bilindustrien

Hun skrudde av mobilen da det lå 322 meldinger på svareren. Hatmeldinger om at hun burde skytes, steines, brennes og gruppevoldtas.

–Jeg har levd med trusler og hets i mange år, men det har aldri vært like ille som denne høsten. Ikke en gang da jeg sto fram som lesbisk.

–Hva skjedde denne gangen?

–Jeg skrev en kronikk hvor jeg tok opp noe av det mest unevnelige og «hellige» i det norsksomaliske miljøet. Trygdemisbruk.

Amal Aden synker tungt på plass i skinnsofaen hjemme i rekkehuset utenfor Hønefoss. Flatskjermen er innstilt på en nyhetskanal, innslagene flimrer lydløst forbi. Den norsksomaliske forfatteren, skribenten og aktivisten farter for tida land og strand rundt med foredrag om likestilling, ytringsfrihet og integrering, mange av dem holder hun for elever på ungdomsskoler og videregående skoler. I går holdt hun «bare» to foredrag, i morgen tidlig skal hun opp klokka fem for å rekke første fly til Førde. I dag har hun noe så sjeldent som en fridag midt i uka. Samboeren er på jobb, tvillingdatteren på 14 er på skolen, tvillingsønnen ligger og sover i andre etasje, han har gått ned for telling med forkjølelse. Mor selv holder seg, som vanlig, på beina.

–Jeg liker veldig godt jobben min, men all reisingen er slitsom. Heldigvis er jeg god til å sove på buss, tog og fly, alt som beveger seg. Jeg må spare på kreftene.

Høsten har vært mørk, nok en gang har den norsksomaliske kvinnen terget på seg rasende meningsmotstandere. Denne gangen kom stemmene fra somaliere, både i Norge og utlandet, andre ganger er det norske nettroll som lurer i de nattsvarte kommentarfeltene.

–Hver morgen er det en stri strøm av meldinger når jeg sjekker mobilen. Det er åpenbart mange mennesker som har for mye fritid og sitter oppe hele natta. Jeg skulle ønske de kunne møte meg i dagslys. Få dem fram! Jeg tar gjerne et seminar om ytringsfrihet med dem – jeg stiller med gratis foredrag.

–Blir du redd?

–Redd? Nei, jeg blir ikke redd, jeg blir fly forbanna! Truslene tar jeg på alvor, det gjør politiet også, og familien min. Men jeg kan ikke la være å skrive, jeg kan ikke bøye meg. Jeg prøver å ikke la det gå inn på meg, men jeg blir sliten. Akkurat nå er jeg veldig sliten. Både av truslene, og av at det er umulig å reise en saklig debatt.

Hun trekker pusten og presiserer:

–Jeg sier ikke at alle norsksomaliere driver med trygdemisbruk, ikke vil jobbe og ikke integrere seg. Jeg sier at noen gjør det, og at det er et problem vi må ta tak i. De fleste kjenner til at det skjer, de vil bare ikke at jeg skal snakke høyt om verken dette eller andre problemer i miljøet. Men jeg kommer til å fortsette å snakke høyt. Taushet hjelper ingen. Det er åpenhet som får verden til å gå framover.

–Har du fått trusler eller hatmeldinger i dag?

–Nei… Men jeg har ikke sjekket heller.

Hun reiser seg og finner fram mobilen, og en dings som til forveksling likner en mobil. Det er voldsalarmen, som hun alltid har med seg. Amal Aden har levd med voldsalarm siden hun skrev seg rett inn i den norske offentligheten med debutboka «Se oss – bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne» i 2008. Der skildret hun blant annet omsorgssvikt, omskjæring, tvangsekteskap og en beinhard sosial foreldrekontroll i det norsksomaliske miljøet, sett fra barnas ståsted. Nå blar hun fort gjennom innboksene på mobilen.

–Se her, dette kom nå i dag tidlig, og det er helt typisk, sier hun og viser fram mobilen. Der ligger en somalisk mann og viser fram hele morgenstasen.

–Jeg får mange nakenbilder, mange av dem fra faste «innsendere», som ikke en gang skjuler hvem de er. Gifte familiefedre med fullt navn. Det er visst deres bidrag for å få meg til å bli heterofil igjen.

Hun sukker oppgitt.

–Det er ubehagelig, og frustrerende at jeg må bruke tid på å slette den slags bilder.

