissen. Burr har flere ganger lovprist Esben Holmboe Bang og det han har skapt på Maaemo, mange etasjer over jernbaneskinnene på Oslo S.
Blir gjenkjent
Selv om den hemmelige inspektøren med britisk aksent aldri lar seg avfotografere og besøker restaurantene under annet navn, hender det likevel at restaurantene skjønner hva som er på ferde:
- Jeg har vært inspektør i 12 år og jobbet som redaktør i seks år. Det hender noen skjønner hvem jeg er, røper hun.
- Hvordan takler du og restauranten en slik situasjon?
- Da er vi profesjonelle på hvert vårt område og later som ingenting, sier hun.
Dette er første gang Burr berører temaet overfor Dagbladet. Hun forteller også at hun sitter i Stockholm og ser ut på snøen. Vanligvis vil hun ikke røpe hvilket land hun befinner seg i når hun gir intervjuer.
Lover nye byer
Mange var opprørte etter lanseringen av historiens aller første nordiske guide, Michelin Nordic Cities, i 2015. Det kom da fram at inspektørene ikke engang hadde tatt seg bryet med å reise til byer utenfor Oslo.
Dagbladets Andreas Viestad og stjernekokk Eyvind Hellstrøm var blant kritikerne. Også da bedyret Burr at teamet hadde vært i Bergen. Nå har de altså reist til flere byer, uten å finne verdige kandidater.
- Vi drar dit de beste kokkene er og den beste maten lages. Med tida vil det sikkert komme nye norske byer og steder med i guiden, sier hun.
Hun mener Malmø og Århus er noen av de mest spennende nordiske matbyene for tida, og trekker særlig fram Vollmers i Malmø, som nå kan smykke seg med to stjerner.
Burr vil ikke kalle noen av de nordiske restaurantene «årets mest positive overraskelse».
- Det er nesten ingen overraskelser. Vi gjør god research på forhånd og får omtrent det vi forventer, sier hun.
(Dagbladet): At strømmegiganten Netflix har tøyset med noe av det folk i Berlin liker best, nemlig currywursten, faller ikke i god jord hos tyskerne.
På flere gigantiske reklameplakater, som reklamerer for den nye tv-serien «Santa Clarita Diet», er begrepet «fingermat» tatt et skritt videre.
En oppkuttet finger dyppet i ketchup og krydder reklamerer for zombieserien, som omhandler kannibalisme i en amerikansk forstad, er blitt for drøy kost for byens innbyggere.
Fjernes
Plakatene har ført til stor uro, selv om referansen går til den mest elskede maten i byen, skriver nettstedet Bento.
Det var Berliner Zeitung som først omtalte saken. Ifølge avisa er det vanligvis ansiktet til en filmstjerne som får oppmerksomhet i det avbildede gatekrysset Potsdamer Strasse.
Ifølge Netflix er plakaten ment som svart humor, men den forklaringen gikk ikke hjem hos publikummet i Berlin. Etter en mengde klager opplyser Netflix til Berliner Zeitung at selskapet nå fjerner det kontroversielle, visuelle stuntet.
Vold og frykt
50 personer skal ha sendt inn klager til Netflix sin annonseavdeling i Tyskland. De mente blant annet at plakatene fremmer vold og frykt.
I tillegg ble det sendt inn klager til rådet for reklame i Tyskland, Deutscher Werberat, som også mener at plakatene ikke følger gjeldene etiske regler.
- Plakatene har dårlig innflytelse på barn og unge. Vi har kontaktet Netflix og påpekt dette. Selskapet hadde da annonsert at de skulle fjerne plakatene omgående, sier Anna Grote i Deutscher Werberat til Berliner Zeitung.
Til Business Insider sier samme talsperson at reklamen også er «fryktfremkallende og kvalmende».
(Dagbladet): – Sjokket kom da jeg begynte å lese om diabetes. Amputering av bein, blindhet og en forløper til hjerte- og karsykdommer var bare noe av det som dukket opp da jeg googlet. Jeg ble jo veldig redd.
