bilindustrien

fra GET

(Dagbladet): «Er dette verdens HEITESTE brannmann?»

«Brennende heit»

«Norges mest sexy brannmann»

Slik omtales norske Gunn Narten i de svære britiske avisene The Daily Mail og The Mirror, samt amerikanske New York Post.

30-åringen, som jobber som røykdykker på Asker brannstasjon, har en Instagram-konto der hun deler bilder og erfaringer fra yrket som brannmann, treningsbilder og fotografier fra naturen. Bilder som nå vekker oppsikt over hele verden.

I skrivende stund har hun over 53 000 følgere.

- Tok helt av

Selv forteller hun til Dagbladet at hun aldri hadde sett for seg den internasjonale oppmerksomheten.

- Nei, det var veldig uventet. Jeg ble spurt via Instagram om jeg kunne svare på noen spørsmål for en lokalavis i England, og så tok det helt av.

I tillegg til de store amerikanske og britiske mediene, har hun blitt omtalt i Canada, Italia, Bosnia og Kroatia. Overraskende for Narten som opprinnelig kommer fra Oltedal utenfor Stavanger – en kommune som ifølge Wikipedia har i underkant av 1000 innbyggere.

- Jeg ble ganske paff, men det har vært mange hyggelige kommentarer rundt det, så det er bare gøy. Det er litt sprøtt at ei bygdejente fra Norge blir spredt i så store medier. Så nå sitter jeg bare og venter på telefon fra Thomas og Harald, sier hun, og flirer.

Misfornøyd med overskrifter

Det er riktignok ikke første gang Narten havner på skjermene til folk. Her til lands dukket hun i fjor høst opp i TVNorge-serien «Norges beste brannmann», og senere i dag skal hun intervjues via Skype for et amerikansk program.

Men selv om det er stas med oppmerksomheten, er det ikke alle overskriftene hun setter like mye pris på.

- Jeg er ikke helt fornøyd med alle overskriftene. Det er ikke det jeg hadde valgt selv om det var jeg som skulle skrevet artiklene, sier hun.

- Men jeg får ikke gjort så mye med det, så jeg får bare le av det.

Mer nysgjerrighet enn fordommer

Narten har jobbet som brannkonstabel i en årrekke, og trives veldig godt med det. Hun stortrives i jobben, og forteller at hun langt oftere møter spørsmål og nysgjerrighet enn fordommer.

- Jeg tror nok familie og venner var litt skeptiske i starten. Da jeg søkte, for ti år siden, var det knapt damer i Norge som hadde denne jobben. De tenkte nok at det kunne være farlig, og at jeg kanskje ikke ville trives med å jobbe med bare menn, sier hun.

Heldigvis viste det seg at det ikke var noen grunn til bekymring.

- Det tok ikke lang tid før de forsto at bekymringene var ubegrunnet. Jeg stortrivdes fra første stund, og ble tatt godt imot.

Positive tilbakemeldinger

Det er altså Instagram-kontoen til 30-åringen som har fått medier over hele verden til å ta kontakt. Selv sier Narten at tanken og motivasjonen bak kontoen er å vise at damer kan ha og trives med litt utradisjonelle yrker.

- I tillegg ønsker jeg å spre både trenings- og turglede. Jeg prøver å legge ut ting som folk kan relatere seg til, og forhåpentligvis bli motivert av. Det å tørre å ta egne valg, og ikke gi seg i motgang, er ting jeg fokuserer på, sier hun.

Tilbakemeldingene er stort sett av det hyggelige slaget. Noen unntak vil det alltid være, men det tar hun seg ikke nevneverdig nær av.

- Jeg får veldig mye positive tilbakemeldinger, både på Instagram-kontoen og ellers. Det vil alltid være folk som kritiserer det du gjør eller finner feil, men sånne folk sluttet jeg heldigvis å bry meg om for en god stund siden.

fra GET

FRA januar 2015 kom det inn bestemmelser i den såkalte WADA-koden som ga idretten mulighet til å straffe andre enn utøverne for avsløring av en positiv dopingprøve. Det er derfor langrennjentenes lege Fredrik Bendiksen venter på straffereaksjonen etter sin egen rolle i Therese Johaug-saken.

Meningen med endringen var at de internasjonale dopingreglene skulle dekke bruddene til alle som hjalp fram svindelen, og det mest nærliggende målet var klart:

• Det gjaldt å stoppe dopdoktorene.

Det har vært mange av dem opp gjennom årene. Den ene mer patetisk enn den andre. Eller som Travis Tygart; den amerikanske dopingjegeren bak avsløringen av Lance Armstrong formulerte det da den belgiske sykkellegen Geert Leinders ble utestengt for livstid for å ha administrert misbruket hos sitt eget profflag:

- Det er sjokkerende for bevisstheten at en lege vil ødelegge tilliten ved å organisere og delta i en så farlig og bedragersk aktivitet.