På grunn av sikkerhetssituasjonen har Amal Aden tidligere levd på såkalt «kode 6», med ny identitet og hemmelig adresse. Amal Aden er forfatterspeudonymet, i passet hennes står et annet navn, og nære venner og familie kaller henne ikke Amal. Til tross for alle truslene, har hun åpent telefonnummer. Det føler hun at hun må så lenge mange mennesker i krise ringer henne for å få hjelp. Når hun svarer på telefonen, sier hun bare et kort «hallo», aldri navnet sitt. Ringer de Amal Aden eller den andre identiteten? Hun er redd for å gå i surr.

–Men jeg orket ikke å leve på «kode 6» lenge. Det er en grusom livssituasjon. Du må være isolert fra stort sett alt og alle. Jeg fikk ikke en gang treffe vennene mine. Du skal bli en ny person, men det går ikke an. Kanskje på film, men ikke i virkeligheten. Da må du være helt usynlig, og det klarer jo ikke jeg.

Amal Aden mener samfunnet håndterer sikkerheten til truede kvinner dårlig.

–Det er dypt urettferdig at det er de som blir truet eller mishandlet av voldelige partnere som utstyres med alarm og plasseres pokker i vold. Da kan vi ikke snakke om likestilling. Det er den voldelige som skal kontrolleres, ikke offeret. Jeg synes det er tragisk at mange kvinner må leve sånn i Norge i dag.

Hun ble født i 1983 i Somalia. Da hun var to år, ble begge foreldrene drept. I den delvis selvbiografiske boka «Min drøm om frihet» beskriver hun hvordan jeg-figuren, ei lita jente, bor sammen med tre kvinner, til hun er seks år. Da blir kvinnene voldtatt og drept av soldater fra de rivaliserende, somaliske klanene.

–Det likner min egen historie, sier Amal Aden, som blander fakta og fiksjon i bøkene sine, av hensyn til sin egen sikkerhet og for å skjerme andre.

Bare seks år gammel måtte hun klare seg alene i et borgerkrigsherjet land. Hun endte som et omstreifende gatebarn, dels i millionbyen Mogadishu og dels på landsbygda. Hun overlevde ved å henge sammen med gjenger av andre gatebarn – alle gutter – og geriljasoldater. De tigget og tok den maten de kunne få, de rotet rundt i lommene til døde mennesker etter penger og verdisaker. Ingen skolegang, ingen fast bopæl, ingen trygge omsorgspersoner.

–Jeg fikk aldri være et barn, sier hun.

–At jeg overlevde, handler litt om flaks, men også om at jeg aldri ga opp. Jeg vil overleve. Samme hvilken situasjon jeg står i nå, så tenker jeg at jeg har opplevd verre ting før. Det styrker meg.

Den 2. august 1996, klokka 12.15, landet flyet hennes på Fornebu utenfor Oslo. Hun var 13 år, hadde vært gatebarn i sju år, og hadde reist fra Mogadishu, via en stor flyplass et eller annet sted i verden hun aldri hadde hørt om, til det som skulle bli hennes nye hjemland. Norge, det trygge landet hvor det ikke var krig, hvor ingen var fattige, hvor det bare var å ta penger rett ut fra ei luke i veggen. Norge, hvor alt skulle bli bedre, men hvor det lenge ble enda verre.

–Intensjonen til de som hentet meg til Norge var ikke god, sier hun, og vil ikke gå i detalj om hva som skjedde, men hun endte opp i en slaveliknende situasjon hjemme hos en familie fra samme klan.

–Jeg er ikke opptatt av å beskytte de voksne slektningene mine, men de har mange barn som jeg vil beskytte.

Slektningene ga henne opp og lot Barnevernet overta. Det skar seg på den første barnevernsinstitusjonen. Amal Aden var sint, aggressiv og utagerende. Deretter ble hun plassert alene på en hybel i Oslo. Hun var analfabet, skjønte verken norsk eller engelsk, og klarte ikke å sitte på skolebenken.

–Jeg oppsøkte gjengene på Grønland, guttegjenger igjen, småkriminelle. Der fant jeg et fellesskap som liknet på det jeg var vant til i Somalia. Jeg drakk og ruset meg på ecstasy, amfetamin og khat.

Og likevel: over jentesenga på hybelen hadde hun en plakat av Gro Harlem Brundtland.

–Jeg skjønte ikke mye norsk, men jeg oppdaget henne i en tv-debatt og syntes hun var så tøff. Jeg var på jakt etter kvinnelige forbilder, og hver gang jeg så Gro ble jeg imponert og fascinert av kraften hennes. Så jeg fikk laget en plakat av et lite bilde jeg hadde av henne. Hver dag satt jeg i senga og så på henne. Hun inspirerte meg voldsomt. Vi hadde totalt forskjellig bakgrunn, men jeg tenkte at hun klarte det, og da skal jeg også klare meg.

