Ungdomsskolefløyen på Liland skole i Evenes kommune i Nordland ble totalskadd i en brann tirsdag. Ingen kom til skade i brannen, men mange naboer ble evakuert.
Barneskolen, administrasjonsfløyen og gymnastikkbygget ble reddet av innsatsen fra brannmannskapene fra Bjerkvik, Evenes og Avinor. Det var også vindstille tirsdag, noe som lettet slokkearbeidet.
Brannen ble meldt like før klokken 6 tirsdag morgen. Ifølge en journalist fra Fremover som var tidlig på stedet, sto skolen raskt i full fyr. Lokale brannmannskaper fikk bistand fra brannvesenet på flyplassen på Evenes, som ligger ti minutters kjøretur unna.
Naboer til skolen ble evakuert til Liland sykehjem på grunn av stor røykutvikling.
- Vi har ikke fått meldinger om skadde, sier operasjonsleder Kåre Munkvold hos politiet i Harstad til NTB.
Liland skole er den eneste skolen i Evenes, og den har omkring 150 elever fra 1.- til 10.-klasse. Skolen skulle starte opp undervisningen etter juleferien onsdag 4. januar.
Rådmann Steinar Sørensen sier at de ikke har oversikt over hvordan de neste dagene for skolen blir.
- Om det er helsemessig forsvarlig, tar vi sikte på å samle alle elevene i gymsalen onsdag. Dette kan bli en kort skoledag, med hovedvekt på informasjon til elever, sier han på kommunens nettsider.
Da den 89 år gamle bilisten forsøkte å hindre en kaffekanne i å velte i bilen, kjørte han på en syklist som døde. Nå må han betale 500 000 kroner i erstatning til de etterlatte.
Påkjørselen skjedde 8. september 2014 da mannen forvillet seg inn på en sykkel- og gangsti på Karmøy, skriver Haugesunds Avis. En 73 år gammel kvinne som kom syklende, ble truffet av bilen.
Haugaland tingrett fant det bevist at den gamle mannen hadde handlet grovt uaktsomt da han mistet kontrollen over bilen fordi han bøyde seg ned for å rette opp en kaffekanne som hadde veltet på gulvet foran passasjersetet.
Dette var i samsvar med mannens forklaring til politiet, men i retten hevdet han at hendelsen med kaffekanna skjedde tidligere på turen, og at han hadde fått et illebefinnende da ulykken skjedde.
Foruten en betinget fengselsstraff på 60 dager, er mannen også dømt til å betale den døde kvinnens fire barn 125 000 kroner hver i erstatning. Han er også fradømt retten til å kjøre bil fram til høsten, tre år etter ulykken.
Det startet i går kveld, da flere kjørte utfor veien.
I dag tidlig gikk også en politipatruje i grøfta.
«Patruljen vår under patruljering. Ikke snakk om utrykningskjøring. To personer i bilen. Bildet er tatt av politipatruljen», skriver politiet i Nord-Trøndelag på Twitter.
- Akkurat nå hånderer vi tre uforkjøringer. Fem forhold på trafikkulykker er registrert i løpet av det siste døgnet. Nå har vi bra snødrev og da det blir mer utfordrende kjøreforhold, opplyser politiet i Nord-Trøndelag til Dagbladet.
I Sør-Trøndelag fikk politiet melding om et trafikkuhell i åttetida i dag tidlig. Sju biler var involvert og veien måtte sperres av.
Rundt klokka 10.45 ble det også meldt om et vogntog som slet i oppoverbakke i Moholtlia i Trondheim. UP skal være på plass og dirigerer trafikken.
Også politiet i Agder og Telemark har opplevd utforkjøring i løpet av morgenen.
Kaldere vær har preget store deler av landet denne uka. Tordag kommer bunnpunktet.
- Vi har fått inn litt andre luftmasser, kaldere luftmasser. Det skal bli gradvis kaldere over hele landet, fortalte statsmeteorolog Kristian Gislefoss ved Meteorologisk institutt til Dagbladet i går.
Ifølge statsmeteorologen kan vi vente oss følgende:
På Finnmarksvidda kan det bli minus 30 grader på det kaldeste.