Men var ingen trekk hverken av fare eller bedrag over Fredrik Bendiksen i vitnestolen under høringen i dag.

FOR Bendiksens fortelling var den stikk motsatte. Mens de klassiske dopdoktorenes historier ofte er knyttet til glam, luksusforbruk og mystikken som ligger rundt noen av verdensidrettens største stjerner, snakket denne stillfarne langrennslegen om noen vonde dager i livet.

Her gjaldt det ikke et hus med blodposer, innkjøpte sentrifigurer for svindel og kodete lister over noen av Europas største sportsidoler som i det spanske tilfellet Eufemiano Fuentes eller hemmelige møter hjemme med Michele Ferrari, den italienske Doktor Dop.

Michele Ferrari som i årtier var knyttet til italiensk suksess, ble den nærmeste medisinske rådgiveren til Lance Armstrong. Den rådgivning gjaldt ikke akkurat hvordan best få bukt med en solbrent leppe.

SÅNN er det proposjonene denne saken fortsatt handler om. Der Johaug-forsvaret i går startet med å påpeke de juridiske konsekvensene av et mulig misforhold mellom graden av uaktsomhet og rettslig reaksjon, har det fortsatt i dag med en helt alminnelig doktor på et ganske hverdagslig pasientoppdrag.

At oppdraget var i Italia var tilfeldig, at legekofferten manglet rett medisin var kanskje en uvant glipp, men at Bendiksen glapp fullstendig på kontrollen av innholdet i leppesalven var helt enestående.

Altså: såvisst ingen Doktor Dop med tilnærmet full kontroll på svindelen.

DERIMOT er Fredrik Bendiksen i kjernen av norsk og internasjonal sportsmedisin. Han tilhørte det første kullet da sportslegemiljøet tidlig på 1990-tallet i Norge begynte med en videreutdanning, og han ble seinest for et par år siden plukket ut til å være med på den nye spesialistutdannelsen til den internasjonale olympiske komite (IOC). Der ble Bendiksen i 2015 uteksaminert med IOC-Diploma i Sports Medicin.

Den imponerende CV’en hans forteller alt:

• Skulle han ha sviktet systematisk i dopingspørsmålet, ville det rasert tilliten til norsk idrettsmedisin.

Men det er ikke det som har skjedd. Fredrik Bendiksen fra Hamar er ingen Doktor Dop. Han er en lege som der og da feilet totalt.

DERFOR sprakk all kunnskapen og autoriteten i det han kom til punktet da han skulle fortelle hva han følte da beskjeden kom om den positive dopingprøven. Den tirsdags formiddagen en måned etter apotekbesøket i Livigno da han skjønte hva han hadde gjort:

- En faglig feil som ødelegger ryktet mitt, er en ting. Men en feil som går utover en annen……….Det er nesten ikke til å bære, fortalte en gråtkvalt Fredrik Bendiksen her i retten

Slik handler denne saken fortsatt om proposjoner; om forskjellen mellom mennesker som svikter uten å vite det og mennesker som svindler for å oppnå noe ved hjelp av juks.

Det er en drøy forskjell, og den er tung å bære.

fra GET

(Dagbladet): De siste åra har en rekke kjendiser, både her i Norge og internasjonalt, valgt å stå fram og fortelle om sine tøffe erfaringer med spiseforstyrrelser.

Den siste i rekka er den britiske filmstjerna Lily Collins (27), som er datter av den levende rockelegenden Phil Collins (65).

Under en samtale med IMDb Studio på Sundance filmfestival i Utah i helga, snakket 27-åringen om sin fortid med spiseforstyrrelser.

Måtte gå ned i vekt

Collins er aktuell i den kvinnelige hovedrollen i dramakomedien «To the Bone», der hun spiller en ung kvinne som sliter med anoreksi.

- Dette var definitivt en mer dramatisk rolle for meg. Jeg led også av spiseforstyrrelser da jeg var tenåring, fortalte hun på festivalen ifølge People.

Lily Collins gikk ned i vekt for å spille rollen som Ellen i filmen, men det var ikke bare vektnedgangen som gav gjenklang i fortida hennes.

- Jeg måtte gå dit emosjonelt, men på en måte som var mest mulig trygg og sunn, ved hjelp av en ernæringsfysiolog. For meg, med de erfaringene jeg har, krevde det et annet sett med emosjonelle evner å virkelig gå dit, gå tilbake i tid, både fysisk og følelsesmessig. Det var definitivt en annerledes film for meg å lage, det var veldig, vedlig personlig, sier hun ifølge People.

- Sykdommen definerer en ikke som person

Da filmstjerna gjestet studioet til Variety på filmfestivalen lørdag, ble erfaringene hennes med spiseforstyrrelser også et tema.