–Hvordan klarte du å slutte med rus?

–Det var krevende, men jeg var ikke tungt avhengig. Og når jeg først bestemmer meg for noe, da får jeg det til. Mange av vennene mine mener jeg overvurderer meg selv, men det er jeg uenig i. Når du vokser opp som foreldreløs, i en verden der ingen bryr seg om deg, der voksne og kriminelle utnytter deg, da har du ikke noe annet valg enn å dra deg selv opp etter øra og stå på egne bein. Jeg fikk også andre venner, det var helt nødvendig for å komme ut av det.

Amal Aden lærte seg selv å lese og skrive. Hun så på barne-tv, der de snakket litt saktere, og leste snart alt hun kom over.

–Litteraturen ble et sted å flykte til. Jeg er veldig glad i å både lese og skrive. Jeg skriver og noterer hele tida, det er ikke alltid jeg vet hvorfor selv. Jeg har massevis av notater, på mobilen, pc-en, nettbrettet. Skrivingen har fungert – og gjør det ennå – som terapi for meg.

I 2011 åpnet Amal Aden skapdøra på vidt gap og sto fram som lesbisk.

–Jeg visste at jeg var lesbisk helt fra jeg var liten. Ordet «lesbisk» kjente jeg ikke, siden jeg var i Somalia, men jeg kjente at jeg likte jenter. 12 år gammel forelsket jeg meg i ei jente første gang, og tenkte at det måtte være noe galt med meg. Jeg visste jo ikke om andre homofile somaliere. Heller ikke da jeg kom til Norge. Men til slutt tenkte jeg «ok, jeg liker damer, jeg får ikke gjort noe med det, jeg må bare leve med det».

Hun levde med det i skjul i mange år, helt til en dag da hun på mange måter møtte seg selv i døra. Hun holdt foredrag på en skole og traff en 15 år gammel norsksomalisk gutt som hadde det fryktelig vondt.

–Han ville ta livet av seg fordi han var homofil. Da bestemte jeg meg for å stå fram. For å hjelpe andre. Hvis jeg kan bidra til å redde bare en eneste, er det verdt det.

Hun forsto gutten godt. En gang i tenåra var hun der selv. Hun hadde bestemt seg. Hun skulle ta livet av seg. Hun satt med pillene i hånda. Mannen hun hadde bestilt pillene av, prøvde ikke å stoppe henne. Tvert imot. Han sa rett ut at sånne som henne fortjente å dø.

–Men jeg bestemte meg: Jeg ville ikke begå selvmord på grunn av andres syke oppfatninger om ære. Jeg ville vise dem. Jeg ville leve. Men jeg har mistet flere nære venner som har tatt livet av seg fordi de er homofile og somaliere og ikke vil leve lenger på grunn av det.

Etter at hun sto fram, er hun blitt kontaktet av mange desperate ungdommer og unge voksne som sliter med sin legning. Homofili er et stort tabu og ikke-tema i det norsksomaliske miljøet, og mange er redde for å ødelegge familiens ære ved å stå fram. I deler av Somalia risikerer homofile dødsstraff. I 2012 ga Amal Aden ut boka «Om håpet glipper, er alt tapt», om homofile flyktninger. Noen av de som forteller sin historie anonymt i boka, lever ikke lenger.

–Jeg tenker på dem hver dag, sier hun.

–Hva gjorde det med deg personlig å stå fram?

–Jeg følte meg lettet. Jeg visste at det kom til å koste, men tok sjansen for å bidra til at alle mennesker skal få lov til å være den de er, med like stor menneskeverd. Hvis jeg ikke hadde stått fram, ville enda flere generasjoner homofile somaliere vokst opp uten forbilder.

Regninga kom i form av enda flere trusler og hatmeldinger.

–Det var en markant endring. På skoleforedragene ble jeg plutselig oppsøkt av ungdommer med Koranen i hånda, som ville omvende meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg er en vantro og frafallen som kommer til å brenne i helvete. Jeg pleier å svare «hvis du kommer til himmelen før meg, må du passe på å låse døra så jeg ikke kommer etter». He-he. De blir rasende når jeg spøker med dem. Men humor må vi ha.

En del støttespillere lurte også på om hun hadde gått for langt.

–Mange sa til meg at de visste jeg var modig, men ikke at jeg var dum. De syntes jeg var dum som tok belastningen med å stå fram offentlig. En i politiet spurte meg «hvorfor er det du som må redde alle?», «hvorfor er det du som må ta enhver kamp?».

–Ja, hvorfor må du det?