Tore Jardar Johannessen Wirgenes (38), kjent fra «Jakten på kjærligheten», opplevde å få store magesmerter i starten av 2016. Han ventet imidlertid en god stund før han gikk til legen.
- Som menn flest dro jeg ikke til legen med det første. Jeg tenkte det skulle gå over, forteller bonden til Dagbladet.
Avhengig av bensinstasjonboller
Etter seks måneder med store magesmerter skjønte han at det ikke kom til å gå over, og dro til legen for å ta noen prøver. Dagen før sommerferien dukket det opp et brev i postkassa. Wirgenes hadde fått påvist diabetes to.
- Kona mi var redd det var cøliaki, men diabetes type 2 er jo mye verre slik jeg ser det.
Wirgenes forteller at han var fast bestemt på å ikke ta medisiner. De store endringene lå i kostholdet.
- Vi er som barnefamilier flest – vi har ofte dårlig tid og tyr til kjappe middagsløsninger. Dessuten har jeg bodd i matfatet så lenge jeg kan huske, og lar meg ofte falle for fristelsen når jeg er innom en bensinstasjon. Du kjøper jo ikke én bolle når du kan kjøpe tre og den ene er gratis? Og slik holdt jeg på i mange år, forteller han.
Forelsket seg i råvarer
Læringskurven var bratt for bonden, som ble inspirert til å ta et stort grep om kostholdet da han pratet med flere av sine kostholdsinteresserte kunder på gården. Her ble han introdusert for et kosthold med lite karbohydrater, fett og gode råvarer.
- De rådet meg til å kutte hvitt mel, og å lage mat fra bunnen av. Fett var derimot JA-mat, men sukker var fy-fy. Jeg tror ingen er mer glad i søtsaker enn det jeg er, men jeg klarte faktisk å kutte det ut. Overraskende nok forsvant søtsuget fort.
Nå sverger Wirgenes til bær og nøtter når søtsuget kommer. Men han er ikke den som sier nei om han blir bedt på en kakebit på Pascal.
- Jeg er ikke så sær altså. Men fokuset mitt har vært å få i meg rene råvarer, lite karbohydrater, fett, mye vilt og en hel del grønnsaker.
Som en matglad bonde som lever av å produsere mat, lærte Wirgenes å like råvarer på en ny måte.
- Jeg måtte rett og slett forelske meg i råvarer igjen, noe som har påvirket familen min også. Jeg er som regel kokken hjemme, og mitt nye kosthold har smittet over på dem. Ungene spiser bedre, og jeg opplever at de har mindre humørsvingninger enn før, sier han.
Mistet 15 kilo
To måneder etter at han fikk påvist diabetes to, dro han tilbake til legen for å ta nye prøver. Legen skjønte lite da svaret kom, forteller bonden. Verdiene til Wirgenes hadde stabilisert seg.
- Du har spist deg symptomfri, sa legen til meg. Jeg var så glad for at jeg hadde klart å spise meg ut av problemet. En bieffekt av dette, er at jeg har tatt av 15 kilo.
Det er ikke bare Wirgenes og familien som har lagt om kostholdet. «Jakten»-bonden ble også inspirert til å endre kostholdet til dyra.
- Nå fôrer vi dyra med lokale råvarer, og selv om det er litt dyrere, gjør det mye med maten vi får i oss.
- Kan ikke bli kvitt diabetes 2
Generalsekretær i Diabetesforbundet, Bjørnar Allgot, sier til Dagbladet at det går an å spise og trene seg frisk fra diabetes type to. Han forteller imidlertid at man nok aldri blir kvitt sykdommen.
- Diabetes type 2 er noe man først og fremst får av arv. Diagnosen går på at man enten produserer for lite insulin eller at kroppen er resistent mot å ta det opp. Den generelle definisjonen er at man har et for høyt blodsukker, forteller han og fortsetter:
- Løsningen her er et sunt kosthold og fysisk aktivitet, eventuelt i kombinasjon med medikamenter. Man kan derimot aldri bli kvitt det, men symptomene forsvinner om livsstilen er riktig, sier Allgot.
