(Dagbladet): Det vakte oppsikt da det i slutten av januar ble kjent at Russland nekter visum til stortingsrepresentantene Trine Skei Grande (V) og Bård Vegar Solhjell (SV) i forbindelse med en planlagt komitereise til Moskva.
Disputten vies stor plass i det flammende brevet Russlands ambassade i dag har sendt til et knippe norske journalister.
Russerne mener de har vært tydelige hele veien på at Norges implementering av EU-sanksjonene mot Russland får konsekvenser – og påstår at de leverte en liste over personer som ble nektet innreise til Russland allerede i november, altså lenge før Stortingets komite bestemte seg for å reise dit.
«Vi regnet med at norske kolleger ville være ærlige med dem som sto på listen og direkte informere dem.», skriver den russiske ambassaden i brevet.
Foreslo byttehandel
Videre hevder de at de har foreslått en byttehandel for norske myndigheter, slik at de to politikerne likevel kunne få visum hvis Norge fjernet to russere fra den norske sanksjonslista mot Russland.
«Fra russisk side ble det bekreftet at man er innstilt på å bidra til å aktivisere dialogen på alle områder, herunder parlamentariske kontakter som er et viktig element i mellomstatlige forhold og uttrykt vilje til å finne løsninger på den nåværende situasjonen. Blant annet foreslo man et kompromiss som innebar at et paritetstall av personer fjernes fra sanksjonslistene på gjensidig grunnlag. Likevel ble forslaget avvist av den norske part.», forklarer den russiske ambassaden i brevet.
Saken ble ifølge russerne diskutert på et møte senest 1.februar, men skal ha vært tema på flere møter mellom Utenriksdepartementet og Russlands ambassadør i Norge, uten at partene har klart å komme til enighet.
Følgelig kommer de to politikerne ikke få visum til Russland neste gang de søker heller, skal man tro Russlands ambassade:
- Ikke på veldedighetskveld
«Men ingen må ha illusjoner. Vi er ikke på en veldedighetskveld. Hvis det på nytt blir levert dokumenter for visa for Trine Skei Grande og Bård Vegar Solhjell skal de igjen bli nektet innreise.», skriver de i brevet.
I brevet minner de om at daværende formann for statsdumaen, som ble oppført på EUs sanksjonsliste, kategorisk ble nektet innreise av norske myndigheter til en konferanse for parlamentspresidenter i 2014 – til tross for at vedkommende hadde en personlig invitasjon.
«Denne uvennlige handlingen utløste ingen reaksjoner fra norske parlamentarikere og medier. Men er det noe overraskende?», spør ambassaden i brevet.
Dagbladet har forsøkt å få en kommentar fra både Solhjell, Skei Grande, utenrikskomiteen på Stortinget ved leder Anniken Huitfeldt (Ap) og det norske Utenriksdepartementet, foreløpig uten å ha fått svar.
ALBUM: John Olav Nilsens fjerde fullengder åpner med surklingen fra havet, før stemmen til en færøying og en sakral synthesizer skyller over lydbildet.
John Olav Nilsen & Nordsjøen
På sitt beste låter «Nordsjøen» til forandring ikke som et rop om hjelp, men en seierserklæring.
Plateselskap
Brilliance Records
Det er et nydelig instrumentalspor, melankolsk og terapeutisk på samme tid – som om det forsøker å helbrede såret det selv er med på å skape. Sånn sett føyer «Intervensjon» seg til balearic beat, et uttrykk som i sann DJ-ånd sies å være mer en følelse enn en sjanger. Men der solnedgangen alltid er å skimte i den musikalske drømmen om Balearene, er det nok en gråværsdag i 34-åringens univers. Middelhavet har byttet plass med Nordsjøen.
«Nordsjøen» er ikke bare bergenserens første albumutgivelse på nesten fem år, det er også den første uten Gjengen. Vel, i hvert fall den fulltallige versjonen: Seks hoder har blitt redusert til to og omdøpt til Nordsjøen. Fremfor å gjøre et allerede rufsete lydbilde enda mer spartansk, har det tvert imot ført til John Olav Nilsens mest sonisk interessante skive så langt, preget av varme gitarer og frodige synther.
