bilindustrien

fra norsk tipping

(Dagbladet): Prins Louis (30) og prinsesse Tessy (31) av Luxembourg avslutter ekteskapet etter ti år.

Det annonserer prins Louis’ foreldre – og storhertugdømmets regentpar – i en pressemelding, gjengitt av blant andre Luxemburger Wort.

Avisa skriver at pressemeldingen ble utsendt i går kveld.

Vakte oppsikt

- Deres kongelige høyheter, storhertug og storhertuginne av Luxembourg, er lei seg for å meddele at prins Louis og prinsesse Tessy har bestemt seg for å skilles. De ber om respekt og forståelse for privatlivets fred i disse vanskelige tider, heter det i pressemeldingen.

Prinseparet giftet seg i september 2006, og er foreldre til sønnene Gabriel (10) og Noah (9).

Det vakte oppsikt over hele Europa da hoffet i lilleputtstaten annonserte at den da 19 år gamle prinsen ventet barn med sin borgelige kjæreste, før de i det hele tatt hadde giftet seg.

Ifølge Se og Hør hadde paret i utgangspunktet ingen planer om å smis i hymens lenker, men ombestemte seg etter at deres første barn kom til verden.

«Storhertug Henri og storhertuginne Maria Teresa ga imidlertid sin fulle støtte til det unge kjæresteparet, og var selvsagt på plass da lille Gabriel ble båret til dåpen noen uker senere – for øvrig i samme kirke som foreldrene ble viet i fredag», skrev bladet den gang.

Norsk romanse

I forbindelse med bryllupet sa prins Louis fra seg arveretten til Luxembourgs trone, men beholdt prinsetittelen.

30-åringen er storhertugparets tredje av totalt fem barn. Hans eldste bror, kronprins Guillaume, har tidligere skapt store overskrifter her til lands, da det ble kjent at han hadde funnet tonen med vår egen Pia Haraldsen (35).

De to møttes for første gang i kronprinsparets bryllup i 2001, og var et par i vel to år før de gikk hvert til sitt. Kronprins Guillaume har siden giftet seg med grevinne Stephanie de Lannoy.

Prins Louis og prinsesse Tessy ekteskapsbrudd er den andre kongelige skilsmissen i Europa på under et år, etter at prinsesse Märtha Louise og Ari Behn annonserte at de skulle skilles i august i fjor.

Forrige gang var i 2005, da danskenes prins Joachim og Alexandra av Danmark avsluttet ekteskapet.

fra Norsk Tipping

(Dagbladet): I fjor vår mistet Mahad Abib Mahamud (30) statsborgerskapet sitt etter 17 år i Norge.

Årsaken er at UDI og UNE mener at han ikke egentlig kommer fra Somalia, slik han flere ganger har oppgitt overfor norske myndigheter.

De mener han kommer fra nabolandet Djibouti, og har minst 13 forskjellige opplysninger som gjør at de mistenker det.

LES OGSÅ: 13 punkter staten og Mahad krangler om (krever innlogging)

Ett av statens beviser er et intervju de har gjort med Mahads foreldre i 2002. Det har UNE og UDI nå børstet støvet av, femten år etter.

Mahad stiller spørsmål ved om intervjuene kan tolkes slik utlendingsmyndighetene gjør det.

- Det min far sier i intervjuet henger ikke sammen, og det er selvmotsigelser hele veien. Det viser bare hvor syk han var.

Han har gitt Dagbladet innsyn i intervjuet UDI gjorde med hans foreldre.

Abdulkadir, Abdikadir og Mahad
Der går det fram at faren i intervjuet refererer til sønnen i Norge med tre forskjellige navn – både Abdulkadir og Abdikadir nevnes på ulike steder i papirene til norske myndigheter, i tillegg til Mahad.

MERK: Utdragene fra intervjuene som brukes i saken er referert nøyaktig som det står i dokumentet, tegnsetting inkludert. Intervjuene kan sees i sin helhet nederst i saken. Opplysninger om foreldre og søskens navn, samt fødselsdato, er sladdet av hensyn til familien.

«Referanse i Norge: Navn/f.dato: Abdulkadir Abdi Mohamed. Det medfølgende barnet er født i 1987, og det medfølgende barnet er 4 år eldre enn han som er i Norge.

