TO DAGER med Johaug-drama der forsvarsadvokat Christian B. Hjort nesten snakket henne til full frifinnelse, samlet det meste av nordisk sportspresse til Ullevaal. I beste fall burde publikummet vært langt større. Norges Idrettsforbund ville ha direkte TV-sending, men ble stoppet av partenes frykt for at vitnene da kunne ha fått for dårlig beskyttelse. Det var synd:
- Kampen for en ren idrett har sjelden hatt en bedre scene.
En direkte TV-overføring ville ha stoppet mange av de konspirasjonsteoriene som automatisk følger en nasjonal dopingsak, og det ville ha gitt en bred innføring i forskjellen mellom det å svindle idretten bevisst og det å bryte dopingregler.
DET blir en viktig forskjell uansett straff i Johaug-saken, og den oppfølgingen blir definitivt en internasjonal oppgave. Større variasjon i straffeutmålingene krever mer forståelse for ren idrett i de ulike nasjonale sportsmiljøene.
Under høringen pratet jeg med Jacob Hård; kommentatoren fra Sveriges Radio. Han var imponert over hvor åpent norsk idrett behandlet denne saken, og håpet vi nå skjønner mer av det å sitte som tiltalt i en dopingsak der du oppfatter deg som skyldfri.
JACOB HÅRD har selv bidratt godt der. Det var han som midt mens denne bølgen av mistro mot Norge skyllet over nabolandet, våget å sette spørsmålstegn ved selve mistroen. Hva er det ved kulturen vår som gjør at vi så lett blir dratt inn i det negativ i bedømmelsen av alle andre? Det at vi søker konspirasjon i stedet for kunnskap?
Der den folkekjære Hård var trygg nok til å utfordre sine egne landsmenn på holdningene deres til hva som ikke har skjedd i norsk skisport, må vi tørre å utfordre våre egne holdninger til hva som er doping. Mens mange av oss har tatt vår ærlighet og de andres uærlighet for gitt, har Johaug-saken lært oss en lekse:
- Det er forskjell på det å dope seg bevisst og det å begå et brudd på dopingreglene.
Det er jo derfor Thereses forsvarer heller viste til retningslinjer fra Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS) enn å sammenligne med tidligere enkeltdommer. Slik bygget han juridisk svært elegant en bro mellom Johaugs håp om full frifinnelse og den juridiske muligheten til å få det.
DEN broen går såvisst ikke via alternative virkelighetsoppfatninger som for eksempel at Therese Johaug etter ti år karriere i dopsporten langrenn hadde skjønt bedre hvordan hun skulle håndtert farlig medisin om hun hadde gått nett-kurset «Ren idrettsutøver».
Det er ikke svikt i idrettens mer eller mindre formelle daglige dopingvern dette dreier seg om. Det er den intuitive forståelsen av hva som er rett og galt, og den felles viljen til å gjøre det rette. Da nytter det lite i lengden hverken med et app-kurs i god moral eller en fariseerisk bokstavtro på forordninger. Bare med idrettsmiljøer som i alt sitt vesen står fast på gode verdier.
Miljøer der feil bare kommer som tilfeldighet; ikke som en felles moralsk svikt i miljøet.
Altså akkurat som i denne Johaug-saken.
HVORDAN den ender blir muligens likevel ikke klart med avgjørelsen fra den norske domsnemda. For advokat Christian B. Hjort ledet retten fra punkt til punkt mot en oppfatning av at Therese Johaug ved nettopp det å spørre landslagslege Fredrik Bendiksen hadde vært akkurat så forsiktig som hun måtte være:
- Det lyste ingen røde lamper. Landslagslegen hadde sett på den ødelagte leppen, det var han som hadde kjøpt salven og gitt den direkte til henne, understreket Hjort. For han er null straff naturlig og alt annet enn godt under 12 måneder utilsiktet i forhold til det WADA-koden krever.
Men en slik straff kan også få utilsiktede konsekvenser. Hjort framholdt at han bare hadde brukt idrettens egne regler i saken. Det virket overbevisende i retten og det hadde fungert for et bredt TV-publikum langt utover Norges grenser:
- Om det fungerer i den ankesaken som kommer, er noe helt annet.
Akkurat som det å klare å skille mellom det å dope seg og det å bli dømt for brudd på en dopingregel.
