bilindustrien

fra Norsk Tipping

Norge og Kina har som kjent lagt konflikten omkring Nobels fredspris til dissidenten Liu Xiaobo bak seg. 19. desember ble det undertegnet en felleserklæring som tar sikte på å normalisere forholdet som i seks år har ligget i isboksen. Er alt som før?

Mens statsminister Erna Solberg priste avtalen om normalisering i sin nyttårstale, har andre hatt kritiske innvendinger til teksten. Det er enighet om at den ikke inneholder noen konkret beklagelse eller unnskyldning for at den norske Nobelkomiteen har tildelt fredsprisen til en person Kina betrakter som en kriminell. Vendingene er vage. Det dreier seg om respekt for Kinas holdninger og bekymringer og viktigheten av å gjenoppbygge gjensidig tillit.

I avtalens tredje avsnitt går Norge langt i å rose Kinas historiske utvikling og sosiale system. I tillegg til respekt for «Ett-Kina»-politikken, Kinas suverenitet og territoriale integritet, erkjenner Norges regjering viktigheten av Kinas kjerneinteresser, og «vil ikke støtte handlinger som undergraver dem, og vil gjøre sitt beste for å unngå framtidig skade på de bilaterale forhold».

Tilslutningen til Kinas territoriale integritet og kjerneinteresser kan vise seg å være mer kontroversiell enn det ser ut til ved første øyekast. Støtter Norge for eksempel Kinas territoriale krav i Sør-Kina-havet, selv om den internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag har avvist disse kravene? Kan dette få som logisk konsekvens at Norge en gang i framtida må finne seg i at noen ikke respekterer Svalbardtraktaten, som bygger på tilsvarende internasjonal rett? Spørsmålene er mange. Svarene spriker.

«Did Oslo Kowtow to Beijing?» spør det anerkjente nettstedet ChinaFile. Hver uke avholdes det en «ChinaFile Conversation», der en rekke anerkjente akademikere og forskere drøfter en gitt problemstilling. Like før jul fikk åtte Kina-eksperter spørsmål om hva Norge har ofret, eller oppnådd, ved å inngå den nevnte avtalen. «Kowtow» er en gammel kinesisk skikk for et møte med keiseren. Det handler om underkastelse, å knele så dypt at hodet berører bakken. Var det dette Norge gjorde 19. desember 2016?

«Javisst,» bekrefter Stein Ringen, professor ved Oxford-universitetet. Norge har vært et offer for Beijings smålige hevngjerrighet. Prisen Norge har betalt er å la seg offentlig ydmyke, kanskje i den tro at andre vil forstå at ydmykelsen var påtvunget og uunngåelig, mener Ringen.

Isaac Stone Fish, Asia-sjef i tidsskriftet Foreign Policy, berømmer Oslo for å ha holdt ut i kulda i seks år, men sier: «Når et land som Norge bukker under for Beijing, er det et skremmende signal til resten av verden.»

Jean-Pierre Cabestan, professor ved Hong Kong Baptist University, mener at den norsk-kinesiske felleserklæringen er ensidig: «Norge framstår som en skyldig elev som innrømmer feilene sine overfor den kinesiske læreren,» sier han og etterlyser en henvisning til hva det norske folk mener om at Liu Xiaobo fortsatt sitter i fengsel. Han mener at demokratiske land bør unngå å forhandle fram felleserklæringer hver gang de har en konflikt med Kina; bare USA har muskler nok til å ignorere Kinas krav om en «kowtow»-erklæring. Norge burde i stedet ha bedt om solidaritet fra Norden, EU og Vesten.

Robert Barnett, professor ved Columbia-universitetet, mener det var feil av den norske regjeringen å gi innrømmelser for noe den ikke var ansvarlig for. «Dette er ingen triumf for internasjonal standard og diplomati,» sier han. Men han påpeker at roten til ondet ligger i et dysfunksjonelt europeisk diplomati overfor Kina. Det startet i 2008 da den daværende britiske utenriksminister David Miliband gikk med på en uttalelse om at Storbritannia anerkjenner Tibet som en del av Folkerepublikken Kina. Det hadde ikke skjedd før. Kort etter måtte både Frankrike og Danmark krype til korset og komme med liknende underkastende erklæringer etter besøk fra Dalai Lama. Europeiske land bør i stedet samle seg om en felles front overfor Kina, mener Barnett.

Edward Friedman, professor ved University of Wisconsin, etterlyser også en felleseuropeisk holdning til Kina: «Hvor er Europa når det gjelder å bry seg om de asiatiske sjøfartsnasjonene som må se på at deres framtid blir stjålet når Kina omgjør de asiatiske havområdene til en kinesisk innsjø?» Friedman konkluderer pessimistisk med at demokrati, globalt sett, i dag er så utfordret som det ikke har vært siden 1920-tallets framvekst av fascisme og stalinisme.