Han anslår at nærmere 350 000 nordmenn har diabetes, både type en og to, og at rundt 100 000 av dem er udiagnostiserte. Han anslår også at rundt 80 prosent av dem har type to, mens 20 prosent har type en. Sistnevnte kan man ikke kurere, og kan bare behandles med insulindoser livet ut.
- Rundt en tredjedel av dem som har type 2 kan klare dette med et godt kosthold og fysisk aktivitet. Men symptomene kan dukke opp igjen dersom kostholdet og kroppen faller tilbake i gamle vaner, sier han.
(Dagbladet): – Dette er utrolige resultater når man legger til grunn at han kom til Norge som 14-åring, uten å kunne skrive eller lese. Han oppgir at han ikke snakker annet enn somalisk, for så å oppnå toppkarakter i fransk. Et fremmedspråk som han skal ha lært etter at han kom til Norge, samtidig som han lærte to andre fremmedspråk, engelsk og norsk, som han ikke gjorde det like bra i, sa regjeringsadvokat Erik Bratterud under statens bevisførsel tirsdag i Oslo tingrett.
Mahad Abib Mahamud (30) har saksøkt staten ved Utlendingsnemda (UNE), fordi statsborgerskapet hans i fjor ble tilbakekalt. Staten mener Mahad kommer fra det franskspråklige landet Djibotui. Selv står han på at han er fra Somalia – landet han oppga da han kom til Norge som 14-åring i 2000.
- Sett fra et faglig ståsted, er det mye som skurrer i UNEs argumentasjon, sier Eva Thue Vold, førsteamanuensis i fremmedspråkdidaktikk og franskdidaktikk ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo.
- Jeg kjenner ikke detaljene i Mahads karakterer, på hvilke trinn og i hvilke år resultatene ble oppnådd, men slik saken er fremstilt i Dagbladet henger ikke UNEs argumentasjon på greip, sett fra et faglig ståsted. For det første, man har ikke «utrolige» franskkunnskaper selv om man går ut av ungdomsskolen med toppkarakter i faget. Ungdomsskolefransken er begrenset til helt grunnleggende kunnskap i språket, man har tross alt bare to til tre skoletimer i uka over tre år, og for en motivert og fra før av flerspråklig person, er det ikke et «utrolig» resultat å oppnå beste karakter, sier Thue Vold og fortsetter:
- For det andre har det lenge vært slik at det er ferdigheter i kommunikasjon som vektlegges mest i vurderingen i fremmedspråk. Det legges mindre vekt på rettskriving og grammatisk korrekthet. Derfor behøver man ikke være spesielt sterk skriftlig for å oppnå en god karakter.
- For det tredje, og det er her det skurrer mest – jeg forutsetter at han ble vurdert etter de samme kriteriene og samme læreplan som de andre elevene: Å sette de gode franskresultatene opp mot de middelmådige resultatene i norsk og engelsk faller på sin egen urimelighet. Norsk er morsmålet til de andre elevene, engelsk har de hatt fra de var små. Fransk er liker ukjent for alle. Læreplanenes krav gjenspeiler dette. For en utlending uten særlig bakgrunn fra noen av disse språkene er det helt innlysende at det er lettest å få best resultater i fransk. Når Mahad sier at det var høyere krav for å få gode karakterer i norsk og engelsk, så er det altså helt korrekt.
Som førsteamanuensis i fremmedspråkdidaktikk og franskdidaktikk, konkluderer Eva Thue Vold derfor med følgende:
- Ikke vet jeg hvor Mahad er fra, men jeg vet at franskkunnskapene hans ikke kan brukes for å bevise hvor han kommer fra.