- Det var veldig viktig for meg å være en del av denne filmen, for som tenåring led jeg av spiseforstyrrelser, sier hun til Variety.

«To the Bone» er basert på filmskaper Marti Noxons (52) egne erfaringer med spiseforstyrrelser, og ifølge Collins ble hun fascinert av prosjektet på grunn av deres felles bakgrunn.

I intervjuet med Variety understreker 27-åringen at dette er første gang hun snakker om sine tidligere spiseforstyrrelser. Hun legger til at det er viktig å få disse erfaringene fram i lyset.

- Det er noe mange unge kvinner går igjennom og det er ikke noe å skamme seg over, og denne filmen handler om det – om å omfavne fortida si, om å innse at dette ikke definerer hvem man er. Det handler om ens erfaringer, om å omgi seg med mennesker som støtter deg, og om å overleve og komme seg gjennom det, sier filmstjerna.

Collins, som i fjor ble nominert til en Golben Globe, håper at tematikken «To the Bone» tar opp kan utgjøre en forskjell for dagens unge.

- Vi er nødt til å fortelle denne historien, fordi dette er noe jeg tror er utrolig tabu for unge menn og kvinner å snakke om. Spesielt i dag, hvor dette blir mer og mer utbredt, sier hun til Variety.

Åpne om spiseproblemene

Lily Collins er som nevnt ikke den første stjerna som har delt sine opplevelser med spiseforstyrrelser med offentligheten.

Nicole Scherzinger (38), tidligere Pussycat Dolls-frontfigur og dommer i talentprogrammet «The X Factor», fortalte i 2012 at hun slet med bulimi i åtte år.

I et intervju med britiske Cosmopolitan i 2014 åpnet hun seg om de tøffe åra før hun fikk bukt med sykdomstilstanden sin:

- Det er en forferdelig, paralyserende sykdom, og det var en veldig mørk tid for meg. Jeg tror ingen i gruppa eller familien visste om det, fordi jeg skjulte det så godt. Jeg skammet meg sånn. Jeg visste at det ikke var normalt eller sunt, siden jeg skadet meg selv med denne sirkelen av dårlige matvaner, sa Scherzinger.

Artist Demi Lovato (24) har flere ganger snakket om hvor tungt hun slet med spiseforstyrrelser og selvskading i tenårene. Lovatos egen mor hadde bulimi da stjerna vokste opp, og dette påvirket henne også:

- Selv om jeg bare var to eller tre år gammel var det tøft å være rundt en person som hadde en aktiv spiseforstyrrelse og kun veide 36 kilo, sa 24-åringen til magasinet American Way i 2016.

Den britiske artisten og tidligere One Direction-medlemmet Zayn Malik (24) har også vært åpen om sin fortid med spiseforstyrrelser. I selvbiografien «Zayn» røpet Malik at han ble syk mens han var en del av supergruppa, en rolle som medførte mye stress og et høyt tempo:

«Når jeg ser tilbake på bilder av meg selv fra rundt november 2014, før den siste turnéen, ser jeg hvor syk jeg var (…) Jeg tror det handlet om kontroll. Jeg følte jeg ikke hadde kontroll over noe i livet på den tida, men maten var noe jeg kunne kontrollere, så det gjorde jeg», skrev han i boka, ifølge nzherald.

Her i Norge har blant andre blogger og forfatter Linnéa Myhre (26), artist Sandra Lyng Haugen (29) og programleder Marthe Sveberg Bjørstad (38) fortalt åpent om sine utfordringer med spiseforstyrrelser.

fra GET

(Dagbladet): Oslo kommune krever endringer i hvordan Stiftelsen Retretten bruker sitt kommunale tilskudd.

Som Dagbladet tidligere har omtalt, har stiftelsen gjennom flere år kjøpt akupunktur-utstyr for flere hundretusen kroner fra selskapet Nada Norge AS, som eies av stiftelsens daglige leder Rita Nilsen.

Stiftelsen får nå kritikk fra Velferdsetaten, som forvalter kommunens tilskuddsordning, for sin håndtering av saken.

«Velferdsetaten vurderer det som uheldig at Stiftelsen Retretten ikke kan dokumentere at de har sikret praktisering av prinsippet om «armlengdes avstand» når de har behandlet saker om innkjøp fra Nada Norge AS. På bakgrunn av de tette båndene mellom NADA Norge AS og daglig leder Rita Nilsen er det uheldig at Retretten kjøper akupunkturutstyr fra NADA Norge AS, uten at de kan dokumentere at dette er gjort i tråd med dette prinsippet», heter det i et brev Velferdsetaten har sendt til Oslo-byrdet om saken.

Krever akupunktur-konkurranse

Velferdsetaten har ingenting i mot at Stiftelsen Retretten bruker kommunens penger på akupunktur, men innkjøpene må gå skikkelig for seg, krever nå kommunen.

