bilindustrien

fra onecall

Nå som vi alle er enige om at søndagens dobbeltepisode av «Nobel» var noe av det beste vi har sett på en stund, er det på tide å plukke den fra hverandre. Eller recappe litt, som det så fint har blitt hetende. Hvis du heller vil lese en vanlig anmeldelse, klikk her.

NB: Hvis det er de militærfaglige aspektene du er mest interessert i, kan du scrolle helt nederst i saken.

Advarsel: Her blir det flust av spoilers fra den første dobbeltepisoden av «Nobel», som ble sendt på NRK1 søndag.

Levende død

Først litt mer ros: Åpningsscenen der Erling Riiser snakker med sønnen sin på Skype er den vakreste jeg har sett i en norsk spenningsserie. Den er så nær, fin og naturlig, og demonstrerer hva som står på spill, samtidig som den er deilig symbol- og skjebnetung. Ovenfra og ned-bildet av den norske militærleiren i Afghanistan kan sees som et symbol på Norge som fredsnasjon. Vi vil så gjerne være et lys i mørket. Redde de svake, hedre de noble, og få resten til å skjerpe seg. Men selvsagt skal vi passe på oss selv og våre interesser samtidig. Enten det handler om beskyttende murer eller storpolitisk spill.

Det skal åpenbart handle om krig og fred og hvor lite svart-hvitt temaet egentlig er i praksis, og for at vi skal forstå det, får vi en oppvisning i kontrastbruk. Scenen skifter fra kveldsmørke til dagslys, fra hverdagsprat i leiren til tungt bevæpnet oppdrag. Fra samtalen mellom far og sønn, til bildet av faren som på sekunder må avgjøre om han skal skyte en gutt på sønnens alder i hodet. Han skyter. Vi holder pusten. Og slipper ut. Gutten var en bombe på to bein. Levende død. (Hvis du lurer på hvor vanlig det er å bruke barn som selvmordsbombere, les denne saken)

Et forvarsel

En hysterisk kvinne kommer løpende, hun tror at gutten på bakken er sønnen hennes. Erling griper tak i henne, og så kommer den ekte sønnen løpende. Det er en hjerteskjærende scene, for gutten på bakken må jo også være sønnen til noen. I tilfelle vi glemmer å tenke den tanken, får vi enda et foreldre og barn-klemmebilde når Erling og patruljen hans kommer hjem til Norge i scenen etter, og blir møtt av lykkelige og lettede familiemedlemmer på flyplassen. Ekko og kontraster.

Men før det, i Afghanistan, blir kvinnen og gutten bryskt kommandert inn i hver sin svarte bil av morske menn, mens etterretningsoffiser Adella Hanefi kommenterer at «henne ser vi nok aldri igjen». Obs! Her lukter det forvarsel, sannsynligvis kommer vi til å gjøre nettopp det.

Obs2! Noen som la merke til at én av spesialsoldatene ble trillet ut av flyet i rullestol? Mye kan skje i løpet av 13 uker i Afghanistan.

Drageløperen

I Norge drar Erling rett til Ekebergsletta med kone og sønn. Kanskje tenker serieskaperne at Afghanistan har vært litt ute av nordmenns bevissthet en stund. Hvordan lettest minne dem på hvilket land vi snakker om her? Putte inn en referanse til bestselgerboka «Drageløperen», så klart!

Bildet er ren idyll, i alle fall til å begynne med. Men hvorfor velger Johanne Riiser å snakke om at hun har lært Rikard å skifte vinterdekk på bilen, når mannen forteller hvor mye han har savnet dem? Hvorfor spør hun om han nå skal være hjemme «lenge nok til at vi begynner å savne deg igjen når du reiser?» Rikard har det vel heller ikke tipptopp. Han blir overfalt av to gutter som forsøker å stjele dragen, og roper etter dem at faren hans skal skyte dem. «Vi er på Ekebergsletta, det er ingen som skyter folk her!» roper Erling oppgitt. Nytt forvarsel? Erlings jobb sliter på familien hans, men kommer den til å påvirke livet hjemme i Norge i enda større grad?

Dagen etter drar Johanne Riiser på jobb i utenriksdepartementet, og her er det tydelig at serieskaperne kan sin «West Wing». Samtalen mellom Johanne og assistenten Charlotte er et speilbilde av walk and talk-scenene som den amerikanske presidentserien ble så kjent for, og brukes her til å presentere oss for en ny rollefigur som åpenbart blir viktig, Rolf Innherad. En slags internasjonal lobbyist, som nå vil starte oljeutvinning på landsbygda i Afghanistan. For å gi strøm til fattige barn som «dør av pleuritt og lungebetennelse».

