Nordmenn drikker for mye. Ikke alle, for all del, men når snittet for alkoholbruk i året er åtte liter ren alkohol per pers over 15 er vi på et samlet sett risikabelt nivå i befolkningen. Og dette totalkonsumet er noe nytt. Folkehelseinstituttet melder at mengden alkohol per person har økt med 40 prosent siden tidlig nittitall.
Jeg er en av dem. Derfor har jeg i tre år nå hengt meg på «OcSober», en internasjonal kampanje der man legger vekk ølen i en måned.
Det er ikke de unge som drikker mer. De drikker mindre, de. Men det er de eldre som har begynt å nyte livet. Og så kvinner, da. Slik sett passer jeg statistikken.
Og derfor befant jeg meg på et legekontor og svarte på spørsmål på et standardskjema om alkoholforbruk. AUDIT heter skjemaet, og det er veldig enkelt. Du svarer på hvor mye, hvor ofte, får du blackout, har andre bekymret seg, drikker du dagen derpå?
Så får man en score. I 2014 kom studien som viste at 17 prosent hadde et så alvorlig alkoholforbruk at de ble anbefalt å kutte ned. To prosent hadde alvorlig risiko for skade på helsa.
En edru måned må derfor til for en ung middelklassekvinne uten barn og i et relativt fritt yrke, som meg selv. Det er ikke vanskelig med en edru måned, fant jeg ut. Det er fancy eplemost på spisesteder, og folk er som regel greie om du sier du ikke drikker. Drikkepress fra folk rundt deg er betydelig overdrevet.
På den annen side: du blir med ett akutt klar over hvor vanskelig det kan være for dem det virkelig er vanskelig for. Fordi alkoholen bare ER der. I alle sammenhenger. På alle arrangementer med nesten alle vennegrupper. Du får liksom ikke utført en hverdag uten å komme nær alkohol. Min lokale Kiwi har øl ved siden av egg. Og alle litt spesielle anledninger feires eller markeres med en halvliter eller ei flaske. Konsert, boklansering, folk i kollektivet som har besøk og date med partner.
Rus er en glede og har en kulturell tyngde vi ville mistet om alle ble avholdsfolk. Det er mye omsorg i å komme på døra til en kompis med hjertesorg med en sixpack (så lenge man bare gjør det én gang).
Men neste gang det snakkes om Vinmonopolets åpningstider, taxfreekvota, at ølsalget i butikk slutter før butikken stenger eller at det bør selges øl på idrettsarrangementer, så vil jeg oppfordre til at vi tenker litt på dem som ikke klarer å si «nei takk, eplemost». Ikke bare på ett og ett område, men hva alkoholpolitikken gjør med det totale samfunnstrykket. Ingen av oss ville funnet på å tvinge øl i en avholdsperson, men å gjøre det mulig å navigere en hverdag uten en pubstol å snuble over er ren solidaritet.