- En måte å sikre dette på, er at Retretten ved innkjøp av akupunkturutstyr innhenter tilbud fra ulike aktører, og at de vurderer tilbudene opp mot hverandre i forhold til pris og kvalitet, sier Bjarne Johannessen, seksjonssjef i avdeling for anskaffelser og tilskudd i Velferdsetaten, til Dagbladet.

- Er det viktig for kommunen at daglig leder fremover ikke deltar i styrebehandlingen når det skal fattes beslutning kjøp fra Nada Norge AS?

- Ja.

- Er det slik at Velferdsetaten med sitt brev til Oslo-byrådet om saken nå setter strek over tidligere utbetalinger til Stiftelsen Retretten?

- Nei, det er å foregripe litt. Vi har ikke vedtatt å sette strek over tidligere utbetalinger til Retretten. Velferdsetaten følger opp tilskuddsmottakere, inkludert Retretten, gjennom møter og gjennom årlige rapporteringer.

- Er det forhold som avdekkes som tilsier at vi må følge opp tilskuddsmottakere, så gjør vi det. I denne saken har vi nå et særlig fokus på å sikre at Retretten gjennomfører kjøp av akupunkturutstyr på riktig måte.

Svarer ikke om «spesialnåler»

Stiftelsen Retretten har oppgitt at akupunkturnålene som Nada Norge AS leverer er spesielle, og at det er grunnen til at de er kjøpt inn fra selskapet.

- Dette er nåler med en spesiell kvalitet og spesielle egenskaper tilpasset NADAs øreakupunkturprogram, uttalte Nilsen nylig til Dagbladet.

Dagbladet har spurt Nilsen om andre leverandører da kan leverer akupunkturnåler som kan brukes i Retrettens arbeid. Men dette ønsker ikke Nilsen å svare på.

- Spørsmål knyttet til kundeforhold mellom Retretten og Nada Norge må rettes til Retrettens styreleder, skriver Nilsen i en SMS.

- Men som eier av Nada Norge og mangeårig daglig leder, vil jeg likevel spørre deg: Kan andre leverandører av akupunkturnåler levere nåler som kan brukes i Retrettens arbeid?

- Også dette spørsmålet dreier seg om kundeforholdet og må rettes til styreleder, svarer Nilsen.

Men heller ikke styreleder Knut T. Traaseth kan svare på Dagbladet på om andre enn NADA Norge kan levere akupunkturnålene.

- Det er jeg ikke kompetent til å svare på. Dessuten er det ikke jeg alene som vurderer dette. Her må fagressurser bistå styret, skriver han i en e-post til Dagbladet.

Begynner protokollering nå

Styreleder Traaseth har opplyst til Velferdsetaten at man må se hen til Retrettens utvikling siden Rita Nilsen etablerte stiftelsen på begynnelsen av 2000-tallet.

«Ifølge styreleder har stiftelsen i disse årene prioritert å kanalisere økonomiske bidrag til aktiviteter som har kommet brukere og pårørende til gode. Dette har, ifølge styreleder, også hatt innvirkning på hvordan formaliteter har blitt håndtert», heter det i etatens redegjørelse.

Styreleder Traaseth opplyser imidlertid overfor Dagbladet at Stiftelsen Retretten nå har endret praksis når det gjelder håndtering av innkjøpene.

- I en prosess hvor vi nå ytterligere profesjonaliserer Retrettens rutiner og avtaleverk ble vår gjennomgang og godkjennelse av innkjøpene protokollført i siste styremøte i 2016, skriver Traaseth i e-posten til Dagbladet om saken.

- Oslo kommune ber nå stiftelsen om å innhente tilbud fra flere leverandører av akupunkturnåler. Hva er din kommentar til dette?

- Vi tar dette til etterretning, og vil selvsagt følge en praksis som Oslo kommune og andre myndigheter finner betryggende, sier Traaseth.

fra GET

Jeg opplever at folk nærmest vrenger seg i avsky når jeg begynner å snakke om pensjon. Pensjon oppleves som et komplisert tema, og mange unngår å tenke på det, og kvier seg for å skaffe seg den nødvendige oversikten. Faktisk er det slik at mange heller går rundt og bekymrer seg for sin fremtidige pensjon, fremfor å ta grep. Litt av et paradoks!

Eller er det egentlig så merkelig? Foruten det at pensjon er et noe komplisert tema, har ikke bransjen gjort nok for at pensjon skal bli lettere å forstå. Bruk av vanskelige uttrykk, forkortelser og et språk som selv de med både kunnskap og interesse for pensjon kan slite med å forstå har gjerne gjort vondt verre.

Les også: Slik får du stålkontroll på din pensjon

Uten oversikt over vår fremtidige pensjon er det også vanskelig å forstå at det er nødvendig å spare på egenhånd for å få den pensjonstilværelsen man ønsker. Jeg tror mange, uten å være klar over det, har et behov for å spare selv til pensjon. Og det er flere årsaker til dette.