To Norgesbaserte forskere, Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier og Marc Lanteigne ved NUPI, er mer åpne for at Norge gjorde det rette for å legge det vanskelige forholdet bak seg. Felleserklæringen er tross alt åpen for tolkninger.

fra norsk tipping

(Dagbladet): I den forrige sesongen av «Anno» var det årets eldste deltaker, Lars-Kristian Engelbregt Grøholt (61), som gikk helt til topps i NRK-programmet.

I den ferske «Anno»-sesongen var derimot årets eldste deltaker den første som røk ut.

Fredag kveld fikk seerne se Anne-Berit Holden (65) forlate resten av deltakerne etter å ha tapt en nervepirrende fekteduell mot førsteduellant Linn Elise Rølvåg (33).

Exiten kom etter at Charlotte Fossum (20) ble nødt til å trekke seg fra ukas svenestykke. Dermed ble Bjørn Angell Knudtzen (60) svenn, sikret herrelaget immunitet og utpekte Rølvåg til førsteduellant.

- Hadde ikke en sjanse

Tidligere i fredagens episode måtte de øvrige kvinnelige deltakerne konkurrere mot hverandre for å avgjøre hvem som skulle møte Rølvåg til duell.

I turneringen måtte de traktere en trebuchet (slyngevåpen som ble brukt til beleiring i middelalderen, journ.anm.), og det var Holden som brukte lengst tid på å treffe de oppsatte blinkene med trebucheten.

- Jeg tapte først turneringen, så gikk jeg i fekteduell med Linn Elise. Hun har fektet tidligere så jeg hadde ikke en sjanse, og jeg endte med tap og en blå arm. Det gikk fint med armen og jeg kjente ikke skaden før etterpå, sier Holden til Dagbladet.

65-åringen, som ikke hadde noen ambisjoner om å vinne «Anno», synes fortsatt det var synd at hun røk ut først av konkurransen. Likevel legger hun ikke skjul på at «Anno»-tilværelsen var krevende.

- Det hadde vært fantastisk å være med videre, men når det ble som det ble at jeg gikk ut, så tenker jeg på hvor sliten og sårbar jeg var etter bare en uke, sier hun.

Holden legger til at hun følte et behov for å «skjerme seg mot 2016» i noen dager. Etter «Anno»-exiten trengte hun å bearbeide opplevelser og inntrykk fra 1537-livet i erkebispegården i Trondheim.

Ble «mormor» for hele «Anno»-gjengen

Årets «Anno»-sesong ble spilt inn i skyggen av den mektige Nidarosdomen, på et innspillingssett som er det dyreste hittil i NRK-programmets korte historie.

Anne-Berit Holden forteller at hele opplevelsen, inkludert samholdet mellom deltakerne, overgikk de forventningene hun hadde på forhånd.

- Det var fabelaktig å være der. Mye mer fantastisk enn jeg hadde trodd på forhånd. At relasjoner og så tette bånd mellom mennesker kan skapes over natta, er jo helt utrolig. Jeg ble jo hele Annos «mormor» på få dager!

Og personen som «døpte» Holden mormor, meddeltaker Stian Tusse Tønnessen (26), forteller at det var tungt å ta farvel med henne så tidlig ut i oppholdet.

- Det var jo veldig trist. Oppholdet for min del ble litt tyngre. «Mormor» var jo min støttespiller der inne, det var hun jeg kom nærmest, sier Tusse Tønnessen til Dagbladet.

26-åringen legger til at han, i likhet med Holden selv, ikke ble overrasket da Linn Elise Rølvåg gikk seirende ut av fekteduellen:

- Jeg ble overrasket over at «mormor» var så uheldig og røk ut av konkurransen som førstemann. Men den fektekonkurransen var nesten avgjort på forhånd. Linn Elise er jo en maskin, hun driver med yoga og er veldig sprek. Så det var veldig vanskelig for «mormor» på 65 år å skulle hamle opp med henne.

Våknet med kameraer i fjeset

Selv om Anne-Berit Holden fikk en knapp uke som «Anno»-deltaker, har hun gjort seg opp visse meninger om hvem av de gjenværende deltakerne som kan vinne.

- Jeg har mine favoritter. Tar man bort tilfeldighetens spill, som det er i bøtter og spann der inne, så er det klart at Simen (Havig-Gjelseth, journ.anm.) er en vinnerkandidat. Han har en fantastisk personlighet og er flink og arbeidsom, sier Holden.

65-åringen har tidligere sagt til Dagbladet at hun angret litt på at hun søkte da hun innså hva tv-deltakelsen innebar. I ettertid har hun bare gode ting å si om «Anno».

