Verden har kommet i den polemiske trassalderen. Den offentlige samtalen er i ferd med å ødelegge seg selv. Slik er det mulig å føle etter at den aggressive amerikanske valgkampen er blitt fulgt av debatten om Sylvi Listhaug her hjemme. Fyrt opp av sosiale medier kan det virke som om samfunnsdebatten har blitt et reir av konspirasjonsteorier, falske nyheter, beskyldninger og skjellsord: Nettopp det den ble til for å motvirke.
Ideen om en åpen samfunnsdebatt, der alle skal kunne delta uten å bli straffet for det, stammer fra 1700-tallet og opplysningstiden. Det var en tid for radikale rykk. Folk gikk fra å være undersåtter til å bli borgere. Maktutøvelsen var ikke lenger gudegitt, men måtte forankres i folket. Innbyggerne skulle kunne korrigere makthaverne på to måter: Ved å stemme, og ved å kunne si sin mening på en offentlig arena. Fremveksten av offentligheten er slik vevd tett sammen med etableringen av den moderne pressen og av ytringsfriheten som prinsipp. Ytringsfriheten ble holdt høyt ikke bare for at alle skulle kunne si hva de mente, men også for at skulle bli korrigert. Fordommer, overtro og forsteinede forestillinger skulle bli konfrontert med fakta og motargumenter. Folk skulle ikke lenger automatisk støtte konge eller klan, men bli opplyst og engasjert, og ta stilling selv.
Slik, var den vakre tanken, ville de beste ideene vinne frem. Den rasjonelle borger, fri fra undertrykkelsen, ville la seg overbevise av det beste argumentet. Aviser og tidsskrifter skjøt opp. I Londons kaffehus begynte samtalene rundt bordene mer og mer å handle om samfunnsspørsmål.
Tanken om en fornuftsdrevet offentlig debatt var alltid for god til å være sann. Pressen og de som har benyttet seg av den har iblant vært langt fra å leve opp til sine egne idealer. Vi er jo ikke helt slik skrudd sammen at vi vurderer alternativene våre selvstendig og fornuftig og med felles fremgang i mente. Vi bærer på frykt, flokkmentalitet, og rare instinkter. Dem var det ikke alltid lett å forene med en offentlighet som også kunne virke ekskluderende — nettopp ved å ville være inkluderende. Når forventningen er at man skal kunne argumentere på idéplanet, for et universelt folkegode, og mestre retorikk, skapes et borgerlig forum. Det tradisjonelle skillet mellom det private og det offentlige, som for ikke så lenge siden ble strengt håndhevet, fungerte også som en brems for at for eksempel kvinners utfordringer i hjemmet kunne komme frem.
Dette skillet er borte. Det er ikke bare et gode. I 1977 advarte sosiologen Richard Sennett mot å åpne porten mot det private i offentligheten. Sennett hevdet at det å la det private flomme inn i samfunnsdebatten ville føre til en uhellssvanger forskyving i hva publikum var opptatt av: At vi ville bli manisk opptatt av intensjonene til den som uttalte seg, snarere enn av hva slags konsekvenser ideene deres faktisk ville få.
Nesten førti år senere virker uttalelsen profetisk. Nå kan folkevalgte bli kalt for landsforrædere, journalister bli beskyldt for å konspirere for å skjule en eller annen utålelig sannhet om innvandring, og statsråder kalle aviskommentatorer for hatefulle. Politiker som ikke abonnerte på et sett av innvandringsliberale standpunkter, kunne i fjor få beskjeden: «Faen ta dere».
Spørsmålet er ikke hva du sier, men hvem du er. Ideene du kommer med, vurderes ut fra hvilken gruppe du antas å tilhøre. Det er blitt vanskelig å snakke sak, fordi debattanter først må trenge gjennom en vegg av ofte svakt funderte fordommer om hvilke skjult hensikter de antas å ha. Det var nettopp slike reflekser opplysningsfilosofene trodde at en kunnskapsbasert debatt ville motvirke.
Det er vanskelig å se hva som kan gjøres. Det er så mye å vinne på å appellere til fornemmelser og magefølelser. Mediene, som strever med å finne nye inntektskilder, trenger følelsesbankende overskrifter som driver klikk og deling. Politikere tjener på å utdefinere kritikere. Publikum har det mer bekvemt med å få det de tenker fra før, bekreftet, enn å sette seg inn i nye sakskomplekser med åpne sinn.
Men vi må jo forsøke, likevel. Vi kommer aldri til å bli de rasjonelle, lyttende samfunnsdeltagerne som 1700-tallstenkerne så for seg. Men det er mulig å strebe mot å bli det. Vi verken kan eller bør slutte å bruke følelser når vi argumenterer, men vi kan være dem bevisst og prøve å utfordre og korrigere dem, når de er destruktive. Det er mulig å spørre seg, for alle: Antar jeg noe om andres intensjoner som jeg ikke kan vite? Har jeg vurdert om det de sier kan ha noe for seg? Presenterer jeg mine egne følelser som fasit? Her kommer det også inn et spørsmål om rolleforståelse: Den som har en posisjon, burde også føle et ansvar for å holde på anstendigheten. Tradisjonelt har demonstranten kunnet brøle til statsråden, men statsråden ikke kunnet brøle tilbake. Det bør være forskjellige forventninger til de to, selv om den brave nye verden kan gi noen hver følelsen av at alle bare opptrer som seg selv.
Med andre ord: Vi burde prøve å være den versjonen av oss selv som de som skapte den moderne offentligheten, ville at vi skulle være. Og ha litt jævla verdighet.