1. Nytt pensjonssystem

Mange jeg snakker med bruker «foreldre-unnskyldningen» når de prøver å forklare hvorfor de ikke sparer til pensjon på egenhånd. En del, spesielt i 40-årene, sammenligner seg nemlig med sine foreldre, som de ser klarer seg godt på den pensjonen de får. Problemet er at pensjonssystemet ble endret i 2011, og du vil derfor ikke leve like godt på den pensjonen du får fra folketrygden og tjenestepensjonen, som det dine foreldre gjør.

Det er flere årsaker til dette. Blant annet er det slik at pensjonen skal deles på flere år. Og så er det jo slik at nå teller alle år i arbeidslivet like mye for pensjonsutbetalingen din fra folketrygden. Dette påvirker verdien av pensjonen din i stor grad.

2. Flere vil ha gjeld

Det er også slik at mange av fremtidens pensjonister vil gå inn i pensjonisttilværelsen med gjeld. Når du skal betjene gjeld blir det mindre penger igjen å leve for. Da kan det blir vanskelig å leve det livet man kanskje har sett for seg som pensjonist med mye reising eller kanskje en fritidsbolig.

3. Kostbar pensjonsdrøm

Nettopp det at fremtidens pensjonister ønsker å leve et innholdsrikt liv gjør egensparing nødvendig. Selv om du skulle få 66 prosent av lønnen din i pensjon, så er det ikke sikkert dette er tilstrekkelig for å leve det livet du ønsker som pensjonist.

4. Lav tjenestepensjon

Men det er ingen garantier for at du vil få 66 prosent av lønnen din i pensjon. Myndighetene mener at du bør sette av minst 7 prosent av lønnen din, hvert år i 43 år for å nå dette målet (tjener du over 650.000 kroner i året, må du sette a enda mer). Men nå er det slik mange foretak ikke tilbyr denne makssatsen. Faktisk er det slik at cirka halvparten av alle private foretak tilbyr minimumsatsen i innskuddspensjonsordningen, altså 2 prosent. Det betyr at du hvert år må spare 5 prosent av bruttolønnen din bare for å få en pensjon som er på linje med det myndighetene mener du bør ha når du går av med pensjon (altså 66 prosent).

5. Myndighetene vil at du skal spare

Vær også klar over at myndighetene i flere omganger har snakket om at det norske pensjonssystemet består av 3 pilarer: (1) Folketrygd (2) Tjenestepensjon og (3) Egen sparing. Myndighetene oppfordrer derfor folk til å spare til pensjon.

6. Overvurderer boligens verdi

Men jeg sparer i boligen min, sier du kanskje? Den høye boligprisveksten har gjort mange til boligmillionærer og jeg har inntrykk av at planen til mange er at de skal leve godt på den kapitalen som ligger her. Noen vil muligens gjøre det. Men ta ikke dette for gitt.

For det første er det litt risikabelt og kun å ha ett spareben å stå på. Boligprisene kan falle og egenkapitalen din kan dermed forsvinne. For det andre så er det ikke uvanlige å overvurdere verdien av boligen sin. Mange ønsker kanskje å selge huset og flytte inn i en moderne leilighet når de blir pensjonister. Dette tror mange vil frigi kapital, men ofte er det slik at denne moderne leiligheten koster mer enn det huset du eier. Da blir det lite egenkapital igjen å leve ut pensjonistdrømmen på.

7. Mange jobber deltid

Mens det før var de 20 beste årene i arbeidslivet, rent lønnsmessig, som la grunnlaget for din pensjonsutbetaling fra folketrygden (Nav) teller nå alle år i arbeidslivet like mye. Det betyr, for eksempel, at ett år med deltidsarbeid betyr mindre penger inn på kontoen din hos folketrygden og dermed også mindre penger utbetalt til deg når du blir pensjonist. Jobber du deltid, eller ikke i det hele tatt i perioder, er det derfor lurt å spare på egenhånd.

Hvordan du sparer til pensjon må du selv avgjøre. Du kan spare på en pensjonskonto, i aksjer, et fond eller på en vanlig bankkonto. Vær imidlertid klar over at med dagens lave innskuddsrenter så kan det være lurt å spare langsiktig på måter som kan gi deg en avkastning som er høyere enn inflasjonen, slik at pengene dine ikke taper seg i verdi.

fra norsk tipping

Ifølge Atekst ble uttrykket brukt mellom 600 og 700 ganger i norske aviser hvert år mellom 2006 og 2015. Så skjer det noe spesielt: I 2016 ble ordet brukt 1069 ganger. Altså en økning på over femti prosent. Årsakene til en slik økning kan være flere. Hendelser som Brexit og valget av Trump forklarer nok en del, og i et klikkfokusert medielandskap er krenkelser mer sexy enn uenighet.