Nobelnasjonen

Samtalen er kort, men vi får presentert to skurkebilder: Landeieren Sharif Zamani, den største bremsen for oljeprosjektet, er mannen som dukket opp i en svart bil etter selvmordsangrepet i Afghanistan. Også er det kineserne. De vil også starte oljeutvinning, men uten de samme edle hensiktene. Innherad vil at Norge skal ta en prat med dem, de er jo i Oslo i dag, faktisk. Men ministeren vil ikke risikere en handelsavtale verdt 30 milliarder kroner. Det var dette med fredsarbeid versus egne interesser, da.

Problemstillingen spisses på Konserthuset samme kveld, der departementet har invitert den kinesiske energiministeren og andre prominente på klassisk musikk og sprudlevann. Nobelkomitelederen har – sjokk og vantro – sneket med seg en kinesisk regimekritiker. Et nikk til virkelighetens Liu Xiaobo og konsekvensene det fikk for Norges samarbeid med Kina, da han fikk fredsprisen i 2010. Johanne er rasende, men løser det ved å føyse nobelkomitelederen og gjesten hennes – en mulig framtidig fredsprisvinner – opp på kjipere plasser på balkongen. Deretter unnskylder hun seg grundig overfor den kinesiske delegasjonen. Handelsavtalen er reddet, og vi kan puste ut igjen.

Det hele er et ganske stilig ekko av scenen med selvmordsbomberen i Afghanistan. Krisesituasjoner som løses med kløkt og handlekraft. Hundrevis av menneskeliv ble reddet i den første scenen, 30 milliarder kroner i den andre. Men begge steder på bekostning av noe: Et purungt menneskeliv, ære og anstendighet (overfor regimekritikeren), og vårt bilde av Norge som nobel fredsskaper.

Skurk fra «Homeland»

Erling er imidlertid stolt av kona. Men så får han en sms fra sjefen for spesialkommandoen, Jørund Ekeberg: «JPEL Target Sharif Zamani er i Oslo. Wasima i dekning i P-Hotel.» Ekeberg tar ikke telefonen. Erling løper fra konserten, og finner Zamani i en parkeringskjeller, i ferd med å slå i hjel Wasima – kvinnen fra Afghanistan. Erling dreper ham før han kommer så langt, med Zamanis egen kniv.

Er det ikke noe kjent med Zamani, forresten? Jovisst, «Nobel»s storskurk spilte samvittighetsfull hacker i forrige sesong av «Homeland» - en serie «Nobel» slekter ganske mye på.

Wasima tas med til etterretningsoffiseren Adella. Erling unnlater å fortelle at han har drept Zamani, som var mannen til Wasima – og tydeligvis målet for en militæroperasjon. Men hvorfor sier han heller ingenting til sjefen litt senere, og det kommer fram at meldingen ikke er sendt fra Ekebergs telefon? Men at noen må ha hacket den. Erling drar hjem til en hysterisk kone, som han heller ikke vil si noe til med en gang. Først når hun anklager ham for å ha vært utro, forteller han at han har drept en mann.

Vi får en slags forklaring på den paranoide oppførselen dagen etter, når nyheten om knivdrapet er ute og Ekeberg har lagt sammen to og to. «Du har lært meg å si minst mulig når jeg ikke har full oversikt», sier Erling, og fortsetter å lyve når han blir spurt om han har sett Zamanis telefon. Dette er visst en mann som liker å operere litt på egenhånd.

Det viser seg at området Zamani eier har mer enn olje å by på, det huser også det norske bistandsprosjektet Fruit for life, som Johanne Riiser har vært med på å legge til rette for. Bistandsmannen Hektor Stolt-Hansen har jobbet med Zamani i årevis, og skulle ha møtt ham i Oslo. Det samme skulle utenriksministeren, i all hemmelighet. Men hvem som egentlig har invitert ham, er det ingen som vet. Og hvem sendte meldingen til Erling? Sannsynligvis den samme som sendte melding til Zamani like før. Noen har planlagt møtet mellom ham og Erling, og håpet at den ene skulle drepe den andre.

Hvem sendte meldingene?

