I kjølvannet av kommunereformen er det fremmet forslag til en såkalt regionreform. Den innebærer en sammenslutning av fylkeskommunene til «nye folkevalgte regioner».
Forslaget er dårlig. Tiden er ute for vår fylkeskommuneordning. De sammenslåtte kommunene bør heller fram i lyset, gis myndighet og sammen danne det regionalpolitiske samarbeidsorganet som distriktene trenger.
Regjeringspartiene Høyre og Frp har programfestet å avvikle den nåværende fylkeskommunen og stå igjen med bare stat og kommune. Mellompartiene vil imidlertid bevare en tredelt forvaltningsordning, gi fylkeskommunene nye oppgaver og slå fylker sammen til regioner. Så langt har de fått Arbeiderpartiet med på laget, og slik tvunget fram Regionmeldingen som foreslår dannelsen av «om lag ti nye folkevalgte regioner».
Man kan undres hvorfor opprettholdelsen av fylkeskommunene – nå gjennom livsforlengende forsøk med sammenslåing til regioner – står så sterkt i Stortinget, mens saken tilsynelatende ikke engasjerer befolkningen nevneverdig. Går en flere tiår tilbake kan en forstå det.
Opprettelsen av «den selvstendige fylkeskommunen» fra 1976 med direkte folkevalgt fylkesting og egen administrasjon, skilt fra det statlige fylkesmannsembetet, var ment å øke den folkevalgte innflytelsen over tunge samfunnsoppgaver. Sykehusdrift, tannhelsetjenester, videregående utdanning, samferdsel og planlegging var de viktigste.
Men siden årtusenskiftet er fylkeskommunen fratatt flere oppgaver. Sykehusreformen av 2001 medførte at fylkeskommunen mistet sin tyngste oppgave. Fylkesbudsjettet skrumpet med om lag 60 prosent. Av tyngre oppgaver innenfor helsesektoren er nå stort sett bare tannhelsetjenesten igjen. I 2015 vedtok Stortinget å flytte tannhelsetjenesten til kommunene for å bedre samordningen med primærhelsetjenesten.
Den viktigste grunnen til å bevare fylkeskommunen er trolig forestillingen om at det blir mer demokrati jo flere nivåer og valgte politikere vi koster på oss – uavhengig av valgdeltakelsen. Glemt er erfaringen som vitner om at et levende folkestyre er noe annet og mer enn antallet folkevalgte forsamlinger som har som sitt viktigste gjøremål å utføre lovpålagte oppdrag på vegne av staten.
Det politiske vernearbeidet rundt fylkeskommunen bunner dessuten i nære bånd mellom fylkespolitikere og stortingspolitikere, antakelig sterkere enn hver av disse gruppene har med sine velgere.
«Folk flest» er ikke spesielt opptatt av fylkeskommunenes levekår. Men alle partier er likevel svært lydhøre for sine fylkesorganisasjoner. Der foregår nominasjonene. Neste år er det stortingsvalg.
Noen mener fortsatt at «sterke folkestyrte regioner» vil styrke distriktene. Men det er vanskelig å skjønne hvordan videreføring av fylkeskommunene – sammenslått til regioner – vil styrke distriktenes sak. En storvokst utgave av fylkeskommunen vil snarere bli en brysom konkurrent til lokaldemokratiet i kommunene og framstå som en unødig «overkommune». «Samfunnsutviklende regioner» – som Regionmeldingen slår til lyd for, konfrontert med store oppgavetunge kommuner – fortoner seg som opplegg til regionalpolitisk kamp mellom aktører med overlappende samfunnsoppdrag.
Det har lenge vært et ønske blant politiske aktører i Distrikts-Norge å skape motvekt mot den sentrale styringen. For om lag ti år siden lanserte Stoltenberg-regjeringen et forlag med tre alternative regionmodeller. Forslaget vant ikke fram. Få fylkeskommuner ville slå seg sammen med naboen, med mindre de selv fikk sitte i førersetet. En fylkesordfører uttrykte det lakonisk: «Det blir ikke større fart av å slå sammen sovevogner».
Fylkesinndelingen har derimot lang tradisjon og mange funksjoner. Én av dem er rollen som valgdistrikt. Endring av valgdistriktene forutsetter grunnlovsendring. En ny inndelingsmåte innebærer at vi over et antall år må leve med så vel gamle fylker som nye regioner: Det første for å velge storting, det andre for å velge regionting. Apropos benevnelsene: Hvorfor erstatte vår tradisjonsrike betegnelse fylke med region? Ordet fylke er utledet av det norrøne fylki; av folk, mens region henspiller på latinske ord som regio (retning, grense) og regius (kongelig, dominerende).
Dagens fylkeskommune føles fjern for de fleste innbyggere. Interessen for fylkespolitikk var større og ryktet bedre før 1976. Helt fra etableringen av det kommunale selvstyret i 1837 og fram til 1976 var fylkeskommunen «sekundærkommune», med fylkesting valgt indirekte av og fra kommunestyrene. Fylkeskommunen var ikke et selvstendig og «konkurrerende» forvaltningsorgan til kommunene. Kommunene var selv «eiere» og «styrer». Det ga samhørighet med kommunene og legitimitet til fylkestinget. Til gjengjeld ble kvinner den gang underrepresentert. Misforholdet kan rettes opp gjennom forholdstallsvalg med likestillingskrav.
Det blir ikke ro rundt spørsmålet om mellomnivået i forvaltningen før Stortinget finner fram til en modell som det kan stå noenlunde samlet bak. En slik modell bør bygge på kommunene som det viktigste ledd i lokaldemokratiet og velferdsstatens fremste tjenesteleverandør.
Distriktene trenger nærdemokrati, ikke regionstyre. La oss få tilbake en styringsordning for fylkene der kommunene sitter i førersetet. Da kan fylkeskommunen påta seg oppgaver som hver av dem ikke makter alene.
Denne kronikken er en kortere versjon av en artikkel i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift (nr. 3/16)