Vårt ønske er å forstå mer presist effekten og attraksjonen i uttrykket «politisk korrekt». Forhåpentligvis kan avsendere bli mer presise, og mottakere av merkelappen få hjelp til å avkle hersketeknikken.

Kan et nærmere blikk på bruken av begrepet «politisk korrekt» ta pulsen på hvordan norsk samfunnsdebatt nå pågår?

Vårt inntrykk er at begrepet hyppigst brukes om innvandringsliberale, miljøforkjempere, forsvarere av minoritetsgrupper, feminister og bistandsarbeidere.

Hvilken effekt har merkelappen «politisk korrekt»? Begrepet kan brukes på tre plan:

De politisk korrekte anklages for å være arrogante, lite autentiske og intellektuelt slappe. Det arrogante er gjerne knyttet til en slags «ekspertkunnskap» som de «politisk korrekte» viser til. Av kritikerne framstilles det som et lukket kretsløp, atskilt fra folk flest, praktiske erfaringer og sunn fornuft.

Et eksempel kan være ulvedebatten, hvor en lettere abstrakt Bern-konvensjon får miljøvernminister Vidar Helgesen til å overse at småbarn kan bli spist av ulv. Slik blir det arrogante og virkelighetsfjerne satt på spissen.

Den andre delen av begrepet handler om at de politisk korrekte er lite autentiske. Den politisk korrekte spør ikke «mener jeg dette?» men «tør jeg å mene dette?». De politisk korrekte er visstnok mindre opptatt av å finne sannheten, enn å finne meninger som gir prestisje i det lukkede besserwisserkretsløpet.

Ut fra dette springer det ut to andre anklager. Det ene er anklagen om naivitet. Den politisk korrekte er, ifølge kritikeren, mer opptatt av å framstå som godhjerta enn å løse faktiske problemer. Den andre anklagen ligger i at de politisk korrekte skal ha plassert seg på toppen av en moralsk rangorden.

Dette henger sammen med den tidligere nevnte arrogansen; den politisk korrekte ser ikke bare på seg selv om dyktigere, men også moralsk bedre enn andre mennesker.

Et eksempel kan være UiB-professor Terje Tvedts bruk av begrepet «godhetsregime», som tar utgangspunkt i at det er viktigere for bistandsbransjen og dens tilhengere å framstå gode enn å bry seg med hva bistanden egentlig bidrar til. Både for Norge som land og som enkeltindivider er godheten noe enkelte bruker til å slå andre folk i hodet med.

Til slutt blir de politisk korrekte framstilt som intellektuelt late. Dette henger sammen med anklagen om manglende autentisitet. Den politisk korrekte griper til hva de toneangivende mener, framfor selv å ta bryet med en selvstendig og ærlig sannhetssøken.

Konsekvensen er at den politisk korrekte ukritisk adopterer en pakkeløsning av meninger. Hvis du har et korrekt syn på homsene, har du også det korrekte synet på innvandrere, i spørsmålet om arv og miljø, i miljøspørsmål og om feminisme. Anklagene gjelder venstresiden generelt, og kanskje SV spesielt.

Begrepet er som et kinderegg. Gjennom merkelappen «politisk korrekt» klarer avsender å brennmerke motstanderen som deltaker i en selvforherligende og mektig gruppe i samfunnet. Det innebærer også at du ikke er i stand til å tenke selv og at du er forutsigbar. Til syvende og sist klarer den som kommer med kritikken å framstå som modig, klarsynt og selvstendig tenkende.

Vår oppfordring til deg som kjenner trangen til å anklage noen for politisk korrekthet er som følger: Forsøk å være mer presis. Hvis du mener noen er arrogante, lite autentiske eller intellektuelt late, skriv det og begrunn det. De gangene du har rett, vil du få mer gjennomslag. De gangene du tar feil, vil det være mulig for den du anklager å svare godt. Og så kan vi snakke om saken i stedet.

fra norsk tipping

Mange har etterlyst en kommentar fra den amerikanske forfatteren Philip Roth om valget av Donald Trump som president i USA. Den nå 83-årige Roth erklærte i 2014 at han ville slutte å skrive og dessuten trekke seg tilbake fra offentligheten. Men journalisten Judith Thurman i magasinet The New Yorker har utfordret ham. Og han har svart på epost.

I 2004 utga Philip Roth romanen «The Plot Against America». Den handler om en jødisk familie i New Jersey og deres opplevelser idet president Franklin D. Roosevelt taper valget for flygerhelten Charles Lindbergh. Slik kommer nazismen og jødeforfølgelsene også til USA på 1940-tallet. Lindberghs slagord er «America First», slik også Donald Trump manet til i sin innsettelsestale.

