For første gang har en spansk statsminister møtt mistillit i Deputertkongressen. Men så godt som alt har skjedd etter valget 20. desember 2015, har vært uten historisk sidestykke. Valget før jul var et politisk jordskjelv, hvor statsminister Mariano Rajoy og det konservative Folkepartiet (PP) ble størst, men mistet flertallet. Rajoy ga opp og ville ikke ta imot regjeringsoppdraget fra kong Felipe fordi han ikke ville ha fått tillit.
Oppdraget gikk til lederen for Sosialistpartiet (PSOE), Pedro Sánchez, som fikk med seg det liberale mellompartiet Ciudadanos (C), men ikke det nye venstrepartiet Podemos, som var nødvendig for å få flertall. Sánchez tapte i mars både første og andre avstemning om å bli innsatt.
Dermed ble det nyvalg 26. juni, som egentlig ikke løste noen ting. Rajoy og PP gikk noe fram og ble igjen størst. Da gjorde Rajoy et forsøk på å bli innsatt. Han godtok ei liste med reformkrav fra liberale C, som temmelig motvillig ga ham støtte for å redde landet fra krisa. Rajoy satte sosialistene og Sánchez i klemma: De måtte i det minste avholde seg fra å stemme i andre avstemning, da det bare kreves enkelt flertall, eller utløse enda et utvalg. Men Sánchez bøyde ikke unna. Korrupsjonen og sosial ulikhet gjør det umulig for sosialistene å la statsministeren fortsette, sa han. Rajoy tapte både første og andre avstemning med 170 stemmer for og 180 stemmer mot.
Nederlaget for Rajoy er mye verre enn tallene viser. De to partiene utenom PP som støttet Rajoy, Ciudadanos med 32 stemmer og Coalición Canaria med en, uttalte i ordskiftet at de ikke har tillit til Rajoy. Albert Rivera, lederen for C, sa det ikke mindre enn seks ganger i sin tale. Det var et forsøk på å få PP til å skifte ut Rajoy. Han sammenkalte partiets ledelse, som stilte seg bak ham. Men den midlertidige statsministeren har altså ikke tillit fra noe annet parti.
Foran andre avstemning fredag så de fleste for seg enda et omvalg, og på grunn av en håpløs politisk kalender ville det måtte bli på første juledag, om man ikke endrer valgloven. Men så kom det en overraskelse i ordskiftet.
- Ansvaret for alle de parlamentariske gruppene som representerer kreftene for endring, er å tilby løsninger for dette landet i det uføret som Mariano Rajoy har ført det inn i. Og vær ikke i tvil: Hvis vi løfter blikket og viser storsinn er jeg overbevist om å få det til, sa Sánchez fredag.
Overraskelsen var stor hos både fjern og nær. Vil Sánchez, som mislyktes i mars, igjen forsøke å bli statsminister? Det er litt for tidlig å si, forklarer hans nærmeste medarbeidere. Først må man «løfte blikket» og føre politiske samtaler. Men klokka teller ned tida. 31. oktober må Las Cortes – Deputertkongressen og Senatet – oppløses dersom en statsminister ikke er innsatt.
Sánchez har sammenkalt partiets ledelse til møte i dag, mandag. Det føderale landsstyret i PSOE har tidligere gitt partilederen veldig stramme rammer. «Baronene», som de kalles, er enige om å avvise Rajoy, men samtidig godtar de ikke et politisk samarbeid med «de som vil dele Spania». Det gjelder Podemos, som har lovt folkeavstemning i landsdelen Catalonia om uavhengighet. Og det gjelder de konservative katalanske nasjonalistene, som kjemper for uavhengighet, samt de konservative baskiske nasjonalistene.
Det var lettere for Sánchez å få med seg Rivera og mellompartiet C i mars. Rivera er først og fremst opptatt av kampen mot korrupsjonen under Rajoy og å hindre utmelding av Catalonia. PSOE underskriver gjerne begge deler.
Når Sánchez snakker om «kreftene for endring» mener han PSOE med 85, Podemos med 71 og Ciudadanos med 32 seter, som gir et trygt flertall på 188 av de 350 stemmene i Deputertkongressen, om så alle de andre seks gruppene stemmer imot. Det er gruppa til Podemos med tilhørende underbruk i landsdelene, som er veldig sammensatt og nokså villstyrig politisk, som gjør et samarbeid vanskelig.
Etter valget før jul opptrådte Podemos og lederen, Pablo Iglesias, nokså hovmodig og stilte umulige krav til Sánchez. Partiet styrte rett mot nyvalg, der håpet var å overgå PSOE i oppslutning. For å oppnå dette gikk de i valgforbund med Forente Venstre (IU), under den høyt ansette lederen Alberto Garzón, som inneholder restene av Kommunistpartiet.
Men Podemos lyktes ikke. Iglesias får mye av skylda. Han kan ikke lenger drømme om å bli statsminister med støtte fra PSOE. Nå er tonene fra Podemos adskillig mer ydmyke. Men kan partiet «vise storsinn» og bøye seg for krav fra Sánchez for å få avsatt Rajoy?
For Sánchez står hans politiske liv på spill; partiet kan snart avsette ham. PSOE, etter den nyere historiens dårligste valg, er i knipe. Og Spania, ennå i alvorlig økonomisk krise, er i noe som ikke kan kalles mindre enn politisk kjempekrise.