BEGGE FORELDRENE, Alfred og Tordis Maurstad, var teaterlegender. Toralv Maurstad hadde sine første skuespilleroppdrag som barn, og han har teaterminner fra en lengre periode enn de fleste har minner. Utdanningen tok han i London, på berømte Royal Academy of Dramatic Arts, RADA. Fortsatt er det et britisk preg over hans spillestil, i vektleggingen av psykologisk innsikt gjennom forståelse av tekst.
SOM TEATERSJEF, først på Oslo Nye Teater, senere på Nationaltheatret, var han både elsket og omstridt. Stilbevisst regissør, selviscenesettende showmann, striks utdeler av oppsigelser. Men det er som skuespiller han vil bli husket. Som ung: Rotløse drømmere som Jimmy i Osbornes «Se deg om i vrede», Edmund i O’Neills «Lang dags ferd mot natt» og Richard i samme dramatikers «Skjønne ungdom». Som voksen: En «Cabaret»-konferansier det ennå snakkes om, en hjerteskjærende alkoholisert far i Noréns «Natten er dagens mor» og en lystig rappkjeftet eksmann – mot Liv Ullmann – i Cowards «Private Lives». Som eldre: Kompleks og nyansert i «Kjære løgnhals» med Wenche Foss og i «Vente på Godot» med Espen Skjønberg, rampete som Puck i Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» – en rolle han også spilte 51 år før – og sjelegranskende som Sokrates-tolker helt alene.
Maurstad har gjort det meste med de fleste, film, TV og teater, komedie, tragedie, musikaler, diktfortolkning og dokumentar.
GJENNOM ROLLEN som Peer Gynt – og kanskje enda mer, som stemmen til Ludvig i Ivo Caprinos «Flåklypa Grand Prix» – var han folkeeie lenge før han sa ja til «Hotel Cæsar». Toralv Maurstad er av de skuespillere så vel fagfolk som publikum holder høyt. Han er tildelt æres-Hedda og æres-Amanda, Kritikerprisen, Leif Justers ærespris og Oslo bys kulturpris.
Tidligere i år fikk han hjerneslag. Han gir seg ikke av den grunn. Når Det Norske Teatret har urpremiere på sin «Overføring» neste år, er 90-åringen tilbake på scenen.