Høydepunktet «Sjansen i havet» ville sittet som smurt blant katalogen til det Gøteborgs-baserte plateselskapet Sincerely Yours, som i sin gullalder på 2010-tallet fusjonerte eplekjekk, særsvensk indiepopteft med direkte solskinnsfylte produksjoner. «Ring meg når huset brenner/Vink meg inn med alt du vil» synger Nilsen på refrenget, og til en forandring låter det ikke som et rop om hjelp, men en seierserklæring.
Resten av «Nordsjøen» beveger seg imidlertid i mer vante takter. De kurante singlene «Inn i min tid» og «Paris, Bergen» låter – tross den gjennomgående soniske lekenheten – som fattigmannsversjoner av henholdsvis The Smiths og Håkan Hellström, Nilsens fremste ledestjerner.
Dermed opprettholder disse også en tendens som alltid har brydd meg ved musikken hans: Den virker nesten bestemt ufokusert, som om det er en estetisk ambisjon å låte litt amatørmessig. Det er et grep som virkelig understreker det blødende hjertet utenpå skjorta, og er vel nettopp derfor det var så naturlig å plassere John Olav Nilsen i forlengelsen av Joachim Nielsen når debutalbumet «For Sant Til Å Være Godt» kom i 2009.
Med unntak av «Her inne er det høst hele året» – som er den eneste direkte dårlige låten her – er ikke denne henslengte holdningen et stort problem ved «Nordsjøen». Fornemmelsen av at Nilsen følger en fri bevissthetsstrøm når han påkaller sine indre demoner, får likevel flere av sporene til å ikke bare ligne merkelig mye på hverandre, men også andre låter man har hørt tidligere. Det svekker avkastningen ved gjentatte gjennomlyttinger.
«Den eneste veien ut» var navnet på den trauste svanesangen til JON & Gjengen. Men de beste øyeblikkene på «Nordsjøen» viser at det faktisk finnes flere måter å utforske ubehaget på. Fremfor å flyte med, kan man velge å stritte imot.
(Dagbladet): – Dette er meget dramatisk. Vi så når heisen stoppet og måten den vinglet på. Det var siste gang vi så en drone over en bakke da den falt i bakken, kanskje er det siste gang vi ser et sånn flyshow, sier Andreas Toft til NRK.
Det var før andre omgang under et flyshow i dagens storslalåmrenn at ulykken skjedde. Flyet kuttet en kamerakabel, som videre traff stolheisen. Kameraet datt deretter ned midt i målområdet.
Toft forteller at vaieren hadde fart rett mot de tusenvis i publikum, og at var en svært ubehagelig situasjon.
Ingen ble skadd, men hvis flyet hadde mistet kontrollen, kunne det hele gått mye verre.
ULYKKE: Dette kameraet falt ned i målområdet. Foto: Reuters/Ruben Sprich. Vis mer
- Vi kunne dødd
Det sveitsiske politiet forteller på en pressekonferanse før andre omgang at flyet landet trygt og at de vil etterforske saken videre.
De bestemte seg for å stoppe stolheisen av sikkerhetsmessige årsaker.
- Vi står rett under kameraene. Hadde vi stått her i det kameraet gikk i bakken hadde vi kanskje fått det i hodet, og hadde vi fått det kameraet i hodet hadde vi kanskje ikke overlevd. Vi ser at han jobber med kabelen der vi står nå, sier Kjetil André Aamodt til NRK.
Hirscher involvert igjen
En av de som ble sittende fast i stolheisen var østerrikske Marcel Hirscher.
- Han satt fast i heisen i ti minutter. Det er det samme for alle og ikke noe problem for profesjonelle utøvere, sier Hirschers manager Stefan Illek til NRK.
- Jeg kjente at noe skjedde. Det er helt skandaløst. Jeg orker ikke tenke på hva som kunne skjedd. Uansett hvem som er ansvarlig, vær forsiktig, sa han da til NTB.
Andre omgang skulle egentlig starte 13.00, men er inntil videre utsatt til tidligst 13:30.