Nå må vi tilbake til Afghanistan en tur, der flere dramatiske ting skjer. Etter en koselig bli kjent med troppen-kjøkkenscene, der vi blant annet får vite at troppsjef Jon Petter har et nært forhold til Adella, blir de kalt ut på nytt oppdrag. Det er «toppstyrt», hva nå det betyr, og de skal redde en kvinne – Wasima. Forresten – først får vi også hilse på en blid VG-reporter, som skal følge troppen en stund. Mot deres vilje, forstår vi. Alle utenom reporteren kjører av gårde til et avsidesliggende hus, der de redder den forslåtte og halvt bevistløse kvinnen. Hun er alene, det går lett. For lett, skjønner alle som har sett noen actionserier før. På vei tilbake snakker yngstemann, Sigurd Sønsteby, lykkelig i vei om middagen han skal lage når de er framme, og vi forstår det i god tid før det skjer, at han her kommer aldri fram. Bilen kjører på en bombe, Sigurd dør, og vi får bevist at det Erling sa til sønnen helt i starten av episoden, om at alt går bra hvis du er forsiktig, ikke nødvendigvis stemmer. For det var han som skulle sittet på Sigurds plass, de byttet like før.

Hvem er egentlig Wasima, og hvem var det som sendte spesialsoldatene ut for å hente henne? Hun må jo være viktig? Og er det vanlig at norske spesialsoldater oppfører seg som etterretningsagenter hjemme i Norge? midt under mottakelsen etter en medaljeseremoni på Akershus festning, ringer Erling opp nummeret som sendte meldingen til Zamani. Med det samme ringer det i en annen telefon et sted i rommet. Hvem kan det være? Klassisk thrillerscene. Bare så synd for Erling at omtrent alle vi har blitt presentert for så langt i serien – og det er en del – er til stede. Alle troppkompisene (Jon Petter tok Sigurds dødsfall spesielt tungt). Mora til Sigurd (en hevnoperasjon?). Ekeberg selv (løy han?). Johanne (hvor anstrengt er forholdet deres egentlig?). Utenriksministeren («toppstyrt», sa de.). Rolf Innherad (ingen Zamani-venn). Og så videre, og så videre. Her er det bare å nøste.

Så får vi se bort fra noen små logiske brister. Som at personen som sendte meldingen til Erling må ha hacket en forsvarstelefon for å kamuflere avsenderen, mens personen som sendte melding til Zamani gjorde det fra sin egen telefon, en telefon som brukes til vanlig. Kan dette være samme person, altså?

Militæreksperten kommenterer

Jeg har aldri vært i nærheten av militæret, og har ikke sjans til å vurdere hvor troverdig framstillingen av spesialstyrken og militæroperasjonene er. Heldigvis kan Dagbladet skilte med eksperter på det meste.

Vår egen Skup-prisvinnende militærekspert Kristoffer Egeberg skal få æren av å avslutte hver «Nobel»-recap ved å trekke fram det beste og verste ved ukas episode:

Best:

- Jeg ble positivt overrasket fra første scene. Aksel Hennie har etter min mening en tendens til å bli litt karikert i tøffe roller. Her gjør han imidlertid skam på alle mine fordommer. Det er faktisk det beste jeg har sett ham gjøre. Som Erling Riiser er han soldaten og offiseren de fleste vil kjenne igjen fra internasjonale operasjoner. Det er ingen Rambo vi møter, men tvert om en sindig og reflektert profesjonell soldat, offiser og familiemann. Telefonsamtalen med sønnen bringer oss umiddelbart til de parallelle virkelighetene soldatene i internasjonal tjeneste lever i. Krigen og tjenesten der ute, og familien og hverdagen der hjemme, som det egentlig ikke finnes noen god måte å kombinere. Som sagt er scenene fra Afghanistan skildret godt og troverdig. Operasjonene blir løst systematisk, kaldt og rolig, uten den hysteriske brølingen som alt for ofte preger krigssjangeren. Det løsnes bare ett skudd. Det trengs ikke mer. Det er nettopp denne tilbakeholdenheten som kjennetegner norske spesialstyrker, og har gjort dem både berømte og ettertraktede i allierte kretser. Brorskapet skildras også på en god og troverdig måte. Alt i alt en veldig god start, etter min mening.

Verst:

- Det er jo alltid noe å pirke på hvis man vil. På sosiale medier debatteres det om soldatene virkelig ville brukt The North Face-bager, eller om det er ren produktplassering. De som mener det siste er på bærtur. The North Face-bagger, Oakley-briller, Gerber-kniver, og Surefire-lykter har stått på intops-soldatenes shoppinglister i mange, mange år. Derimot bukker ikke soldater når en tar imot medaljer. De bukker aldri. Soldater går opp i rett, og kan enten hilse til lua, eller gi et lite nikk om lua er av. Kjennere vil også påpeke at norske spesialstyrker bruker automatgevær av typen Colt Canada C7 og ikke forsvarets standardgevær HK416, som de har i serien. Ellers sitter utstyr, jakkemerker og medaljer som støpt i serien. Det hører til sjeldenhetene, og lover godt for fortsettelsen, sier Egeberg.