Din sønn sa i Norge at han var født i 1986?

Søker sier at det er en sønn mellom det medfølgende barnet og referansen. Søker sier at han noen ganger blir kalt Abdi.

Referansen i Norge sier han heter Mahad?

Søker sier det er galt at han heter Abdikadir, han heter Mahad.»

- Enormt problem for rettssikkerheten

Elise Nygård, Mahads advokat, sier det eneste som gjør at intervjuet gir mening, er at faren misforstår og tror intervjueren spør om Mahads storebror, som heter Abdulquader.

Da stemmer dessuten alderen faren oppgir for sønnen i Norge, overens med alderen Mahad har oppgitt til norske myndigheter.

Hun mener mistanken styrkes av at faren senere i samme intervju forklarer at sønnen Abdulkadir (UDI-intervjuers skrivemåte, journ. anm.) bor i Etiopias hovedstad nå.

- Jeg tror det er flere foreldre som av og til sier feil navn på barna sine, bemerker advokaten.

«Abdulkadir og X bor sammen med dere?

De bor nå i Addis Abeba, i Bole.

Hvor lenge har dere bodd der?

De har bodd her i en måned. De kom fram Djibouti.

Søker har bodd der fra han var ung til han fikk sitt grå hår. Søker lærte fransk i Djibouti.»

- Vi mener at starten av intervjuet bare kan forstås som at faren snakker om hans bror. Ellers gir det ikke mening.

Hun er kritisk til at intervjuet trekkes fram nå, så lenge etter at Mahads far er død og ikke kan forklare hva han mente. Og påpeker at Mahads foreldre ikke har signert på intervjuene – og derfor ikke virker å ha fått lese gjennom intervjuet etterpå for å luke ut eventuelle feil.

- Det er et enormt problem for rettssikkerheten dersom intervjuer med store svakheter vektlegges i utlendingsmyndighetenes favør, sier Nygård til Dagbladet.

Ingen oppfølgingsspørsmål

Navneforvirringen er bare ett av ankepunktene. I intervjuet oppgir også Mahads far å ha bodd i tre forskjellige land.

I sin søknad om familiegjenforening opplyser han at han er født i Somalia – men i intervjuet med UDI sier han plutselig at han er født i Etiopia, uten at det genererer noen oppfølgingsspørsmål fra UDIs intervjuer.

Deretter opplyses det både at han har bodd lenge i Somalias hovedstad Mogadishu, før faren opplyser at han har bodd i Djibouti «fra han var ung til han fikk sitt grå hår».

Ikke noe sted går det fram at UDI-intervjueren spør om en oppklarende kommentar på når Mahads far skal ha bodd i de forskjellige landene.

Nygård mener intervjuene brukes for noe de ikke er.

- Intervjuene med Mahads familiemedlemmer ble gjennomført for å vurdere om vilkårene for familieinnvandring var oppfylt. Denne type intervjuer har normalt ikke som formål å danne grunnlag for en identitetsvurderingen av familiemedlemmet som befinner seg i Norge, i dette tilfellet Mahad. Det har kanskje aldri slått rapportskriveren at rapportene skulle børstes støv av og brukes til noe annet så lenge etter, sier Nygård.

Kognitivt svekket

Mahad har hele tiden hevdet at hans far var kognitivt svekket etter et slag, og at vitnemålet ikke er pålitelig, noe hans mor også sier i UDI-intervjuet fra 2002.

«Min mann er ikke normal, han vet ikke hva han sier. Noen ganger ler han som et barn», fortalte moren da.

UNEs betviler ikke at Mahads far hadde slag, men mener det ikke er noe i farens intervju som indikerer at han var forvirret.

Mahad og hans advokater uenige
Mahad og advokatene reagerer også på måten UDI bruker intervjuet de gjorde med moren til Mahad i 2002.

Hun kaller gjennomgående sønnen for Mahad i intervjuet, men helt til slutt står det plutselig «Abdukadir har ikke sendt penger».

Intervjueren veksler mellom å skrive i jeg-form og tredjeperson i intervjuet, men utlendingmyndighetene konkluderer likevel med at det er et sitat fra moren.

