bilindustrien

fra norsk tipping

13 av regjeringens 16 departementer har en kritikkverdig og lovstridig praksis for journalføring, hevder Pressens Offentlighetsutvalg (POU) i en ny rapport.

I rapporten «Slik hindrer departementer innsyn» har POU kontrollert hvor lang tid de 15 departementene og Statsministerens kontor bruker på å journalføre dokumenter og publisere journalposter i Offentlig elektronisk postjournal (OEP).

Alle departementene er kontrollert over en periode på drøyt halvannet år fram til august 2016, og offentlighetsutvalget konkluderer med at 13 departementer har en lovstridig praksis.

Forsinket journalføring er en av flere måter offentlig forvaltning trenerer innsynsretten på, ifølge utvalget.

Justisdepartementet verst

Aller dårligst ut kommer Justis- og beredskapsdepartementet, som ifølge offentlighetsutvalget bruker 39,4 dager i snitt fra dokumentdato til publiseringsdato.

Dokumentdato er datoen avsender påfører dokumentet, mens publiseringsdato er datoen for når journalposten publiseres i postjournalen.

- Snittet i Justisdepartementet er veldig høyt. For oss ser det ut som om det er et ønske i departementet om å trenere publisering, og ut fra tallene er det akkurat det de gjør, sier POU-leder Siri Gedde-Dahl til NTB.

Tregt

Alle statlige organer plikter å journalføre dokumenter som sendes inn og ut av organet, slik at offentligheten kan overvåke beslutninger og saksbehandling. Ettersom departementene i dag er pålagt å overføre journalposter bare én gang i uken, har POU satt en strek ved rundt åtte virkedager i snitt fra dokumentdato til publiseringsdato.

«Departementer som bruker lengre tid enn det, mener vi har en kritikkverdig og lovstridig praksis», heter det i rapporten.

Nest svakest er Barne- og likestillingsdepartementet med et snitt på 21,9 virkedager, etterfulgt av Klima- og miljødepartementet (17,8), Utenriksdepartementet (17,6), Forsvarsdepartementet (17,6) og Kunnskapsdepartementet.

Raskere på 90-tallet

Statsministerens kontor (8,8 dager i snitt), Samferdselsdepartementet (8,9) og Kommunal- og moderniseringsdepartementet (9,9) er best i klassen og unngår kritikk fra Pressens Offentlighetsutvalg.

Samtidig mener utvalget at alle burde kunne gjøre publiseringen av journalposter betydelig raskere.

- Vi mener blant annet at det i dag er teknisk mulig å publisere dokumenter umiddelbart etter journalføring, og det må tilrettelegges teknisk for at dette skjer. Journalføringen tar mye lenger tid nå enn for 20 år siden, sier Gedde-Dahl.

Norsk Redaktørforening reagerer på avsløringen om departementenes journalpraksis.

- Når statsministeren følger loven, er det en skam at Justisdepartementet framstår som den største lovbryteren, sa leder Harald Stanghelle under framleggelsen av rapporten.

(NTB)

fra Norsk Tipping

Vadim Demidov er klar for den nye MLS-klubben Minnesota United, melder Nettavisen.

Den norske tidligere landslagsspilleren har vært ute etter ny klubb siden han avsluttet oppholdet i Brann etter fjorårssesongen, og han bekreftet tirsdag overfor Nettavisen at han har signert en toårsavtale med Minnesota United, med opsjon på enda et år.

- Minnesota kom i kontakt med min agent Bjørn Tore Kvarme i desember og viste stor interesse med en gang. Jeg snakket med sportsdirektøren og treneren og fikk et veldig godt inntrykk av begge to. De hadde “scoutet” meg lenge og visste hva jeg kan tilføre laget, sier han til Nettavisen.

- Jeg hadde konkrete tilbud fra Skandinavia, Spania og andre europeiske toppklubber, men jeg har veldig lyst til å prøve meg i MLS, som er en liga i enorm utvikling. Ambisjonene til klubben samsvarer med mine.

30-åringen har i sin karriere vært innom klubber som Rosenborg, Real Sociedad, Eintracht Frankfurt, Celta og Anzji.