- Opplevelsen er vanvittig flott må jeg si. Man blir filmet, hele tida, og det er rart, men man blir godt ivaretatt. Det er anstrengende, samtidig som du bare må bli vant til det. Du legger deg og våkner med kameraer i ansiktet, men det går. En tilpasser seg og innretter seg. Etter hvert later man som om de ikke er der.

- «Anno» har vært en opplevelse for livet. Uten tvil! fastslår Anne-Berit Holden.

fra norsk tipping

Det finnes en lang tradisjon i barnelitteraturen for voksne som er fryktelig slemme mot smårollinger. Den ukronede kongen er selvsagt Roald Dahl, og Netflix’ nye serie slekter mye på ham. Serien er basert på bøkene «A Series of Unfortunate Events» («Den Onde Greven» på norsk), skrevet av Daniel Handler under pseudonymet Lemony Snicket (også seriens fortellerstemme), som allerede har en smått mislykket filmversjon fra 2004 med Jim Carrey.

Kløktige barn

De kløktige og veslevoksne (som barn gjerne er i denne sjangeren) Baudelaire-barna blir brått foreldreløse, og via triksing og fiksing klarer den pur onde Grev Olaf å bli deres lovlige verge (fordi han er deres nærmeste slektning, som i geografisk nærmest, ikke sant).

Olaf gjør selvsagt ikke dette ut av nestekjærlighet, men for å få kloa i den ikke ubeskjedne formuen barna er arvinger til. De flytter inn i hans falleferdige kråkeslott, og så begynner barnas lidelseshistorie for alvor, mens Olaf setter i gang mer og mer intrikate og innviklede planer for å få tak i arven. Hvis du trodde det var synd på Harry Potter som måtte sove i skapet under trappen skal du bare se sengen Baudelairene får tildelt.

Selvforherligende narsissist

Greven, spilt med flott komisk timing og åpenbar entusiasme av Neil Patrick Harris (selveste barnegeniet «Dr. Doogie», og Barney fra «How I Met Your Mother») bak masse tegneseriesminke, er, foruten å være ond, også gjerrig, smålig, dypt narsissistisk og krenkbar. Han er en forkledningens «mester», skuespiller av yrke, og går ikke av veien for lange, selvforherligende monologer om sine formidable evner.

Litt av en type, altså, og kanskje enda mer underholdende for voksne enn for barn.

Svart barnehumor

Svart humor for barn har vært en suksessoppskrift for flere enn Dahl, og Handler/Lemony Snicket omfavner dette med hud og hår. Dette er en sånn serie som advarer deg hvert femte minutt over hvor fælt alt er, og hvor ille det vil ende. Sånt får det til å krible i små mager.

Serien har en lekker og dukkehuspreget look, med oppstilte bilder og tilskrudd spillestil. Tim Burton og Wes Anderson har nok vært inspirasjonskilder for regissør Barry Sonnenfeld (som står bak sin del mørk humor med «The Addams Family» og «Men in Black»-filmene). Alt er enten duse pastellfarger eller dystert og fargeløst.

Tegneserieaktig

Men det mørke blir aldri for mørkt, serien har en lettbent tegneserieaktig tone, den går minimalt inn i et reelt psykologisk landskap, og det venter alltid en metavits rundt hjørnet når dramaet skrur seg til for mye. Det er vel kanskje sånn det må være for at en historie om foreldreløse barn som utsettes for psykologisk terror av en ond, gammel mann ikke skal bli uutholdelig, men det resulterer også i at dette blir mest en artig remse med hendelser som ikke angår oss så fryktelig mye på et dypere plan, og at vårt emosjonelle engasjementet ikke blir like sterkt som hos Dahl og J. K. Rowling, som alltid hadde en veldig menneskelig nerve og sårhet i bunn.

Men så lenge en Neil Patrick Harris i toppslag får synge og danse litt mellom all barnemishandlingen så skal man ikke klage så altfor mye.

fra norsk tipping

(Dagbladet): I dag meldte VG at NFF har gitt Ståle Solbakken et konkret tilbud rundt den ledige jobben som norsk landslagssjef, noe verken Solbakken selv eller toppfotballsjef Nils Johan Semb foreløpig vil bekrefte.

Etter det Dagbladet kjenner til er førstevalget Solbakken interessert, men han har fortsatt ikke bestemt seg om Norge er det rette for ham – akkurat nå.

Samtidig møtte Nils Johan Semb nylig Swansea-sparkede Bob Bradley på Gardermoen denne uka, åpenbart for å snuse på mulighetene for en amerikaner i sjefsstolen eller liknende – selv om ingen ville si noe mer om det.

Grant Wahl, sjefsskribent i amerikanske Sports Illustrated, hadde en svært åpenhjertig Bradley som gjest i sin podkast denne uka, der den tidligere Stabæk-helten blant annet snakket varmt om tiden sin i Norge.