Mens Mahads advokat mener det kan være en enkel forsnakkelse, bruker utlendingsmyndighetene intervjuet som bevis for at Mahads mor endrer forklaring om sønnens navn.

I vedtaket hvor UDI fratar Mahad statsborgerskapet bemerker de at «moren også omtaler Mahad som Abdulkadir på slutten av intervjuet hvor hun sier at ‘Abdulkadir har ikke sendt penger’»

«Vi viser til at moren og faren omtaler ham som Abdulkadir Abdi Mohamed i søknaden om familiegjenforening fra foreldrene i november 2002.», skriver UNE i en senere versjon av vedtaket.

- Vi forklarer i retten

Dagbladet har sendt en detaljert e-post til UNE med spørsmål om intervjuet som er benyttet.

- Vi finner det ikke riktig å gå inn i de enkelte detaljene nå i forkant av rettssaken. I retten vil det bli lagt fram mye dokumentasjon som samlet skal vise hvorfor politiet, UDI og UNE har kommet til at han er fra Djibouti. I dokumentasjonen inngår blant annet forklaringer fra ham selv og andre, språkkunnskaper, pengeoverføringer, funn på mobiltelefon og internett, personlig nettverk og kontakter, reisevirksomhet og andre ting som viser at han er fra Djibouti, sier seksjonssjef Georg Magne Rønnevig, til Dagbladet, og legger til:

- Da han kom til Norge som barn, forklarte han at han var fra Somalia. Dette sto han fast ved da han som voksen søkte statsborgerskap, og han gjentar det i medieuttalelser nå. Vi får da forklare i retten hvorfor dette ikke er troverdig, fordi så mange ting samlet viser at han er fra Djibouti.

fra Norsk Tipping

bI boka «The Wealth of Humans» argumenterer forfatter og journalist Ryan Avent for at de største metropolene i den vestlige verden er blitt – og andre er i ferd med å bli – en lekegrind for «the 1 per cent». Den rikeste prosenten av befolkningen.

Årsaken, mener Avent, er at det lønner seg for både eliten og selskaper. Byer, i den nye digitale økonomien, legger til rette for rask innsamling, analyse og transport av informasjon. Kraftfulle digitale verktøy forsterker verdien av å være fysisk nær andre svært talentfulle og produktive folk, snarere enn å erstatte det. Er du nåværende eller aspirerende elite, er byen stedet å være.

Den økonomiske gevinsten av å samle talentfulle og produktive mennesker i byer eller små områder er stor. Ikke bare for bedriftene som blir mer produktive og effektive, men også for menneskene som bor der. Byer tilbyr sosiale strukturer og muligheter av overlappende personlige nettverk, som samler folk på tvers av firmaer, industrier og sektorer på produktive måter.

I rike byer, mener Avent, er konsekvensen at rike folk får rike venner. De hygger seg i sosiale lag, har barn på de samme skolene og vedlikeholder vennlige og tette relasjoner. Dyktige, godt betalte menn gifter seg sannsynligvis med en velbetalt, smart dame. Makt-par blir venner med andre makt-par, og henger i grupper med andre mektige.

Det er ikke unaturlig at individer handler slik. I byer med god produktivitet og økte boligpriser, bedriver den nåværende og aspirerende eliten selvrealisering: De får suksess i arbeidslivet, finner spennende venner og møter fine kjærester.

Har du råd, er byen for mange veien til det gode liv.

Teknologihovedsteder som San Francisco Bay Area og finanssentraler som London og New York er gode eksempler. Alle byene har opplevd en enorm vekst i boligprisene. Gevinsten av å bo slike steder er stor nok til at folk er villige til å betale latterlige summer for bitte små krypinn. Men det er her problemet ligger: Denne lykken er ikke tilgjengelig for andre enn de rike. Det er ikke bare urettferdig, men det skaper også avstand og segregering mellom fattig og rik.

Uten nærhet til ulike sosiale grupper, mister også både arbeiderklassen og eliten forståelsen for hverandres behov og problemer.

Summen kan bli dårligere oppslutning rundt klassekompromiss, mer uro og grobunn for ideologisk radikalisering.

Økte boligpriser i Oslo er derfor ikke et «Grünerløkka-problem», som regjeringen hevder det er. Avents analyse er nok mer korrekt: Utviklingen er en klassekamp som angår langt flere enn dem som bor i Oslo.

