(Dagbladet): Nicola Sturgeon er statsminister i Skottland. Hun er også kvinne uten barn. Det har ført til mange spekulasjoner i britisk presse.
Nå forteller Sturgess, som nå er 46, at hun spontanaborterte som 40-åring. Et av målene med å gå offentlig med dette, er å bryte tabuet rundt spontanaborter, som skjer i ett av seks svangerskap, og som altså er svært vanlig. Men hun vil også oppfordre til færre spørsmål om privatlivet til kvinnelige politikere.
- Ved å offentliggjøre min egen historie håper, jeg kanskje ironisk nok, at jeg kan bidra litt til en offentlighet der disse tingene blir respektert som noe helt personlig – heller enn å bli spekulert på sånn som nå, skrev hun på Twitter-kontoen sin etter historien sto på trykk i The Sunday Times.
- Det er mange grunner til at kvinner ikke får barn. Noen av oss vil bare ikke ha barn, noen er bekymret for hvordan det vil påvirke karrieren, og det er fortsatt mye igjen – bedre tilgang på barnepass, mer progressive arbeidsplasser og mer opplyste holdninger – før vi slipper å føle at vi må velge. Og noen ganger skjer det bare ikke, uansett hvor mye man måtte ønske det.
«Morsfellen»
Ifølge The Guardian var hun også innstilt på å snakke om det for at unge jenter som kanskje så på henne som et forbilde ikke automatisk skulle gå ut fra at hun hadde droppet familie til fordel for karrieren.
Et veldig konkret eksempel på hvordan kvinnelige politikere uten barn framstilles i britiske medier kom da New Statesman i juni hadde en forside der fire framstående politikere, Theresa May, Ruth Davidson, Angela Merkel og Sturgeon selv står rundt en barneseng, hvor barnet er byttet ut med en stemmeboks. Tittelen er «Morsfellen».
Utgangspunktet var en diskusjon rundt hvorvidt kvinner måtte oppgi noe dersom de ville lykkes i toppolitikken, men innpakningen ble oppfattet som smakløs.
- Jøsses, det ser ut som vi har våknet opp i 1965, skrev Sturgeon da.
Ruth Davidson, leder for det skotske konservative partiet kvitterte med «Oh, sod off», som løst kan oversettes med «Åh, hold kjeft!»
- Personlige erfaringer og valg
Nicola Sturgeon avslutter teksten hun publiserte på Twitter med å understreke at det er ulike grunner til at kvinner tar ulike valg.
«Poenget er at man ikke skal dømme eller spekulere på det som er personlige erfaringer og valg.»
Ironisk nok ble bokutdraget om Sturgeon publisert sammen med en artikkel med en oversikt over «barnløse politikere».
Det var bare kvinner på oversikten, som allerede har blitt latterliggjort og fordømt i Storbritannia.
- «Trebarnsfar og direktør» er en sjelden tittel
Elisabeth Eide er professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og en av to redaktører av antologien «Etter beste kjønn», om framstilling av kvinner i mediene. Hun ser forskjeller på hvordan kvinner og menn framstilles i mediene.
- Det varierer, men vi ser fremdeles tendenser til mer vekt på kvinners omsorgsoppgaver og barn. Et skrekkeksempel er det som skjedde med Australias første kvinnelige statsminister (2010-2013), Julia Gillard. Hun ble utsatt for massivt med kjønnspreget hets, og dessuten for stadige spekulasjoner om legning og sterilitet, knyttet til at hun var singel og barnløs.
- Har det blitt noe bedre de siste tiåra?
- På den ene siden fins det nok flere eksempler i dag enn for tjue år siden på at menn konfronteres journalistisk med sitt omsorgsansvar. Men «trebarnsfar og direktør» er en sjelden tittel. Sosiale medier har gitt hets og spekulasjoner et bredere spillerom, og dermed må kvinner med makt gjerne skjerme seg for å kunne gjøre jobben. Men undersøkelser viser at også menn med makt opplever mye av dette.
- Det private er mange ganger upolitisk
Eide påpeker at de britiske og australske tabloidmediene nok er mer tabloide enn de norske. Men hun synes uansett det er i overkant mye fokus på politikeres privatliv.
- På 1970- og 1980-tallet var det viktig å si at «det private er politisk», for å få fram diskrimineringen i de lukkete rom. Men fokuset på politikeres og kjendisers privatliv har fått meg til å tenke at det private mange ganger er svært upolitisk …
- Er det nødvendig å være personlig for å oppfordre til å verne om det personlige?
- Det kan virke slik, men jeg tror det bare er en av flere mulige strategier.
- Ikke tilrettelagt
Øivind Bratberg er stipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og har skrevet flere bøker om britisk politikk. Han sier til Dagbladet at forholdene er verre for eksempel i Frankrike.
- Fransk politikk er kjennetegnet av en krassere mannsprofil enn Storbritannia. Det kan ha flere årsaker, både fra familieliv og tradisjonell maktforståelse, altså maskulinitet, potens og det hele.
Slik er det ikke i Storbritannia, mener han. Men det betyr ikke at det er problemfritt.
- Verdisettet omkring kjønn, likestilling og familieliv er ikke så veldig langt fra det skandinaviske. Men det ligger åpenbare strukturelle begrensninger når det gjelder likestilling. Arbeidsliv og velferdssystem er sterkere preget av nyliberalisme og hva velferdsstatsforskerne kaller «commodification». Salgbarhet på arbeidsmarkedet svekkes av å få barn. Og mange jobber er ikke tilrettelagt med særlig omsorg for småbarnsforeldre eller kvinner, sier Bratberg.
Det er også rent strukturelle hindringer for kvinner i Storbritannia. Han påpeker at valgformen, flertallsvalg i enmannskretser gir lavere representasjon av kvinner og minoriteter av alle slag.
- Sterk personorientering og sene arbeidskvelder i Parlamentet fremelsker menn som vil stikke hodet frem. Kvinneandelen er og har vært lav i Westminster.
Men dette er i endring, mener Bratber, og henviser til populære kvinnelige partiledere i SNP (Sturgeon) og Plaid Cymru (Leanne Woods), og en generell beundring for Angela Merkel.
- Kanskje kan Theresa Mays statsministerrolle bidra til å forsterke alt dette. Men det er ingen selvfølge i at kvinnelig lederskap endrer maskulin politikk; Margaret Thatcher er vel det beste eksempel på det motsatte.
Generelt behandles politikere råere i Storbritannia, mener han.
- Mediedekningen er nok noe sterkere preget av kjønnsbaserte fordommer enn hva vi er vant til fra det skandinaviske. Men fremfor alt er den nådeløs i å spille på antatte personlige svakheter og bruke dem til sverting av alle slag.