Her plukker en frivillig opp kameraet som falt ned etter at et fly kuttet kabelen som kameraet var festet i. Foto: Reuters/Ruben Sprich. Vis mer
Han viser til Erica von Essens forskning fra Sverige, som jeg er godt kjent med. Det er også forskning fra Finland som argumenterer langs de samme linjer, av Mari Pohja-Mykrä. Disse (men ikke alle arbeidene fra von Essen), argumenterer med en forståelse for at såkalte «crimes of dissent» handler om opprør mot rådende ulveforvaltning, handlingene ses som «folk crimes» altså kriminalitet som ikke er særlig alvorlig, at det er handlinger som har stor aksept blant folk flest.
Men det å drepe individer av truede arter er alvorlig miljøkriminalitet som bør behandles som sådan. Saken fra Elverum viste at det også kan medføre stor lidelse for dyrene da ulven som ble ulovlig skutt på åte lå og led i mange timer før den endelig ble drept.
Jakt på ulv er ikke en handling som skal aksepteres fordi ulven «tilfeldigvis» «dumpet oppi samfunnsmessige endringsprosesser som allerede var i full utfoldelse, som har med både styrkeforholdet mellom sosiale klasser og mellom by og land å gjøre, og der råderett over utmarksressurser, inkludert ville dyr, har blitt et sentralt tema». Heller ikke er det slik at det hersker en gjennomgående enighet i Norge om at rovdyr kan drepes for å tilfredsstille dem som ønsker rovdyrene bort, være seg skogeiere, bønder eller alminnelige jegere.
Ved å underskrive Bernkonvensjonen tok staten kontroll over rovdyrforvaltningen fremfor å føre en ren utrydningspolitikk, og det er ikke lenger opp til lokale jegere og bønder selv å avgjøre om de skal skyte disse dyrene eller ikke. Hvorvidt det er «culling» eller lisensiert jakt kan kanskje være et poeng i en annen sammenheng, men når staten lisensierer jakt, altså at de samme jegerne den ene dagen kan drepe truede rovdyr lovlig, og den neste dagen kriminaliseres for det, er ut fra et rettssosiologisk perspektiv svært uheldig, ja enda verre, da en slik politikk sender svært uklare normative signaler. Det innebærer at det egentlig ikke er så viktig å ta vare på disse rovdyrene, hvis andre, menneskelige, interesser taler i mot.
Når Skogen argumenterer for at det å få delta på slik jakt kan virke konfliktdempende, så aksepterer han at individer tilhørende kritisk truede arter, kan drepes instrumentelt for å dempe konflikter, som etter hva Skogen hevder, egentlig ikke angår den i særlig grad, da den bare «dumpet» inn i det.
De lokale rovdyrnemdene er gitt stor makt i rovdyrforvaltningen, og denne politikken er i tråd med det von Essen, foreslår, ved at lokalbefolkningen skal høres. Men hvis disse ikke er seg sitt ansvar bevisst, slik vi så i det foreslåtte masseuttaket av ulv, så må denne politikken endres.
Hvis man anser at ulven har en naturlig rett til å være i norsk natur, og at kritisk truede arter ikke skal anvendes instrumentelt, blir dette en svært betenkelig politikk.
Heller ikke er det sannsynlig at det vil redusere den ulovlige jakten, at jegerne vil si seg fornøyde. De lokale bøndenes og jegernes protestmarsjer tilsier tvert imot at mange ikke ønsker en forvaltning, med mindre forvaltning her sees synonymt med utryddelse, i tråd med måten begrepet har vært anvendt på i den siste tids debatt, fra ulvemotstanderes side.
Det er mulig at fengselsstraffer ikke virker konfliktdempende, men kanskje kan de likevel ha en individual-og allmenpreventiv funksjon, som sender det motsatte signal av lisensjakt, nemlig at dette er alvorlig miljøkriminalitet som ikke aksepteres. I tillegg skal nevnes at den siste tidens tiltak, være seg å «ta ut» ulv, eller påføre dem invaderende utstyr slik at de kan overvåkes, strider mot et natursyn som innebærer at dyr har egenverdi, slik det er fastslått i Dyrevelfredslovens §3.