- Ikke bemerkelsesverdig
På vitnebenken i går, satt en av Mahads tidligere lærere. Vedkommende var fagansvarlig for 10. trinn da Mahad begynte i 10. klasse, og fungerte som lærer i to til tre fag i én termin.
- Er det mulig å oppnå resultatene det vises til uten å ha hatt skolegang før han kom til Norge, spurte advokatfullmektig Elise Nygård.
- Jeg mener det er mulig. Jeg ser det blir stilt spørsmål ved fransk, men jeg synes ikke det er bemerkelsesverdig. Han ble vurdert på samme grunnlag som andre norske. Fransk kommer først inn på ungdomstrinnet. Generelt er det slik at karakteren seks ikke betyr at du er ekstraordinær, men at du har tilegnet deg kunnskapen det er forventet at du klarer å tilegne deg. I norsk og engelsk har de andre hatt undervisning i mange år, forklarte den tidligere læreren.
Heller ikke han kan si hvor Mahad kommer fra, men han sier at han aldri har opplevd noe som tilsier at Mahad ikke har snakket sant om sin somaliske bakgrunn.
Norsk teater sliter trolig med å finne et repertoar som kan speile verdensutviklingen. Den er vanskelig å toppe. Har vi stykker i norsk historie som kan fortelle noe om Donald Trump og hans epoke? Må vi tilbake til Ludvig Holberg og «Den politiske Kandestøber»? Hva med Nils Kjærs «Det lykkelige valg»? Gabriel Scotts «Babels tårn»? Nordahl Griegs «Nederlaget»? På vegne av menneskeheten. Eller Johan Herman Wessles store hit, «Kjærlighet uten strømper» for anledningen omdøpt til «Kjærlighet uten trumper?» Og selvsagt «Nokon kjem til å kome», med skummel musikk?
Bjørnsons «Over ævne» er jo nærmest en overtydelig tittel. Hva med Ibsen? Der fins det mye å ta av. «Et dukkehjem» er jo bare fornavnet. Begrepet «En folkefiende» får nye dimensjoner. «Gjengangere», «Når vi døde vågner», eller en kombinasjon av «Brand» og «Peer Gynt». Bukk fra oven, bukk fra bunnen. En fanatiker og en spekulant, med bakkekontakt som en tåkedott. Trump er en villand. Den som tar livsløgnen fra gjennomsnittspresidenten, tar også lykken fra ham. Det må være en verdig oppgave.
Men jeg tror ikke Trump forstår verken ironi eller symbolikk. Han trenger hard og konkret tale. Det teatret som vil treffe planken, bør grave fram et norsk stykke som hadde premiere for 45 år siden, midt i Nixon-epoken, rett før presidenten måtte gå av etter å ha blitt avslørt som en løgner, svindler og tyv. Jeg tenker på klassikeren «Kuler i solnedgang», skrevet av Klaus Hagerup og med musikk av Egil Kapstad, jazzkongen som viste at han også kan skriver countryballader og honky tonk.
«Kuler i solnedgangen» foregår på baren «Golden Saloon» i ville vesten, der Jim Reed dukker opp fra ingensteds og minner folk om hvem som er den egentlige helten deres, nemlig den amerikanske urmachomannen. De gir ham makten, og han viser seg som en uberegnelig og diktatorisk figur. Stykket er fullt av pokerspillere, sheriffer, horer og revolvermenn, opprinnelig spilt av hele eliten i norsk teater. Hent det fram igjen, aldri har det vært mer aktuelt.
Større reformer er sjelden lette å få på plass. Særlig når de griper inn i de ansattes arbeidsforhold og får konsekvenser for offentlig service og beredskap. Derfor er det ikke overraskende at endringer i politiets organisering og arbeidsform møter skepsis og motstand. Den storm som har reist seg rundt den såkalte Nærpolitireformen, sprenger likevel rammene for det som kunne forventes. Ikke minst gjelder det internt i politiet der en meningsmåling og en spørreundersøkelse avdekker dyp mistro til hele prosjektet. Det kan raskt få konsekvenser for kvaliteten på reformens gjennomføring og resultat.