I indre strøk på Østlandet, nord for Lillehammer kan temperaturene komme ned mot minus 25.
I Oslo og omegn er det ventet temperaturer ned i minus 10.
Også i Trondheim er det ventet temperaturer ned i minus 10 grader.
I Bergen kan det bli 2-3 minusgrader. – Det høres ikke så kaldt ut, men i Bergen er det vanligvis et par grader pluss, minner Gislefoss om.
Det kalde været vil etter alt å dømme vare fram til helga, når de kalde luftmassene vil forvinne østover mot Moskva. Der kan de forvente temperaturer ned mot 35 minus grader inn mot helga.
876.000 seere så på «Farmen kjendis» i går kveld. Det vil si at det er den mest sette «Farmen»-premieren noensinne.
- Farmen kjendis gjorde reint bord i går, og dette er tall som rett og slett er oppsiktsvekkende sterke. Det er fantastisk å få uttelling for noe vi har jobbet målrettet med i over ett år. I dag er jeg stolt av gjengen i TV 2 og alle i produksjonsselskapet Strix som har gjort en formidabel innsats i å løfte Farmen kjendis, og vil samtidig benytte anledningen til å gratulere alle sammen! Må også gi honnør til alle kjendisdeltagerne som fyller gården med personlighet, glede, frustrasjon og innsatsvilje samtidig som at de byr på seg selv på en måte som gjør at det bare er å glede seg til fortsettelsen, sier programdirektør Jarle Nakken i TV 2 i en pressemelding.
Av premierer på TV 2 er det bare «Hver gang vi møtes»-starten i 2013 som har hatt høyere seertall.
I ekte «Farmen»-stil skal et knippe kjente fjes leve sammen og drive en gård, med en visjon om å gjenskape nordmenns tilværelse for 100 år siden.
Innspillingen er lagt til idylliske Storøy gård ved Rørholtfjorden utenfor Bamble i Telemark – på toppen av en gjengrodd og landlig øy. Gården har vært på tv før, som innspillingssted for «Farmen» i 2011.
Disse er med:
Aylar Lie
Tidligere modell, tv-profil og profesjonell pokerspiller. Opprinnelig fra Iran, bosatt i Oslo.
Tore Petterson
Komiker, sanger og tv-profil, kjent fra NRK-programmet «Sofa». Fra Tranby i Lier, bosatt i Oslo.
Ida Gran-Jansen
Blogger, kokebokforfatter og tv-baker. Vant første sesong av TV3s «Hele Norge baker». Bosatt i Oslo.
Lavrans Solli
Toppsvømmer og modell. Oppvokst i Bergen, bosatt i Oslo.
Kari Jaquesson
Treningsguru, journalist og tv-profil. Bosatt i Oslo.
Jarl Goli
Skuespiller og programleder. Fra Ringsaker, bosatt i Fetsund.
Ingeborg Elisabeth Didriksen Myhre Ludlow
Lotto-vertinne. Fra Oslo, bosatt i Bærum.
Leif-Einar «Lothepus» Lothe
Maskinentreprenør, artist og realitykjendis, kjent fra TV 2s «Fjorden Cowboys». Fra Hardanger.
Vendela Kirsebom
Modell, programleder og gründer. Opprinnelig fra Stockholm, bosatt i Oslo.
Lars Barmen
Tv-kokk. Fra Selje i Sogn og Fjordane, bosatt i Oslo.
Tonje Blomseth
Eventyrer, blogger og realitykjendis, kjent fra TV 2s «Bloggerne» og dokumentarserien «Eventyrjenter» på NRK. Fra Trondheim, bosatt i Finnmark.
Petter Pilgaard
Norges første «Paradise Hotel»-vinner, programleder og tv-profil. Fra Bærum, bosatt i Oslo.
Lagmannsretten behandler tirsdag saken der frisøren Merete Hodne ble dømt for diskriminering av hijabkledde Malika Bayan.
Hodne anket den mye omtalte saken til lagmannsretten etter å ha blitt dømt i Jæren tingrett til å betale 10 000 kroner i bot og 5000 kroner i sakskostnader. Årsaken var at hun nektet Bayan adgang til frisørsalongen hun driver på Bryne fordi 24-åringen brukte hijab.
