Vis mer
Jeg savner den medisinske stemmen i diskusjonene om etikken i skjønnlitteraturen som har blusset opp i forbindelse med Vigdis Hjorts siste bok. Åndsfriheten og «den edle høye kunst» frikobles fra vanlige etiske varsomheter, som Karl Ove Knausgårds «psykoanalyser».
Men i krysningspunktet ytringsfrihet og personvern må det finnes enkelte grenser som ikke bør overskrides. Jo mer kjente personligheter, i live eller døde, jo mer interessant blir det å grafse i intimiteter – om ektefeller, barn, søsken, foreldre og venner. Forlagene jubler.
Knausgård har vært nevnt. Hans ektefelle Linda Bostrøm risikerer mye og kanskje mer enn de aner når hennes, etter hva jeg forstår, alvorlige historie med psykisk sykdom utmales. Jeg tror og håper at de fleste synes dette er ugreit. En ting er det offentlige rom, noe annet er psykologers og legers taushetsplikt – fra Hippokrates tid.
Vi bør igjen gå tilbake til Dagbladets publisering av psykiater Johannes Irgens Strømmes psykoanalyse av Knut Hamsun. Jeg står fortsatt på at Ingar Sletten Kolloens hamsunbiografier fra 2003 krenket Hamsuns integritet. I det seneste har kunstner Thomas Kvam forsøkt å dechiffrere Strømmes stenografinotater.
Vi har mistet mye når heller ikke terapeuters taushetsplikt respekteres. Anine Kierulf omtaler hensynet til dem som er i live. De døde er forsvarsløse. Jeg tilhører dem som mener at det må være lang – noen ganger evig – taushtsplikt for helt særskilte private opplysninger.
Jeg tror det er vel verdt å kjempe for de siste taushetsbelagte rom.
Med fare for å bli angrepet for moralisme, tror jeg at det fortsatt bør være dybde i ordtaket «a little virtue will never hurt you».