I vår antropocene tidsalder må man åpne for alternative måter for å ivareta interessene til de artene vi deler planeten med, fremfor å vurdere dem ut fra deres «nytteverdi», eller se dem som midler for andre formål. Da må man høyne respekten for dem, ikke redusere den, og det oppnår man bedre ved å gi dem reell beskyttelse, enn å bruke dem instrumentelt, slik Skogen foreslår.
Nicole Kidman og Lenny Kravitz var kjærester i omkring ett år og holdt en lav profil i media. Hele 13 år etter bruddet, avslører skuespilleren at de planla å gifte seg.
- Jeg kjente Zoe fra før fordi jeg var forlovet med faren hennes, forteller hun til The Edit.
- Alt er i familien. Jeg er veldig glad i Lenny; Han er en fantastisk fyr.
Distraherende talentfull
Etter ekteskapsbruddet fra Tom Cruise, som hun har adoptivbarna Isabelle (23) og Connor (21) med, ble Kidman linket til både Jude Law (44), Steven Bing (51) og Lenny Kravitz.
KIDMANS EKS-FORLOVEDE: Lenny Kravitz har vunnet en rekke priser for musikken sin. Han vant blant annet Grammy Award for «Best Male Rock Vocal Performance» fire år på rad fra 1999 til 2002. Foto: NTB Scanpix. Vis mer
I 2007 åpnet hun seg om forlovelsen – uten å røpe hvem det gjaldt.
- Jeg ønsket egentlig ikke noe forhold. Jeg ville bare at barna skulle ha meg, og jeg følte meg ikke komfortabel med å ha en annen person i alt kaoset. Men så ble jeg forlovet med noen…. Men det var bare ikke riktig. Jeg var ikke klar. Vi var ikke klare, fortalte hun til Vanity Fair den gang.
Zoe Kravitz er datter av Lenny og hans ekskone Lisa Bonet (49), og er kjent fra «The Cosby Show». Hun har bare fine ting å si om Kidman og hennes skuespillerprestasjoner.
KJENT FAMILIE: Fra 1987 til 1993 var Kravitz gift med Lisa Bonet. Sammen fikk de datteren Zoe. Eksene står hverandre fremdeles nær. Foto: NTB Scanpix. Vis mer
- Nicole kan være stille og sjenert, noe som er veldig interessant med tanke på hvilken sinnsyk skuespiller hun er. Hun er så dyktig at det noen gang ble distraherende. Etter hver scene hadde jeg bare lyst til å stoppe og si: «Wow».
Ifølge People traff Kidman og Kravitz hverandre da hun leide leiligheten hans på Manhattan sommeren 2003.
- Hun vil alltid være en spesiell person i livet mitt, sa artisten til nettstedet i 2004.
I dag er Kidman gift med countrystjerna Keith Urban (49).
De giftet seg i 2006, og har døtrene Sunday Rose (8) og Faith Margaret (6) sammen.
I går ble det skikkelig dårlig stemning i sal 250. Etter mange lange dager var Spesialenheten ferdig med sin utspørring av Gjermund Cappelen og det var forsvarernes tur. Storsmuglerens egen forsvarer, Benedict de Vibe, var ferdig på 40 minutter. Hans klient har jo innrømmet mer enn han anklages for i tiltalen, og det å inkriminere Eirik Jensen er aktoratets jobb. Dermed fikk Jensens forsvarere slippe til fra formiddagen. Da steg temperaturen.
De siste dagene har Cappelen vært framoverlent og svart tydelig på de fleste spørsmål. Han har virket komfortabel i vitneboksen. Tonen mellom aktoratet og den tiltalte har vært god. Statsadvokat Lars Erik Alfheim har konsekvent tiltalt Cappelen som «Gjermund», Spesialenhetens Kristine Schilling har stilt ledende spørsmål og Cappelen har bekreftet alt han kan.
Under deler av utspørringen fra Jensens forsvarere Arild Holden og John Christian Elden virket Cappelen stresset, sur og defensiv.