Frisøren ønsker å kvitte seg med islamkritiker-stempelet hun føler hun fikk gjennom tingrettsdommen, skriver Stavanger Aftenblad. Hun erkjente som ventet ikke straffskyld da saken startet i Gulating lagmannsrett i Stavanger tirsdag formiddag.
BLE NEKTET FRISØRTIME: Malika Bayan. Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix Vis mer
Forsvarer Linda Ellefsen Eide har fortalt Aftenbladet at hun skal føre et vitne som hun mener vil kaste lys over mulig provokasjon i saken.
– Vi kommer til å føre et vitne som skal ha hørt at Malika Bayan fikk instrukser om å oppsøke min klients frisørsalong, sier Eide.
Eide håper videre at lagmannsretten vil foreta en grundig drøftelse av om hijab virkelig er et religiøst plagg, noe hun mener tingretten ikke gjorde.
– Det er viktig å få avklart hva som er religion, sier advokaten.
Merete Hodne har tidligere sagt i retten at hun anser hijab som et «ekstremt politisk symbol», at plagget gir henne angst og at hun fikk «helt hetta».
Hollywood har i likhet med amerikanske medier mistet mye av sin selvstendighet de senere årene, og blitt et ensidig talerør for USAs eliter. Omtrent samtlige filmer inneholder en overraskende grad av propaganda med rasistiske og religionsfiendtlige undertoner som åpenbart har til hensikt å svartmale enkelte etniske grupper, de muslimske i særdeleshet. Serien «Homeland» er et eksempel – man snakker kronisk nedsettende om nasjoner «vi ikke liker», som Pakistan, Afghanistan, Iran, Israel, Syria, Libya.
Den synkroniserte demoniseringen av «folkeslag vi misliker», inneholder en rasetenkning med sterke sosialdarwinistiske undertoner. Noen anses som «bunnsjiktet i utviklingen» og vi selv plasserer oss selv «på toppen av de opplystes rangstige» med «styreformer som bør herske i hele verden». Arabiske land er «fattige, usiviliserte», mens vi i Vesten er «de rike» til tross for at muslimske land før USAs invasjoner var både rike og i sterk vekst med utjevning av klasseforskjeller. Irak og Syria er gode eksempler, likeledes Libya før Natos militærkupp – landet var Afrikas rikeste og mest velutviklede, ifølge FN. Dette vet vestlige mennesker ofte lite om. Vi skriver sjelden om andres rikdom, bare om vår egen.
Merk hersketeknikken bak bruken av «regime» hver gang nasjoner omtales hvis styringsformen «ikke er vestlig nok», mens man bruker «landets folkevalgte regjering» om land som står oss nær ideologisk. Den vestlige intoleransen og mangelen på respekt for nasjonal suverenitet og folkeretten gjennomsyrer ordbruken. Man påvirker Vestens syn på «de forferdelige muslimene» med samkjørte, kyniske stigmatiseringsteknikker, og ender med at vanlige folk «hater» grupper basert på raseorienterte Hollywood-filmer og media generelt. Hvitevaskingen av «oss i Vesten» er sentralt motiv, skjønt det er vi som aktivt har bidratt til destruksjonen av muslimske stater. Vi trives godt med å «bombe deres land», men får sjokk når de vil «bombe oss».
Rekken av «regimer vi ikke liker» begynner for øvrig å bli påfallende lang, og omfatter svært mange av verdens nasjoner: Kina, Brasil, Russland, Argentina, Singapore, Filippinene, India, Irak, – afrikanske land omtales omtrent alltid som «korrupte» til tross for at de ikke gjør annet enn vi gjorde gjennom milliardstøtten til Clinton Foundation, der Norge og Saudi-Arabia topper listen.
