DET TOTALE MØRKET har senket seg over norsk fotball etter at våre beste menn mistet tre viktige poeng i åpningen av VM-kvaliken. Den harde kritikken av Per-Mathias Høgmos trenerjobb, har gjort at hele debatten om nivået i norsk fotball har gått i svart i det deler av hjemmepublikummet tirsdag buet mot egne helter:
- Alt er visstnok elendig i den desidert største idretten vår.
Det er forsiktig sagt en total misforståelse. For egentlig er norsk fotball en enestående suksess.
MENS A-LANDSLAGET FOR MENN er på vei mot en historisk bunnplassering på FIFAs rankingliste, er selve sporten i stadig framgang. De siste sesongene har antall spillere passert 375 000:
- Aldri har så mange spilt organisert fotball i Norge.
Det er her det med «enestående» kommer inn. For fotball har en innflytelse i norsk kultur som savner sidestykke:
- Ikke noe land har flere fotballspillere pr. totalt antall innbyggere enn Norge.
Denne spesielle sportskulturen gir rammene også for den pågående debatten om hvem som skal styre landslaget og hvordan elitefotballen vår skal utvikles.
IRONISK NOK mener mange av kritikerne av landslaget at nettopp denne store bredden er et daglig hinder for å utvikle toppspillere. Skylden for elendigheten er de siste årene blitt plassert hos satsingen på bredde der de enkelte talentene etter sigende får for liten oppmerksomhet og oppfølging.
Det er en faglig sett en ytterst tvilsom framstilling, og den er helt historieløs:
- Da det norske landslaget var på sitt absolutt beste på 1990-tallet, kom jo spillerne nettopp fra de lokale breddeklubbene Norge rundt.
Det gjør de tildels ennå selv om tendensen er en tidligere overgang i 14, 15 års alderen til de store klubbene. Poenget er uansett at de lokale miljøene må styrkes for å få fram de ca. 0,2 prosent av årskullene som Norge trenger til bruk på landslagene. Eller som Nils Arne Eggen treffende sa det da Rosenborg bygget opp posisjonen som landets klart beste fotballklubb:
- Vi må gjødsle rundt oss.
Det er det som skjer i Norges beste talentområder i Trøndelag, Telemark, Haugesund og på Møre der storklubbene helst passer på at de aller flinkeste ungene lengst mulig får leke fotball i nærområder sine.
FOR NORSK FOTBALL med sin tydelige breddeprofil produserer for tida unge, gode spillere. Mens alt i høst svartmales, er resultatene fine for de yngre landslagene:
- U-21 skal spille playoff og er blant de 14 beste i Europa i en klasse der for eksempel Frankrike, Belgia, Kroatia og Nederland er slått ut.
- U-18,, U-16 og J-19 har spilt seg fram blant Europas beste halvdel, med mulighet spesielt for jentene til å nå sluttspillet neste vår.
Dit er J-16 blant favorittene etter en serie svært sterke prestasjoner. I så fall vil det være en sjelden framgang. Nivået i europeisk ungdomsfotball er høyt, og Norge har bare vært med i noen få slike sluttspill.
VÅR MÅTE å organisere barnefotballen holder altså til å konkurrere bra internasjonalt i junioralderen. På barnelagene kan alle uansett nivå være med, og så er det opp til trenerne å bruke de mulighetene til differensiering som ligger i det spesielle norske kamptilbudet med 3,5, 7 eller 9 spillere på lagene. Poenget er uansett at flest mulig skal få drive sport slik de selv har mest mulig glede av.
At dette ennå ikke rekker til å få fram varierte spilletyper til å løfte A-landslaget tilbake til 90-talls nivået, er neste utfordring. Den ligger mer hos toppklubbene enn i breddefotballen.
Derimot er landslagets kulturelle gjennomslagskraft i Norge helt avhengig av bredden. Det er dette mangfoldet som gir Fotballforbundet imponerende 200 millioner i årlige sponsorinntekter, og som gjør at en bunnkamp mot San Marino trekker over en halv milion TV-seere på en liten kanal som Max.
Da er det ikke svarte natta for norsk fotball høsten 2016.
SDet er usedvanlig lyst.
-