Vis mer
Det forrige århundret bragte med seg en eventyrlig forbedring i levekår og leveår. Rundt 1900-tallet døde 80 av 1000 levendefødte barn før de nådde ett år.
Nå er tallet to per 1000. Men hvorfor lykkes vi ikke like godt med barnas psykiske helse?
Når vi systematisk begynte å innhente informasjon om hvordan barn og unge opplever verden, var ikke tallene til å tro. Og det er ingen bedring i løpet av siste tjue år. Hadde et tilsvarende problemomfang kommet til syne blant voksne, ville vi hørt et offentlig ramaskrik: 15 prosent av barn og unge har vesentlige utfordringer og trenger tett oppfølging for å bli selvstendige og trygge voksne, fem prosent går det svært dårlig med. Også blant de resterende 80 prosentene er det en understrøm av vansker og tomhet som vil gjøre deler av voksenlivet til en vanskelig opplevelse.
Årsaken til så omfattende problemer sitter i kulturen. Det er ikke virus som skaper angst og ADHD, depresjon og atferdsproblemer, det er hva barna møter når de vokser opp, hjemme og ute.
Gener gir oss et temperament som gjør oss mer eller mindre sårbare, men det er relasjoner og omgivelser som er de egentlige årsakene til at mange strever. Vi oppdrar alle barn til en grunnleggende misforståelse; at bare det ordner seg «der ute» (karakterer, jobb, inntekt, kjæreste, berømmelse, med mer), så ordner det seg «her inne».
Vi utsetter i tillegg en alarmerende høy andel barn for risikable forhold i familier preget av skilsmisser med høyt konfliktnivå, rus, vold og alvorlig sykdom.
Vi kan ikke behandle oss fra problemer skapt av relasjoner og samfunn. Derfor er det viktig å ikke storme inn i en ensidig opptrapping av diagnoser, terapier og medisiner. Det er riktig å bruke mer ressurser på barn og unge; det vi gjør for dem har virkning i generasjoner.
Men den nye opptrappingsplanen må skape rammer for mer enn terapirom og terapeuter. Vi bør trappe opp barnas mulighet til å leve fullt og helt, til å få brukt seg selv og like seg selv. Vi må forankre opptrappingsplanen i en helhetlig forståelse av barnets behov.
Her er noen forslag til hva regjeringen bør inkludere i planen:
1. Styrk familien. Alle foreldre prøver, og mange lykkes godt, i å etablere trygge og varme relasjoner til barna. Likevel vet alle som har prøvd at det ikke er så lett. På alle barnets utviklingstrinn må det være enkelt å få informasjon og støtte for å sikre god foreldrefunksjon uten å sykeliggjøre. Svakt fungerende foreldre må få tidlig hjelp.
2. Ta vare på barnets naturlige kompetanser. Barnet er en stor læremester. Ingen voksne fortaper seg i øyeblikket som et barn, og ingen av oss tilgir like grundig, elsker like uforbeholdent, eller hviler så bekymringsløst som et barn. Vi må spørre oss hvordan vi kan la dem beholde disse egenskapene som vi lengter etter som voksne.
3. Styrk lokalsamfunnet. God distriktspolitikk, økt boligbygging og vellykket integrering virker avgjørende inn på barns muligheter. Kommunene bør utfordres til å sette seg dristige mål og ta tydelig ansvar for helsefremming og forebygging. Vi må få norgesmesterskap i oppvekstvilkår.
4. Utvikle førstelinjen. Alle kommuner (eller grupper av kommuner) bør ha tverrfaglige lavterskeltilbud for barn og unges psykiske helse. En tydelig førstelinje er avgjørende for å møte barn, unge og familier tidlig, og utvikle et befolkningsansvar. Det finnes modeller flere steder der alle hjelpetjenestene som er rettet inn mot barn, unge og familier, jobber godt sammen.
Effektiv samhandling og systematisk tverrfaglig arbeid må også omfatte barnehage og skole, og trekke brukerne med.
5. Tidlig inn. Det er godt dokumentert hvordan det kommer mye mer ut av innsats i de tidlige barneårene enn senere tiltak på skole, i arbeidsliv eller i regi av Nav.
Det samsvarer med hva vi nå vet om de minste fra blant annet nevrobiologiske studier, stressforskning og studier av tilknytning. De første 1000 dagene er avgjørende, og det er også nødvendig å intervenere tidlig uansett alder, når betingelsene for god omsorg svikter rundt barnet.
6. Livsmestring i skolen. Mange norske skoler arbeider godt for å motvirke mobbing, men få har innført trening i sosiale og emosjonelle ferdigheter. Det bør de snarest gjøre. Ikke bare vil det styrke barnas psykiske helse, det vil også forbedre karaktersnittet.
7. Samarbeid og arbeidsdeling. Når vi nå bygger opp en sterkere førstelinje i mange kommuner, må det avtales tydeligere arbeidsdeling mellom tjenestenivåene. Spesialistleddet må bli nettopp til mer spesialiserte tjenester. I et godt samarbeid med førstelinjen kan Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk ta ansvar for det uvanlige og det mest kompetansekrevende. Sammen må de tilby forløp, snarere enn episoder.
8. Styrke statlig barnevern. Innsatsen for å ivareta psykisk og somatisk helse hos barn under offentlig omsorg må styrkes. En bør prøve ut standardiserte helseundersøkelser for barn som plasseres i institusjon eller fosterhjem, og rutiner for oppfølging under og etter plassering. Disse barna trenger også ekstra støtte på skolen.
9. Støtte tjenestene. Alle som arbeider i tjenestene ønsker å gjøre en god jobb og alle tjenesteledere er opptatt av å oppnå gode resultater. De har imidlertid altfor dårlig støtte i arbeidet med å kunnskapsbasere og kvalitetsutvikle egne tjenester. Kunnskaps- og kompetansemiljøene må rykke helt opp i ryggen på tjenestelederne og tilby hjelp til å velge egnede metoder, måle hvordan det går med barna og gjennomføre lokale forbedringsprosjekter.
Gode og trygge oppvekstsvilkår, godt forebyggende arbeid og gode tjenester reduserer lidelse, skaper livskvalitet, gjør barn til aktive deltakere i samfunnet og er god samfunnsøkonomi. Det er flott å se politikerne samle seg om å prioritere vår viktigste naturlige ressurs; barna.