Til den raseorienterte straffedomstolen i Haag sender vi bare serbere og afrikanere. Vestlige ledere av «arisk og kaukasisk opprinnelse» slipper konstant unna å måtte stå til ansvar for sine overgrep mot menneskeheten. Det holder å si «unnskyld» i tårevåte tv-sendinger, slik som Storbritannias «oppgjør» med Nato-overgrepene i Libya der tusenvis av sivile mistet livet. For ikke å snakke om at statskassen ble rundstjålet i kanskje tidenes største bankran. Hvor er de 144 tonnene med gull i Libyas bankhvelv, hvor er de hundre milliardene med dollar som lå der i cash, ifølge Business Insider? Hva med de internasjonalt fordelte aksjene i mangfoldige selskaper, 150 milliarder dollar fra Libyas oljefond? Hvem tok pengene? Norge deltok aktivt i å legge landet i ruiner, godt dokumentert av «Brennpunkt»: «De gode bombene». Like fullt, ledere som Jonas Gahr Støre slipper glatt unna represalier. Slik fungerer det liberale demokratiet. I antikken var represalier betydelige mot udugelige ledere som styrte dårlig. Det skjerpet dem. Mange ble sendt i eksil, for aldri å returnere. I vår demokratiform finnes det omtrent ikke represalieformer mot politikere, samme hvilken urett som begås. Menneskerettigheter gjelder «den hvite rase», andre kan man begå overgrep mot uten noen konsekvens. Også Erna Solberg har i ettertid bekreftet at Norge ikke angrer på noe.
Vi må åpne øynene i Europa og avslutte rollen som nyttige idioter for kyniske, økonomiske USA-eliter. Det tette samarbeidet mellom Saudi-jihadister og USA er veldokumentert. CNN har rapportert hvorledes ledende republikanere som John McCain bekrefter at USA, Qatar og Saudi-Arabia sammen finansierer opprøret mot Assad, ifølge Wall Street Journal. Saken er meget stygg. Ett enkelt eksempel: al-Qaida leder i Libya, Abdulhakim Behadj ble hyllet av amerikanerne og John McCain som «samarbeidspartner og frihetsforkjemper» etter Natos militærkupp i 2011, ifølge Foreign Policy Journal. I januar 2015 ble Belhadj ISIS-leder i Libya, den samme mannen som var USAs tillitsvalgte i 2011, ifølge Washington Times. I dag styrer ISIS menneskehandelen der millioner foretar overfarten til Europa. Wikileaks-avsløringene om at Hillary Clinton var fullstendig klar over at deres nærmeste allierte, Qatar og Saudi-Arabia, finansierte ISIS på statsplan – og likevel ikke stanset samarbeidet, er godt kjent. Hva er de bakenforliggende amerikanske motivene for å kjøre fram en slik terrorgruppe? Er grupper som ISIS «religiøse muslimer» eller bare betalte leiesoldater som arbeider for USA-Saudi? Hvorfor en voldsom muslimhets når jihadistene det er snakk om i stor grad støttes av oss?
Fra Syria hører vi hvordan kristne siterer Bibelen når de stanses av ISIS, mens ISIS krever Koran-sitater. Men «jihadistene» kan ikke engang Koranen, og lar dem kjøre. Både i Egypt, Libya og Syria sier mange at ISIS snakker dårlig arabisk og er «utlendinger», bl.a. ifølge dokumentaren «ISIS versus Christ», der egyptiske imamer intervjues i kjølvannet av at 21 koptiske kristne ble halshugget i Libya av ISIS.
ISIS har derimot meget gode venner i Vesten. De fikk orkesterplass i Vesten fra det sekundet de entret scenen med amerikanske biler og våpen. Hvem tjener på demoniseringen av islam og ødeleggelsen av oljerike, muslimske stater? Å analysere dette burde interessere europeere, særlig med tanke på ISIS’ sterke rolle i «flyktningeksporten» til Europa. Hvem tjener på destabiliseringen av Europa?