I januar ble det offentliggjort en undersøkelse om de politiansattes syn på reformen. Den var tatt opp i mai 2016 og gjennomført av Universitetet i Bergen. Undersøkelsen viste at bare 19 prosent av de ansatte i politiet mente at politireformen vil føre til bedre bekjempelse av kriminalitet, og bare 13 prosent mente den ville gjøre politiet mer synlig og tilgjengelig. Da NRK konfronterte justisminister Per-Willy Amundsen med tallene i januar i år, svarte han at undersøkelsen «ikke på noen som helst måte» er en evaluering av hvordan politiet opplever gjennomføringen av reformen. Justisministeren mente tallene ville vært annerledes om undersøkelsen var nyere.
Nå foreligger en helt fersk spørreundersøkelse utført blant medlemmene i Politiets Fellesforbund. 15000 fikk tilsendt undersøkelsen, og 6000 svarte. Hele 85,2 prosent av dem som svarte er «helt uenig» eller «delvis uenig» i at «politiet vil komme tettere på publikum etter reformen». I tillegg har 65,2 prosent svart «helt uenig» eller «delvis uenig» i at «Norge blir et tryggere samfunn etter reformen».
Nå sier Per-Willy Amundsen i Politisk Kvarter (NRK) at han tok feil og at han overvurderte oppslutningen i politiet. Det er fornuftig av justisministeren. Nødvendig også, om han skal ha noen troverdighet i saken. Det kan ikke lenger herske noen tvil om at reformen blir tredd ned over hodet på de ansatte i politiet. Svært mange politifolk mener dette er en reform som primært handler om sentralisering og kostnadskutt, ikke om et politi som er tett på folk og som kan løse oppgavene det er satt til.
Reformen, som bl.a. innebærer nedleggelse av 126 lensmannskontorer i distriktene, vil sannsynligvis bli gjennomført som planlagt. Vi vil få et mer spisset politi med flere bilpatruljer, men også økt utrygghet i mange samfunn. Det er kjennetegn på en reform i ubalanse.
Kjærlighet er verdens vanskeligste og fineste fag, ja, så lite romantisk kan det også sies. Men, kjærlighet gjør som også kjent blind og var det ikke også kjærlighet i koleraens tid?
Korrekt, sier Gabriel García Márquez. Litteraturhistorien er ellers proppfull av kjærlighet som ender godt, som ender med hat, hevn og Romeo og Julie.
Innenfor et annet av våre kulturelle uttrykk, musikken – som vi må ha for å kunne overleve – er det garantert en million jukebokser i omløp, plassert både her og på den andre siden, som er overfylt med sanger om true love, my baby og hun som forlot ham og vice versa. Bluesmusikken handler forresten nesten bestandig om forhold som gikk i knas. En av de aller fineste kjærlighetsballadene innspilt, og her ber vi om tungekyss av bråk, er «Love Hurts», skrevet av den amerikanske tekstforfatterduoen Felice og Boudleaux Bryant. Innspilt av Roy Orbison først, og seinere av mange band og artister som The Everly Brothers i 1960.
Låta ble også en monsterhit i 1975 med Nazareth, grunnlagt i skotske Dunfermline 1968. Og, med det samme vi er innom denne byen må målvakt Geir Karlsen nevnes. Han spilt 13 kamper der i 1973. Hva har dette med kjærlighet å gjøre? Jo, vi elsker fotball selvsagt, men vi må ikke glemme den beste versjonen av «Love Hurts» som finnes på albumet «Grievous Angel», utgitt etter den store Gram Parsons død. På dette albumet gjør Gram en duett sammen med Emmylou Harris som får skyene til å hulke og dagene farges blå. Intet mindre.