Minnesota United forbereder seg til sin første sesong i Major League Soccer og trenes av engelske Adrian Heath. MLS-sesongen starter i mars, og Minnesota United gjester Portland Timbers i sin første kamp.

(©NTB)

fra Norsk Tipping

«Jeg har levd på tillit hele mitt liv, og har en uhyre bred kontaktflate. De har hatt tillit til meg og jeg har hatt tillit til dem.» Jensen poserte lenge i vitneboksen foran fotografene før han begynte sin forklaring i går. Det virket som om han hadde gledet seg.

Mange har omtalt rettssaken mot Eirik Jensen og Gjermund Cappelen som en kamp om troverdighet. Den kampen vinner Jensen lett.

Før lunsj hadde Guro Glærum Kleppe fra Spesialenheten for politisaker fortalt historien bak etterforskningen av Jensen. Cappelen ble tatt for oppbevaring og handel med narkotika, og spurt om hvorfor han ikke hadde blitt tatt gjennom årevis i politiets søkelys. Da svarte han at han samarbeidet med en politimann.

Utgangspunktet er altså forklaringen til en mann som er dømt for innførsel og salg av 1,4 tonn hasj. Selv har han nektet å forklare seg om noen andre enn nettopp Jensen. Som landets mest erfarne krimkommentator, Aftenpostens Inge D. Hanssen, sier det: «Cappelen har papir på tvilsom troverdighet».

Til sammenlikning snakket den tiltalte ekspolitimannen engasjert, med tyngde og et godt forberedt manus. Først mot slutten av dagen skurret forklaringen.

Troverdighet er ikke det som avgjør dommen i denne saken. «Dette er ingen troverdighetsberegning med en vektskål som kan vippe i den ene eller den andre retningen», sa forsvarer John Christian Elden i retten i går. Han har rett. Rettens oppgave er ikke å bedømme hvem de stoler mest på, men å vurdere om bevisene, utover enhver rimelig tvil, viser at Eirik Jensen har gjort det han er anklaget for. Jensen kan framstå like troverdig som en mor som forteller sitt barn at hun elsker det. Holder bevisene, spiller det ingen rolle.

Påtalemyndighetene ville neppe reist sak om de ikke hadde andre bevis enn påstander fra en livsvarig yrkeskriminell.

Bevisførselen ble pedagogisk introdusert av Kleppe i Spesialenhetens innledning i går.

1523 kommunikasjonshendelser mellom Cappelen og Jensen skal legges fram – tekstmeldinger, e-poster og teledata. Analysen av innholdet skal avgjøre om kontakten er det Jensen kaller «blomsterspråk» mellom kildefører og informant – eller om de er varslinger av politiets virksomhet og tilrettelegging av narkobaronens ulovlige virksomhet. Påtalemyndigheten har undersøkt både hva de tiltalte, politiet og Tollvesenet gjorde på de aktuelle tidspunktene – og undersøkt hva slags vær det var. De opplysningene ble imidlertid utdaterte allerede i går, da Jensen sa at spørsmål om været handler om hvordan det går med informanten.

Jensens bruk av politiets etterretningsregister er gjennomgått i detalj. Det er ingen tvil om at loggføringen ikke har vært i tråd med politiets normalinstruks for behandling av informanter, men i denne sammenhengen er det en detalj utenfor tiltalen. Cappelen sier de to tiltalte er medsammensvorne kriminelle, den pensjonerte politimannen sier narkobaronen var hans informant. Hva Jensen har søkt etter av informasjon og hva slags opplysninger han selv har lagt inn kan kaste lys over relasjonen mellom dem.

Endring av forklaring er aldri særlig tillitvekkende. Da Jensen i går innrømmet at han likevel ikke hadde fått kvitteringer av håndverkerne som pusset opp badet hans, men hadde fått kvitteringene av Cappelen, var det lett å mistenke at han tilpasset forklaringen til bevisene. Og da han for første gang forklarte hvorfor han kvittet seg med en telefon han hadde brukt til å kommunisere med sin medtiltalte, var det lett å undre seg over hvorfor han ikke kom på at det var «ren rutine» tidligere. Særlig slet Jensen med å forklare hvorfor han har hatt en omfattende kontantøkonomi. Spesialenheten vil gjennom en kontantstrømsanalyse og en forbruksberegning vise at Jensen har hatt et overforbruk i forhold til inntekten sin. Forsvaret vil legge fram sin egen revisorrapport som konkluderer med det motsatte. Begge kan være riktige, men bare en av dem er det.

