Erna Solberg er en av dem når hun har hevdet at Arbeiderpartiets mål med velferden er å gjøre alle avhengige av den. Underforstått at velferden bør avvikles i sin nåværende form.
Regjeringsplattformen går enda lenger når den fastslår at det ikke er forskjell på å yte velferdstjenester og å produsere forbruksvarer. Innholdet er at offentlig ansvar skal erstattes med privat virksomhet. Mennesker og varer likestilles. Det er dødsstøtet for vår velferdsmodell. Med sin samarbeidsavtale med Regjeringen bidrar også Kristelig Folkeparti og Venstre til å endre vårt velferdssamfunn i feil retning.
Bjarne Håkon Hanssen er også bidragsyter når han etter 18 års fartstid som samfunnsbygger og heltidspolitiker i Fylkesting og Regjering, hevder at: «Til nå har jeg bare brukt penger, nå skal jeg over i det private næringsliv (konsulentbransjen) for å skape verdier». Dette bygger på en nyliberalistisk oppfatning om at alt privat er verdiskaping, mens alt offentlig er utgifter og som må begrenses. Sykehjem og barnehager drevet av private, men betalt av offentlige skattekroner er med andre ord verdiskaping. Jens Stoltenberg stilte en gang det retoriske spørsmålet: «Et barn blir født på et offentlig sykehus, når vi dør blir vi begravet av et privat byrå. Hvor er verdiskapingen?».
Men Jens Stoltenberg har selv bidratt til å drive velferdssamfunnet mot konkurransesamfunnet når han som statsminister fikk gjennomført en omfattende sykehusreform i 2002, basert på markedsprinsipper. Forvaltningsmodellen ble erstattet med en forretningsmodell. Regjeringen Stoltenberg, som tiltrådte i 2000, hadde knapp tid. Neste år var det valg, og det hastet med å få gjennomført reformen. Det fikk greie seg med et vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte, og det ble derfor ikke tid til en vanlig offentlig faglig utredning. Dette har aldri hendt tidligere i vår velferdshistorie med en så stor og viktig reform.
Siv Jensen vet vi ønsker seg et annet samfunn enn velferdssamfunnet. Hun har klart uttrykt at den norske modellen står i veien for fornuften, og hennes politiske forbilde er Thatcher som mente at velferden er en barnepikestat. Hennes yndlingsforfatter er dessuten Ayn Rand, som er bosatt i USA og som regnes som nyliberalismens viktigste ideolog. Hennes utsagn er med å sabotere vår velferdsmodell.
Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup bør også nevnes, fordi de har skrevet en bok om Velferd etter velferdsstaten, som ikke kan bety annet enn at de ønsker seg et annet samfunn. Dette blir tydelig når de støtter seg til en av markedsliberalismens meget innflytelsesrike tenkere, økonomen Friedrich Hayek, som har hevdet at demokratiet er en trussel mot markedet og at etterkrigstidens velferdsstat var første skritt på veien mot diktaturet. Så velferdssabotørene er godt representert på Stortinget.
Men velferdssabotørene finnes også i våre naboland. Erna Solbergs tidligere kollega i Sverige og leder av Høyres søsterparti, Fredrik Reinfeldt, har også skrevet bok. Den heter Det sovende folket. Her beskriver han velferden som en sykdom, og at ingen økonomiske ytelser utover sultegrensen skal skattefinansieres. Velferdssamfunnet må med andre ord nedlegges.
Anders Fogh Rasmussen, tidligere statsminister i Danmark, er ikke borte han heller når det gjelder å demontere velferdsstaten. Tittelen på hans bok Fra socialstat til minimalstat gir klart uttrykk for hva han mener. Hans oppfatning er at sosial ulikhet er en kilde til et dynamisk samfunn, og påstår at velferden skaper en falsk trygghet. Derfor må den bygges ned, og det er danskene i full gang med.
Hvis dette fortsetter er den nordiske og norske velferdsmodellen i ferd med å bli historie, slik vi ser det i Danmark og Sverige. Det er vårt velferdssamfunn, med dens verdigrunnlag, som har bidratt til at Norge er et av verdens beste land å bo i. Det er ingen grunn til å kopiere verken USA eller andre europeiske land, som enkelte ønsker. Velferd handler ikke bare om undervisning, sosial- og helsetjenester, ytelser og stønadsordninger. Det handler like mye om verdier, holdninger og ideologi, som ansvarlige politikere må synliggjøre. Å utvikle velferdssamfunnet må ikke gå på bekostning av dens verdigrunnlag.
Konkurransesamfunnets verdigrunnlag kjenner vi. Men det er ikke det som har gjort Norge til verdens beste land å bo i.