Den endeløse medietrangen til å framstille andre som «banditter», «terrorister» med «grusomme regimer» og «forferdelige statsoverhoder», er noe mange av oss er veldig lei av. Derav folkeopprøret mot sementerte makteliter – Brexit og Donald Trump. Det er som om vi befinner oss i en barnslig Disney-tegneserie der verden males i svart-hvitt. Det infantile blir at journalistens ideologiske rolle er å forklare oss «hvem USA sier er snille» og hvem «de sier er slemme». Særlig VG er notorisk. Ensidig propaganda legitimerer dernest krig mot de definert «slemme», hvilket tjener USA-elitens økonomiske interesser. Oliver Stones gode film om Edward Snowden blir i så måte forfriskende. Endelig en Hollywood-film som ikke bare har til hensikt å rive ned inntrykket av andre land, men som faktisk retter en pekefinger mot USAs maktapparat. Det har de sannelig godt av.
Reveoppdretter Sigbjørn Kirkebøen plukker fakta ut av sin sammenheng for å legitimere Norges mest omdiskuterte og umoralske næring (Dagbladet 22. desember). At det er sterk faglig støtte til pelsdyrhold, som han påstår, er og blir en illusjon.
Det vil være merkverdig om det ikke fantes ulike holdninger i alle fagmiljøer. Men realiteten er at de blir færre og færre, og deres argumenter blir svakere og svakere. Kirkebøen viser til enkeltpersoner, samt et opprop fra et fåtall veterinærer som støtter pelsbransjen. Samtidig bekrefter Veterinærforeningen at de har bred støtte blant sine medlemmer for sitt standpunkt mot pelsdyroppdrett.
En ny undersøkelse fra Sentio viser at blant de som har en mening om saken, er seks av ti imot pelsdyroppdrett i Norge. Det urokkelige faktum er i tillegg at Veterinærforeningen, Veterinærinstituttet og Rådet for dyreetikk går inn for å avvikle pelsdyroppdrett av hensyn til dyrevelferden.
Årevis med hyppige kontroller fra Mattilsynet har ikke vært nok til å forvandle pelsdyrnæringen til en lovlydig husdyrnæring. De mange, og tilsynelatende uunngåelige, lovbruddene på norske pelsdyrfarmer er nok et eksempel på̊ at næringen ikke evner å innfri de klare politiske kravene som er blitt stilt dem.
Kirkebøen har åpenbart stor vilje og pågangsmot, men dessverre hjelper det lite når driftsformen han forsvarer aldri kan gi forsvarlig dyrevelferd.
Den eneste grunnen til at pelsdyroppdrett blir videreført er at partiene Frp, H, KrF og Sp setter profitthensynet til 237 pelsdyrfarmere foran dyrevelferd. Neste år håper vi på en ny regjering, og da er det stor sannsynlighet for at pelsdyroppdrett endelig blir forbudt – i tråd med folkeopinionen og fagkunnskap.
Under overskriften «Personlighetsforstyrrelsene du må se opp for», kunne vi i Dagbladet den 28. desember lese en artikkel om personlighetsforstyrrelser. Det er prisverdig at det settes fokus på lidelsen, og et par ting er riktig i artikkelen. Det ene er at lidelsen er utbredt, det andre er at den vil medføre et vanskelig liv. Et par ting bør imidlertid kommenteres.
Det er få lidelser som bærer et slikt stigma som personlighetsforstyrrelser. La oss slå fast en gang for alle; dette er ikke en beskrivelse av et dårlig menneske, heller ikke en vanskelig person. Diagnosen sier heller ingenting om årsak, men er ment å fange opp noen personlighetsproblemer folk kan ha. Om diagnosen sier noe, så er det at forholdene ikke har vært optimale for at personligheten skal utvikle seg normalt.
En personlighetsforstyrrelse (PF) innebærer problemer innenfor ulike domener, som f.eks. identitet (selvbilde, selvfølelse, følelsesregulering, impulskontroll) og relasjoner (tilknytning, intimitet, tillit, empati). Det er ingen grunn til å snakke «ned» disse problemene, de er høyst reelle, og først og fremst problematiske for dem som har dem. Det kan imidlertid virke som rådene Dagbladets artikkel i all hovedsak handlet om, var hvordan komme seg vekk fra «psykopaten». De aller færreste er det.
Personlighetsproblemer kommer i ulike varianter, og med ulik alvorlighetsgrad. I tillegg vil også problemene variere. Ingen er personlighetsforstyrret hele tiden. Derfor må man være svært forsiktig når man omtaler dem. Det er fort gjort å stigmatisere en gruppe mennesker gjennom å beskrive dem som vanskelige. Det er derfor bedre å snakke om personlighetsprofil og sårbarhet, enn typer.
