NEW YORK (Dagbladet): USA ønsket den første kvinnelige generalsekretæren for FN. Russland ønsket en leder fra Øst-Europa. Til slutt ble de i stedet enige om en godt voksen mann fra et Nato-land. Den tidligere portugisiske statsministeren og FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, blir FNs neste generalsekretær når Ban Ki-moon går av ved nyttår.
Guterres er trolig et godt valg og har solid ryggdekning fra de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet – USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina. Situasjonen illusterer samtidig store svakheter med FNs valg av verdens fremste diplomat. Vedkommende blir nemlig i realiteten valgt ved at de fem landene finner en kandidat som alle kan tåle. Personer som selv kommer fra de faste landene, blir i ansett som uaktuelle. Helst skal også jobben gå på rundgang mellom geografiske regioner. Dersom ett av de faste landene sier nei, er kandidaten uaktuell. Alle ønsker dessuten helst en kandidat som kan hjelpe deres egeninteresser, ikke nødvendigvis en som har verdens felles beste i tankene. Når de så er blitt enige seg imellom, forteller de i praksis resten av FNs 193 medlemsland hvem de skal støtte. En slik ordning har åpenbare demokratiske svakheter.
Samtidig er årets valg av ny generalsekretær et kjærkomment drypp av enighet i det dypfryste forholdet mellom Russland og USA. De to landene er dypt splittet i synet på verdens største kriser fra Syria til Ukraina. Derfor er det et uvanlig og oppløftende syn at FN-ambassadørene, Vitalij Tsjurkin og Samantha Power, klarer å stå sammen om Guterres. I år har valgprosessen dessuten vært mer åpen enn tidligere ved at kandidatene til jobben har stilt til åpne høringer. Det er selvsagt et steg i riktig retning, men langt fra nok. Mange er stadig svært skuffet over at verdensorganisasjonen, som har eksistert siden 1945, ikke klarte å finne sin første kvinnelige leder. USA var opprinnelig blant pådriverne for dette. Noen drømte til og med om Tysklands forbundskansler, Angela Merkel. Slik gikk det ikke. – Du har ikke en sjanse dersom du er kvinne. Det er ikke et glasstak. Det er et ståltak, sier en av de kvinnelige kandidatene, Argentinas utenriksminister Susana Malcorra, til Foreign Policy.
Det manglet ikke på gode kvinnelige kandidater. Helen Clark, som leder FNs utviklingsprogram (UNDP), og de to bulgarerne Irina Bokova, generaldirektør i UNESCO, og Kristalina Georgieva, EUs budsjettkommissær, ble alle vurdert som sterke. Likevel nådde ingen av dem helt opp. Clark blir, ifølge Dagbladets kilder, vurdert som for vanskelig å samarbeide med. Den tidligere kommunisten Bokova, skal etter USAs mening ha for tette bånd til Putin-regimet. Georgieva blir vurdert som en særdeles effektiv administrator, men hadde motsatt problem. Hun anses som Brussels kandidat mer enn Øst-Europas.
Det er ikke store sko Guterres skal fylle etter Ban Ki-moon. Sør-koreaneren er dårlig likt internt i FN. Allerede i 2009 tegnet Norges daværende FN-ambassadør, Mona Juul, et svært lite flatterende bilde av FN-sjefen. I et internt brev Aftenposten fikk tilgang til, beskrives Ban som tafatt, lite villig til å dele rampelyset og ukarismatisk. Hans stadige raseriutbrudd skal dessuten gjøre det svært vanskelig å jobbe med ham. Det synet deles av flere i FN-systemet. Da Ban Ki-moon ble valgt i en lukket prosess for ti år siden, var det fordi han var den eneste kandidaten ingen av stormaktene hadde noe imot. USA og daværende president George W. Bush ønsket dessuten trolig en generalsekretær for verdensorganisasjonen med langt lavere profil enn forgjengeren – den engasjerte, kritiske og karismatiske Kofi Annan. Den tidligere sosialdemokratiske statsministeren Guterres vil trolig bli en langt mer politisk og klar leder enn byråkraten Ban Ki-moon. Som FNs flyktningsjef har han blant annet vært tydelig og refset europeiske land han har ment at ikke bidrar nok under flyktningkrisa.
I en verden hvor forholdet mellom Russland og USA er på frysepunktet, og hvor millioner av mennesker er på flukt, bør FN spille en avgjørende rolle. Situasjonen stiller enorme diplomatiske krav til den nye generalsekretæren. Guterres har potensial til å lykkes. Men organisasjonen ville trolig stått enda sterkere i verden om den klarte å vri seg ut av stormaktenes balletak og ta ytterligere steg i demokratisk retning.