Langfilm er forresten er godt ord, og du er uærlig hvis du ikke tilstår at du har sittet i mørket sammen med en kjæreste og kjent tårene trille, sist kanskje under «Manchester by the Sea» som virkelig handler om kjærlighet, men dette er alt annet enn feelgood. Vi nevner ikke «Kramer vs. Kramer» fra 1979, «Fire bryllup og en gravferd» eller «The Champ». Det har vi ikke nerver til uten at tårene drypper, sakte ned i tastaturet.
Litteraturhistorien har som sagt egne arkiver merket K for Love og L for Kjærlighet. Innen poesien er det også et hvelv av dikt om hjerte, panikk og smerte. En som har tatt den poetiske kjærligheten på alvor er forfatter Håvard Rem. Poeten har ryddet i egne bokhyller der han har samlet kjærlighetsdikt de siste 40 åra. Disse er nå bundet sammen og utgitt under tittelen «Av hele mitt hjerte. Tekster om kjærlighet».
Et av de oversatte diktene fra Rems kjærlighetsbibliotek stammer fra den japanske wakapoeten, Mibu no Tadami, (ved Hanne Bramness), «Ja, jeg er forelsket»:
Så var katta ute av sekken. Kommunereformen som over tid har blitt omtalt som en frivillighetsreform er nå blitt en tvangsreform. Flertallspartiene er ikke fornøyd med de lokale vedtakene og skal derfor tvinge flere kommuner til å slå seg sammen. Alt sammen kokt sammen bak en lukket kontordør i Oslo. Høyre, FrP og Venstre viser forakt for lokaldemokratiet.
Kommunekartet i Norge vil etter reformen være akkurat like fragmentert som før. Det blir ikke en mer ensartet kommunestruktur, bare færre kommuner. Forskjellen fra kommunereformen på 60-tallet er voldsom. Den var i det minste planmessig og begrunnet. Dagens reform bygger på bingo-prinsipp og ideologi. Det er ikke en kommunereform vi ser, det er en kommunedeform.
For å ta mitt eget fylke Rogaland som eksempel: Resultatet blir at Rennesøy og Finnøy legges inn under Stavanger og Forsand innlemmes i Sandnes. Ta en kikk på kartet og se hvor lite logisk det er. Ellers blir det meste som før: Kommunegrensen mellom Sandnes og Stavanger vil fortsatt gå gjennom kjøkkenavdelingen til IKEA på Forus og kjøretiden mellom Klepp rådhus og Time rådhus vil fortsatt være fem minutter. Det lever Senterpartiet godt med, men det viser at Jan Tore Sanner har mislykkes med sin store plan. Nå bruker han tvang for å redde stumpene. Lokaldemokratiet må betale prisen.
Kristelig Folkeparti har vært med gjennom hele reformen. Like før målgang hopper de av og sier de ikke kan være med på tvang. Nå har partileder Knut Arild Hareide lagt ut skrytevideo av dette på Facebook. Det er ikke til å bli imponert over. Kristelig Folkeparti har vært med på å legge grunnlaget for det som nå skjer. Selv om Kristelig Folkeparti nå hopper av, så gjør deres innsats i reformarbeidet at de bør gå litt stillere i dørene.
Senterpartiet har over tid advart mot at frivillighetsreformen i realiteten vil bli en tvangsreform. Jeg vil beklage at vi fikk rett. Nå vil Senterpartiet i regjering for å gi kommuner som er tvangssammenslått mulighet til å slippe fri fra tvangsvedtakene. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har gitt oss støtte i et slikt krav. Det betyr at det fortsatt er håp for tvangssammenslåtte kommuner.
Det er brukt enorme summer og arbeidskapasitet på kommunereformen. Det har også skapt mye uro og konflikt. En ny regjering skal ha mer fokus på at kommunene skal levere gode tjenester. Dette er langt viktige enn kommunegrenser.
Det er alvor nå. Unge under 34 år spiser rundt halvparten så mye sjømat som de gjorde i 2012. Reduksjonen er på 46 prosent. Resultatet er at vi spiser for lite sjømat til å ta vare på helsen til barna våre.