Da Holden gikk gjennom en telefonsamtale mellom Cappelen og kona, hadde tiltalte armene i kryss, nektet å svare og utstrålte den type energi som har inspirert tordenskyer over hoder i tegneserier.
Eldens utspørring demonstrerte hvordan aktoratets kronvitne lyver på en måte som umiddelbart etter avhør er blitt oppsummert av politiet som en sammenhengende, troverdig forklaring. I virkeligheten har Cappelen blandet fakta med fiksjon på en intrikat måte fra første stund, slik at virkeligheten blir svært vanskelig å skille fra fantasien.
Noe av det Cappelen har fortalt, har vært riktig hele veien. Problemet for dommerne er at det er vanskelig å skille sant fra usant, når tiltalte i så stor grad har fortalt historier som han nå selv beskriver som at han «kokte suppe».
Dommen fra oppbevaringssaken beskrev detaljert hvilke deler av hans forklaring i Asker og Bærum tingrett retten la til grunn og ikke, og oppsummerte forklaringen som å ha «liten selvstendig bevisverdi». Det samme poenget blir effektivt illustrert når Elden får Cappelen på defensiven.
Den dårlige stemningen spredde seg også over rettssalen i går, da aktoratet flere ganger brøt inn i forsvarernes utspørring. Alfheim og Schilling reagerte for eksempel begge på Eldens utsagn «alt du sier er feil», siden alt Cappelen sier tross alt ikke er feil.
Narkobaronen er kanskje ikke en lystløgner, men han har veldig lett for å lyve.
Jensen skal delta på ett arrangement hvor han snakker om de to bøkene han har gitt ut etter pågripelsen i 2014. I tillegg skal han og forfatter Torgrim Eggen «(…) oppsummere sine inntrykk fra Jensen-rettssaken» under programposten «Festkveld med kryssforhør og krimteatersport», skriver Klassekampen. Festivalforfatter Jørn Lier Horst er ikke særlig begeistret for det.
– At Jensen blir invitert til å delta på det som omtales som en «festkveld», er ikke greit. Ikke minst fordi rettssaken mot ham fortsatt pågår. Det gir en bismak når en mann som sitter med en av de alvorligste tiltalene mot seg, skal være en slags hovedattraksjon, sier Horst.
Festivalsjef Knut Gørvell i Cappelen Damm understreker at Jensen ikke vil levere et partsinnlegg. Han synes det ville være et paradoks om Jensen skal få uttale seg til mediene, men får munnkurv i andre sammenhenger.
Krimveteran Gunnar Staalesen er en av dem som støtter invitasjonen.
– Jensen deltok også for to år siden, etter at han var blitt arrestert. Jeg regner med at det han skal si på festivalen er såpass atskilt fra det som skjer i rettssalen at det ikke vil være noen grunn til å reagere, sier han.
FALUN (Dagbladet): Det er under én uke til VM i Lahti starter. Sprinten er mesterskapets åpningsdistanse. På kvinnenes sprint er Stina Nilsson og Maiken Caspersen Falla de to største favorittene. Dernest følger Natalja Matvejeva, Hanna Falk og Heidi Weng. Glem heller ikke Krista Pärmäkoski, Jessica Diggins, Ingvild Flugstad Østberg og Marit Bjørgen.
I Toblach satte russiske Matvejeva selveste Falla på plass i to sprinter. Plutselig er hun bedre enn noensinne. Bedre enn før hun ble tatt for EPO og ble utestengt i to år. Nå er hun plutselig en gullkandidat på VM-sprinten i Lahti. Et gull der vil neppe gi en spesielt god følelse hos konkurrentene.
Petter Northug og herrene ga klar melding til Johannes Dürr da han ble tatt for EPO. Når det gjelder Matvejeva og hennes kvinnelige rivaler, er imidlertid ikke de kritiske røstene like høye. Astrid Uhrenholdt Jacobsen forteller Dagbladet at hun tror de norske dopingsakene i høst er en del av årsaken til det.
- Det begynner å bli lenge siden EPO-dommen hennes. Jeg kjenner ikke detaljene i saken. Er det noe vi har lært i Norge i høst, er det at det å bli dopingdømt kan være så veldig mye forskjellig, sier Uhrenholdt Jacobsen til Dagbladet.