«Rare ting» kaller Jensen sin egen oppførsel med hyppige kontantinnskudd, gjerne to ulike steder direkte etter hverandre. Forklaringen er likevel interessant. Jensen har jobbet med et prosjekt så hemmelig at ikke engang hans nærmeste overordnede har visst om det. Det har han gjort med så stor fare for egen sikkerhet at han sier han har følt behov for ha våpen og kontanter klart til å rømme på kort varsel. Spesialenheten bekreftet i går at de kjenner til det graderte oppdraget. Detaljene kan ikke avsløres i retten.

I dag skal den tidligere politioverbetjenten forklare seg om det nære forholdet til Gjermund Cappelen. Da må han gå i detalj om kontakten, gjennom mange år og rundt pågripelsen. Mot harde bevis holder ikke vage forklaringer.

fra Norsk Tipping

Den britiske sangeren Rebecca Ferguson ble bedt om å opptre på innsettelsesdagen, og aksepterte på én betingelse: At hun fikk synge «Strange Fruit», den ikoniske Billie Holiday-låten som handler om rasisme og lynsjing i Sørstatene. Donald Trump vil jo ha Alabama-senatoren Jeff Sessions som justisminister – en mann som ikke akkurat har en karriere som forkjemper for borgerrettigheter. «Strange Fruit» ville ha vært en velegnet påminnelse, men Fergusons opptreden er avlyst.

Mannen som i sin tid skrev sangen som er blitt kåret til forrige århundres viktigste, var en jødisk lærer fra The Bronx i New York. Han har fortalt at han ble inspirert til å skrive den etter å ha sett det brutale bildet som den lokale fotografen Lawrence Beitler tok av en lynsjing i Marion, Indiana i august 1930. På bildet ser man to svarte menn som er hengt i et tre, omgitt av en horde hvite tilskuere, også kvinner og barn.

Abel Meeropol skrev diktet i 1937:

«Southern trees bear a strange fruit / Blood on the leaves and blood on the root / Black bodies swinging in the southern breeze / Strange fruit hanging from the poplar trees.»

Diktet, som har to vers til, ble opprinnelig trykket i et fagforeningsblad for lærere. Abel Meeropol satte melodi til det seinere og spilte sangen for innehaveren av jazzklubben Cafe Society i New York. Klubbeieren ga den videre til Billie Holiday som spilte den inn på plate i 1939. Sangen vakte så stor oppsikt at Meeropol ble innkalt av myndighetene i New York for å vitne foran en komité som undersøkte om det fantes kommunister i det lokale skoleverket. De ville vite om det amerikanske kommunistpartiet hadde betalt ham for å skrive «Strange Fruit».

Meeropol var kommunist. Ifølge National Public Radio forlot han både skoleverket og partiet etter 1945. Men det fantes en link mellom Meeropol og daværende Sovjetunionen, som Putin-vennen Donald Trump muligens ikke kjenner til.

Abel Meeropol skrev sine dikt under pseudonymet Lewis Allan. Dette var navnene til hans to sønner, som begge var dødfødte. I stedet tok ekteparet Abel og Anne Meeropol til seg to små gutter, Robert (6) og Michael (10), etter at guttenes foreldre ble henrettet i den elektriske stol for spionasje. De var sønner av Ethel og Julius Rosenberg, ekteparet som ble dømt til døden for å ha overlevert atomhemmeligheter til Sovjetunionen i 1953. Rosenberg’ene var kommunister, og saken mot dem skapte overskrifter over hele verden mens Mccarthyismen herjet i USA.

Rebecca Ferguson har valgt riktig sang.

fra Norsk Tipping

Jeg skal ærlig innrømme det, det er mye greiere for meg at Human-Etisk Forbund får penger over statsbudsjettet. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken, burde vi ikke betale for dette selv?

