ALBUM: Tittellåta på dette albumet har ingenting med musicalen «Les Miserables» å gjøre. Den er derimot et signal om gruppa Beady Belle er oppløst og at den varsomme vokalisten Beate S. Lech fra Volda i Møre og Romsdal står på egenhånd.
Nattklubbjazzaktig og vakkert.
Plateselskap
Jazzland
Byens feeling
Det gjør hun med uanstrengt eleganse. Helt alene har hun heller ikke vært. Hun har reist til New York og lekt seg «med den mangfoldige atmosfæren der», som hun uttrykker det. Hvoretter «jeg lukket alt ute noen dager og lot byen spille gjennom meg».
Resultatet er en urban sound, men ikke som et flimrende speil av storbyen. Snarere som et fløyelsmykt tilfluktsrom. En lukket atmosfære, fylt av en akustisk jazzsound, frambrakt av produsenten, hennes gamle samarbeidspartner Bugge Wesseltoft på piano og Fender Rhodes. Han har hatt med seg de amerikanske musikerne Gregory Hutchinson på trommer, Reuben Rogers på kontrabass og Joshua Redman på saksofon. Pluss blant andre Mathias Eick med en nydelig, Chet Baker-melankolsk trompetsolo.
Lyttende nighthawks
Uttrykket er nedtonet og coolt på en nattklubbaktig måte. Sangen slynger seg som usynlig røyk rundt whiskyglassene, og man ser for seg vokalisten i en spinkel lyskaster med publikum som ensomme nighthawks inne i skyggene. Dette er slike sanger man kan tenke seg å forsvinne i når man ikke vil tenke på livet hinsides stemningen akkurat der og da.
De melodiøse sangene minner om at jazz ikke nødvendigvis etterligner den storbyen den er inspirert av, men oppstår som en kontrast av ro til det mest hektiske og pulserende livet. Tekstene til Lech er upretensiøse på en poetisk og gjennomtenkt måte. Her er hun anno 2016:
«Ladies and gentlemen, let me introduce/The face that I’m about to loose/I’ll change it into something new/To give myself a different view.»