Hvis tilgangen til interessante, velbetalte og gode jobber i Oslo er avhengig av at du er rik nok til å kunne bosette deg der, vil eliten som allerede er innenfor få en selvforsterkende posisjon: Mens andre verken kan ta jobbene eller nyte av økte boligpriser, vil andelen av formue og inntekt i stadig større grad tilfalle dem som allerede er innenfor.

Videre kan heller ikke Oslo bli så dyrt at helt vanlige folk ikke har råd til å bo og jobbe der.

En by hvor lærere, renholdere og butikkmedarbeidere tvinges til å pendle timevis hver dag for å slite for byens velstående, er ikke en god by.

Urbaniseringens gleder og positive effekter (for dem som ønsker det) skal være tilgjengelig for alle – ikke bare eliten. Med en prisvekst på 25 prosent i fjor, er Oslo dessverre på vei mot å bli en lekegrind for den norske profesjonelle og økonomiske eliten. I marsjfart.

fra Norsk Tipping

I innlegget «Privatisert søppeltømming er en suksess», sier Nancy A. Strand, administrerende direktør i Avfall Norge, at konkurranse har vært med på å øke kapasitet og mulighet for en innovativ bransje.«»

Søppeltømmingen i Oslo er ikke blitt mer innovativ. Tilbudet til befolkningen har blitt dårligere. Det har ført til mye ekstraarbeid for kommunen. De har mottatt 30000 klager fram til nyttår. Kostnadene faller tilbake på innbyggerne. De får et dårligere tilbud og mindre igjen for renovasjonsavgiften.

Det er trist at Nancy A. Strand, administrerende direktør i Avfall Norge demonstrerer så lite kunnskap om avfallsbransjen at hun tror utvikling bare skjer der driften settes ut til private. Med mindre hun oppfatter utvikling av teknologi, fagbrev i gjenvinningsfag og trygge arbeidsforhold som bakstreversk, og selskapenes bunnlinje og mest mulig utnyttelse av arbeidskraft som eneste suksesskriterium?

Målet om lavest mulig kostnader fører til at driften skjer på bekostning av de ansatte. Konkurranseutsetting gir som regel kutt i lønninger og pensjon. Dette skaper ikke innovasjon.

Hvis søppeltømmingen ikke hadde blitt satt ut på anbud hvert fjerde år, hadde det faktisk vært mulig å bygge opp kompetanse som fører til innovasjon. Det, sammen med faste ansatte, godt arbeidsmiljø og et godt partssamarbeid hadde lagt bedre til rette for innovasjon eller nyskapning.

Vær heller opptatt av selvgående ansatte, de vil kunne bli pådrivere for nyskapning. Drift av renovasjon i kommunal regi medfører også at avgiftene innbyggerne betaler, går tilbake til fellesskapet. Disse pengene kan brukes til innovasjon av tjenesten, heller enn å berike direktørene i private selskaper.

En Defacto-rapport fra i fjor viser entydig høyere gebyr i kommuner med privatisert renovasjon. Det er utfordringer ved å sammenlikne kommuner, men ennå har ikke bransjen lagt fram noe som indikerer at det blir billigere for innbyggerne når tjenesten konkurranseutsettes. Framfor å mene at det blir billigere, bør direktør Strand sette seg ned og se på tallenes tale. Fagforbundet mener at hvis Avfall Norge-direktøren vil se innovasjon, utvikling og moderne drift, burde hun ta en tur til Steinkjer, Trondheim, Bodø, Bergen og ikke minst Tromsø, som har årlige studiebesøk fra hele verden, til og med fra Kina, for nettopp å studere avansert renovasjon i kommunal regi.

fra Norsk Tipping

Den kjente britiske økonomen John Maynard Keynes skrev at økonomen må være «matematiker, historiker, statsmann og filosof (…) han må forstå symboler og snakke med ord».

Som student på Blindern opplever jeg at økonomiutdanningen handler om å presentere studentene for et sett med «sannheter» om hvordan økonomien fungerer. Sannheter om økonomien søkes ved å utlede kompliserte matematiske teoremer. Ofte er modellene så kompliserte at all tid og ressurser brukes på å forstå matematikken. Det blir lite rom for kritiske spørsmål, eller grundige diskusjoner rundt modellenes relevans for virkeligheten.

