Vis mer
Christian Tybring-Gjedde gikk onsdag forrige uke til frontalangrep på globaliseringen og dens politiske fundament. I et forsvar for globaliseringens tapere går han løs på den politiske elitens kronerullende handelsavtaler og understreker frihandelens ekskluderende effekt på nasjonal arbeidskraft.
Globalisert handelsvirksomhet, hvor land puljer seg sammen i overnasjonale grupperinger med hensikt i å la kapital, arbeidskraft, varer og tjenester flyte fritt, skaper samfunnstapere, mener Tybring-Gjedde. Disse vil han slå et slag for.
Enkelte av slagene hans treffer godt. At globaliseringen har ført med seg økt økonomisk ulikhet kan man ikke krangle på. Budsjettkutt, privatisering, deregulering av finanssektoren og desentralisering av lønnsforhandlinger har helt siden 70-tallet preget det politisk økonomiske paradigmet i OECD-landene. Dette har ført med seg økt konkurranse bedrifter imellom, men har også skapt større avstand mellom de som har mye og de som har lite.
Velrennomerte Thomas Piketty viser i sin «Kapitalen i det 21. århundret» at den økonomiske ulikhetens grafiske utvikling fra rundt 1910 til i dag er u-formet. Ulikheten øker etter mange år med nedgang rundt midten av 70-tallet, i takt med de politiske tendensene beskrevet ovenfor.
Tybring-Gjedde faller dog av sitt eget lass idet han argumenterer for at denne økende ulikheten må forstås i sammenheng med den frie flyten av arbeidskraft. Arbeidsinnvandring behøver på ingen måte å ha noen positiv effekt på den økonomiske ulikheten i mottakerlandet. «Fri flyt lar seg ikke forsvare ved bruk av teoretiske økonomiske modeller», hevder Tybring-Gjedde bastant.
Vel, la meg gjøre nettopp det: Fri flyt av arbeidskraft påvirker økonomisk ulikhet negativt ved å heve kompetansesammensetningen i arbeidsstyrken. Innflyt av arbeidskraft endrer ferdighetsnivået i en arbeidsstyrke når innvandrernes kompetansenivå er høyere enn mottakerlandets nasjonale gjennomsnitt. Når andelen kompetente arbeidere øker, synker denne andelens verdi og lønnsforskjellene mellom de høy- og lavkompetente blir derfor mindre.
Dette forutsetter selvfølgelig at ferdigheter korrelerer med inntekt.
Som Tybring-Gjedde poengterer er dog teori på langt nær det samme som faktiske samfunnsforhold. For at det teoretiske argumentet presentert ovenfor skal holde vann, må man derfor kunne observere og dokumentere to ting: Økt kompetansenivå i en arbeidsstyrke må ha en negativ effekt på økonomisk ulikhet og arbeidsinnvandring må ha en positiv effekt på kompetansenivået i en arbeidsstyrke. Det er meg en sann glede å slå fast at «Oxford Handbook on Economic Inequality» fra 2009 deler observasjoner fra OECD-landene som bekrefter begge de to ovennevnte forholdene.
Tybring-Gjeddes argumentative sprang fra mer arbeidsinnvandring til mer ulikhet slår derfor lekk. Hans logikk gir dog mening fra et psykologisk ståsted. Når kaken er stor er det enkelt å dele, men etter hvert som den krymper, blir man mer og mer opptatt av å sikre seg sin egen del.
Betegnelsen av Tybring-Gjeddes argumentasjonsrekke som fremmedfiendtlig er derfor mer en begrepsfestelse enn et politisk korrekt sleivspark. I sitt angrep på fri flyt av arbeidskraft gir Tybring-Gjedde nettopp uttrykk for at han frykter noe han åpenbart ikke kjenner godt nok til, ettersom arbeidsinnvandring kan ha positiv effekt på økonomisk likhet.
Det er ingen grunn til å betvile at Tybring-Gjedde er misfornøyd med hvordan velstanden er fordelt mellom forskjellige samfunnslag. Ei kan man heller krangle på hans presisering av at globaliseringen har hatt konsekvenser for ulikhetens beskaffenhet.
Nettopp derfor bør Tybring-Gjedde unngå å blande sin mistillit til inklusjonen av «lite kompatible kulturer» i vestlige samfunn med sine økonomiske argumenter – de hører rett og slett ikke sammen. Årsakene til globaliseringens påvirkning på økonomisk ulikhet må han lete etter andre steder.