Wahl, som kjenner Bradley godt etter jobbene i MLS og for USAs landslag, tror imidlertid NFF – om de kommer med et tilbud – vil få hard konkurranse fra den nystartede MLS-franchisen Los Angeles Football Club (LAFC).

- Han hadde tilbud fra Los Angeles før han gikk til Swansea, men valgte å takke nei. Så vidt jeg skjønner er han fortsatt førstevalget deres, og de trenger å hyre en trener snart. Det store spørsmålet er om han ønsker å fortsette dette europeiske eventyret, eller dra tilbake til USA, sier Wahl til Dagbladet.

- Jeg tror han skjønner at om han drar hjem nå, så avsluttes mulighetene i Europa, om ikke for godt, så i hvert fall til en viss grad. Og jeg tror han ville elske å avslutte det kapittelet på en annen måte enn det som ble slutten i Swansea, sier den erfarne skribenten.

Lukrative Los Angeles

I Swansea gikk det fort skeis for Bob Bradley. I den nevnte podkasten snakker amerikaneren blant annet vidt om hvordan han måtte sette planer på vent i jakten på kortsiktig suksess, og om hvordan han til syvende og sist føler han aldri fikk vist fram hvilken trener han egentlig er i Wales.

LAFC på sin side satser knallhardt, og bruker også økonomiske muskler på vei mot MLS-debuten. I Stabæk skal Bradley ha tjent i underkant av tre millioner det siste året, og han kan neppe forvente mer enn maks det dobbelte i Norge-jobben. Det lønnstilbudet vil bli knust av vestkystamerikanerne.

- I LA vil han fort tjene rundt 1,5 millioner dollar (i underkant av 15 millioner NOK) i året. Den høyest betalte treneren i MLS er Patrick Vieira i New York City, han har rundt 3 millioner, og selv om Bradley ikke vil nå helt opp dit, vil han være i nærheten, sier Grant Wahl.

- Men han har takket nei til liknende lukrative tilbud før, og valgt noe annet enn pengene, blant annet da han gikk til Stabæk. Jeg har aldri sett lønna som en viktig faktor hos Bradley, og han tar aldri den lette utveien. Samtidig, har han to tilbud, LAFC og Norge, så er det flere faktorer enn pengene som kan tale for begge deler, sier Wahl.

Foretrekker klubbjobbing

For Bob Bradley har fortsatt en høy stjerne i USA, selv etter flere år utenlands etter sparkingen som landslagssjef der borte. Da landslagstrenerjobben gikk fløyten valgte Bradley å satse utenlands, han har vært i Egypt, Norge, Frankrike og Wales, og han har hatt med kona på lasset hele veien.

- Kanskje tenker han også: Jeg klarte å komme meg til en trenerjobb i Premier League. Jeg har tatt med familien verden rundt. Kanskje jeg skal bestemme meg for å reise hjem til en god situasjon med forholdene til rette i Los Angeles, spekulerer Grant Wahl.

Og en faktor som trolig taler for LA, eller en liknende jobb, og mot Norge, er Bradleys vanvittige sans for daglig, knallhard jobbing, tror Sports Illustrated-skribenten.

- Jeg tror han virkelig liker dag-til-dag-arbeidet, så jeg tror han hvis han måtte velge fort kunne foretrekke klubbjobbing. Samtidig behandlet han landslagstrenerjobbene akkurat som klubbjobbing, med daglig og intenst arbeid. Bradleu jobber hardere enn noen andre jeg har sett i min karriere som journalist, han er ekstremt ambisiøs og driven, sier Wahl.

- Men, igjen, han snakker bare positivt om erfaringene i Stabæk. Selv om klubben ikke hadde mye penger, opplever jeg at han fikk stor støtte av folkene rundt. Det var en god stemning i laget, og spesielt den andre sesongen har gitt ham gode minner. Det at han måtte ta Uefa-lisensen i Norge hjalp ham også med å bygge relasjoner til andre trenere og miljøet. Så selv om han kanskje ville foretrekke et klubblag, så handler det først og fremst om at han ønsker seg å jobbe et sted der han kan bygge opp noe, tror Wahl.

Et Norge uten praktiske muligheter til å ta seg videre fra VM-kvalifiseringen – i et generasjonsskifte og med mye velvilje mot en tidligere stor eliteserieprofil – kan kanskje være det stedet.

Men først må nok Ståle Solbakken eventuelt takke nei til Semb og co.

P.S. Nettavisen skriver i dag at Bob Bradley skal ha fått et tilbud om å bli Norges neste landslagssjef. Samtidig melder Aftenposten på sin side at verken Bradley eller Solbakken har fått noe tilbud.