Altfor ofte møtes kritiske kommentarer med et sukk eller en kort kommentar før vi raser videre til neste likning. At det eksisterer alternative teorier, hører vi aldri noe om.

Resultatet er økonomer med en sterk tro på egne modeller og metoder og lite ydmykhet rundt begrensningene til eget fag.

I dag foregår det et studentopprør i økonomifaget, både internasjonalt og ved Universitetet i Oslo. Rethinking Economics ble startet i kjølvannet av et studentopprør i Manchester etter finanskrisa i 2008. Studentene var misfornøyde med at pensumet var for ensrettet og ikke ga dem gode verktøy for å forstå hva som foregikk i den virkelige verden. Ingen lærte noe om finanskrisa.

Nå har opprøret nådd Blindern. Vi er nysgjerrige og vil forstå mer av de fagkritiske debattene som pågår utenfor «mainstream» økonomisk teori. Hva står på pensum, og hva er utelatt? Hva slags kunnskap går studentene glipp av?

Rethinking Economics Blindern jobber for en mer virkelighetsnær økonomiundervisning, der det er rom for kritisk tenkning og ulike teorisyn.

Vi som har valgt å studere samfunnsøkonomi har som regel et ønske om forstå økonomiske sammenhenger. Men som student opplever jeg at teoriene vi lærer i for liten grad forholder seg til virkeligheten og ikke gir meg gode verktøy til å forklare hvorfor økonomien fungerer som den gjør. Hvorfor lærer vi ikke om ulike teorier på hvordan penger skapes, hvorfor det finnes en sentralbank eller hva kapitalisme er?

Ikke alle studentene vil være enige i min kritikk av økonomifaget. Men frafallsprosenten er på 70 prosent på bachelorprogrammet, og hva tyder det på? Vi er mange som ble skuffet fordi vi ønsket å forstå en moderne monetær økonomi, men blir sittende å regne på nytten en konsument har av én pære til.

Det er ikke slik at alt vi har lært på samfunnsøkonomi er unyttig, men jeg ønsker meg et økonomifag som prioriterer annerledes. Det enorme fokuset på en bestemt type svært matematiske modeller gjør at det er mye det ikke er plass til. Derfor lurer jeg på om samfunnsøkonomer har det som kreves for å kunne møte de utfordringene vi ser i verdensøkonomien i dag. Denne sneverheten i pensum gjelder store deler av undervisningen på de fleste universiteter i verden.

Professorene forteller oss at modellene vi lærer er nyttige forenklinger som kan brukes til å analysere økonomien. Men vi diskuterer aldri hvorfor det er nettopp disse modellene, forenklingene og antakelsene som brukes på økonomipensum. Hvorfor starter vi med en diskusjon av «perfekte markeder»? Hva gjør det med vårt syn på økonomien når vi stadig skal referere til en idé om et perfekt marked som alle er enige om at ikke eksisterer? Hvorfor ikke starte med virkeligheten? Passer den kanskje ikke inn i de matematiske modellene?

For meg er det en akademisk uredelighet at vi aldri blir introdusert for alternative måter å analysere økonomien på enn denne ene. Rethinking Economics har fått mye gehør for vårt forslag om et eget fag i økonomisk idéhistorie, men det har fortsatt ikke blitt prioritert høyt nok til å komme inn på pensum. Studentene må kunne sette ulike økonomiske teorier i perspektiv – både for å følge den faglige utviklingen, men også for å forstå teoriene bedre. Den ene sannheten vi får presentert i forelesning etter forelesning hjelper oss lite.

Verden snus opp ned i morgen: Klimaendringer, overhengende fare for krise i Europa og en verdensøkonomi som ikke har kommet seg etter finanskrisen. Da trenger vi kompetente samfunnsøkonomer som har god kunnskap om hvordan grunnmuren til et økonomisk system faktisk fungerer, ikke en enkelt teoretisk modell med begrenset relevans for virkeligheten. Denne kritikken svares ofte med at man i dag kan bruke faget til å kritisere mye. Ja, det stemmer, men ikke i stor nok grad. Forståelsen for virkeligheten er for snever, da hjelper det ikke å ha lært komplisert matematikk og statistikk. Det må stilles høyere krav til pensum, studentene og universitetene.