Ungkost, en landsomfattende undersøkelse på norske barns kosthold, forteller oss klart og tydelig hva barn og unge i Norge spiser. Undersøkelsen viser at norske barn spiser bare halvparten av det anbefalte inntaket av fisk per uke. Vi voksne gir dem derimot 50 prosent mer rødt kjøtt enn anbefalt fra helsemyndighetene, og 20 prosent mer godteri enn fisk. Bare godteriet tilsvarer den største sjokoladen i butikken. Hver uke!
Vi som er voksne vet godt hva som er sunt for barna og for oss selv. Det ukentlige behovet for sjømat tilsvarer to-tre fiskemåltider i uka, men de unge spiser langt mindre.
Forskning viser at risikoen for et dårligere liv øker dramatisk dersom sjømat utelates fra menyen. Hjerteinfarkt eller åreforkalkninger er genetisk betinget, men også i stor grad påvirket av kostholdet. Spiser du fisk får du i deg fettsyrer som bidrar til at du reduserer denne risikoen. Fet fisk er den beste og så å si eneste naturlige kilden til vitamin D i kostholdet.
Det er kjent at mangelfull tilgang på vitamin D øker sjansen for benskjørhet. Det er videre mye som tyder på at omega 3 og jod kan være viktig for barnas kognitive utvikling. Nå forskes det på sammenhengen mellom omega 3 og lære- og skriveferdigheter, og mye tyder på at et godt inntak bedrer ferdighetene. Til slutt tyder mye på at mennesker som ikke får nok omega-3 fra sjømat kan være mer utsatt for psykiske lidelser. For noen av disse resultatene gjenstår flere studier før en kan være sikker, men det tegner seg likevel et dystert bilde for barna våre dersom vi ikke klarer å snu trenden. Noen må gjøre noe. Vi må gjøre noe. Vi vet jo så mye om hva som er godt for barna våre.
Mange mener fisk lukter og smaker vondt, men fisk av god kvalitet gir ikke lukt. Sjømat av god kvalitet, kombinert med friske grønnsaker og godt krydder gir gode matopplevelser. Sjømat er supergodt når du får tak i de ferske, kjølte og fryste kvalitetsproduktene i butikken.
Så la oss begynne med middagen. Lag det du pleier, men bytt ut kjøtt med sjømat. Se om du kan bruke laks-, sei, makrell, steinbit, ørret-, eller torskefileter og gjerne reker der det tidligere har vært kjøtt. Mulighetene er uendelige. En vinner er sunne fiskepinner med sesamfrø. Putt dem gjerne i meksikansk mat som i burrito-lefsen. Der kan du også forsøke deg med laks. Laks og torsk går også fint til indisk. Hva med en smakfull og god indisk gryte med torsk og fullkonscouscous?
På pizzaen tenker mange at de må ha på kjøtt, men forsøk med marinerte reker neste gang. For hva slår vel en halvgrov italiensk pizza med hvitløksmarinerte reker, parmesan og ruccola? Seiburgere i grovt hamburgerbrød, rømmedressing og friske grønnsaker er heller ikke å forakte. Prøv deg frem. Først til deg selv og så litt til barna. Godt! Og det vil gi umiddelbar virkning for kroppen og i toppen!
Forsøk også å snakke om fiskemiddagen som om det var en helt normal middag – det er jo det. Virker du usikker, så blir barna usikre. Vi i Norges sjømatråd og Godfisk skal gjøre det vi kan for at det skal bli lettere å velge sjømat. Det handler om å skape matglede, men før du møter gleden vil du møte motstand. Det er bedre å tilby barna noe sunt til middag, enn å gi dem noe usunt (som gir kortsiktig glede).
Vi voksne må bite tennene sammen og tørre å bli litt «kjipere». For det kommer til å gå over, og barna kommer til å like sjømaten du lager.
Så start nå. Gi barna dine muligheten til å møte livet sunnere og mer opplagt.