Den løst definerte «eliten», ofte forstått som «meningseliten», er en mer eller mindre velbegrunnet skyteskive i mange sammenhenger for tida. Brexit og Trump-kampanjen har banet vei for en forståelse av politikk som «folket» mot «eliten», og den er selvsagt også i bruk her i landet. Sylvi Listhaugs utfall mot «feministeliten» skapte en liten høststorm i november.
I går dukket den opp et sted man kanskje ikke hadde forventet: hos den ellers nokså sindige finanspolitikeren Hans Olav Syversen i Kristelig Folkeparti:
«I eliten er kanskje ikke kontantstøtten noen vinner. Men befolkningen ser verdien av den. Over 60 prosent tar ut kontantstøtte for deler av den tiden den gjelder for.»”
Ordene falt under finansdebatten i Stortinget i går, til forsvar for at KrF har fått økt kontantstøtten til 7500 kroner i budsjettforhandlingene med regjeringen.
KrF innførte kontantstøtten i 1998 under Kjell Magne Bondeviks første regjering, og den har vært en eventyrlig suksess for partiet. Siden har de forsvart den med nebb og klør, mens den har blitt kortet ned i tid og økt i verdi.
Ordningen har etterhvert blitt omringet av kritikere.
Fra å ha vært venstresidens og feministers favorittskyteskive fordi den holder kvinner unna arbeidslivet, er den nå minst like uglesett for å være til hinder for integrering. Det koster penger å ha barn i barnehage, men du får penger for å holde barna hjemme. Alle norske politiske partiers uttalte mål er å styrke integreringen, men noe av det mest effektive tiltaket – å få barna tidlig i barnehagen – har vi en offentlig ordning som motvirker.
Først arbeidslinja, så integreringspolitikken. KrF skjønner at ordningen ikke tåler en tredje knockout, den er utsatt.
Når motkreftene tårner seg opp, må selv KrF ty til skitne triks. Tidligere var det familienes valgfrihet som var kronargumentet for partiet, nå er det folkekravet – fordi 60 prosent av de som har muligheten tar ut kontantstøtte når barna er mellom ett og to år.
Men er det en rimelig tolkning av folkekravet? Eller er det reinspikka populistisk argumentasjon fra KrF?
Det er mange som tar ut kontantstøtte, men samtidig er det bare ett barnehageopptak i året. For svært mange familier betyr det at perioden mellom endt foreldrepermisjon og barnehagestart blir en slags limbo – som mange fyller med ulønnet permisjon og kontantstøtte. Jeg har gjort det selv. Barnehage er et ekstremt populært tilbud, over 90 prosent av norske barn bruker det. Når 60 prosent tar ut kontantstøtte «deler av perioden», dreier det seg altså høyst sannsynlig om en slags ventelønn for foreldre som venter på en sterkt ønsket barnehageplass.
Populismen er en vanskelig størrelse, og begrepet brukes ofte uten at det ligger noen særlig gjennomtenkt definisjon i bunn. Den tyske professoren i politisk teori ved Princeton University, Jan-Werner Müller, har fått mye ros for å ha laget en presis analyse av populisme i boka «Hva er populisme?» Den kan oppsummeres omtrent slik: Populismen framstiller seg ikke som én av mange meninger som kjemper om definisjonsmakten i samfunnet. Den hevder å representere folkeviljen. Ofte mot en elite som styrer på tvers av folkets ønsker.
Syversen har nok rett i at kontantstøtten ikke er en vinner i eliten. Han mangler likevel fullstendig belegg for å si at folket ønsker kontantstøtte, og dermed glir han perfekt inn i populismedefinisjonen til Müller.
Det er sikkert noen som ønsker kontantstøtte. I samme finansdebatt forsvarte også finansminister Siv Jensen kontantstøtten. Hun sa at hun respekterer de som var kritiske til kontantstøtten, men at hun også respekterer de som har ønske om å benytte seg av ordningen for å være hjemme med barna.
Det er en mer ærlig argumentasjon. Syversen og KrF kan helle litt kaldt vann i blodet og hente inspirasjon fra Frp.