VANT: Natalia Matveeva satte maiken Caspersen Falla og Hanna Falk på plass i sprinten i Toblach. Nå uttaler de seg om den russiske jenta. Foto: Andrea Solero/ANSA via AP Vis mer
- Men det er forskjell på EPO-bruk og leppekrem-tabbe?
- Ja, det er det, men vi må ha det utgangspunktet at alle er rene og konkurrerer på like vilkår. Det er da det er gøy å konkurrere. Hvis det kommer til det stadiet hvor man tenker at jeg ikke kan stole på det, hører jeg ikke hjemme her lenger.
Østberg frykter Matvejeva
Ingvild Flugstad Østberg har i flere år vært bedre enn den russiske 30-åringen, men i år har hun blitt satt på plass en rekke ganger i sprint.
- Jeg tror ikke jeg skal si så mye om det. Det er best å ikke si noe, verken den ene eller andre veien. Det blir bare feil å si noe, sier Østberg til Dagbladet.
- Kan Mataljeva ta gull i Lahti?
- Ja, hun er en av favorittene, slik hun har sett ut i det siste. Hun var ikke så rå i Falun. Jeg burde egentlig slått henne. I Toblach virket hun vanvittig sterk. Løypa i Lahti passer nok bra for henne.
- Vi vet jo ikke hva som foregår i Russland
Maiken Casperen Falla vet godt at Matvejeva er en av få som kan utfordre henne om sprintgullet i Lahti.
- Hun har sonet sin straff. Hun følger det samme antidopingprogrammet som vi gjør. Vi skjønner jo ikke hva som foregår i Russland og hva som har skjedd. Det er andre forhold der enn vi er vant til. Men jeg tenker det må være greit, siden hun har sonet sin straff, sier Falla til Dagbladet.
Også den svenske sprinteren Halla Falk, som med sine fartsressurser i fristilssprinter er en av de største medaljekandidatene på Lahti-sprinten, er forsiktig med å uttale seg om Matvejeva og hennes tidligere EPO-dom.
- Det tenker jeg ikke noe på. Fokuset mitt er å gå på ski, så er det opp til antidopingarbeiderne å holde sporten ren, sier Falk til Dagbladet.
Innrømmer dopingkultur
Til Dagbladet forteller Natlja Matjeveva selv at hun føler seg god nok for gull i Lahti.
- Målet mitt er å ta gull. Jeg har vist at jeg er god for det i år. Dette er min beste sesong noensinne, sier 30-åringen til Dagbladet.
- Hva er hemmeligheten bak årets fremgang?
- Det er ingen hemmelig. Det er hardt arbeid over tid. Min fortid er fortid. Jeg er ren nå.
Det samme håper den russiske sprintstjerna Nikita Kriukov.
- Matjeveva ble utestengt, ja. Jeg kjenner ikke saken hennes, om det var uforskyldt eller ikke. Jeg kjenner henne egentlig ikke så godt. Vi er sjelden sammen, bare i mesterskap, sier Kriukov til Dagbladet.
- Det var et dopingmiljø i russisk langrenn fram til 2010. Da kom vi som var den nye generasjonen inn og tok et oppgjør det. Vi var klar på at vi ville konkurrere rent. Matjeveva har etter hvert blitt en del av den kulturen og er ren nå. Hun er ei hyggelig dame og en gullkandidat på sprinten i VM.
Mørk historie
Etter dopingskandalen som ble avslørt under OL i Salt Lake City i 2002, med Larissa Lazutina, Olga Danilova og etter hvert Julija Tsjepalova i spissen, har russiske kvinner i verdenstoppen i langrenn omtrent vært fraværende.
De russiske skijentene som har hevdet seg i verdenstoppen, har blitt tatt for doping. Alena Sidko tok flere mesterskapsmedaljer i 2005 og 2006, men ble senere tatt for EPO. Irina Khazova vant blant annet et verdenscuprenn i Davos i 2009, men ble tatt for bloddoping.