Noenpersonlighetsproblemer vil i større grad være forbundet med relasjonelle konflikter og problemer for andre, mens andre først og fremst utgjør et problem for en selv. Det som kan utspille seg i relasjon til andre vil derfor være ulikt, og avhenge av både alvorlighetsgrad og personlighetsprofil. Det som i større grad har vist seg besværlig for andre er de tilfeller hvor personen ikke erkjenner problemene, eller vegrer seg mot å oppsøke behandling eller annen hjelp. Det er heller ikke slik at en personlighetsforstyrrelse er en livstidsdom. De fleste vokser seg ut av problemene, med eller uten behandling. For mange er det altså en relativt god prognose.
Det er heller ikke riktig at det ikke finnes tilgjengelig behandling. På flere distriktspsykiatriske sentra (DPS) tilbys det i dag godt dokumenterte behandlingsprogrammer for dem med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (PF), også kjent som borderline. Andre steder prøver man ut behandling for unnvikende PF, og snart vil det forhåpentligvis bli iverksatt behandling for antisosial PF. For personer med lite alvorlig PF vil vanlig psykoterapi, enten hos avtalespesialist eller på DPS, være tilstrekkelig.
Effekten av behandling gir også grunn til håp. For gruppen som kjennetegnes av emosjonell ustabilitet har effektstudier vist at behandling speeder opp «den naturlige bedringen» flere ganger. Det er mange år med spart lidelse. Det er derfor grunnlag for mer optimisme hva gjelder både behandling og generell bedring enn det som framgår av Dagbladets artikkel.
Personer med personlighetsforstyrrelser utgjør en svært heterogen gruppe, og det er helt galt å si på generell basis at det er mennesker en bør holde seg unna. Vi vil snarere si det motsatte. Dette er personer som i større grad enn andre trenger trygge og stabile relasjoner. Det beste du kan gjøre er å vise forståelse, og oppmuntre dem til å søke behandling.
Schlüter er tilknyttet Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP), Normann-Eide er tilknyttet Seksjon for Personlighetspsykiatri (OUS)
Professor Frank Aarebrot har i glimrende forelesninger på flere timer gjennom NRK gitt oss et bilde av Nord-Amerikas politiske utvikling.
Når man skal omtale alle presidentene fra Washington til Obama må man selvsagt begrense seg. Men der sykdom har spilt en sentral politisk rolle, burde nok det vært nevnt. Jeg tenker særlig på president Woodrow Wilsons sykdom under fredsforhandlingene i Versailles etter første verdenskrig, men også Jack Kennedys Addisons sykdom, Lyndon B. Johnsons paranoide tilstand og Richard Nixons alkoholmisbruk.
I sitt oppgjør under fredsforhandlingene i Paris etter første verdenskrig, ble Wilson først steil, så ettergivende og endte opp med å slutte seg til Clemenceau og Lloyd Georges syn som la all skyld på Tyskland. Hva hadde hendt? Det sa ikke Aarebrot noe om.
Woodrow Wilson var blitt alvorlig syk. Han hadde hatt høyt blodtrykk fra unge år og fikk 40 år gammel sannsynligvis sin første hjerneblødning. 50 år gammel våknet han en morgen blind på det ene øyet etter en blødning. 3. april 1919, altså midt under Versailles-forhandlingene, virket Wilson ved god helse, men om kvelden fikk han feber og voldsomme hostebyer – sannsynligvis spanskesyken.
Om natta ble han rammet av et alvorlig hjerneslag. Han ble sengeliggende, ute av stand til å bevege seg, ble trøttere, sov dårlig, ble ubesluttsom, egosentrisk og til tider fullstendig irrasjonell. Wilson gikk nå fra sine prinsipper og ga etter for alle Clemenceaus ønsker. «Hadde jeg vært oppegående, ville jeg ikke tapt for Clemenceau og Lloyd George», sa han senere.
