Vi står foran en potensiell splittelse av LO. Det skjer fordi vi nærmer oss et bristepunkt – hvor makten er skjøvet så sterkt i favør av offentlig sektor at respekten og forståelsen for nødvendigheten av verdiskapingen i privat sektor forsvinner. Det er dypt alvorlig.
Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
Vis mer
Fagbevegelsen i Norge har tradisjon for å ta ansvar når det er nødvendig. De siste års moderate lønnsoppgjør for å sikre konkurransekraften og arbeidsplassene i privat sektor er et eksempel på en sentral del av den norske modellen.
Men konkurransekraften og arbeidsplassene handler ikke bare om lønn og kronekurs. Det handler også om andre betingelser for bransjene. Ingen bransje har noen gang vært viktigere og mer lønnsom for norsk økonomi enn oljebransjen.
Det er snakk om hundretusener av arbeidsplasser og verdier for milliarder. Forbundene direkte tilknyttet oljebransjen lever og jobber i privat sektor. Disse ønsker selvsagt at vi ikke skrur igjen oljekrana og sier nei til ny aktivitet.
Forbundene i offentlig sektor, som har vokst seg store blant annet takket være de investeringene vi har gjort i det offentlige pga oljepenger, gjør nå noe helt nytt: De vil diktere rammebetingelsene for privat sektor ved å tvinge gjennom et nei til å konsekvensutrede ny oljeaktivitet i Lofoten, Vesterålen og Senja.
Enkelte av dem vil nær sagt stoppe all aktivitet i nordområdene. Sammenligningen halter kanskje litt, men det er omtrent som om forbundene i privat sektor skulle tvunget gjennom at medlemmene i offentlig sektor skal gå over til innskuddsbaserte pensjoner og at private skal overta en større del av ansvaret for helse og omsorg.
- Les også Dagbladets leder: «LO og arbeidsplasser på en død planet»
Det er flere farer ved det som nå skjer. For det første risikerer vi at vi i stedet for en omstilling av norsk økonomi får en buklanding, fordi petroleumssektoren ikke får utvinne nye verdier, men må greie seg med de eksisterende.
For det andre risikerer vi en splittelse av LO. Mange mener for så vidt at LO utøver for mye makt over Arbeiderpartiet, men det er bedre med et LO hvor også privat sektor er representert, enn et LO uten privat sektor.
Hvor Arbeiderpartiet vil bevege seg politisk om LO splittes er ikke godt å si, men historisk er det ingen tvil om at forbundene innenfor LO utøver mer innflytelse på Ap enn de utenfor. Et Ap som svarer for et LO som kun vil ivareta interessene til de offentlige forbundene vil være et helt annet Ap enn vi har i dag.
Arbeiderpartiets ledelse har så langt nektet å gi klare signaler på hva de vil anbefale sitt landsmøte å vedta mht LoVeSe og petroleumsindustrien for øvrig. Det er bekymringsfullt fordi Aps landsmøte er før LO-kongressen. Jo mer utydelig et vedtak på Aps landsmøte er, jo viktigere blir vedtaket på LO-kongressen for hva den praktiske politikken partiet ender opp med å føre.
Man skal ha forståelse og respekt for at partier har programprosesser. Men i avgjørende spørsmål er det ikke uvanlig at partiers ledelse eller ledere av programkomiteene tar klare standpunkter på forhånd.
Hva man ønsker å gjøre med LoVeSe og petroleumsindustrien generelt er isolert sett et slikt spørsmål. Når konflikten truer med å rakne hele LO – og i forlengelsen utfordre grunnleggende elementer ved den norske samfunnsmodellen – er det avgjørende at Aps ledelse viser lederskap.
Det har Høyre etterspurt ved flere anledninger nå. Men Ap har valgt å være tause. Nå er det på tide at Gahr Støre eller Hadia Tajik er tydelige på hvor de vil føre landsmøtet. Aller helst bør Gahr Støre benytte anledningen til å avklare dette når han står på talerstolen under LOs Olje og Gass sin årskonferanse i Bodø i dag. Det står mer på spill enn kortsiktige politiske gevinster ved å ri flere hester på én gang.