ALBUM: Speil, speil på veggen der, hvem er det beste bandet i landet her?
Kråkesølv
Bak fasaden av et ganske godt album, gjemmer det seg en perfekt EP. Eller spiren til et mesterverk, om du vil.
Plateselskap
Jansen Plateproduksjon
Svaret kan variere fra år til år – på midten av nittitallet var det utvilsomt Motorpsycho – men akkurat nå er det Kråkesølv som troner på haugen.
Mulig det er et bombastisk utsagn, men sånn kjennes det unektelig her jeg sitter og lytter til «Lenge Sia Sist» for, tja, 58. gang og kjenner gåsehuden igjen bre seg utover hele kroppen.
Andresingelen fra Bodø-bandets femte fullengder er nemlig blant årets aller sterkeste låter, et uslåelig destillat av det de gjør best: Storslått powerpop med hjertet utenpå ulltrøya og tungsinn i alle ledd, overbevist om at noe eksistensnødvendig gikk tapt med barndommen.
Om ikke dét er emo – subsjangeren som i kraft av sin sårbarhet er gitarmusikkens fremste antitese til patriarkalsk kukrock – så vet ikke jeg.
Det begynner imidlertid å bli en stund siden emoklassikeren «American Football» (1999) var en hjørnebrikke i Kråkesølvs soniske univers. Den briljante og, enn så lenge, eneste fullengderen til det postrockpregede Illinois-bandet med samme navn, har nemlig hatt en voldsom innflytelse på følsomme rockeband som har strømmet til det siste tiåret.
Som sine likesinnede bygde også Kråkesølv, da en gjeng tenåringer, videre på American Footballs komplekse, men dempede samspill – like nevrotisk som sjenert, så å si – samtidig som de forente dette med en nordnorsk visesensibilitet (treffende nok prydes deres aller første utgivelse med en værbitt pastisj på det ikoniske «American Football»-omslaget).
I årene som har passert siden den fortsatt – tross tidvis litt mye av det gode – nydelige albumdebuten «Trådnøsting» (2009) har firspannet gradvis spilt hardere og høyere.
Kulminasjonen av dette er den knallsterke forgjengeren («Kråkesølv», 2014), hvor tilskuddet av Lukestar-trommeslager Jørgen Smådal Larsen førte med seg deres mest overskuddspregede og fokuserte album til dags dato.
I sine beste stunder viderefører Lars Horntveth-produserte «Pangea» denne tendensen.
Man skulle eksempelvis tro at gitarsoloen har hatt bedre dager, men på skivas sublime høydepunkter låter dette grepet usedvanlig vitalt. I likhet med «Lenge Sia Sist», har jeg heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har spilt «Skygge» om igjen for å kunne glise som en nyfrelst under klimakset.
Dette følger av at «Pangea» staker ut en slags krysning av emo og psychrock.
Tydeligst er dette på det flotte tittelsporet, samt «Syrinen» – den første ordentlig gode låten gitarist Kristoffer Unstad har skrevet siden albumdebuten – der teksten utforsker undertrykt anger mens lydbildet nikker mot dungenske pastoraler.
Den har imidlertid en stygg tvilling. «Vi» er en baktung progrocker som gjør seg betraktelig bedre som en b-side. Ikke bare er den et utskudd i flokken, den peker også mot en hake ved albumet: For hver låt det frister å høre omatt og omatt, er det en annen fingrene sitrer etter å spole over.
Selv om «Du mein det som en trøst» er lavmælt der «Stille» og «Luftslott» klamrer seg til vrenggitaren, er de alle farget av minste-felles-multiplums-melankolien og de svake melodiene som i stor grad preger bassist Petter «NOHR» Unstads solodebut fra i vår.
Sånn sett har «Pangea» en del til felles med «Bomtur til jorda» (2010) og «Alle gode ting» (2012) – to langspillere som, i etterpåklokskapens lys, trolig ville vært tjent med å være én.
Bak fasaden av et ganske godt album, gjemmer det seg nemlig en perfekt EP. Eller spiren til et mesterverk, om du vil.
Rom ble som kjent ikke bygget på én dag.