Og så var det denne Natalja Matvejeva, som har banket verdenseliten i Toblach denne helga. I 2007 vant hun sin første verdenscupseier Düsseldorf rett foran Marit Bjørgen, som dermed ble slått for en sjelden gangs skyld i den tyske bysprinten. I 2008 ble Matvejeva nr. 2 i samme by, da den da 18 år gamle Caspersen Falla fikk sitt store gjennombrudd med 3. plass.
Men så skjedde det som ofte skjer med suksessrike russiske skijenter: Matvejeva testet positivt på EPO i 2009 og sonet dommen frem til 2011. Nå er hun tilbake sterkere enn noensinne og seiler opp som en sterk gullkandidat i Lahti på sprinten og kanskje lagsprinten.
- Når hun slår Maiken, er hun utvilsomt en gullkandidat i Lahti. Matvejeva blir tøff å slå, sier Norges langrenssjef Vidar Løfshus til Dagbladet.
- Hva tenker du om at hun tidligere har blitt dømt for bruk av EPO?
- Det har jeg egentlig ingen kommentar til, bortsett fra at hun har sonet sin straff og gjort sin plikt for å komme tilbake. Straffeomfanget er det WADA som styrer.
- Er det mistanke og frustrasjon i det norske langrennsmiljøet?
- Nei, det har jeg ikke hørt noe snakk om, sier Løfshus.
I 2010 ville Det internasjonale skiforbundet (FIS) fjerne alle trenere og folk i det medisinske støtteapparat i Russland, samt utøverne Jevgenij Dementijev, Natalia Matvejeva og Nina Rysina. Signalet var klart: Matvejeva og co. var ikke velkommen tilbake.
Nå er hun likevel det og en gullkandidat på VM-sprinten i Lahti. I morgen kan vi få en forsmak i generalprøven i sprinten i Otepää.
RETT etter at alle påstander om at norsk langrenn medisinerte friske utøvere ble tilbakevist av en uavhengig internasjonal granskingskommisjon, fortsatte den svenske langrennssjefen Johan Sares nedsnakkingen av naboen:
- For meg føles det veldig rart at man skal bruke legemidler om man ikke er syk, sa Sares til den svenske avisa Expressen i går ettermiddag, og avslørte med en eneste setning at astmabehandling innen utholdenhetsidrett ikke akkurat er hans spesialområde. Så har da Sveriges langrennssjef selv ingen medisinsk bakgrunn og fleiper med at han som gammel hockeyspiller knapt har tatt en skitur siden han gikk på barneskolen.
Da er det på tide å kutte ut følelsene og forholde seg til fakta. For i virkeligheten er det ingen friske norske løpere som er blitt medisinert.
Det passer bare for noen fortsatt å framstille det slik.
OM den svenske langrennsjefen skulle føle for å bli med tilbake til virkeligheten, kan han slå opp på side 20 i rapporten fra granskingskommisjonen. Der står det medisinsk faglige svaret på det store spørsmålet i denne saken; altså om det ble gitt medisin til friske norske løpere for at de så skulle prestere bedre i løypa:
“Utvalget er ikke blitt gjort kjent med tilfeller hvor man i strid med allment aksepterte nasjonale og internasjonale retningslinjer har diagnostisert utøvere til å ha astma eller lignende luftveislidelser, og at disse utøverne uten gyldig diagnose deretter har fått medikamental behandling som om de skulle hatt slik diagnose”.
Så var det sagt. TV2s sensasjonelle nyhet fra sist høst om utdeling av medisin til friske løpere, var til slutt uten innhold.
MEN denne nyheten var ikke uten virkning. En ting er alle usanne beskyldningene fra inn -og utland om situasjonen i norsk langrenn. Slik agendastyrt vinkling og kunnskapsløshet kan ingen gardere seg mot så lenge kritikerne av norsk langrenn forbeholder seg retten til å kommentere en alternativ virkelighet.
Noe ganske annet er det grunnlaget denne 200 sider lange rapporten fra granskingsutvalget gir langrennssporten til å forsterke det helsearbeidet de nå har fått ros for:
Denne rapporten understreker utøvernes grunnleggende rettigheter som pasienter, og at hensynet til løpernes helse må prege en omlegging til en mindre belastende skisport.