Deler av pensumet er mer virkelighetsnært en andre, for eksempel har foreleserne mine mye interessant å si om finanskriser. Men også disse innsiktene blir presentert som økonomiske sannheter, og ikke som et spesifikt teoretisk syn. Undervisning med bare denne ene sannheten må opphøre, og derfor ønsker jeg meg et mer virkelighetsnært, pluralistisk, kritisk tenkende og dannende samfunnsøkonomistudie. Studentene bør oppfordres til å bli aktive samfunnsborgere, og kunne ta med seg nyttige verktøy inn i arbeidslivet. Vi bør bli testet i evnen til å kritisere modellene vi lærer, ikke bare i å reprodusere dem.

Hvor denne viljen til å endre pensum skal komme fra er vanskelig å si. I dag er svaret fra institusjonene at faget fungerer godt som det er, og at man ikke kan gi økonomifaget skylden for de økonomiske utfordringene man ser i virkeligheten. Noe av skylda må undervisningen ta, og flere studenter ønsker et mer virkelighetsnært fag hvor ikke bare den ene sannhet blir presentert.

fra Norsk Tipping

Vi leser om det og ser bilder av det i New York Times, The Guardian, i Aftenposten, i VG, Dagbladet, på nrk.no. Verst er det å se barna, vi ser bilder av dem i nedsnødde teltleirer.

«Kulde tar liv i Europa», står det. «Norge skulle tatt imot 750 i 2016». «Fryktar for dei som er på flukt i vinterkulda». «Thousands of refugees left in cold».

Det skjer i vårt Europa; vårt eget Norge er medsammensvoren i EU-Tyrkia-avtalen, en avtale som har gjort det umulig for disse menneskene å komme seg ut. Nå som de står i fare for å dø av kulde: hvorfor er det ingen krisemøter? Hvorfor ropes det ikke høylytt, hvorfor er ikke dette på alles lepper? Hvorfor skrives det ikke så blekket spruter? Hvorfor er det ingen alarmberedskap, hvorfor har vi ikke hastverk med å hjelpe dem ut av livsfare?

Vår egen statsminister holder ingen krisemøter, hun tilhører et parti som akkurat i disse dager diskuterer skjerpede regler for asyl og familiegjenforening, skriver VG.

Samtidig ser vi leirer fulle av mennesker som fryser og lider, som lever som dyr – leirene karakteriseres av hjelpeorganisasjoner som uegnet for mennesker. Det var før snøen og kulda kom for alvor.

Ingen kan påstå at vi lar dette skje fordi vi ikke vet bedre. Vi ser det skje, vi ser at veldig mange mennesker som er konsentrert i begrensede områder må bli der de er fordi de ikke har andre alternativer. Noen har blitt hjulpet ut, men tusenvis er igjen. Den fjerde statsmakt rapporterer om det, fingre har løpt over tastaturer, menneskerettighets- og hjelpeorganisasjoner tar bilder, skriver, tvitrer og deler. Hvor er den utøvende statsmakten? Den norske, de europeiske? Bevegelsesmuligheter er erstattet av relokaliseringsprogram som ikke blir fulgt, på tross av at mange av flyktningene er registrert av greske og italienske myndigheter og dermed reiseklare.

Så hvorfor ringes det ikke i alle klokker, hvorfor har ikke Europa og Norge hastverk med å redde liv? Menneskeliv er tydeligvis ikke nok til å holde krisemøter, rope høylytt, skrive så blekket spruter, til alarmberedskap eller til å ha hastverk. Alle mennesker er likeverdige. Artikkel 1 i Verdenserklæringen for menneskerettigheter lyder: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Paradokset er da: Europa viser at disse menneskene ikke er verdt å redde. Siden vi alle er født med samme menneskeverd, betyr det at vi andre er like lite verdt. Vi er i ferd med ikke bare å degradere dem, men også oss.

Hvorfor holdes det ikke krisemøter? Fordi menneskeliv i Europa og Norge i dag ikke er nok. Hvem er vi da?