Ved å legge en nøytral juridisk vurdering til grunn for klagebehandlingen i ulvesaken, har miljøvernministeren naturlig nok hisset på seg mennesker som ikke liker ulv. Det kan synes som om en side i ulvedebatten nærmest forlanger at lover som verner natur og dyr skal kunne vris og vrenges til å passe næringsinteressers ønsker. Noen har antakelig også blitt godt vant med at klageadgangen i forhold til vedtak om skyting av truede rovdyr vanligvis er et spill for galleriet: Som oftest er dyrene skutt lenge før klagefristen utløper – gjerne i løpet av en helg, da tillatelse til skyting av rovdyr like gjerne kan skje muntlig fredag kveld. I enkelte tilfeller har man fra høyeste politiske hold instruert forvaltningen om å gi tillatelse til skyting – ovenikjøpet til partikollegaer.
Med dette bakteppet oppleves det tydeligvis som et sjokk at en klagebehandling vedrørende rovdyrskyting blir tatt på alvor og underlagt en grundig juridisk vurdering – slik all klagebehandling i slike saker egentlig fortjener. Merkelig nok synes det også å oppleves som et sjokk av enkelte mediefolk at vi har en miljøminister som er opptatt av det juridisk korrekte.
For ordens skyld; Klima- og miljødepartementets ulvepolitikk er faktisk ikke «ulvevennlig». Å tillate skyting av 15 individer av en art som er kritisk truet, er ikke vernepolitikk. Det er heller ikke god miljøpolitikk å insinuere at man skal lete etter smutthull for å skyte enda flere ulver av denne rødlistede arten for å tilfredsstille jegernes gemytter – slik Solberg og Helgesen nå gjør. Det er derimot ryddig – og tross alt noe vi bør kunne forlange av våre politikere – at Helgesen står støtt på at Naturmangfoldloven må følges.
Enkelte kommentatorer er imidlertid opptatt av hvor «dårlig håndtert» ulvesaken er av miljøministeren. Hvordan mener man så at det skulle vært håndtert? Skulle Helgesen brutt Naturmangfoldloven og de forpliktelsene vi har etter Bernkonvensjonen? Skulle han bedt så meget om unnskyldning fordi vi har lover som beskytter truede arter? Skulle han «advart» om at her kunne det oppstå fare for at Stortinget og rovviltnemdene i sin skyte-iver kunne risikere å fatte vedtak som ikke lot seg gjennomføre uten lovbrudd? Det siste var faktisk akkurat det ministeren gjorde – selv om enkelte innen media synes å ha glemt det: Ved lanseringen av den – for øvrig svært lite ulvevennlige – ulvemeldingen i mars i fjor, understreket Helgesen at man står i fare for å bryte lovverk og Bernkonvensjonen dersom man velger de mest restriktive bestandsmålene som meldingen skisserer, og dersom man setter et «eksakt» bestandsmål – det vil si i praksis et maksimumsmål for en truet art.
Forliksgruppen på Stortinget valgte imidlertid en maksimalt ulvefiendtlig politikk – og som kjent et bestandsmål som fungerer som et «tak» for antall ulv i Norge. I brev til Stortinget i desember minnet statsråden om advarslene fra Stortingsmeldingen. Men man ser det man vil se. Og stortingspolitikerne som nå raser vil tydeligvis først og fremst se ulveblod. En del ønsker selvsagt også politisk ministerblod – det er tross alt valgår.
Når kommentatorer halser i vei i blodsporet etter en – etter deres eget utsagt – såret minister, er det likevel merkelig i hvor stor grad de velger å være enkelte partiers talerør. Ser de ikke at størsteparten av de som hytter med nevene mot Høyres minister slett ikke er fra Høyre, men fra Senterpartiet – og en del av Arbeiderpartiet som finner det opportunt å høste stemmer på det som dessverre i redelighetens navn må karakteriseres som hat mot ville dyr? Selvsagt vil AP ha stemmer – men det hadde vist større politisk redelighet om de valgte å høste dem på en sak som ikke handler om å bryte viktige internasjonale miljøavtaler. Tross alt har også AP lovet å bevare våre truede arter.
Men selv AP innser at SP er det mest konfliktdrivende partiet i ulvesaken. – Vi blir ikke kvitt konfliktene, slik Senterpartiet vurderer saken, før ulven er ute av Norge, uttalte AP i Stortingsdebatten om ulvemeldingen. Man skulle tro at standpunktet om at Norge ikke skal delta i bevaringen av ulv, er et standpunkt som mediene ville utfordre. Men utryddingspolitikkens talspersoner får heller stadig større spillerom. Eksempelvis har mediene gitt svært mye taletid – uten tilsvarende grad av kritiske spørsmål – til enkeltstående Høyrepolitikere som setter egen næringsinteresse først. En av disse, som også driver næringsvirksomhet knyttet til jakt, har beskyldt egen minister for å ha dårlig «politisk nese». Men er «politiske neser» som snuser seg frem til personlige fordeler og værer etter hvordan lovverket kan bøyes for å gavne egne næringsinteresser, virkelig det vi ønsker hos våre politikere? Hva med ryggrad til å ta politiske avgjørelser som ikke bare er kortsiktig stemmefiske, men som beskytter viktige felles verdier som natur- og artsvern – også når det møter motstand fra næringer?
NOAH er en politisk nøytral organisasjon, og har samarbeidet godt med alle partier fra Fremskrittspartiet til Rødt, der dette gir en litt bedre verden for våre medskapninger. Vi ser også at hensyn til natur og dyr ikke går etter de vanlige politiske skillelinjene – det finnes mennesker over hele den politiske skalaen som ser at næringsinteresser ikke alltid kan eller bør få forrang over verdier som ikke kan måles i penger. Det vi trenger for fremtiden er ikke de sedvanlige «politiske neser», men flere politikere som har politisk ryggrad til å verne dyr og natur mot den ødeleggelse vi tross alt vet at menneskelig aktivitet forårsaker.