Onsdag kunne Klassekampen avsløre at «nesten halvparten av Oslo Ap’s listetopper er PR-folk». Det får det til å rykke i flere av oss.
Avisas nyhetssjef, Mímir Kristjánsson, og skribent Kjetil Rolness klaget over manglende representasjon fra arbeiderklassen. Her «balanseres kjønn på millimeteren, og [en] sørger selvsagt for minoritetskvoten», mens «folk fra ‘vanlige’ yrker» uteblir, skriver Rolness på Facebook.
Det er noe som skurrer når for mange PR-folk blir politikere, men både Kristjánsson og Rolness retter skytset feil sted.
Ap’s liste forteller oss mindre om manglende klassebevissthet og mer om politikkens endrede natur, fra samfunnsbygging til behovet for å umiddelbart respondere på sterke, visuelle og følelsesmessige inntrykk i media.
Det er lett å la seg forarge over politikere som driver med PR. For det første nærer mange av oss en dyp forakt for mellommannen, om det er meklere, rentenister, finansfolk, konsulenter eller kommunikasjonsfolk.
Det er den delen av middelklassen som lever av å prate og «spinne», og som ikke skaper «ekte verdier». Selv om jeg har større tro på mellommennenes rolle i å smøre samfunnets tannhjul, har jeg også forakt for denne type politikere.
Du merker at de lirer av seg et budskap de egentlig ikke forstår. Ber du dem begrunne påstanden eller spør hvor de har faktagrunnlaget sitt fra, blir de svar skyldig. Debattene på TV er teater, ikke reflektert meningsbrytning.
Hvor er den kloke og reflekterte statsmannen- og kvinnen, som trekker opp de store linjene og får oss til å engasjere oss i det større samfunnsprosjektet?
Jeg tror likevel mye av forakten skyldes en manglende forståelse av politikkens natur. Det er ikke bra om Jonas Gahr Støre blir overbevist av Erna Solberg på direkten.
Han representerer politikken til et parti bestående av tusenvis av tillitsvalgte, og er valgt til å forvalte et program vedtatt på landsmøtet etter langdryge politiske prosesser.
Politikerne er i stor grad kommunikatorer. De skal først og fremst vinne valg ved å begeistre velgere om et prosjekt de bare delvis er skapere av.
Av samme grunn er representativiteten et middel, ikke et mål i seg selv. Det viktigste er at politikerne skal kommunisere politikken til partiet, ikke at kandidat X skal representere arbeiderklassen.
Koblingen mellom PR og politikk kan selvfølgelig være et demokratisk problem. For eksempel var det ikke pent når Anne-Grete Strøm Erichsen (Ap) gikk fra jobben som helseminister til å bli lobbyist i et legemiddelfirma.
Det var ikke bare det at hun brukte sitt nettverk og kjennskap til de politiske prosessene til beste for næringsinteressene, slik Bjarne Håkon Hansen og andre av Jens Stoltenberg sine venner har gjort i flere år nå.
Maktmenneskene hun lobbet mot kunne jo bare spekulere i om hun om ikke lenge ville være den som satt på andre siden av bordet. «Kanskje det er lurt å være medgjørlig nå? Så hjelper hun meg i neste omgang.»
Slik skapes korrupsjon. Og slik tappes tillitskontoen politikken lever av.
Men det er ikke først og fremst denne type korrupsjonsliknende atferd som preger politikken. Med ett unntak jobber ikke politikerne på Ap’s liste i kommunikasjonsbyråer.
Eskil Pedersen, tidligere AUF-leder og nå kommunikasjonssjef for Nortura, representerer ikke PR-bransjen. Pedersens mål er å bli heltidspolitiker. Han er en politiker som bruker de ferdighetene han har i arbeidslivet, mens han venter på sin tur i politikken.
Noen purister vil selvfølgelig reagere på at politikere bruker ferdighetene de tilegner seg i politikken på å tjene næringslivets interesser. Men hvorfor er det verre om Pedersen jobber med å sminke grisen enn å slakte den? Grisen er like ulykkelig åkke som.
Det er også verdt å merke seg at for mange av dem Kristjánsson plasserer i PR-klassen har politikken vært klassereisen som har gitt dem jobber de ellers aldri ville fått. Nå lever de behagelig i middelklassen på grunn av politikken de fortsatt er en del av. Men nettopp dette avslører også noe problematisk om politikken.
At politikere egner seg best som kommunikasjonsrådgivere sier nemlig mye om hvilke ferdigheter som trengs i moderne politikk. Det skyldes som nevnt behovet for å kommunisere partiets politikk.
Men som Henrik Thune demonstrerer i «Øyeblikkets triumf», sier det også noe om en politisk hverdag som i stadig mindre grad handler om langsiktig politikkutforming og stadig mer om kommunikasjon, nærmere bestemt det å reagere på et stadig mer flyktig mediebilde.
Når hver morgen i partiene starter som en reaksjon på media og handler om hvordan man kan «komme på» i løpet av dagen, blir politikken en reaksjon på et flyktig mediebilde ingen har kontroll på, framfor å handle om å utforme større visjoner som velgerne kan begeistres av og legge langsiktige strategier for å nå disse. Det er dette som er politikkens virkelige problem. PR-politikerne er bare symptomet.