–Fordi jeg reagerer på urettferdighet! Jeg vil hjelpe! Hva skal jeg ellers gjøre når en 15 år gammel gutt vil ta livet av seg? Jeg har en plikt til å redde ham. Er det noe som provoserer meg grenseløst, så er det likegyldighet, spesielt her i Norge hvor vi har det så godt. Likegyldighet er farlig, sier hun og retter på de firkantede brillene.

Kjæresten kaller henne for «hjelpemiddelsentralen», skribentkollegaen Aslak Nore har kalt henne «et vandrende krisesenter på to bein».

–Du har flere ganger sagt at legning ikke er en privat sak. Synes du andre homofile muslimer også bør stå fram?

–Jeg vil ikke presse noen, man må ta den tida man trenger og først akseptere seg selv. Men vi voksne er faktisk nødt til å være rollemodeller. Det er alt for mange som tar livene sine, som sliter med store psykiske problemer, som ruser seg, som isolerer seg fra omverdenen på grunn av sin legning.

Amal Aden trodde hun hadde hørt det meste da hun fikk vite at det finnes konspirasjonsteorier om at hun slett ikke er lesbisk.

–Mange somaliere tror at den norske staten betaler meg for å si at jeg er lesbisk – for å fremme det norske synet på homofili gjennom meg. Hvis staten skulle finansiert alle homofile, så ville staten vært blakk. Ha-ha!

Hun ler godt, men understreker at folk konfronterer henne med denne teorien i fullt alvor.

–Jeg trodde det var en spøk første gangen jeg fikk spørsmål om hvor mye jeg fikk i måneden for å stå fram. Siden har jeg opplevd at folk spør om jeg vil dele pengene med dem, mens andre sier jeg kommer til helvete fordi jeg har valgt penger framfor Gud.

Amal Aden bor i dag på bygda utenfor Hønefoss med sin norske samboer og tvillingbarna hun fikk da hun var 19. Hun var en kort tid gift med en somalisk mann da hun var tenåring. Livet på landet er trygt for både henne og barna.

–I Oslo er det mange som hater meg, her er det så vidt jeg vet ingen.

Samboerens to barn er voksne og har flyttet ut, men hele barneflokken smiler fra portrettbilder på stueveggen.

–Jeg lengtet alltid etter å ha min egen familie, og nå er jeg så heldig at jeg har det. Barna mine betyr alt for meg, og jeg gir dem nok ekstra mye omsorg og kjærlighet. Det jeg ikke fikk selv, sørger jeg for å gi dem. Men jeg er streng også. Hjemme hos oss er det jeg som blir oppfattet som diktatoren! Ha-ha!

–Hvilke verdier vil du gi videre til barna?

–Respekt for alle mennesker uansett hudfarge, religion og legning. Og å stå for det de tror på.

Kjæresten har hun vært sammen med lenge, og før de ble kjærester var de venninner.

–Når jeg kommer hjem etter reisene mine, samme hvor sliten og fortvilet jeg er, er det som om alle trusler og problemer forsvinner når jeg får gitt kjæresten og barna en klem. Noen ganger, om natta, setter jeg meg på sengekanten og bare ser på kjæresten min mens hun sover, og hører på pusten hennes. Å få elske henne, å finne den rette, en som tror på meg, en som deler alt med meg . . . Hun skal ha mye av æren for at jeg lykkes. Jeg har aldri elsket et menneske på den måten som jeg elsker henne.

Amal Aden smiler som om hun skulle være nyforelsket ennå.

–Hvordan skal jeg forklare de som mener jeg bør dø på grunn av min legning, at det å elske er en menneskerett? At kjærlighet er noe av det vakreste vi mennesker kan oppleve? Skal jeg nektes det for at mitt folk ikke skal føle skam?

2. august i år var det 20 år siden Amal Aden landet på Fornebu første gang. Ankomstdagen markerer hun hvert eneste år, nesten som en bursdag, med familien.

–Vi spiser god mat, som regel somalisk, og koser oss. For meg er det en viktig dag, en dag som virkelig er verdt å feire. Hvis jeg ikke hadde kommet til Norge, ville jeg ikke ha hatt det livet jeg har i dag. Norge har gitt meg muligheten til å si det jeg vil, til å kle meg som jeg vil, til å stå for mine meninger, til å velge kjærligheten. Jeg er evig takknemlig for alt Norge har gitt meg.

Hun smiler bredt. Og skynder seg å legge til:

–Men jeg gjør min plikt. Hver dag gir jeg mitt engasjement og min arbeidsinnsats tilbake til Norge.

magasinet@dagbladet.no