Det er selvsagt umulig å vite hva som ville ha hendt om ikke Wilson var blitt syk på denne tida. Men med sine 14 punkter som tilsa «fair» oppgjør mellom stridende parter, ville han neppe bøyet seg for Clemenceaus ønsker. Mye kan tale for at Versailles-traktaten ville ha sett annerledes ut med en frisk Wilson ved bordet. Med en mer balansert traktat der ikke all skyld ble lagt på Tyskland, ville Hitler og hans folk med mindre hell kunne bruke Versailles-traktaten i sin propaganda.
Woodrow Wilsons sykdom fikk ikke bare betydning for europeisk politikk de neste tiår, men fikk innvirkning også på utviklingen i araberstatene. Men det er en annen historie.
Innretningen på dagens system for offentlige tilskudd til tros- og livssynssamfunn blir viet omtale på lederplass i Dagbladet 31. desember 2016. Det er vel og bra. Debatt om den framtidige utformingen av disse ordningene er nødvendig. Lederen baserer dessverre konklusjonen på en åpenbar kunnskapsmangel. Sitat: «…..har kirken som majoritetsreligion og historisk aktør et ansvar blant annet for en stor mengde kulturminner som må anerkjennes. I dag løses dette ved at andre trossamfunn får like mye i støtte per medlem som kirken får. Det vil si at støtten til kirken, som inkluderer enorme vedlikeholdskostnader, i stor grad betalt av kommunene, deles på antall medlemmer – for å finne ut hvor mye hver av dem koster det offentlige. Deretter får de andre trossamfunnene samme sum i støtte for hvert medlem de selv har.»
Også andre trossamfunn har større eller mindre vedlikeholdskostnader til sine religiøse bygg. Men det er knyttet særlig kostnadskrevende vedlikeholdsoppgaver til Den norske kirkes (Dnk) fredede og vernede kirkebygg. Dette har man imidlertid tatt høyde for i utformingen av dagens tilskuddsordning. De øvrige tros- og livssynssamfunnene finner dette uproblematisk.
Det har seg nemlig slik at Statens og kommunens «merutgifter som følge av fredede eller vernede kirkebygg og øvrige utgifter til alminnelige kulturformål» holdes utenfor beregningsgrunnlaget for tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Det samme gjelder andre nærmere definerte kostnader som ikke er til egentlige kirkelige formål og som er felles for alle borgere (Trossamfunnsloven §19 og §§ 6 og 9 i forskrift til trossamfunnsloven). Øvrige tros- og livssynssamfunn «casher» altså ikke inn på kulturarvaspektet ved bevilgningene til Dnk.
At det blir en utfordring for stats- og kommunefinansene når nivået på bevilgninger til Dnk opprettholdes, til tross for denne kirkes medlemsnedgang, er enkel matematikk. I dag er andelen medlemmer av Dnbk i befolkningen i Oslo ca. 50 prosent. Der Oslo er i dag vil nasjonen som helhet sannsynligvis være om 30–40 år. En framtidig modell for finansiering av Dnk bør etter mitt syn skille mellom det som er regulær kirkelig virksomhet og det som er kulturminnevern. Videre bør man alvorlig overveie å overføre forvaltningen av gravplassene til kommunene. Med det som utgangspunkt vil diskusjonen om nødvendig likebehandling kunne gjøres enklere.
Det kompensatoriske prinsippet som er utviklet i Norge er både rett og rimelig. Helt fra vi fikk den første dissenterloven i 1845 har man prøvd å ha ordninger som sikrer at de som ikke er medlem av Dnk, men har tilknytning til et annet trossamfunn, skal slippe å bidra til finansieringen av Dnks religiøse virksomhet via skatteinnbetalingen. Det har vært løst på ulike måter. 85 prosent av befolkningen har tilknytning til et tros- eller livssynssamfunn. Det betyr grovt forenklet at 85 prosent av de offentlige tilskudd kommer fra skatteinnbetaling fra trossamfunnets egne medlemmer.
Skal man bidra til nyansert og opplyst debatt om disse problemstillingen bør man i det minste være etterrettelig og sette seg inn saken man skriver om. Det mener jeg Dagbladet ikke har gjort i dette tilfellet.