Dette tydelige pasientfokuset gjør at kommisjonen advarer skisporten mot å bruke for svake doser astmamedisin i behandlingen på grunn av frykt for å bryte dopingreglene. I det norske langrennsmiljøet har man byttet til det forholdsvis milde produktet Atrovent i stedet for de sterke beta-2-agonistene. Den omleggingen gir kommisjonen betegnelsen «underbehandling»; i seg selv et ironisk uttrykk fra en internasjonal granskingskommisjon på jakt etter eventuelle norske etiske brudd.
I DENNE sammenhengen foreslår utvalget at Norges Skiforbund nå tar et internasjonalt initiativ for å sikre alle langrennsløperne bedre beskyttelse mot arbeidsrelaterte luftveisplager. Arbeidet med å sikre utøvernes helse må aldri bli en konkurransefordel.
Selv om Olympiatoppen har manglet en samlet skriftlig framstilling av norsk praksis ved astmamedisinering, har Norge i tiår ligget langt framme på dette området. Det kan hjelpe alle utholdenhetsutøvere, og her har utvalget gjort et imponerende grovarbeid ved å hente inn opplysninger om den idrettsmedisinske standarden i hele Norden.
Skjønt absolutt hele Norden ville ikke bidra til denne internasjonale granskingen.
Ledelsen i svensk toppidrett ønsket ikke å gi ut opplysninger om helsearbeidet sitt.
Det er i denne sammenhengen en skandale.
STYRINGEN av svensk idrett er delt i to mellom Riksidrottsforbundet (RF) og Sveriges Olympiske Komite (SOK). Det i seg selv er verd å huske på for de norske kritikerne som etter OL-resultatene sist sommer snakket om behovet for en uavhengig norsk toppidrett.
I Sverige er dette i praksis SOK sitt ansvar. Der har de svenske lederne opprettet en komite med den overordnete ledelsen for medisinsk tjenestetilbud. SOK fortalte granskerne at man hadde utarbeidet detaljerte planer for undersøkelse og behandling ved ulike sydomstilfeller; for eksempel astma.
Så langt, så bra for denne nordiske granskingskommisjonen på jakt etter mer felles kunnskap til beste for den enkelte langrennsløper:
Problemet var bare at svenskene ifølge rapporten (side 77)nektet å utlevere disse planene. De skulle svensk idrett ha for seg selv.
Da er det greit å minne om at ingen ting var skjult når det gjaldt den seinere så hardt diskuterte norske medisineringen av langrennsløpere. Under ski-VM i Oslo 2011 ble alle lands leger og helsepersonell invitert til seminar der man gikk igjennom en medisineringspraksis som har vært kjent siden midt på 1990-tallet.
PÅ samme viste roste de utenlandske deltakerne i granskingskommisjonen i går den åpenheten som ble vist i Norges Skiforbund gjennom et halvt år med undersøkelser. Bare det å be om å bli vurdert av flere internasjonale eksperter, er unik innen idretten.
Utlendingene mente at de norske skiledernes vilje til å gi maksimal innsikt satte en standard for slike undersøkelser, og skrev i rapporten at dette er «forutsetningen for et aktivt etikkarbeid».
Også den åpne kulturen i langrennsmiljøet mellom utøvere og lagleger ble trukket fram. På den måten mente kommisjonen det var lett for de aktive fritt å diskutere spørsmål om medisiner og kosttilskudd.
Merkelig nok ble denne overveldende rosen til norsk skisport ikke referert hverken utenlands eller i de norske mediene som det siste året har drevet fram både den såkalte «åpenhetsdebatten» og den kritiske tilnærmingen til kvaliteten i helsearbeidet blant norske langrennsløpere.
I den rapporten som ble framlagt i går, konkluderte den internasjonale granskingskommisjonen at dette samme utskjelte helsearbeidet i norsk langrenn i virkeligheten holdt såkalt «gullstandard»
Da er det kanskje som hos noen av våre svenske idrettsbrødre:
Åpenhet og ærlighet er det lettere å kreve av andre enn seg selv.