I virkeligheten stilte Charles Lindbergh aldri til valg i USA, selv om han ble oppfordret til å gjøre det. Men før USA kom med i 2. verdenskrig utpreget han seg som tyskvennlig isolasjonist, beundrer av Hitler og kritiker av amerikanske jøder. Han skrev ved en anledning at USA måtte bygge «en vestlig mur av rase og våpen som kan holde tilbake enten en Djengis Khan eller en infiltrasjon av mindreverdig blod …»

Romanen «The Plot Against America» har fått et nytt liv i løpet av valgkampen; det har vært antydet at fiksjonens Lindbergh var et slags frampek mot virkelighetens Trump. Derfor har mange etterlyst Philip Roths kommentar. The New Yorker har altså fått napp.

Han understreker at «The Plot Against America» er et typisk «hva om»-forsøk, og han sier at det er lettere å innbille seg en fantasipresident Lindbergh enn en virkelig president Trump. Flypioneren Lindbergh var tross at en amerikansk helteskikkelse som hadde begått store bragder, til tross for nazisympatiene. I Roths øyne er Trump bare en sjarlatan.

Den svorne demokraten Roth har hatt mye å utsette på republikanske presidenter som Richard Nixon og George W. Bush, men, sier han: «uansett hva jeg har ansett som deres begrensninger i karakter og intellekt, var ingen av dem så menneskelig utarmet som Trump er: ignorant i forhold til regjeringsmakt, historie, vitenskap, filosofi, ute av stand til å uttrykke eller gjenkjenne finesser eller nyanser, blottet for all anstendighet …» Og så videre.

Personen Donald Trump overgår med andre ord fantasien, i hvert fall i rollen som president i USA. Philip Roth skrev romanen om den fascistoide presidenten i 2004, mens George W. Bush regjerte i Det hvite hus. Men han har alltid avvist at boka skulle leses som noen advarsel om risikoen for et diktatur i USA. Men på samme måte som bokas Lindbergh truet eksistensen til den jødiske familien, mener han at Trump utgjør en trussel mot dagens amerikanere: «Det som er mest skremmende er at med ham er allting mulig, også en atomkatastrofe.»

fra norsk tipping

I begynnelsen av januar i år døde Sapae-ing Basor i Malaysia. Mannen, som nok er ukjent for de fleste nordmenn, var den spirituelle lederen for mange muslimer i Thailand og assosiert med Barisan Revolusi Nasional (BRN), en av partene i en konflikt som sikkert også er ukjent for nordmenn flest.

BRN er den største av flere opprørsgrupper som kjemper mot myndighetene i Thailands fire sørlige provinser Pattani, Narathiwat, Yala og Songkhla. Konflikten går langt tilbake i tid, og handler om rett til selvbestemmelse, respekt for kulturell, språklig og religiøs identitet og kamp mot diskriminering. De siste årene, etter militærkuppet i 2014, har gjenopprettelsen av demokrati også blitt en viktig sak for noen av disse gruppene.

Konfliktens intensitet har gått i bølger, og i årene siden 2004 har vi sett en eskalering i forhold til perioden før. Mellom 2004 og slutten av 2016 var det registrert rundt 16.000 væpnede angrep, nærmere 7000 døde og over 12.000 skadde i konflikten. Mens opprørsgruppene blant annet har gjort seg skyldige i angrep på skoler, lærere og munker, har statlige sikkerhetsstyrker svart med utenomrettslige henrettelser, angrep på sivile og tortur. Myndighetene holder offisielt døren åpen for en dialogprosess, men det er en utbredt oppfatning, både blant befolkningen i sør og flere av de væpnede gruppene, at dette ikke er annet enn et forsøk på å framstå som dialogorienterte. Myndighetenes respons har hovedsakelig vært, og fortsetter å være, militær.

Omtrent samtidig som Sapae-ing Basor døde, publiserte Statistisk Sentralbyrå sine tall for norsk utenrikshandel i 2016. Der kom det blant annet fram at Norge hadde solgt våpen, under kategoriene «patroner og deler» og «bomber, granater, torpedoer, miner, raketter og liknende krigsmateriell samt deler dertil». Vi selger altså våpen til et land rammet av intern konflikt, hvor statlige sikkerhetsstyrkers framferd bryter med folkeretten og internasjonale menneskerettigheter.

Thailand har i tillegg vært et militærdiktatur siden kuppet i 2014. For den norske regjeringen er det tydeligvis greit å fortsette å væpne en militærstyrke som har tatt den politiske makten i landet. Selv dersom det skulle bli avholdt demokratiske valg i år, og det er tvilsomt, har militæret, gjennom grunnloven som ble vedtatt i fjor, sikret seg god politisk kontroll over viktige deler av statsapparatet i flere år framover. Dersom det er sånn at norsk eksportkontrollregelverk åpner for eksport av våpen til militærdiktaturer og land rammet av intern konflikt, er det på tide å gjøre noe med dette regelverket.

fra norsk tipping

Det er ikke noe nytt når TV2 de siste dagene hevder Nav kamuflerer den reelle arbeidsledigheten i Norge.