Ola Borten Moe og Senterpartiet har tatt til orde for at det bare er norske statsborgere som skal telle for utregning av støtte til tros- og livssynssamfunn. Hvis vi ser bort ifra det faktum at dette er problematisk ut ifra et menneskerettighets- og rettferdighetshensyn, de Borten Moe vil ekskludere har jo ofte betalt skatt, så er han kanskje inne på noe. Burde den norske staten finansiere tros- og livssynssamfunn i det hele tatt?

Jeg setter pris på at staten gjør dette i dag, jeg tjener jo på det. Jeg slipper jo unna med å finansiere Human-Etisk Forbund med en femtilapp. Medlemmene av statskirken betaler ingenting, og medlemmene andre steder har varierende grad av medlemsbetaling. Likevel tjener tros- og livssynssamfunnene godt. Den katolske kirken,

Den norske kirken, Human-Etisk Forbund og muslimske menigheter er blant dem som tjener godt på dette. Men, og som humanist er dette lett å si, selv om Senterpartiets forslag i liten grad vil ramme «oss», så er det et poeng Kristin Mile kommer med i Fritanke som respons til dette: Det vil være i strid med menneskerettighetene.

Likevel kommer vi ikke bort i fra et viktig faktum – dagens finansieringsordning kan ikke sies å være bærekraftig. Ikke for en femmer.

Dette gjelder både statskirken (ja vi har faktisk det fremdeles) og «oss andre». Vi kan ikke leve med en finansieringsordning som gir kirken flerfoldige milliarder hvert eneste år, og hvor kostnaden til «de andre» øker for hvert eneste medlem som melder seg ut av «folkekirken». Særlig ikke når vi vet at et flertall av «folkekirken» er ikke-troende.

Det er heller ikke et alternativ å droppe finansieringen av «oss andre» eller av dem uten norsk statsborgerskap slik Ola Borten Moe foreslår.

Dette er uten tvil problematisk – ut ifra et perspektiv om likebehandling, likeverd, likestilling og ikke minst menneskerettighetene.

Da blir spørsmålet, burde vi ikke heller betale for dette selv? Jeg vil jo egentlig ikke dette, det er fint for meg som privatperson med alt som betales over statsbudsjettet. Ordningen, finansieringen, må være lik for alle anerkjente tros- og livssynssamfunn i Norge og for alle beboere i Norge, uavhengig av statsborgerskap.

Den eneste bærekraftige modellen jeg ser som et alternativ er at staten ikke lenger finansierer denne siden av kulturen, ut over verneverdige bygninger som må tas vare på av kulturhistoriske hensyn.

Jeg må som medlem av Human-Etisk Forbund og min bestemor som medlem av Den norske kirke selv være med på å finansiere organisasjonenes virke, om vi ønsker dette.

Det er den eneste rettferdige ordningen og noe vi alle bør jobbe mot – uavhengig av livssynstilknytning.

fra Norsk Tipping

Mange av dagens sameier er i gamle bygninger. Fra 2025 øker befolkningen over 80 år kraftig. Det vil derfor være store behov for oppgradering, modernisering og tilpasning i årene framover.

For den enkelte betyr det at man kan bo lengre i sitt eget hjem. For samfunnet betyr det store økonomiske besparelser ved at færre bor på institusjon.

I forslag til ny eierseksjonslov går regjeringen likevel inn for å gjøre det vanskeligere å gjennomføre større oppgraderinger i sameier. Det foreslås innført en særdeles uklar standard der man gir hver enkelt sameier vetorett over «tiltak som er særlig inngripende eller særlig viktige». Det betyr at én person kan hindre nødvendig oppgradering som alle andre ønsker.

Bestemmelsen vil kunne bli et effektivt hinder for fornuftige tiltak i sameier. Det vil være uheldig både for sameiet og samfunnet. I tillegg vil det helt sikkert føre til mange konflikter og gode tider for advokater. NBBL oppfordrer derfor Stortinget i sin behandling av loven til å gjøre om på denne uheldige formuleringen, slik at loven legger til rette for det som er ønskelig fra et samfunnsperspektiv – og ikke for kranglefanter.