Hvem er folk flest, vanlige folk, den tause majoritet? Finnes de? Har de et felles ståsted? En felles fornuft som er på kollisjonskurs med elitene i samfunnet?
Hvis svarene er ja, er etablerte politikere i trøbbel. Argumentene fyres opp av stadig nye protestpartier over hele Europa. Av antipolitikeren Donald Trump i USA. Det brer seg en frykt både i Europa og USA over fenomenet «populisme». Forskere har kalt vår tid for «populismens tidsalder». Og da den tidligere presidenten for Europarådet, Herman Van Rompuy, ble spurt om hva som var Europas største trussel, svarte han populisme.
Tankegodset er ikke bare Europas største trussel. Det er samme strømninger Donald Trump surfer på i USA for øyeblikket. Undersøkelser viser at det er menn med lav utdannelse som mener at landet de bor i er på katastrofens rand, som er de populistiske kreftenes støttespillere. De er sinte, frustrerte og føler seg sviktet av makthaverne i Washington eller i Brussel. Men det er farlig å påføre dem en psykiatrisk diagnose eller redusere dem til en avgrenset sosiologisk gruppe. Da forstår man ikke fenomenet.
Det er Jan-Werner Müller, tysk professor i politisk teori ved Princeton University i USA, som advarer mot forenklede forklaringer på vår tids populistiske tendenser. Han har nylig utgitt boka «What is Populism?» som er oversatt til en rekke språk og snart utkommer på norsk. Der analyserer han fellestrekk ved populistiske lederskikkelser og undersøker deres påstander om å representere «folket» og den såkalte «folkeviljen», i den grad noe sånt finnes. Müller er utropt til «den nye Habermas» for sin populisme-forskning.
Han påpeker at ideen om et homogent folk er ren fiksjon. Når en Donald Trump sier at han er folkets stemme, er det han selv som putter ordene i munnen på en forestilling om hans folk. Politikere som hevder de er folkets redskap, lever i en fantasiverden. Men den populistiske fantasien kan være farlig, for populismen kjennetegnes ved at den fornekter mangfoldet i det moderne samfunnet. Slik virker den ekskluderende. I våre dager kan både innvandrere, homofile og vegetarianere risikere å bli utdefinert fra det ekte folket.
Populistiske ledere mener at de, og bare de, representerer folket. Müller trekker fram Recep Tayyip Erdogan som eksempel ved noe den tyrkiske presidenten uttalte foran opposisjonspolitikerne: «Vi er folket. Hvem er dere?» Den britiske Brexit-forkjemperen Nigel Farage feiret resultatet av folkeavstemningen som «en seier for det virkelige folket», som om de 48 prosent av britenes som stemte for å forbli i EU, ikke var virkelige folk.
Både i USA og Europa finnes populismen hyppigst på høyresida. Den er ikke nødvendigvis antielitistisk opposisjonspolitikk. Politikere slutter ikke å være populister når de selv kommer til makt og selv utgjør eliten. Eksempler er Ungarns Viktor Orbán og Polens Jaroslaw Kaczynski. Sistnevnte omtaler opposisjonen som landssvikere: «Polakker av verste slag, med forræderi i genene». Hans partifelle, den polske utenriksminister Witold Wasczcykowski har advart mot mangfoldet som EU står for. Der risikerer man å få «en ny blanding av kulturer og raser, en verden av syklister og vegetarianere, som bekjemper enhver form for religion.»
Populister er konspirasjonsteoretikere. I likhet med Donald Trump har de tendenser til å sette spørsmålstegn ved valgresultater når de ikke vinner selv. Da foregår det alltid noe bak ryggen deres; noen har en skjult agenda som vanlige folk ikke får innsikt i. Men når de selv har makt, utøver de en type diskriminerende lov og rett: For mine venner er alt tillatt, for mine fiender – fengsel. Jan-Werner Müller ser på Donald Trumps valgkamp som noe i nærheten av en karikatur av populisme-begrepet. Men ikke desto mindre advarer han mot å ta for lett på fenomenet.
Politiske kommentatorer må ikke la seg forføre av ideen om «eliten mot folket», mener han. Populister er ikke, slik de ynder å framstille seg selv, et korrektiv til elitens makt. Ved å påberope seg en folkevilje de ikke representerer, er de en fare for demokratiet. De må utfordres. Ifølge Müller gjøres det best ved å snakke med populistene, som er noe helt annet enn å snakke som populistene.