Allerede i 2009 kritiserte OECD Norge for å tilsløre tallet på antall mennesker i arbeidsfør alder på utsiden arbeidslivet, ved at den offisielle arbeidsledigheten var kunstig lav, samtidig som antallet personer utenfor arbeidslivet var stor.

Det er mer oppsiktsvekkende at opposisjonspolitikere, tidligere statsråder også fra dagens regjeringspartier slenger seg på. Det er imidlertid liten grunn til å kritisere Nav for at de fører ledighetsstatistikken på samme måte som man har gjort i alle år, for verken dagens eller noen tidligere regjeringer har bedt Nav gjøre dette på annen måte. TV2 blir derfor i overkant konspiratorisk når det skapes et bilde av at Nav nærmest bevisst pynter på statistikken.

Den registrerte arbeidsledigheten hos Nav er nemlig ikke en særlig presis indikator over hvor mange personer som står utenfor arbeidsmarkedet, men mer et bilde på hvor mange ledige som ikke trenger særlig oppfølgingsbistand for å komme inn. Det er derfor den ofte betegnes som den konjunkturavhengige ledigheten, fordi dette er personer som først og fremst trenger at det skapes arbeidsplasser. Om den offisielle ledigheten går opp eller ned sier derfor noe om svingningene i norsk økonomi – og hvordan man lykkes å møte dem.

TV2 blander dette sammen med den konjunkturuavhengige arbeidsledigheten som omfatter personer på arbeidsavklaringspenger og som har behov for tettere arbeidsrettet eller medisinsk oppfølging for å komme i jobb. Men til tross for at TV2 kommer skjevt ut fra hoppkanten, tar kanalen opp et viktig poeng: Hvorfor skal ikke våre politikere måles like mye på hva de gjør for å få bukt med denne ledigheten som den ordinære ledigheten?

Den registrerte ledigheten vil uansett gå ned på sikt, fordi Norge kommer til å kunne få mangel på arbeidskraft på grunn av en aldrende befolkning og tidlig tilbaketrekking fra arbeidslivet. Skal vi opprettholde dagens velferd i framtida er vi avhengige av å få flere av de på arbeidsavklaringspenger i jobb. Et tips på veien kan være å minne om OECDs funn og råd fra 2009, som er like aktuelle i dag: Aktive tiltak settes inn for sent og dermed går folk over i passivitet. OECDs råd er å forsterke oppfølgingsarbeidet, øke antallet tiltaksplasser og tidlig inngripen for å øke sysselsettingen blant gruppen med nedsatt arbeidsevne.

Her er det mange som kan og vil jobbe, men som trenger hjelp på veien slik at arbeidslivet får nytte av denne viktige arbeidskraftreserven.

fra norsk tipping

Netthetsen og rasismen gror i spaltene og på sosiale medier. Regjeringen og barne- , likestillings- og integreringsminister Solveig Horne (Frp) gjør ingenting.

Vietnamesermegge! Fittetryne! Denne rasistiske hatytringen fikk byråd i Oslo, Lan Marie Nguyen Berg, slengt etter seg på Facebook, fordi hun innførte akuttiltak på grunn av farlig høy luftforurensing. Denne gangen kom den rasistiske ytringen fra en aktiv Frp-er, som etterpå unnskyldte den som et «trøndersk kraftuttrykk».

Dette handler ikke om Lan, eller om dieselbiler. Dette er mye større. Uttalelsen er reinspikka rasisme og et eksempel på respektløs hets som får lov til å utvikle seg i sosiale medier og på nettet. Det skremmer mangfoldet av gode folk, unge som gamle, bort fra demokratiet vårt og skaper en debattkultur som avler hat, splittelse og politikere med panserhud. Det hjelper ikke at talspersoner for Frp og Sp bruker en retorikk som spiller på motsetninger ved å sette by/land og asylsøkere/nordmenn opp mot hverandre.

Det er ikke første gang Lan får hatefulle ytringer mot seg, og hun er ikke alene. Rasistiske ytringer mot folkevalgte og samfunnsengasjerte må bli motsagt offentlig av en autoritet – for eksempel likestillingsminister Solveig Horne. I stedet peker hun på at regjeringen har en strategi mot hatefulle ytringer. Vel og bra, men det vi trenger er at hun sier klart ifra om hvor grensene går, og tør å kalle rasismen ved sitt rette navn. For å tie er å samtykke.

Norge trenger en synlig likestillingsminister. Dessverre er Horne svært usynlig. Det er synd, for det er ingen som tjener på hetskulturen som er i ferd med å utvikle seg i Norge.