Mens det kan danne seg et politisk flertall for å ta i bruk heroinassistert behandling (HAB) for enkelte rusmisbrukere, kan Klassekampen melde at flere av brukerorganisasjonene viser laber interesse for tiltaket. Kenneth Actander Johansen fra Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) hevder at tiltaket «først og fremst er et smalt og symboltungt tiltak.»
Han setter opp en kløft mellom ham selv, som representerer brukerne og ønsker «tiltak som vil ha mest mulig skadedempende effekt for flest mulig brukere», og skrivebordsteoretikere og ideologer som ser på HAB «som et ledd i et prinsipielt arbeid for å liberalisere narkotikapolitikken.»
Det er forståelig at Johansen ikke har HAB høyest på prioriteringslista. Som leder for en interesseorganisasjon er han vant med å kjempe om knappe helsekroner til en lavt prioritert gruppe. Siden heroinassistert behandling er tre til fire ganger dyrere enn metadonbehandling, vil innføringen kunne stå i veien for en helt nødvendig opprustning av rehabiliterings-leddet i rusomsorgen.
Men det er synd om Johansens erfaring skal brukes til å bremse innføringen av heroinassistert behandling. Det er nemlig ingen tvil om at HAB virker, at helsegevinsten forsvarer kostnadene og at tiltaket fører med seg betydelige innsparinger for samfunnet som helhet.
Seinest i 2013 konkluderte Den Danske Sundhetsstyrelsen med at «Alt i alt må det konkluderes at ordningen [med heroinassistert behandling] har været en sucess». Oppsummeringsartikler i British Journal of Psychiatry fra 2013 og 2015, viser gode resultater av å inkludere heroin i behandlingen. Det kom ikke som noen overraskelse. Allerede i 2008 var dommen til to forskere i British Medical Journal at det ikke fantes «en eneste overbevisende grunn til å ikke inkludere heroin i behandlingen».
Det er spesielt de gode erfaringene fra Sveits og Nederland som er kjente, men også andre land har gitt heroin på resept til tunge brukere med gode resultater. At det er dyrt og at det ikke vil hjelpe alle, slik motstanderne argumenterer for, er uvesentlig, siden det ikke er ment å erstatte andre tiltak og det er mye dyrere for samfunnet å la være.
Det stopper ikke der. Som blant andre Ola Jøsendal ved Haukeland universitetssykehus har påpekt: «den største gevinsten [… kommer] ikke innenfor helse, men innenfor politi, rettsvesen og kriminalomsorg.»
Heroin er medisin, akkurat som andre opiater vi i dag tilbyr, både som smertelindring og i rusbehandling. Men det er også et svært dyrt rusmiddel, produsert og omsatt av kriminelle miljøer, hvor bruk, deling og salg ender med bøter og fengselsstraff.
- Les også «Forbud mot rusmidler skaper kriminelle».
Sunn fornuft forteller oss at når rusavhengige kan få ren heroin gratis, forsvinner mye av motivet for den kriminelle aktiviteten. Framfor å få i seg uren vare av usikker styrke, kan heroinister nå få sikkert kvalitetsdop. Det gjør det enklere å unngå smittsomme sykdommer og overdoser. Det gjør samtidig at de slipper å stjele, tigge eller prostituere seg for å få råd til medisinen. Det gjør også at de slipper å rekruttere nye heroinister. Mange av dagens rusavhengige fikk sin første sprøyte av noen som hadde et økonomisk motiv til å skaffe flere kunder. At rusavhengige slipper å finansiere Taliban og latinamerikanske narkotikakarteller, er heller ikke å forakte.
- Les også «Ruskonservatismens mørke side»
Erfaringene fra andre land tyder på at vi kan stole på den sunne fornuften. Kriminaliteten reduseres med om lag 70 prosent i denne gruppen når de får heroin på resept. I Tyskland kom 40 av 90 heroinister i jobb! Helseeffektene er betydelige.
Ingen i det sveitsiske programmet har dødd av overdose. I Norge dør det årlig 250 mennesker av overdose. Nyrekrutteringen gikk også betraktelig ned.
Som nåværende statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Fredrik Wang Gierløff, beskrev det i Minerva i 2010: «Å innføre heroinbehandling for narkotikabrukere burde være ukomplisert og ukontroversielt.» Det er ikke løsningen på alle våre problemer, men det er bedre å ta det i bruk enn å la være. Så kan vi ta tak i alle de andre svakhetene ved ruspolitikken.
Også her gir erfaringene med HAB retning. De gode resultatene viser nemlig styrken ved at staten tar kontroll over og regulerer produksjonen og distribusjonen av rusmidlene, og svakheten ved forbudslinja.
Ikke bare kan vi frata kriminelle nettverk deres fremste levebrød og redusere skadevirkningene ved å bruke rusmidler. Gitt riktig regulering, kan vi til og med redusere omfanget av de mest skadelige rusmidlene.
Erfaringene tyder på at regulering blant annet hindrer nyrekruttering og gir en tryggere rammer for den enkelte rusmisbruker til å trappe ned på rusen. Det kan vi få til med mindre farlige rusmidler enn heroin også.